Stikkord: Robert Musil

Robert Musil – Grigia

I den korte innledningen til novellen «Grigia» i Karavane er Hermann Broch sitert med en beskrivelse av forfatter Robert Musil: «Han er kanskje den mest eksakte forfatter i litteraturhistorien. Han tåler ikke det vage eller uklare.» Etter å ha lest novellen ser jeg Brochs beskrivelse, og høyner med en påstand om at Musil godt kunne vært en mindre eksakt forfatter, og at han tåler det vage og uklare bare så altfor godt. Selvmotsigelse? Ikke egentlig. Det er nemlig svært vanskelig å skimte noe klart og tydelig i denne novellen, fordi den består av en lang rekke eksakte beskrivelser som ikke danner noen helhet.

Det starter med at hovedpersonen Homo (!) ikke orker å bli med sin kone og syke sønn på et kurbadopphold fordi han ikke kan få seg til å forlate sine planer og sitt liv en hel sommer. Likevel beslutter han å takke ja til en innbydelse fra Mozart Amadeo Hoffingott (!) om å gjenåpne noen nedlagte gullgruver i Nord-Italia. Ekspedisjonen blir tatt kjærlig og godt imot av den bondske lokalbefolkningen fordi pengene sitter løst og de har arbeid å tilby. Livet er ganske bra, samtidig som folk kjeder seg litt og må fordrive tiden med å krangle.

Etter dette får jeg problemer med å følge handlingen, i den grad det finnes noen handling. Musil strør om seg med nitidige beskrivelser som er så nitidige at jeg ofte ikke skjønner hva han beskriver. Det eneste jeg kan konkludere med, er at Musil alltid skriver om naturen, enten målet er å beskrive naturen eller noe helt annet, for eksempel kjærlighet. Uansett hva temaet er, tar Musil veien gjennom blomster, gress, trær, fjell og kuer. Skildringene kan ikke engang nytes for sin egen del, for Musil skriver som en vitenskapsmann med poetiske ambisjoner. Han klarer for eksempel å beskrive landskapet rundt landsbyen med samme ugjennomtrengelighet som en kvantefysiker beskriver sorte hull i verdensrommet. Da hjelper det lite å spe på med malplasserte lyriske virkemidler.

«Det bestod av mer enn en halvsirkelformet voll av høye fjell, gjennomskåret av steile heng som falt bratt ned i en senkning som løp rundt en mindre skogkledd kjegle i midten, så det hele lignet en tom sukkerbrødformet verden, hvor det på grunn av den dyptflytende bekken var skåret ut et lite stykke, slik at den gapte opp mot den høye flanken på den andre bredden, som også fulgte med nedover i dalen, der landsbyen hang.»

Det jeg får med meg er at Homo, i motsetning til hva navnet antyder, får seg en bondekone som elskerinne. Bondekonen heter Lene Maria og har en ku som heter Grigia. Homo finner det av en eller annen grunn passende å overføre kuas navn til elskerinnen. Etter å ha innledet et heftig forhold til (menneskekvinnen) Grigia, blir Homo overveldet av en form for kjærlighet som er så sublim og esoterisk at den paradoksalt nok er rettet mot den bortreiste ektefruen, som han ikke engang gidder å skrive brev til lenger.

Jeg hadde egentlig falt av lasset før det kom så langt, selv om jeg leste alle setninger minst tre ganger. Problemet med å skrive så utførlig om natur og esoteriske følelser, er nemlig at karakterene aldri tar form. Det er ikke det at de mangler troverdighet, men at jeg aldri kommer tett nok inn på dem til å kunne danne meg et inntrykk. Å si noe om Musils karakterer er som å skulle beskrive en gruppe mennesker fra hundre meters avstand i tett tåke: De er uklare og vage konturer i det fjerne. Min forståelse for tematikken i novellen blir deretter. Selv om jeg får vite ganske mye om Homos innfløkte følelsesliv og alle hans grensesprengende opplevelser, får jeg ikke vite noe om ham som setter det i sammenheng. Han er bare en instans i teksten som utforsker svevende, abstrakte sanseopplevelser. Kort oppsummert tror jeg at novellen handler om følelser, men ikke på den vanlige boy meets girl-måten. Og muligens norditaliensk flora og småfrekk navnebruk.

Slutten er derimot sjokkerende tydelig, overrumplende, og etter mitt skjønn helt umotivert. Som regel kan en virkelig god slutt heve en ellers laber novelle mange hakk, men her understreker den utvetydige og dramatiske slutten tvert imot hvor ullen resten av novellen er. Slutten henger bare ikke sammen med noe, for bortsett fra et par bortgjemte, halvhjertede hint er det ingenting i teksten som har pekt frem mot den.

Jeg begriper ikke hvordan «Grigia» kan anses som et mesterverk. Men jeg begynner å forstå hvorfor Musils roman Mannen uten egenskaper er så inn i granskogen lang.

Novellene i Karavane har i det siste utviklet seg i en dårlig retning. Med «Grigia» fryktet jeg at de resterende atten novellene kom til å fortsette i samme stil. Heldigvis leste jeg Franz Kafkas «I straffekolonien» før jeg avskrev samlingen og la den vekk for godt. Kafkas novelle er et mesterverk i ordets rette forstand; glassklar, absurd, fryktelig og komisk. Men det er en annen historie.

Uke 43

De fleste av dere har nå fått med seg listen over lesesirkelbøkene vi skal lese i 2012. Men det er fortsatt to bøker igjen å lese i 2011, og det er ikke for sent å melde seg på. De to bøkene er finske Väinö Linnas Ukjent soldat (1954) og amerikanske Tom Wolfes Forfengelighetens fyrverkeri (1987). Begge bøkene var bestselgere i sin tid, og er blitt filmatiserte. Filmversjonen av Tom Wolfes roman er nok mest kjent, den kom i 1990 og hadde Tom Hanks, Bruce Willis, Melanie Griffith og Kim Cattrall i hovedrollene. Omtaler er hentet fra den norske 1001-boken.

«Linnas roman er en dyster, knudrete skildring av et finsk maskingeværkompani som er fanget i et dødsdømt forsøk på å motstå angrepet fra Stalins stridsvogner og infanteri under vinterkrigen i Finland i 1941. Blodige lik, gjennomborende kuler, opprivende skyttergravskamper, summariske henrettelser, mobbende overklasseoffiserer og korte pauser med kvinnfolk og drikk sprenger myten om ærbar krigføring til himmels. Det grove språket og arbeiderklassesoldatenes ofte feige, uforskammede og skrekkslagne oppførsel ble skydd av finske politikere, kritikere og patrioter som var mer vant til krigsskildringer som ikke stilte spørsmål. Dessuten hadde Linna den frekkhet å spørre hvorfor finnene i det hele tatt førte denne krigen sammen med nazistene.»

Bloggdato er 27. november og min norske versjon er på 421 sider. Ukjent soldat høres ikke ut som lystlesning, men jeg liker bøker fra andre verdenskrig og kan ikke huske å ha lest spesielt mye om finnenes rolle under krigen. Min erfaring er at skjønnlitteratur kan få frem nyanser ved historiske hendelser som historiebøkene gjennom en nøktern beskrivelse av fakta sjelden lykkes i å gjøre levende. Dessuten kan jeg faktisk ikke huske å ha lest finsk litteratur overhodet.

Tom Wolfes satire er sannsynligvis morsommere å lese, selv om dommen over det kapitalistiske USA nok er like knusende som den Linna feller over finsk deltakelse i krigen. 1001-omtalen lover i alle fall at Forfengelighetens fyrverkeri «er en ambisiøs murstein og en grusom kjennelse over utvekstene av Wall Street-kapitalismen i 1980-årene. Sherman McCoy er en rik, fremadstormende aksjemegler i New Yorks børsmiljø. Han havner i en bilulykke i South Bronx, da elskerinnen hans, Maria Ruskin, kjører over en ung, svart mann, Henry Lamb, som dør av skadene. Romanen følger den en gang så mektige Shermans fall og hele serien av kapitalinteresser som bidrar til hans offentlige vanære, anklagen mot ham og rettssaken. Selv om enkelte går seirende ut av hendelsene, finnes det ingen moralske vinnere. Wolfe har nådd sitt mål – å skape en 1900-talls-konkurrent til Dickens’ og Thackerays viktorianske kioskveltere.» Tittelen på boken refererer da også åpenlyst til W. M. Thackerays klassiker Forfengelighetens marked (de engelske titlene er Vanity Fair og The Bonfire of the Vanities). Thackerays roman står også på 1001-listen, og den har jeg skrevet om her.

Bloggdatoen er satt til 18. desember, men jeg vurderer å flytte den. Siden julestria er travel for alle og pocketversjonen er på 662 sider, kan det være kjekt å få noen ekstra dager på seg til å lese. Hvis noen av de påmeldte reiser bort på juleferie, kan omtalen eventuelt autopubliseres i romjulen. Mitt forslag er å flytte bloggdatoen til slutten av uke 52, rundt nyttårsaften. Noen innvendinger?

Forleden kjøpte jeg John Galsworthys Forsyte-sagaen på antikvatiat, og fikk angstfornemmelser da jeg tok de skrekkinngytende ti bindene nærmere i øyesyn. Jeg kan ikke fatte hvordan en roman som er på ca tusen sider på engelsk kan transformeres til mange tusen sider på norsk. Det skyldes nok at det norske papiret er mye tykkere, at skriften er større og at det er mer luft mellom linjene, men inntil det motsatte er bevist kommer jeg til å mistenke oversetteren for å ha tatt seg meddiktende friheter i arbeidet. Da er det enda godt at boken skal leses ferdig til oktober, for da blir det en bok å lese pr. måned. Til alle dere som stemte på boken: Jeg tror det er lurt å begynne minst et halvt år i forveien.

Det kommer neppe som noen overraskelse at jeg ble gjenstand for nysgjerrighet da jeg hentet bøkene på antikvariatet. De to ansatte hadde til og med snakket om det da de i sin tid plasserte bøkene i hyllen, at de lurte på hvem i alle dager det er som leser slike bøker. De virket derfor svært fornøyde over å ha fått svar på akkurat det spørsmålet. Jeg følte for å presisere at jeg ikke er den eneste i Norges land som er sprø nok til å skulle lese sagaen, og at tiden vil vise om jeg klarer det. Men kommentaren var en sårt tiltrengt boost for selvtilliten som dempet noe av panikken jeg fikk da jeg så hvor utrolig mange bøker ti bind egentlig er.

Ble du skremt nå? Jeg håper at du ikke ble så skremt at du lar være å lese boken (bøkene), for hvis jeg er den eneste som leser boken (bøkene) blir jeg ikke enkel å ha med å gjøre. Min ekskjæreste forlagsredaktøren kunne for øvrig berolige meg med at bøker ble gitt ut i skrekkelig mange bind på 50-tallet fordi det var big business for forlagene. En liten trøst. Bitteliten. Men bøkene er feiende flotte! Med skinninnbinding og gullskrift liver de opp i stua og får eieren til å virke både ambisiøs, seriøs og sylskarp. Og endelig har jeg fått bøker i hus som kan jekke ned den prangende Mannen uten egenskaper av Robert Musil, som hittil har vært arrogant enehersker i rekkene.

Mer om Robert Musils irriterende egenskaper kommer i morgen, jeg har nemlig lest en av hans noveller. Inntil da nøyer jeg meg med å si at Musils verker er en lovende kandidat til bokbrenning, dersom jeg plutselig går tom for ved.

Ha en feiende flott lørdagskveld!