Stikkord: tysk litteratur

Franz Kafka – I straffekolonien

I en navnløs straffekoloni har en offiser fått selskap av en omreisende forsker når han skal straffe en soldat som er blitt dømt for ulydighet og fornærmelser overfor sin foresatte. Den reisende blir tatt med til utkanten av straffekolonien hvor han introduseres for et apparat som brukes til avstraffelse. Apparatet er utviklet av den tidligere kommandanten i straffekolonien, og er en intrikat oppfinnelse som offiserens hele liv dreier seg rundt. Offiseren er opphisset og stolt over muligheten til å få vise apparatet frem til en fremmed, og til å kunne forklare i hver minste detalj hvordan det fungerer. Resten av straffekolonien er nemlig ikke like begeistret som offiseren.

«I straffekolonien» er en fantastisk novelle og en typisk Kafka-tekst. Språket er glassklart og handlingen lett å følge. Kafka lar karakterene diskutere og argumentere ut fra rent logiske prinsipper. Men det allmenne verdisystemet er snudd på hodet, og resultatet er gjennomført absurd. For offiseren er det interessante ved henrettelsen å se apparatet i bruk; den dødsdømte fangen er irrelevant. Offiseren forventer at den reisende skal dele hans voldsomme entusiasme over apparatet og henrettelsesmetoden. Når den reisende istedet vier oppmerksomheten til fangen som skal henrettes, og grunnlaget han henrettes på, blir offiseren forvirret og ille berørt på den reisendes vegne.

«‘Kjenner han dommen?’ ‘Nei,’ sa offiseren og ville straks fortsette med sine forklaringer, men den reisende avbrøt ham: ‘Han kjenner ikke sin egen dom?’ ‘Nei,’ sa offiseren enda en gang, men stanset så opp et øyeblikk, som om han forlangte en nærmere begrunnelse av den reisende for hans spørsmål».

Offiseren kan ikke forstå hva som motiverer den reisendes spørsmål. For hvorfor i alle dager skal han bry seg om rettsprosessen? Leseren forventer at det er den reisende som skal reagere med overraskelse på hva offiseren forteller. Istedet er det offiseren som reagerer på hvorfor den reisende spør så dumt.

«‘Men at han i det hele tatt er dømt, det vet han vel?’ ‘Heller ikke det,’ sa offiseren og smilte til den reisende, som om han ventet enda flere selsomme utsagn fra hans side. ‘Nei,’ sa den reisende og strøk seg over pannen, ‘da vet mannen altså heller ikke hvordan forsvaret falt ut?’ ‘Han har ikke hatt noen anledning til å forsvare seg,’ sa offiseren og så til siden som om han snakket til seg selv og ikke ville gjøre den reisende skamfull ved å si ting som var så selvfølgelige.»

Igjen er det offiseren som blir ille berørt, mens den reisende stiller seg undrende til hele situasjonen. Det man kan oppfatte som en hårreisende rettsløshet slår om til helstøpt komedie idet offiseren begrunner fraværet av rettssak og forsvar. Man kan kanskje tenke seg at det henger sammen med et barbarisk syn på mennesket, eller en tese om at forbrytere ikke fortjener å bli hørt. Eller man kan tenke seg at forbrytelsen er så grov og skylden så åpenbar at en rettssak er bortkastet tid. Men neida. Fangen har gjort seg skyldig i å sovne foran døren til sin overordnede, istedenfor å foreta sin reglementære salutt foran døren hans hver time. Men en rettssak er unødvendig, for som offiseren sier: «Skylden er alltid utvilsom». Dessuten vil fangen bare lyve.

«Det hele var svært enkelt. Hadde jeg først kalt mannen frem og spurt ham ut, ville det bare ha oppstått forvirring. Han ville ha løyet, ville, hvis det hadde lykkes meg å gjendrive løgnene, ha byttet dem ut med nye løgner og så videre. Nå derimot holder jeg ham og slipper ham ikke mer. – Er nå alt på det rene? Men tiden går, eksekusjonen skulle ha begynt, og jeg er ennå ikke ferdig med å forklare apparatet.»

Offiseren skal ha for det, han har prioriteringene sine i orden. Men Kafka skaper enda et lag av absurditet idet heller ikke omgivelsene reagerer som man forventer. Den reisende deler riktignok ikke offiserens fascinasjon for apparatet, men han blir ikke spesielt berørt av det han får høre. Han er ikke enig med offiseren, men reagerer heller ikke med sjokk eller vantro.

«Meddelelsene om rettergangen hadde ikke tilfredsstillet ham. Like fullt måtte han si til seg selv at det her dreide seg om en straffekoloni, at det her var nødvendig med særlige forholdsregler og at man til siste slutt måtte gå frem på militært vis.»

De to herrene er like logiske og rasjonelle, og demonstrerer at rasjonalitet ikke nødvendigvis er en dyd hvis det ikke er koblet sammen med et minimum av etiske prinsipper. Likevel leser jeg ikke novellen som en moralsk orientert tekst med et grunnleggende etisk budskap. Novellens styrke er snarere at den viser hvor annerledes verden ser ut hvis man fjerner noen av de grunnleggende elementene vi er vant til å ta for gitt. Vi er dessuten vant til å kunne le av det fantastiske, irrasjonelle, emosjonelle og kaotiske, men ikke like vant til å le høyt av logiske resonnementer. Men Kafka skal visstnok ha ansett seg selv som en humoristisk forfatter, og fikk vennene til å ramle av stolen av latter når han leste høyt for dem. Også her er det mye å flire av.

For eksempel at oppfinneren bak torturapparatet har tenkt på alt, selv at fanger utsatt for tortur blir sultne.

«Her i denne elektrisk oppvarmede bollen ved hodegjerdet blir det lagt varm risengrynsgrøt, som mannen, hvis han har lyst, kan ta det han kan snappe til seg med tungen. Ingen lar denne muligheten gå fra seg. Jeg vet ikke om noen, og min erfaring er stor.»

Jeg vet ikke hva som er morsomst; at oppfinneren har laget en egen innretning for matservering i et torturapparat, at det er nettopp risengrynsgrøt som står på menyen, at risengrynsgrøten på død og liv må holdes varm, eller at offiseren finner det på sin plass å understreke at innretningen benyttes av absolutt alle, hvis den reisende skulle finne det for godt å tvile på det. Soldaten som er satt til å passe på fangen forsyner seg av risengrynsgrøten med skitne fingre, og det blir beskrevet som upassende. Det er altså upassende å grise til maten fangen skal spise, men ikke å torturere ham ihjel fordi han har sovnet foran en dør.

Men offiseren har et stort problem, nemlig at den nye kommandanten og hans kvinner ikke er like begeistret for apparatet som offiseren er. Og offiseren fortviler, for som han spør den reisende: Kan man tillate at et slikt livsverk går til grunne bare fordi den nye kommandanten tenker annerledes? Offiseren understreker at han på ingen måte prøver å vekke den reisendes medlidenhet (mens den dødsdømte ligger i torturapparatet), men at det vil bety mye dersom den reisende uttrykker sin uforbeholdne anbefaling av apparatet til den nye kommandanten. Selv innenfor novellens absurde univers kommer slutten som et spektakulært klimaks, like underlig som resten av novellen.

«I straffekolonien» appellerer ikke til leserens medfølelse. Til det er novellens univers for annerledes enn vårt eget, og Kafkas underliggjøring for vellykket. I stedet blir man fascinert av karakterenes helt særegne sans for logikk, som innenfor novellens rammer ikke anses for å være merkelig. Offiseren skal ikke torturere fangen i hjel fordi han ønsker å påføre smerte. Han har ikke dømt fangen til døden fordi det er en passende straff for forbrytelsen. Apparatet finnes og skal brukes – enkelt og greit. Regler finnes og skal følges – enkelt og greit. Denne fangen er dømt til døden fordi han ikke har hilst døren til sin overordnede hver hele time natten gjennom. Hensikten med regelen er det ingen som trekker i tvil.

Novellen støtter imidlertid opp om filosofen Theodor Adornos påstand om at litteraturen er mest politisk når den ikke prøver å være det. Slik jeg ser det forutsetter en slik lesning av novellen i hvert fall at leseren har en viss moralsk ryggmargsrefleks, for det er leserens verdisystem som får tekstens logikk til å virke absurd. Det gjør meg nysgjerrig på hvordan en tilhenger av totalitære regimer ville ha lest denne novellen. For selv om tekstens univers virker fjernt og underlig, er tankegangen i seg selv ikke verdensfjern. Likevel tør jeg påstå at ingen kan som Kafka understreke at bak selv det mest nøkterne argument kan den villeste galskap ligge på lur.

Reklamer

Mine tyske favorittnoveller

Et av mine lesemål for 2011 er å lese 52 noveller. Hittil har jeg bare lest nye noveller, men det har gitt meg lyst til å gjenlese noen av de novellene jeg tidligere har lest som gjorde stort inntrykk. Tre av mine favoritter er tyske noveller som jeg hadde på pensum da jeg tok grunnfag i tysk i 2002. På hver sin måte har novellene faktisk mye av æren for at jeg bestemte meg for å endre kursen fra språkstudier til litteraturstudier, og jeg kan ennå huske at forelesningene om blant annet disse tre novellene fortonet seg som aha-opplevelser. Derfor ble jeg glad for å oppdage at novellene ikke har tapt seg ti år etter, og at jeg fortsatt kan anbefale dem helhjertet.

Anna Seghers – De døde jentenes utflukt

Fortelleren i denne novellen befinner seg i eksil i Mexico etter at andre verdenskrig er slutt. I god Proust-ånd blir minner fra fortiden vekket til live ved en liten tilfeldighet. Det hun husker er en skoleutflukt fra barneårene i den lykkelige tiden før første og andre verdenskrig. De små hverdagslige hendelsene på utflukten blir i erindringen blandet sammen med skjebnene jentene senere fikk. Venninnene Leni og Marianne er de to jentene fortelleren husker best. På utflukten er de bestevenninner og uadskillelige. Men den jødiske Leni skal dø i konsentrasjonsleir, forrådt av nazisten Marianne. Marianne skal deretter miste livet i et bombeangrep. Seghers skaper en dramatisk effekt gjennom å blande sammen de ulike lagene av fortid og nåtid også på setningsnivå.

«Marianne hadde fortsatt en rød nellik mellom tennene. Hun hadde stukket en lik nellik i Lenis hårbånd. Jeg ser alltid for meg Marianne med den røde nelliken mellom tennene, også mens hun gir Lenis naboer ondsinnede svar, og mens hun ligger med halvt forkullet kropp i rykende klesfiller i asken av foreldrenes hus.»

Det er et litterært grep som understreker verdenskrigenes katastrofale konsekvenser ved å fremheve kontrastene mellom ungdommelig uskyld og tragiske skjebner. Men Seghers feller ingen dom over de skyldige. Novellen er en nostalgisk og vemodig reise tilbake til tiden før verden gikk i oppløsning. Seghers viser hvordan skadene først og fremst var individuelle, og at ingen unnslapp grusomhetene uansett hvilken rolle de hadde.

Såvidt jeg vet finnes det ingen norsk oversettelse av novellen; oversettelsen over er min egen, og må tas med en klype salt. Men den er oversatt til engelsk, under tittelen «The Excursion of the Dead Girls». Den tyske originalen «Der Ausflug det toten Mädchen» ble utgitt i 1946.

Thomas Mann – Tristan

Thomas Manns novelle fra 1902 er en vidunderlig ironisering over datidens estetikere, som under parolen «kunst for kunstens skyld» dyrket det vakre for sin egen del og plasserte estetikken over menneskelige verdier. Novellens Tristan heter Detlev Spinell, og er en ung forfatter som har trukket seg tilbake til et sanatorium uten egentlig å være syk. Der blir han besatt av en gift, kvinnelig pasient, fru Klöterjahn. Hun er en dyktig pianist, og Spinell overtaler henne til å spille Wagners Tristan og Isolde om og om igjen, selv om hun har totalforbud mot å spille på grunn av skrantende helse. Men i Spinells øyne finnes det ingenting viktigere og vakrere enn kunsten og romantikken, og fru Klöterjahn dør av utmattelsen i å skulle tilfredsstille Spinells skjønnhetsjag.

Som tittelen indikerer er det her altså ikke snakk om noen høyverdig kjærlighet mellom Tristan og Isolde, men snarere om en Tristan som bare tenker på seg selv. Thomas Mann harselerer nådeløst over den romantiske unge mannen hvis kjærlighetsideal er basert på myter og verdensfjerne forestillinger. Virkelig kjærlighet forstår han seg ikke på, den oppfatter han som triviell og vulgær. Men så kan man spørre seg, som min professor gjorde i forelesningen, hvem er det som vet mest om kjærligheten: Den slitne sekstenbarnsmoren som Spinell håner, eller jyplingen som setter sin utkårede på en pidestall og deretter forårsaker hennes død? Thomas Manns Tristan dør ikke av kjærlighet. Han er en narsissist med usunne romantiske idealer. Men novellen er god, og et ypperlig eksempel på Manns talent for bitende sarkasme.

Ingeborg Bachmann – Undine går

Undine er den lille havfruen som redder prinsen, forelsker seg i ham, og gir opp alt hun har for hans skyld. Hun bytter ut stemmen sin for å få bein, slik at hun kan følge ham på land. Men ved å miste stemmen mister hun også seg selv, og hun kan aldri bli noe annet enn en fremmed i hans verden; en fremmed han må avvise og ofre. Undine er en klassisk sagnfigur som alltid betraktes utenfra. I Bachmanns novelle snakker hun endelig selv.

«Undine går» har ingen tradisjonell handling, men er den stumme Undines fortelling om kjærligheten. Det er ingen betryggende fortelling, for Undine er en fremmed som ser den konvensjonelle «kjærligheten» utenfra og feller en knusende dom over den. Hun nærer en rasende forakt for mannen hun elsker, mennene hun har elsket, fordi de alltid svikter kjærligheten til fordel for den betryggende kvinnen som hører hjemme i deres egen verden; kvinnen som bærer mannens navn og derfor ikke har sin egen stemme eller identitet. Hun er rasende fordi mannen i sin feighet skaper kvinnen om til en han ikke kan elske, og samtidig fornekter kvinnen han virkelig elsker.

«Undine går» er likevel ingen feministisk politisk tekst, for den er like mye poesi som novelle. Bachmann bruker myter og symboler for å mane frem en visjon om et forhold mellom menn og kvinner som konvensjonene ikke får besudle. Hun bruker myten om den lille havfruen for å ødelegge den klassiske romantiske prinsessefortellingen om kjærlighet, og viser hvordan den ikke bare undergraver kvinnens identitet, men også mannens lykke. Språket i novellen er helt spektakulert, med en kompleksitet som krever mye av sin leser. Men man får mye igjen for innsatsen. «Undine går» ble først utgitt i novellesamlingen Das 30. Jahr i 1961. Det er en novelle man kan lese utallige ganger og fortsatt bli fascinert av.