Kategori: Leif GW Persson – Grisefesten

Grisefesten

Den svenske kriminologen Leif GW Persson debuterte som forfatter med kriminalromanen Grisefesten i 1978. Etter tre utgivelser på rappen ble det stille i 20 år, før Mellom sommerens lengsel og vinterens kulde ble utgitt i 2002 og Persson fortsatte å skrive kriminalromaner på løpende bånd. I år kom Grisefesten i ny norsk oversettelse av Henning Kolstad. Her blir leseren for første gang introdusert for politietterforskerne Lars Martin Johansson og Bo Jarnebring i Stockholm-politiet, en duo som også dukker opp i flere senere Persson-utgivelser.

Johansson og Jarnebring jobber som spanere med oppgave å kartlegge usedeligheten i Stockholm – prostituerte, halliker og horekunder. Når de oppdager litt for mange horekunder «med artium eller mer», det vil si innflytelsesrike og pengesterke stockholmere, blir de istedet overført til et postran hvor de forhåpentligvis ikke vil komme i fare for å skade noens renommé. Den gang ei. Perssons Stockholm anno 1978 er en by hvor det i aller høyeste grad gjøres forskjell på Jørgen Hattemaker og kong Salomo, og hvor sistnevnte kan ture frem mer eller mindre som de vil, ustraffet. Dette oppdager Johansson og Jarnebring etter hvert som de etterforsker postranet, en trafikkulykke hvor en mann blir drept, og et likfunn på en av byens kirkegårder.

Grisefesten er «en roman om en forbrytelse» vel så mye som en typisk politikrim, og den skal visstnok ha slått ned som en bombe da den ble utgitt i et Sverige som neppe var så veldig annerledes enn Perssons lite kledelige beskrivelse. Den er ingen spennende whodunnit-krim, men derimot en slags krimsatire over tingenes skjeve tilstand. Persson er riktig mann for oppgaven, og han skriver drivende godt. Han nærmest slentrer seg gjennom historien med stor selvtillit og en munter sarkasme som både underholder og kritiserer, og sper på med statistikker og ulike fakta om politiarbeid som plasserer plottet i en større sammenheng. Et gjennomgående tema er hvordan politiarbeidet organiseres ikke for å bekjempe kriminaliteten, men for å gi inntrykk av at den bekjempes. Istedenfor å etterforske de som trekker i trådene og tjener fett på kriminaliteten, er det småkriminelle tapere nederst på rangstigen som får unngjelde i et meningsløst spill for galleriet. Om razziaer mot ulovlige sprit-, sex- og gamblingklubber:

«Dette var en meget populær virksomhet, ikke minst blant politiet: For det første var det spennende – som en slags mindre krig hvor en var helt sikker på hvordan det ville ende – og for det andre var det så enkelt. Bare å gå rett på. Hvorvidt det var effektivt var mer tvilsomt. Virksomheten hadde begynt på siste del av sekstitallet, og siden hadde den pågått kontinuerlig, hele tiden mot de samme stedene. Det fantes enkelte klubber hvor politiet hadde holdt razzia over tretti ganger i årenes løp. Av og til flere ganger i samme uke. […] Det viktigste formålet med virksomheten var antakelig terapeutisk. En slags primalterapi for politifolk: De fikk treffe kollegene under litt uvanlige og morsomme omstendigheter. Og så fikk de som regel positiv omtale i avisene, med bilder og det hele. Johansson hadde lest de dramatiske reportasjene om klubbrazziaer og klubbkriger, om trukne pistoler og gangstere som flyktet over hustakene. Han skjønte at han måtte leve et farlig liv i sin kamp mot kriminaliteten. Han var glad for at han ikke hadde reporternes rike fantasi. Da ville han ikke våget å gå på jobb.»

Perssons forteller henvender seg stadig til leseren og gjør oppmerksom på at dette er en røverhistorie (høyst sannsynlig en sannhet med sterke modifikasjoner), og kommenterer freidig karakterene, handlingen og egne fortellertekniske valg. Det gjør Grisefesten til en fornøyelig roman man godt kan lese selv om krim ikke er favorittsjangeren. Likevel er den nok mer underholdende enn politisk interessant i 2012. Ikke fordi korrupsjon og slett politiarbeid er blitt utryddet etter 1978, men fordi kriminaliteten tross alt ser en smule annerledes ut i den digitale tidsalder enn den gjorde i skrivemaskinens glansdager. Noe jeg går ut fra at Persson har skrevet utførlig om i sine nyere kriminalromaner. Det finner jeg ut av etter hvert, for jeg kommer helt klart til å lese mer av Leif GW Persson.

Takk til Schibsted forlag for leseeksemplar.

Advertisements