Franz Kafka – I straffekolonien

I en navnløs straffekoloni har en offiser fått selskap av en omreisende forsker når han skal straffe en soldat som er blitt dømt for ulydighet og fornærmelser overfor sin foresatte. Den reisende blir tatt med til utkanten av straffekolonien hvor han introduseres for et apparat som brukes til avstraffelse. Apparatet er utviklet av den tidligere kommandanten i straffekolonien, og er en intrikat oppfinnelse som offiserens hele liv dreier seg rundt. Offiseren er opphisset og stolt over muligheten til å få vise apparatet frem til en fremmed, og til å kunne forklare i hver minste detalj hvordan det fungerer. Resten av straffekolonien er nemlig ikke like begeistret som offiseren.

«I straffekolonien» er en fantastisk novelle og en typisk Kafka-tekst. Språket er glassklart og handlingen lett å følge. Kafka lar karakterene diskutere og argumentere ut fra rent logiske prinsipper. Men det allmenne verdisystemet er snudd på hodet, og resultatet er gjennomført absurd. For offiseren er det interessante ved henrettelsen å se apparatet i bruk; den dødsdømte fangen er irrelevant. Offiseren forventer at den reisende skal dele hans voldsomme entusiasme over apparatet og henrettelsesmetoden. Når den reisende istedet vier oppmerksomheten til fangen som skal henrettes, og grunnlaget han henrettes på, blir offiseren forvirret og ille berørt på den reisendes vegne.

«‘Kjenner han dommen?’ ‘Nei,’ sa offiseren og ville straks fortsette med sine forklaringer, men den reisende avbrøt ham: ‘Han kjenner ikke sin egen dom?’ ‘Nei,’ sa offiseren enda en gang, men stanset så opp et øyeblikk, som om han forlangte en nærmere begrunnelse av den reisende for hans spørsmål».

Offiseren kan ikke forstå hva som motiverer den reisendes spørsmål. For hvorfor i alle dager skal han bry seg om rettsprosessen? Leseren forventer at det er den reisende som skal reagere med overraskelse på hva offiseren forteller. Istedet er det offiseren som reagerer på hvorfor den reisende spør så dumt.

«‘Men at han i det hele tatt er dømt, det vet han vel?’ ‘Heller ikke det,’ sa offiseren og smilte til den reisende, som om han ventet enda flere selsomme utsagn fra hans side. ‘Nei,’ sa den reisende og strøk seg over pannen, ‘da vet mannen altså heller ikke hvordan forsvaret falt ut?’ ‘Han har ikke hatt noen anledning til å forsvare seg,’ sa offiseren og så til siden som om han snakket til seg selv og ikke ville gjøre den reisende skamfull ved å si ting som var så selvfølgelige.»

Igjen er det offiseren som blir ille berørt, mens den reisende stiller seg undrende til hele situasjonen. Det man kan oppfatte som en hårreisende rettsløshet slår om til helstøpt komedie idet offiseren begrunner fraværet av rettssak og forsvar. Man kan kanskje tenke seg at det henger sammen med et barbarisk syn på mennesket, eller en tese om at forbrytere ikke fortjener å bli hørt. Eller man kan tenke seg at forbrytelsen er så grov og skylden så åpenbar at en rettssak er bortkastet tid. Men neida. Fangen har gjort seg skyldig i å sovne foran døren til sin overordnede, istedenfor å foreta sin reglementære salutt foran døren hans hver time. Men en rettssak er unødvendig, for som offiseren sier: «Skylden er alltid utvilsom». Dessuten vil fangen bare lyve.

«Det hele var svært enkelt. Hadde jeg først kalt mannen frem og spurt ham ut, ville det bare ha oppstått forvirring. Han ville ha løyet, ville, hvis det hadde lykkes meg å gjendrive løgnene, ha byttet dem ut med nye løgner og så videre. Nå derimot holder jeg ham og slipper ham ikke mer. – Er nå alt på det rene? Men tiden går, eksekusjonen skulle ha begynt, og jeg er ennå ikke ferdig med å forklare apparatet.»

Offiseren skal ha for det, han har prioriteringene sine i orden. Men Kafka skaper enda et lag av absurditet idet heller ikke omgivelsene reagerer som man forventer. Den reisende deler riktignok ikke offiserens fascinasjon for apparatet, men han blir ikke spesielt berørt av det han får høre. Han er ikke enig med offiseren, men reagerer heller ikke med sjokk eller vantro.

«Meddelelsene om rettergangen hadde ikke tilfredsstillet ham. Like fullt måtte han si til seg selv at det her dreide seg om en straffekoloni, at det her var nødvendig med særlige forholdsregler og at man til siste slutt måtte gå frem på militært vis.»

De to herrene er like logiske og rasjonelle, og demonstrerer at rasjonalitet ikke nødvendigvis er en dyd hvis det ikke er koblet sammen med et minimum av etiske prinsipper. Likevel leser jeg ikke novellen som en moralsk orientert tekst med et grunnleggende etisk budskap. Novellens styrke er snarere at den viser hvor annerledes verden ser ut hvis man fjerner noen av de grunnleggende elementene vi er vant til å ta for gitt. Vi er dessuten vant til å kunne le av det fantastiske, irrasjonelle, emosjonelle og kaotiske, men ikke like vant til å le høyt av logiske resonnementer. Men Kafka skal visstnok ha ansett seg selv som en humoristisk forfatter, og fikk vennene til å ramle av stolen av latter når han leste høyt for dem. Også her er det mye å flire av.

For eksempel at oppfinneren bak torturapparatet har tenkt på alt, selv at fanger utsatt for tortur blir sultne.

«Her i denne elektrisk oppvarmede bollen ved hodegjerdet blir det lagt varm risengrynsgrøt, som mannen, hvis han har lyst, kan ta det han kan snappe til seg med tungen. Ingen lar denne muligheten gå fra seg. Jeg vet ikke om noen, og min erfaring er stor.»

Jeg vet ikke hva som er morsomst; at oppfinneren har laget en egen innretning for matservering i et torturapparat, at det er nettopp risengrynsgrøt som står på menyen, at risengrynsgrøten på død og liv må holdes varm, eller at offiseren finner det på sin plass å understreke at innretningen benyttes av absolutt alle, hvis den reisende skulle finne det for godt å tvile på det. Soldaten som er satt til å passe på fangen forsyner seg av risengrynsgrøten med skitne fingre, og det blir beskrevet som upassende. Det er altså upassende å grise til maten fangen skal spise, men ikke å torturere ham ihjel fordi han har sovnet foran en dør.

Men offiseren har et stort problem, nemlig at den nye kommandanten og hans kvinner ikke er like begeistret for apparatet som offiseren er. Og offiseren fortviler, for som han spør den reisende: Kan man tillate at et slikt livsverk går til grunne bare fordi den nye kommandanten tenker annerledes? Offiseren understreker at han på ingen måte prøver å vekke den reisendes medlidenhet (mens den dødsdømte ligger i torturapparatet), men at det vil bety mye dersom den reisende uttrykker sin uforbeholdne anbefaling av apparatet til den nye kommandanten. Selv innenfor novellens absurde univers kommer slutten som et spektakulært klimaks, like underlig som resten av novellen.

«I straffekolonien» appellerer ikke til leserens medfølelse. Til det er novellens univers for annerledes enn vårt eget, og Kafkas underliggjøring for vellykket. I stedet blir man fascinert av karakterenes helt særegne sans for logikk, som innenfor novellens rammer ikke anses for å være merkelig. Offiseren skal ikke torturere fangen i hjel fordi han ønsker å påføre smerte. Han har ikke dømt fangen til døden fordi det er en passende straff for forbrytelsen. Apparatet finnes og skal brukes – enkelt og greit. Regler finnes og skal følges – enkelt og greit. Denne fangen er dømt til døden fordi han ikke har hilst døren til sin overordnede hver hele time natten gjennom. Hensikten med regelen er det ingen som trekker i tvil.

Novellen støtter imidlertid opp om filosofen Theodor Adornos påstand om at litteraturen er mest politisk når den ikke prøver å være det. Slik jeg ser det forutsetter en slik lesning av novellen i hvert fall at leseren har en viss moralsk ryggmargsrefleks, for det er leserens verdisystem som får tekstens logikk til å virke absurd. Det gjør meg nysgjerrig på hvordan en tilhenger av totalitære regimer ville ha lest denne novellen. For selv om tekstens univers virker fjernt og underlig, er tankegangen i seg selv ikke verdensfjern. Likevel tør jeg påstå at ingen kan som Kafka understreke at bak selv det mest nøkterne argument kan den villeste galskap ligge på lur.

6 thoughts on “Franz Kafka – I straffekolonien”

  1. Nå føles det som om jeg har lest denne novellen, og likevel har jeg lyst til å finne den frem for å lese den (på nytt). Som når man blar om etter siste side og får lyst til å begynne på nytt igjen med en gang. Uten at jeg har lest denne… Jeg har lest noen få korte romaner eller lange noveller som virkelig har festet seg og denne tror jeg kan bli en av dem (uten at jeg vet hvor kort eller lang den er). Skal uten tvil leses, og havner nok i samme kategori som «The Last Days of a Condemned Man» av Victor Hugo. En brilliant liten sak som få har lest, men som virkelig fortjener et publikum.

    1. Novellen er ganske lang, og inneholder mye mer enn det jeg skrev om her. Du har derfor fortsatt ukjent terreng i vente:-) Men novellen bør virkelig leses, for du har rett i at den fester seg. Og leseropplevelsen var helt spesiell. Jeg boblet nesten over av fryd og hadde lyst til å klappe i hendene som et barn. Det skjer ikke ofte! Men Kafka er en meget spesiell forfatter, det er ingen som skriver som ham. Det er ingenting som likner engang, som jeg kan komme på.

      Takk for tipset om Hugo! Jeg har hørt om novellen, men ikke fått den anbefalt før. Den skal jeg sjekke. Siden den er gammel, er den sikkert tilgjengelig på nett.

  2. hmm, hører denne innunder de du synes jeg burde lese på tysk?
    Sliter litt med å se det for meg -)
    (tror jeg må begynne å lage egen leseliste for noveller
    – og dikt )

    1. Verdt et forsøk? Denne er sikkert fin på tysk, og et bedre sted å starte enn en av romanene hans. Men du bør nok ha ordboka i fanget mens du leser:-) Leseliste for noveller og dikt er en kjempeidé! Det skal jeg også lage.

  3. Det var en veldig fin og inspirerende omtale! Jeg er i utgangspunktet ikke så glad i noveller (uvisst hvorfor), men nå fikk jeg lyst til å lese denne. Jeg har forsøkt meg på Kafka før, men synes han er en komplisert forfatter, kanskje dette er en god måte å bli kjent med skrivestilen hans på? Takk for tips🙂

    1. Tusen takk! Etter å ha lest mange flere noveller i år enn før er jeg blitt mye mer begeistret for sjangeren. Kafka er ikke en vanskelig forfatter språklig, for han skriver klart og tydelig. Men språket kan gi en illusjon av at tekstene hans er realistiske, og da blir fortolkning vanskelig. For å få noe ut av dem er mitt tips heller å se etter bruddene med virkeligheten. Og å slippe fantasien løs istedenfor å lete etter det «endelige» svaret, som man ofte gjør ellers. Kafkas tekster skal være litt gåtefulle:-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s