Kategori: Karavane

D. H. Lawrence – Mannen som elsket øyer

«No man is an island, entire of itself» skrev barokkpoeten John Donne, en linje D. H. Lawrence må ha hatt i bakhodet da han skrev «Mannen som elsket øyer». Tolket i lys av sitatet over, fungerer novellens tittel både metaforisk og bokstavelig. Hovedpersonen ønsker seg vekk fra andre mennesker, og han kommer seg vekk ved å flytte til en øy.

«Det var en mann som elsket øyer. Han var født på en, men den passet ham ikke, for det bodde altfor mange andre mennesker der. Han ville ha en øy helt for seg selv – ikke nødvendigvis for å være alene på den, men for å skape en verden som var helt hans egen.»

Mannen flytter i novellens første del til en liten øy med sin tjenerstab og noen fastboende arbeidsfolk. Øya skal være hans paradis, og de skal alle bli så lykkelige. Prosjektet lykkes ikke, og mannen gjør et nytt forsøk på en mindre øy med færre folk. Her blir han fanget i et forhold til en kvinne han ikke elsker, noe som gjør det umulig å leve slik han ønsker. I tredje og siste del stikker han seg derfor vekk på en øde øy i havgapet, uten annet selskap enn en saueflokk og noen fugler.

For hovedpersonen er «altfor mange andre mennesker» et stadig mer relativt begrep. Det begynner som en slags flukt fra den folksomme sivilisasjonen, men ender som en flukt fra skuffelser, krav og ydmykende intimitet. Det økende og etter hvert sykelige behovet han har for å være alene er fascinerende å følge. På et punkt slår særegenheten over i særhet, og denne gradvise utviklingen er svært godt skildret av Lawrence. Mannen er over gjennomsnittlig følsom for sine omgivelser allerede i begynnelsen, men blir til slutt frastøtt av ethvert nærvær av liv.

«Han ville bare høre den hviskende lyden av sjøen og måkenes skarpe skrik som kom til ham fra en annen verden. Og best av alt var den store stillheten. Han bestemte seg for å bli kvitt sauene når båten kom. De var vant til ham nå og stod og glodde så uforskammet på ham med de gule eller fargeløse øynene at det nærmet seg ren spott. De var åpenlyst uanstendige. Han kunne ikke fordra dem. Og når de gjorde sine brå hopp mellom klippene og hovene traff fjellet med en tørr og skarp lyd, mens ullen slang om de ugrasiøse bakpartene, syntes han de var motbydelige og at de fornedret ham.»

Men novellen er intet kritisk portrett av en enstøing. D. H. Lawrence er kjent for å utforske mellommenneskelige relasjoner i det moderne industrialiserte samfunn, og resultatet er sjelden oppløftende. Av sin samtid ble han stemplet som pornograf på grunn av sine skildringer av seksuelle forhold mellom mann og kvinne; et stempel som en moderne leser neppe kan si seg enig i. I denne novellen blir hovedpersonen viklet inn i et seksuelt forhold nærmest mot sin vilje. Forholdet byr ham imot, og avslører en betydelig konflikt mellom basal kjønnsdrift og idealer. Mannen vil enten oppleve «et sant og forfinet begjær», eller være begjæret foruten. «Et mekanisk seksualliv ødela ham og gjorde ham død innvendig».

Det falske ved relasjonen blir så kvelende for ham at han heller oppsøker den totale ensomheten, hvor han går til grunne. Selv om løsningen er drastisk, er dilemmaet reelt nok. Tilsynelatende er det et valg mellom to onder hvor begge uvegerlig fører til en meningsløs og nedbrytende tilværelse. Mennesket er ingen øy, komplett i seg selv, men åndelig fellesskap er ingen automatisk konsekvens av verken samliv eller samfunn. Mellom de to ondene står den fjerne tredje muligheten av sant fellesskap og ekte tilknytning; en verden hvor man ikke nødvendigvis er helt alene, men hvor man kan leve helt etter eget hode.

D. H. Lawrences har et skarpt blikk for nyansene i de mer subtile menneskelige konflikter, indre såvel som ytre, og skildrer dem med pinefull presisjon. Det tjener til forfatterens ære at novellen ikke tilbyr noen entydige svar på en kompleks tematikk.

«Mannen som elsket øyer» er oversatt fra engelsk av Helge Hagerup og er utgitt i novellesamlingen Karavane.

Dezsö Kosztolànyi – Krisztina Hrussz’ besøk

Den ungarske forfatteren Dezsö Kosztolànyi var et helt ukjent navn for meg før jeg leste denne novellen. Først hadde jeg en underlig formening om at de fire z’ene ikke var et godt tegn. Smalt, sært og eksperimentelt, tenkte jeg, fordomsfulle menneske. Dessuten har jeg lenge hatt en mistanke om at Tolkien brukte ungarsk språk som modell for de onde ordene i Ringenes herre. Nazgûl, Ugluk og Grishnakh høres umiskjennelig ungarsk ut for mine utrente ører. Heldigvis leste jeg novellen likevel, og ble meget begeistret over Kosztolànyis stil.

Kabaretsangerinnen Krisztina Hrussz er død av lungebetennelse. Hun etterlater seg den dypt ulykkelige kjæresten Vidor Tass, som først bare forundres over at hun er død. Døden er en fjern tanke han ikke helt begriper. Så kommer sorgen. Han gråter over den døde kjæresten og ønsker bare at hun skal komme tilbake til ham. Ukene og månedene går, men Vidor kan ikke forsone seg med at Krisztina er borte. Minnet om henne blekner ikke, tvert imot blir hun bare penere og penere.  All sorg og tungsinn kretser rundt denne umulige tanken, at Krisztina skal komme tilbake.

 

«Han ble den dødes ledsagende skygge. I månenatten higet han, mager og blek, inderlig etter henne. Han snakket stivt. Der var kommet noe kjølig og glatt over drakten. På brystet, som en hvit stenplate på krypten, satt skjortebrystet alltid stramt og ulastelig. Det funklet og gnistret, og den som så ham, tenkte uvilkårlig på en død, på en pike, på en pikes vemodige hode, som bak dette brystet sov sin navnløse søvn.»

Vidor vandrer rundt som en levende død, nedtrykt av melankoli og lengsel, med et stivnet ansikt, hardt som flint og kaldt som en dødsmaske. Men en dag, etter åtte år, går Vidors største ønske i oppfyllelse. Krisztina kommer tilbake.

«Krisztina Hrussz’ besøk» er en nydelig novelle, mystisk og litt fandenivoldsk. Grensen mellom levende og død viskes ut når Krisztina står opp fra graven for å oppfylle Vidors ønske. Men ting går ikke helt slik man kunne forestilt seg når to elskende møtes igjen på tvers av døden.

Jeg ble frydefullt begeistret over novellen. Ove Lunds oversettelse er praktfull, og den er verdt å lese bare for språkets del. «Langs Ringveien glødet akasiene som besatt. De sprang ut av asfalten, nikket og tøyde seg, og hev sine tunge, drønnende dufter mot himmelen». Vakkert.

Men jeg fikk også sansen for måten Kosztolànyi behandler tematikken på. Kjærligheten er lett å dyrke når den aldri møter motstand. Et forelsket sinn kan umerkelig bevege seg over i idealiseringens drømmeverden. Vidor lever som en død, og den døde Kriztina gjenoppstår fra graven. Kosztolànyi leker seg med begrepet levende død, og gir det en ny betydning i møtet mellom Krisztina og Vidor. Denne blandingen av virkelighet og det overnaturlige skaper en finurlig og skjelmsk novelle hvor love everlasting får et uventet skudd for baugen. Det er gåtefullt, originalt og elegant utført.

Jeg er helfrelst, Dezsö Kosztolànyi en ny favoritt. Et par av romanene hans er oversatt til engelsk, Skylark og Kornel Esti. De blir sammenliknet med Gogol og Tsjekhov, og mer bekreftelse trenger jeg ikke. Nå må jeg bare finne ut hvordan man uttaler navnet hans.

Franz Kafka – I straffekolonien

I en navnløs straffekoloni har en offiser fått selskap av en omreisende forsker når han skal straffe en soldat som er blitt dømt for ulydighet og fornærmelser overfor sin foresatte. Den reisende blir tatt med til utkanten av straffekolonien hvor han introduseres for et apparat som brukes til avstraffelse. Apparatet er utviklet av den tidligere kommandanten i straffekolonien, og er en intrikat oppfinnelse som offiserens hele liv dreier seg rundt. Offiseren er opphisset og stolt over muligheten til å få vise apparatet frem til en fremmed, og til å kunne forklare i hver minste detalj hvordan det fungerer. Resten av straffekolonien er nemlig ikke like begeistret som offiseren.

«I straffekolonien» er en fantastisk novelle og en typisk Kafka-tekst. Språket er glassklart og handlingen lett å følge. Kafka lar karakterene diskutere og argumentere ut fra rent logiske prinsipper. Men det allmenne verdisystemet er snudd på hodet, og resultatet er gjennomført absurd. For offiseren er det interessante ved henrettelsen å se apparatet i bruk; den dødsdømte fangen er irrelevant. Offiseren forventer at den reisende skal dele hans voldsomme entusiasme over apparatet og henrettelsesmetoden. Når den reisende istedet vier oppmerksomheten til fangen som skal henrettes, og grunnlaget han henrettes på, blir offiseren forvirret og ille berørt på den reisendes vegne.

«‘Kjenner han dommen?’ ‘Nei,’ sa offiseren og ville straks fortsette med sine forklaringer, men den reisende avbrøt ham: ‘Han kjenner ikke sin egen dom?’ ‘Nei,’ sa offiseren enda en gang, men stanset så opp et øyeblikk, som om han forlangte en nærmere begrunnelse av den reisende for hans spørsmål».

Offiseren kan ikke forstå hva som motiverer den reisendes spørsmål. For hvorfor i alle dager skal han bry seg om rettsprosessen? Leseren forventer at det er den reisende som skal reagere med overraskelse på hva offiseren forteller. Istedet er det offiseren som reagerer på hvorfor den reisende spør så dumt.

«‘Men at han i det hele tatt er dømt, det vet han vel?’ ‘Heller ikke det,’ sa offiseren og smilte til den reisende, som om han ventet enda flere selsomme utsagn fra hans side. ‘Nei,’ sa den reisende og strøk seg over pannen, ‘da vet mannen altså heller ikke hvordan forsvaret falt ut?’ ‘Han har ikke hatt noen anledning til å forsvare seg,’ sa offiseren og så til siden som om han snakket til seg selv og ikke ville gjøre den reisende skamfull ved å si ting som var så selvfølgelige.»

Igjen er det offiseren som blir ille berørt, mens den reisende stiller seg undrende til hele situasjonen. Det man kan oppfatte som en hårreisende rettsløshet slår om til helstøpt komedie idet offiseren begrunner fraværet av rettssak og forsvar. Man kan kanskje tenke seg at det henger sammen med et barbarisk syn på mennesket, eller en tese om at forbrytere ikke fortjener å bli hørt. Eller man kan tenke seg at forbrytelsen er så grov og skylden så åpenbar at en rettssak er bortkastet tid. Men neida. Fangen har gjort seg skyldig i å sovne foran døren til sin overordnede, istedenfor å foreta sin reglementære salutt foran døren hans hver time. Men en rettssak er unødvendig, for som offiseren sier: «Skylden er alltid utvilsom». Dessuten vil fangen bare lyve.

«Det hele var svært enkelt. Hadde jeg først kalt mannen frem og spurt ham ut, ville det bare ha oppstått forvirring. Han ville ha løyet, ville, hvis det hadde lykkes meg å gjendrive løgnene, ha byttet dem ut med nye løgner og så videre. Nå derimot holder jeg ham og slipper ham ikke mer. – Er nå alt på det rene? Men tiden går, eksekusjonen skulle ha begynt, og jeg er ennå ikke ferdig med å forklare apparatet.»

Offiseren skal ha for det, han har prioriteringene sine i orden. Men Kafka skaper enda et lag av absurditet idet heller ikke omgivelsene reagerer som man forventer. Den reisende deler riktignok ikke offiserens fascinasjon for apparatet, men han blir ikke spesielt berørt av det han får høre. Han er ikke enig med offiseren, men reagerer heller ikke med sjokk eller vantro.

«Meddelelsene om rettergangen hadde ikke tilfredsstillet ham. Like fullt måtte han si til seg selv at det her dreide seg om en straffekoloni, at det her var nødvendig med særlige forholdsregler og at man til siste slutt måtte gå frem på militært vis.»

De to herrene er like logiske og rasjonelle, og demonstrerer at rasjonalitet ikke nødvendigvis er en dyd hvis det ikke er koblet sammen med et minimum av etiske prinsipper. Likevel leser jeg ikke novellen som en moralsk orientert tekst med et grunnleggende etisk budskap. Novellens styrke er snarere at den viser hvor annerledes verden ser ut hvis man fjerner noen av de grunnleggende elementene vi er vant til å ta for gitt. Vi er dessuten vant til å kunne le av det fantastiske, irrasjonelle, emosjonelle og kaotiske, men ikke like vant til å le høyt av logiske resonnementer. Men Kafka skal visstnok ha ansett seg selv som en humoristisk forfatter, og fikk vennene til å ramle av stolen av latter når han leste høyt for dem. Også her er det mye å flire av.

For eksempel at oppfinneren bak torturapparatet har tenkt på alt, selv at fanger utsatt for tortur blir sultne.

«Her i denne elektrisk oppvarmede bollen ved hodegjerdet blir det lagt varm risengrynsgrøt, som mannen, hvis han har lyst, kan ta det han kan snappe til seg med tungen. Ingen lar denne muligheten gå fra seg. Jeg vet ikke om noen, og min erfaring er stor.»

Jeg vet ikke hva som er morsomst; at oppfinneren har laget en egen innretning for matservering i et torturapparat, at det er nettopp risengrynsgrøt som står på menyen, at risengrynsgrøten på død og liv må holdes varm, eller at offiseren finner det på sin plass å understreke at innretningen benyttes av absolutt alle, hvis den reisende skulle finne det for godt å tvile på det. Soldaten som er satt til å passe på fangen forsyner seg av risengrynsgrøten med skitne fingre, og det blir beskrevet som upassende. Det er altså upassende å grise til maten fangen skal spise, men ikke å torturere ham ihjel fordi han har sovnet foran en dør.

Men offiseren har et stort problem, nemlig at den nye kommandanten og hans kvinner ikke er like begeistret for apparatet som offiseren er. Og offiseren fortviler, for som han spør den reisende: Kan man tillate at et slikt livsverk går til grunne bare fordi den nye kommandanten tenker annerledes? Offiseren understreker at han på ingen måte prøver å vekke den reisendes medlidenhet (mens den dødsdømte ligger i torturapparatet), men at det vil bety mye dersom den reisende uttrykker sin uforbeholdne anbefaling av apparatet til den nye kommandanten. Selv innenfor novellens absurde univers kommer slutten som et spektakulært klimaks, like underlig som resten av novellen.

«I straffekolonien» appellerer ikke til leserens medfølelse. Til det er novellens univers for annerledes enn vårt eget, og Kafkas underliggjøring for vellykket. I stedet blir man fascinert av karakterenes helt særegne sans for logikk, som innenfor novellens rammer ikke anses for å være merkelig. Offiseren skal ikke torturere fangen i hjel fordi han ønsker å påføre smerte. Han har ikke dømt fangen til døden fordi det er en passende straff for forbrytelsen. Apparatet finnes og skal brukes – enkelt og greit. Regler finnes og skal følges – enkelt og greit. Denne fangen er dømt til døden fordi han ikke har hilst døren til sin overordnede hver hele time natten gjennom. Hensikten med regelen er det ingen som trekker i tvil.

Novellen støtter imidlertid opp om filosofen Theodor Adornos påstand om at litteraturen er mest politisk når den ikke prøver å være det. Slik jeg ser det forutsetter en slik lesning av novellen i hvert fall at leseren har en viss moralsk ryggmargsrefleks, for det er leserens verdisystem som får tekstens logikk til å virke absurd. Det gjør meg nysgjerrig på hvordan en tilhenger av totalitære regimer ville ha lest denne novellen. For selv om tekstens univers virker fjernt og underlig, er tankegangen i seg selv ikke verdensfjern. Likevel tør jeg påstå at ingen kan som Kafka understreke at bak selv det mest nøkterne argument kan den villeste galskap ligge på lur.

Robert Musil – Grigia

I den korte innledningen til novellen «Grigia» i Karavane er Hermann Broch sitert med en beskrivelse av forfatter Robert Musil: «Han er kanskje den mest eksakte forfatter i litteraturhistorien. Han tåler ikke det vage eller uklare.» Etter å ha lest novellen ser jeg Brochs beskrivelse, og høyner med en påstand om at Musil godt kunne vært en mindre eksakt forfatter, og at han tåler det vage og uklare bare så altfor godt. Selvmotsigelse? Ikke egentlig. Det er nemlig svært vanskelig å skimte noe klart og tydelig i denne novellen, fordi den består av en lang rekke eksakte beskrivelser som ikke danner noen helhet.

Det starter med at hovedpersonen Homo (!) ikke orker å bli med sin kone og syke sønn på et kurbadopphold fordi han ikke kan få seg til å forlate sine planer og sitt liv en hel sommer. Likevel beslutter han å takke ja til en innbydelse fra Mozart Amadeo Hoffingott (!) om å gjenåpne noen nedlagte gullgruver i Nord-Italia. Ekspedisjonen blir tatt kjærlig og godt imot av den bondske lokalbefolkningen fordi pengene sitter løst og de har arbeid å tilby. Livet er ganske bra, samtidig som folk kjeder seg litt og må fordrive tiden med å krangle.

Etter dette får jeg problemer med å følge handlingen, i den grad det finnes noen handling. Musil strør om seg med nitidige beskrivelser som er så nitidige at jeg ofte ikke skjønner hva han beskriver. Det eneste jeg kan konkludere med, er at Musil alltid skriver om naturen, enten målet er å beskrive naturen eller noe helt annet, for eksempel kjærlighet. Uansett hva temaet er, tar Musil veien gjennom blomster, gress, trær, fjell og kuer. Skildringene kan ikke engang nytes for sin egen del, for Musil skriver som en vitenskapsmann med poetiske ambisjoner. Han klarer for eksempel å beskrive landskapet rundt landsbyen med samme ugjennomtrengelighet som en kvantefysiker beskriver sorte hull i verdensrommet. Da hjelper det lite å spe på med malplasserte lyriske virkemidler.

«Det bestod av mer enn en halvsirkelformet voll av høye fjell, gjennomskåret av steile heng som falt bratt ned i en senkning som løp rundt en mindre skogkledd kjegle i midten, så det hele lignet en tom sukkerbrødformet verden, hvor det på grunn av den dyptflytende bekken var skåret ut et lite stykke, slik at den gapte opp mot den høye flanken på den andre bredden, som også fulgte med nedover i dalen, der landsbyen hang.»

Det jeg får med meg er at Homo, i motsetning til hva navnet antyder, får seg en bondekone som elskerinne. Bondekonen heter Lene Maria og har en ku som heter Grigia. Homo finner det av en eller annen grunn passende å overføre kuas navn til elskerinnen. Etter å ha innledet et heftig forhold til (menneskekvinnen) Grigia, blir Homo overveldet av en form for kjærlighet som er så sublim og esoterisk at den paradoksalt nok er rettet mot den bortreiste ektefruen, som han ikke engang gidder å skrive brev til lenger.

Jeg hadde egentlig falt av lasset før det kom så langt, selv om jeg leste alle setninger minst tre ganger. Problemet med å skrive så utførlig om natur og esoteriske følelser, er nemlig at karakterene aldri tar form. Det er ikke det at de mangler troverdighet, men at jeg aldri kommer tett nok inn på dem til å kunne danne meg et inntrykk. Å si noe om Musils karakterer er som å skulle beskrive en gruppe mennesker fra hundre meters avstand i tett tåke: De er uklare og vage konturer i det fjerne. Min forståelse for tematikken i novellen blir deretter. Selv om jeg får vite ganske mye om Homos innfløkte følelsesliv og alle hans grensesprengende opplevelser, får jeg ikke vite noe om ham som setter det i sammenheng. Han er bare en instans i teksten som utforsker svevende, abstrakte sanseopplevelser. Kort oppsummert tror jeg at novellen handler om følelser, men ikke på den vanlige boy meets girl-måten. Og muligens norditaliensk flora og småfrekk navnebruk.

Slutten er derimot sjokkerende tydelig, overrumplende, og etter mitt skjønn helt umotivert. Som regel kan en virkelig god slutt heve en ellers laber novelle mange hakk, men her understreker den utvetydige og dramatiske slutten tvert imot hvor ullen resten av novellen er. Slutten henger bare ikke sammen med noe, for bortsett fra et par bortgjemte, halvhjertede hint er det ingenting i teksten som har pekt frem mot den.

Jeg begriper ikke hvordan «Grigia» kan anses som et mesterverk. Men jeg begynner å forstå hvorfor Musils roman Mannen uten egenskaper er så inn i granskogen lang.

Novellene i Karavane har i det siste utviklet seg i en dårlig retning. Med «Grigia» fryktet jeg at de resterende atten novellene kom til å fortsette i samme stil. Heldigvis leste jeg Franz Kafkas «I straffekolonien» før jeg avskrev samlingen og la den vekk for godt. Kafkas novelle er et mesterverk i ordets rette forstand; glassklar, absurd, fryktelig og komisk. Men det er en annen historie.

Johannes V. Jensen – Kirstens siste reise

Det kommer bud til Christen Sørensen om at Kirsten Smed er død. Kirsten har bodd på anstalt i mange år, og som hennes nevø er det Christen som må avgjøre hvor og hvordan hun skal begraves. Kirstens eneste vilje har vært å bli gravlagt sammen med sin familie, og Christen må reise til Aalborg for å hente liket hjem. Men det er vinter, og mens Christen er i Aalborg kommer en tredagers snøstorm uten forvarsel. Den lille bygda lever i konstant spenning i uværet mens de utålmodig venter på å høre nytt om naboen. Når han endelig kommer med Kirsten, er hele bygda samlet for å følge henne til graven.

Jensen skriver vakkert, med en melankolsk undertone som aldri blir helt forløst gjennom handlingen. Enkelte setninger rommer hele menneskeskjebner. Blant annet i novellens andre avsnitt, når dødsbudskapet er mottatt og Christen må bestemme hvor Kirsten skal begraves:

«Det kunne ikke være snakk om annet enn at Kirsten skulle hentes og begraves på kirkegården der Anders Smed og alle Kirstens barn hvilte; det hadde vært Kirstens eneste vilje mens hun ennå hadde forstanden i behold».

Jensen skriver så nøkternt at jeg måtte lese setningen tre ganger før den fulle betydningen gikk opp for meg. Kirsten Smed som har mistet hele familien og deretter forstanden, og som ikke har hatt andre ønsker igjen enn å bli begravet sammen med mann og barn. Sorgen og galskapen hennes blir bare antydet i en hverdagslig bemerkning, og leseren får ikke vite hva som har skjedd.

Hvorfor Christen Sørensen risikerer livet i snøstormen for å hente Kirsten hjem til begravelsen forblir en gåte frem til slutten. Men Jensen gir en nydelig beskrivelse av hvordan den gamle, ensomme kvinnen ikke er helt borte selv om hun er død:

«All den makeløse varmen som hadde lyst ut av Kirstens furete ansikt, den var kun et fattig gjenskinn i øynene på dem som husket henne; de skattene av ydmykhet og av prøvelser og av visdom i menneskelige anliggender som lå gjemt i Kirstens dype hjerte, de var nå matte bilder i de gjenlevendes erindring.»

Det er både vakkert og vemodig.

Til tross for svært godt språk er «Kirstens siste reise» hittil den novellen i Karavane som har gitt meg minst. I de beste avsnittene skriver Jensen nydelig om sorg og omtanke. Men mesteparten av handlingen i novellen er lagt til landsbyen hvor man venter i spenning på Christen og Kirsten, og jeg fikk aldri helt taket på hvorfor fokuset var på landsbyen istedenfor de reisende. Selv om jeg til slutt forsto hva som var så viktig med Kirstens siste reise, undrer jeg meg fortsatt over måten Jensen valgte å behandle temaet på. Det er nok meningen at leseren skal se de viktige karakterene utenfra, uten å få mer enn antydninger om deres indre liv. Grepet er for så vidt vellykket, men resultatet er likevel at halve novellen er viet skildringer jeg ikke fikk til å passe med kjernetematikken, på bekostning av de sentrale karakterene. «Kirstens siste reise» er en velskrevet novelle med enkelte glimrende partier, men helhetsinntrykket var en tanke intetsigende. Johannes V. Jensen mottok Nobelprisen i litteratur i 1944.