Stikkord: Mannen uten egenskaper

Robert Musil – Grigia

I den korte innledningen til novellen «Grigia» i Karavane er Hermann Broch sitert med en beskrivelse av forfatter Robert Musil: «Han er kanskje den mest eksakte forfatter i litteraturhistorien. Han tåler ikke det vage eller uklare.» Etter å ha lest novellen ser jeg Brochs beskrivelse, og høyner med en påstand om at Musil godt kunne vært en mindre eksakt forfatter, og at han tåler det vage og uklare bare så altfor godt. Selvmotsigelse? Ikke egentlig. Det er nemlig svært vanskelig å skimte noe klart og tydelig i denne novellen, fordi den består av en lang rekke eksakte beskrivelser som ikke danner noen helhet.

Det starter med at hovedpersonen Homo (!) ikke orker å bli med sin kone og syke sønn på et kurbadopphold fordi han ikke kan få seg til å forlate sine planer og sitt liv en hel sommer. Likevel beslutter han å takke ja til en innbydelse fra Mozart Amadeo Hoffingott (!) om å gjenåpne noen nedlagte gullgruver i Nord-Italia. Ekspedisjonen blir tatt kjærlig og godt imot av den bondske lokalbefolkningen fordi pengene sitter løst og de har arbeid å tilby. Livet er ganske bra, samtidig som folk kjeder seg litt og må fordrive tiden med å krangle.

Etter dette får jeg problemer med å følge handlingen, i den grad det finnes noen handling. Musil strør om seg med nitidige beskrivelser som er så nitidige at jeg ofte ikke skjønner hva han beskriver. Det eneste jeg kan konkludere med, er at Musil alltid skriver om naturen, enten målet er å beskrive naturen eller noe helt annet, for eksempel kjærlighet. Uansett hva temaet er, tar Musil veien gjennom blomster, gress, trær, fjell og kuer. Skildringene kan ikke engang nytes for sin egen del, for Musil skriver som en vitenskapsmann med poetiske ambisjoner. Han klarer for eksempel å beskrive landskapet rundt landsbyen med samme ugjennomtrengelighet som en kvantefysiker beskriver sorte hull i verdensrommet. Da hjelper det lite å spe på med malplasserte lyriske virkemidler.

«Det bestod av mer enn en halvsirkelformet voll av høye fjell, gjennomskåret av steile heng som falt bratt ned i en senkning som løp rundt en mindre skogkledd kjegle i midten, så det hele lignet en tom sukkerbrødformet verden, hvor det på grunn av den dyptflytende bekken var skåret ut et lite stykke, slik at den gapte opp mot den høye flanken på den andre bredden, som også fulgte med nedover i dalen, der landsbyen hang.»

Det jeg får med meg er at Homo, i motsetning til hva navnet antyder, får seg en bondekone som elskerinne. Bondekonen heter Lene Maria og har en ku som heter Grigia. Homo finner det av en eller annen grunn passende å overføre kuas navn til elskerinnen. Etter å ha innledet et heftig forhold til (menneskekvinnen) Grigia, blir Homo overveldet av en form for kjærlighet som er så sublim og esoterisk at den paradoksalt nok er rettet mot den bortreiste ektefruen, som han ikke engang gidder å skrive brev til lenger.

Jeg hadde egentlig falt av lasset før det kom så langt, selv om jeg leste alle setninger minst tre ganger. Problemet med å skrive så utførlig om natur og esoteriske følelser, er nemlig at karakterene aldri tar form. Det er ikke det at de mangler troverdighet, men at jeg aldri kommer tett nok inn på dem til å kunne danne meg et inntrykk. Å si noe om Musils karakterer er som å skulle beskrive en gruppe mennesker fra hundre meters avstand i tett tåke: De er uklare og vage konturer i det fjerne. Min forståelse for tematikken i novellen blir deretter. Selv om jeg får vite ganske mye om Homos innfløkte følelsesliv og alle hans grensesprengende opplevelser, får jeg ikke vite noe om ham som setter det i sammenheng. Han er bare en instans i teksten som utforsker svevende, abstrakte sanseopplevelser. Kort oppsummert tror jeg at novellen handler om følelser, men ikke på den vanlige boy meets girl-måten. Og muligens norditaliensk flora og småfrekk navnebruk.

Slutten er derimot sjokkerende tydelig, overrumplende, og etter mitt skjønn helt umotivert. Som regel kan en virkelig god slutt heve en ellers laber novelle mange hakk, men her understreker den utvetydige og dramatiske slutten tvert imot hvor ullen resten av novellen er. Slutten henger bare ikke sammen med noe, for bortsett fra et par bortgjemte, halvhjertede hint er det ingenting i teksten som har pekt frem mot den.

Jeg begriper ikke hvordan «Grigia» kan anses som et mesterverk. Men jeg begynner å forstå hvorfor Musils roman Mannen uten egenskaper er så inn i granskogen lang.

Novellene i Karavane har i det siste utviklet seg i en dårlig retning. Med «Grigia» fryktet jeg at de resterende atten novellene kom til å fortsette i samme stil. Heldigvis leste jeg Franz Kafkas «I straffekolonien» før jeg avskrev samlingen og la den vekk for godt. Kafkas novelle er et mesterverk i ordets rette forstand; glassklar, absurd, fryktelig og komisk. Men det er en annen historie.

Skal lese 2011

Dagen i dag er sannsynligvis som skapt for å bryte nyttårsforsetter, og det er i hvert fall dagen hvor jeg har møtt min kantianske leserpersonlighet(sforstyrrelse) i døra. Siden jeg er akademiker av både utdannelse og legning, har jeg ikke klart å lage en konkret liste over hvilke bøker jeg skal lese i 2011 uten å gå analytisk til verks. I prosessen har jeg oppdaget at jeg er en høyst uansvarlig bokkjøper med kjøpevaner som overhodet ikke står i forhold til interessene mine, og som derfor ikke burde få lov til å gå i bokhandelen uten tilsyn.

Det startet med «off the shelf»-utfordringen, hvor jeg skal lese de bøkene jeg kjøpte i år 2000 og 2001 som jeg ennå ikke har lest:

Off the shelf: Mine mest hardnakkede og provoserende hylleslitere

  • Forfengelighetens fyrverkeri Tom Wolfe
  • Ukjent soldat Väinö Linna
  • Greven av Monte Cristo Alexandre Dumas
  • En helstøpt mann Tom Wolfe
  • Macbeth William Shakespeare
  • Sangen om den røde rubin Agnar Mykle
  • Menneske og maktene Olav Duun
  • Den afrikanske farm Karen Blixen
  • Paula Isabel Allende
  • En lykkens datter Isabel Allende
  • Odysseen Homer
  • Ulysses James Joyce
  • Mannen uten egenskaper Robert Musil

Men så oppdaget jeg at det selvsagt er en god grunn til at jeg ikke har lest disse bøkene i løpet av de siste ti årene, og det er at jeg faktisk ikke har lyst til å lese noen av dem. Eneste unntak er Greven av Monte Cristo. Den er ulest kun på grunn av sin avskrekkende tykkelse. Men hvorfor i alle dager kjøpte jeg Robert Musils Mannen uten egenskaper? Ikke bare er den avskrekkende tykk med sine 9 – ni! – centimeter, men den virker også avskrekkende kjedelig. Hvis du skal skrive en ni centimeter tykk roman, kan du ikke i det minste skrive om en mann med egenskaper? I tilfelle du har lest denne boken og likt den godt, kan du være så snill å gi meg gode grunner til å lese den i kommentarfeltet? Gjerne 9 – ni – gode grunner, hvis du har. Ellers er jeg redd leseåret 2011 blir året da jeg finner ut at jeg egentlig ikke liker å lese bøker, og det ville jo vært trist å kaste en mastergrad i litteraturvitenskap ut vinduet før jeg i hvert fall har klart å betjene studielånet. Jeg har faktisk vært inne på tanken om å arrangere et lite uhell med Mannen uten egenskaper, hvor første bind forveksles med avisen jeg bruker til å tenne opp i vedovnen. Man kan jo ikke lese andre bind uten første, kan man vel?

«Kan du ikke bare la være å lese den hvis du ikke har lyst?» tenker du vel nå. Nei, jeg kan ikke det sånn helt uten videre, og det er ikke bare på grunn av min leserpersonlighetsforstyrrelse. Jeg føler nemlig et visst ansvar for den merkverdige tjueåringen som brukte sine ytterst få penger på å kjøpe disse bøkene. Nå er det opp til tredveåringen å legitimere tjueåringens feiltrinn ved å late som om det lå en kløktig plan bak fadesen. Jeg ville jo fortsatt slitt med kredittkortgjelden hvis jeg hadde pådratt meg noe sånt for ti år siden, og jeg må da ta like mye ansvar for bokinnkjøpene? Jeg er dessuten vant til at det er andre som bestemmer pensumlitteraturen for meg, og dette minner meg betryggende om å starte et nytt semester og for sent oppdage at jeg har meldt meg på helt feil emner. Og alle bøkene på listen er bøker som jeg har lyst til å ha lest, så da er det ingen vei utenom.

Det mest uforklarlige mysteriet forblir imidlertid hvorfor jeg kjøpte intet mindre enn 9 – ni! – bøker av Knut Hamsun i denne perioden. Jeg hadde allerede lest og ikke likt Victoria og syntes Sværmere var sånn midt på treet, så hvorfor var jeg så fast bestemt på å gi Hamsun en sjanse at jeg kjøpte alt jeg kunne komme over av bøkene hans? Hva var det jeg drev med? Bortsett fra å la være å lese Hamsun? Jeg skulle gjerne lagt skylden på brennevin, men jeg var en nokså edruelig tjueåring. Dessverre, får man vel kanskje si. Nå er jeg stuck med seks av bøkene hans, og skal klare å lese alle sammen på ett år. Etter å ha brukt ti år på å komme i gang med Markens grøde. Jaja. Jeg har i det minste lagt bort Børn av tiden, og bestemt meg for at den ble skrevet utelukkende for Hamsun-stipendiater. For å ha mulighet til å komme meg gjennom dette halsbrekkende prosjektet, har jeg gitt det et passende navn. Mange takk for tipset, Hitler og Knausgård.

Knut Hamsun: Min kamp i seks bind

  1. Benoni
  2. Rosa
  3. Sult
  4. Landstrykere
  5. August
  6. Men livet lever

Ingen krise er komplett uten lys i enden av tunnelen. Noen av utfordringene mine overlapper hverandre, blant annet fordi det er mange klassikere blant «off the shelf»-bøkene. Devilishly clever. Dessuten hører begge dramaer, diktsamlinger og novellesamlingen i sjangerutfordringen hjemme i den kategorien:

Sjanger

  • En folkefiende Henrik Ibsen
  • Cat on a Hot Tin Roof Tennessee Williams
  • Karavane (noveller) Gordon Hølmebakk (red.)
  • Samlede dikt Inger Hagerup
  • Samlede dikt Haldis Moren Vesaas

I debutantutfordringen er det dessuten to diktsamlinger og en novellesamling, som igjen passer fint med sjangerutfordringen:

Debutant

  • De vanlige Jo Sannem
  • I krig og kjærleik Ragnhild Kolden
  • Evighetsarbeid Dan Aleksander Andersen
  • Ingen skal høre hvor stille det er Benedicte Kroneberg
  • Forglemmegei Kurt Hanssen
  • Eg bygger ikkje byar Terje Tørrisplass

I tillegg har jeg laget meg en liste over klassikere som jeg faktisk har lyst til å lese, selv om The Pickwick Papers nok er et urealistisk mål så lenge jeg har konsentrasjon som en flaksende høne:

Andre klassikere

  • The Pickwick Papers Charles Dickens
  • Fru Marta Oulie Sigrid Undset
  • Den lykkelige alder Sigrid Undset
  • Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis Sigrid Undset
  • Jenny Sigrid Undset
  • Av måneskinn gror det ingenting Torborg Nedreaas

Mange takk for inspirasjon, Ellikken!

Til slutt har jeg plukket ut fjorten romaner blant de øvrige i bokhyllen, basert på utvelgelseskriterier så avanserte at jeg ikke kan gjengi dem her. Det eneste jeg kan si, er at jeg allerede i morgen kommer til å ha forandret det første leddet i algoritmen, og dermed er det en av titlene som ryker. Men man må jo ha et utgangspunkt.

Romaner

  • Kjærlighetens historie Nicole Krauss
  • Alltid Alice Lisa Genova
  • Surfacing Margaret Atwood
  • Huset ved moskeen Kader Abdolah
  • The Yacobian Building Alaa Al Aswany
  • Veien Cormac McCarthy
  • Kollektivt selvmord Arto Paasilinna
  • Evig din Elizabeth Gilbert
  • Mengele Zoo Gert Nygårdshaug
  • Døren Magda Szabó
  • Som i et speil Gunnar Staalesen
  • Predikanten Camilla Läckberg
  • Det jeg elsket Siri Hustvedt
  • Niagara Joyce Carol Oates

Her er enda et lyspunkt, i lys av debatten om mannlig versus kvinnelig forfatter på Migrating Coconuts, nemlig at det i det minste hersker en upåklagelig og harmonisk likestilling mellom kjønnene i bokhyllen min. Dette lyspunktet skal jeg klamre meg til gjennom mitt personlige Hamsun-år 2011, og håpe at Knut ikke driver meg til vanvidd før jeg rekker å lese noen av dem.

Ønsk meg lykke til!