«No man is an island, entire of itself» skrev barokkpoeten John Donne, en linje D. H. Lawrence må ha hatt i bakhodet da han skrev «Mannen som elsket øyer». Tolket i lys av sitatet over, fungerer novellens tittel både metaforisk og bokstavelig. Hovedpersonen ønsker seg vekk fra andre mennesker, og han kommer seg vekk ved å flytte til en øy.
«Det var en mann som elsket øyer. Han var født på en, men den passet ham ikke, for det bodde altfor mange andre mennesker der. Han ville ha en øy helt for seg selv – ikke nødvendigvis for å være alene på den, men for å skape en verden som var helt hans egen.»
Mannen flytter i novellens første del til en liten øy med sin tjenerstab og noen fastboende arbeidsfolk. Øya skal være hans paradis, og de skal alle bli så lykkelige. Prosjektet lykkes ikke, og mannen gjør et nytt forsøk på en mindre øy med færre folk. Her blir han fanget i et forhold til en kvinne han ikke elsker, noe som gjør det umulig å leve slik han ønsker. I tredje og siste del stikker han seg derfor vekk på en øde øy i havgapet, uten annet selskap enn en saueflokk og noen fugler.
For hovedpersonen er «altfor mange andre mennesker» et stadig mer relativt begrep. Det begynner som en slags flukt fra den folksomme sivilisasjonen, men ender som en flukt fra skuffelser, krav og ydmykende intimitet. Det økende og etter hvert sykelige behovet han har for å være alene er fascinerende å følge. På et punkt slår særegenheten over i særhet, og denne gradvise utviklingen er svært godt skildret av Lawrence. Mannen er over gjennomsnittlig følsom for sine omgivelser allerede i begynnelsen, men blir til slutt frastøtt av ethvert nærvær av liv.
«Han ville bare høre den hviskende lyden av sjøen og måkenes skarpe skrik som kom til ham fra en annen verden. Og best av alt var den store stillheten. Han bestemte seg for å bli kvitt sauene når båten kom. De var vant til ham nå og stod og glodde så uforskammet på ham med de gule eller fargeløse øynene at det nærmet seg ren spott. De var åpenlyst uanstendige. Han kunne ikke fordra dem. Og når de gjorde sine brå hopp mellom klippene og hovene traff fjellet med en tørr og skarp lyd, mens ullen slang om de ugrasiøse bakpartene, syntes han de var motbydelige og at de fornedret ham.»
Men novellen er intet kritisk portrett av en enstøing. D. H. Lawrence er kjent for å utforske mellommenneskelige relasjoner i det moderne industrialiserte samfunn, og resultatet er sjelden oppløftende. Av sin samtid ble han stemplet som pornograf på grunn av sine skildringer av seksuelle forhold mellom mann og kvinne; et stempel som en moderne leser neppe kan si seg enig i. I denne novellen blir hovedpersonen viklet inn i et seksuelt forhold nærmest mot sin vilje. Forholdet byr ham imot, og avslører en betydelig konflikt mellom basal kjønnsdrift og idealer. Mannen vil enten oppleve «et sant og forfinet begjær», eller være begjæret foruten. «Et mekanisk seksualliv ødela ham og gjorde ham død innvendig».
Det falske ved relasjonen blir så kvelende for ham at han heller oppsøker den totale ensomheten, hvor han går til grunne. Selv om løsningen er drastisk, er dilemmaet reelt nok. Tilsynelatende er det et valg mellom to onder hvor begge uvegerlig fører til en meningsløs og nedbrytende tilværelse. Mennesket er ingen øy, komplett i seg selv, men åndelig fellesskap er ingen automatisk konsekvens av verken samliv eller samfunn. Mellom de to ondene står den fjerne tredje muligheten av sant fellesskap og ekte tilknytning; en verden hvor man ikke nødvendigvis er helt alene, men hvor man kan leve helt etter eget hode.
D. H. Lawrences har et skarpt blikk for nyansene i de mer subtile menneskelige konflikter, indre såvel som ytre, og skildrer dem med pinefull presisjon. Det tjener til forfatterens ære at novellen ikke tilbyr noen entydige svar på en kompleks tematikk.
«Mannen som elsket øyer» er oversatt fra engelsk av Helge Hagerup og er utgitt i novellesamlingen Karavane.
Lines bibliotek 