Kategori: Karavane

Luigi Pirandello – Donna Mimma

I utgangspunktet er jeg kritisk til novellesamlingen Karavane. Den skal visstnok inneholde det ypperste novellekunsten i verdenslitteraturen har å by på, men likevel består den stort sett bare av noveller skrevet av Døde Hvite Menn. Det vitner ikke akkurat om vilje til å lage en samling fra – nettopp – verdenslitteraturen. Det er snarere et tegn på at begrepet verdenslitteratur radbrekkes for å få de døde hvite mennenes prestasjoner til å virke enda større. Innen postkolonial teori finnes det mange ord man kan bruke for å beskrive en slik begrepsbruk, og alle ordene er stygge. Å samle klassiske, vestlige noveller på ett sted er en god ting. Men da kan man ikke kalle det verdenslitteratur og samtidig utelate halvparten av kontinentene. Afrika er dessuten representert gjennom to hvite forfattere. Spar meg. Den kulturelle sammensetningen i samlingen kunne til og med blitt godkjent av Hitler. De kvinnelige representantene er selvfølgelig like få som de er forutsigbare: Doris Lessing, Alice Munro og Joyce Carol Oates. Ellers er det bare gutta boys, de som hersker tryggest på tronen i den vestlige kanon. Men nok om det. Novellene har så langt vært svært gode. Ikke alle er glimrende, men de er likevel langt over gjennomsnittet. Så får jeg heller finne verdenslitteraturen et annet sted.

I «Donna Mimma» befinner vi oss i en liten siciliansk landsby tidlig på 1900-tallet. Donna Mimma er jordmor, og har tatt imot hvert eneste barn i landsbyen i 35 år. Hun er en institusjon i samfunnet, en kvinne som for barn og voksne er omgitt av en aura av eventyr og mystikk. Den dypt religiøse Donna Mimma er så bluferdig og gammeldags at hun dekker over fødselens prosaiske slit ved å fortelle ungene at hun i nattens mulm og mørke kjøper spedbarn i Palermo for pappas penger, og frakter dem hjem i en praktfull bærestol.

Men en dag får Donna Mimma en konkurrent i en ung, ugift jordmor med eksamen fra universitetet. Den unge kvinnen er ikke det minste beskjeden eller bluferdig, selv om hun ikke engang har født barn selv. Hun sprader rundt i kort skjørt og hatt og kaller en spade for en spade, til Donna Mimmas store forskrekkelse og forargelse. Dessverre for Donna Mimma melder den unge jordmoren fra til myndighetene om at Donna Mimma arbeider uten formelle kvalifikasjoner, og Donna Mimma blir pent nødt til å reise til Palermo for å ta eksamen, til tross for tårer og fortvilelse.

Det som er interessant med denne novellen, er at den kombinerer en hverdagslig overflate med en litt uhyggelig undertone. Donna Mimma takler ikke å forlate landsbyen hvor hun er en eventyrlig og viktig skikkelse. I storbyen Palermo og på universitetet er hun bare en gammel og gammeldags kone som tiden har reist fra. Hun forstår ikke vitenskapen, og klarer ikke å relatere den til sin lange erfaring. Men hun vender til slutt tilbake til landsbyen med vitnemål og nymotens hatt. Der oppdager hun at den unge jordmoren ikke bare har tatt hennes plass; hun har stjålet hennes identitet. Den unge kvinnen har erstattet hatten med gammelmodige klær, og forteller barna om da hun kjøpte dem for pappas penger i Palermo og brakte dem hjem i bærestol.

Det uhyggelige og fascinerende ved novellen ligger i tanken på at identitet faktisk lar seg stjele på et mer intrikat vis enn gjennom kun å stjele noens kredittkort og personlige opplysninger. Donna Mimma mister alt. Den unge kvinnen tvinger først Donna Mimma til å forlate konteksten som gjør henne til den hun er. Ved universitetet erstattes erfaringene hennes med vitenskapelige begreper Donna Mimma ikke skjønner noe av. Hun blir en ubrukelig jordmor. Når hun vender tilbake til landsbyen oppdager hun at den unge kvinnen har stjålet både klesdrakten og eventyrene hennes, og det er ikke lenger noen som har bruk for Donna Mimma. Det er ikke engang noen som skjønner at hun har mistet noe.

Pirandello skildrer Donna Mimmas undergang utrolig godt. Den nye jordmorens tyveri av Donna Mimmas identitet er kalkulerende og litt nifs, og Donna Mimmas avmakt er total. Men Pirandellos fortellerstil falt ikke helt i smak. Jeg er så inderlig lei av litteratur med modernistisk tilsnitt, selv om det er skrevet i modernismens gullalder aldri så mye. Jeg falt ofte ut av sammenhengen fordi jeg ikke skjønte om jeg leste dialog, monolog eller tanker. I en ellers kronologisk og tradisjonelt oppbygd novelle slet jeg også med å koble hendelsene til tid og sted. Litt sånn: Jeg skjønner hva som blir sagt, men hvem er det som sier det, og til hvem? Og hvor? Slike uklarheter gjør meg mer irritert enn nysgjerrig, Nobelpris eller ikke. For ja, Luigi Pirandello vant Nobelprisen i 1934. Mest kjent er han nok for skuespillet Seks personer søker en forfatter, et skuespill jeg skal lese i høst. Men tilbake til «Donna Mimma«. I tillegg til identitetstematikken tar novellen opp overgangen fra det religiøse til det vitenskapsbaserte samfunnet på en tankevekkende måte. Formell kunnskap vs. erfaring, åndelighet vs. pragmatikk, teori vs. praksis, idé vs. virkelighet. Pirandello viser hvordan fremskritt er et relativt begrep.  

Anton Tsjekhov – Morsmålslæreren

En knapp uke etter at jeg oppdaget en ny favorittforfatter i Alexandre Dumas, har jeg jammen funnet enda en! Anton Tsjekhov har jeg foreløpig holdt meg langt unna, for jeg har hatt et inntrykk av at novellene og skuespillene han skrev er dørgende kjedelig. Så feil kan man altså ta. Jeg har lest en av hans sju hundre (!) noveller, «Morsmålslæreren», som er oversatt fra russisk av Erling Sande og del av mestersamlingen Karavane, og den ga virkelig mersmak. Novellen må vel i rettferdighetens navn beskrives som tragikomisk, selv om jeg heller mer mot å kalle den komisk. Veldig komisk.

Nikitin er tjueseks år og underviser i russisk ved gymnaset i en liten provinsby i Russland. Han fremstår som en alminnelig mann, men det viser seg at han likevel har nokså høye tanker om seg selv og sin egen potensielle fremtid. Novellen er delt i to, og i første del er Nikitin på frierføtter. Hans utkårede, Masja/Manja/Manjusja, er datter av en velholden mann, og Nikitin prøver å overkomme sjenansen sin og endelig få somlet seg til å fri. Han er grundig forberedt:

«Hele tiden siden han hadde forelsket seg i Manjusja for alvor, hadde han hver dag forberedt seg grundig på hva han skulle si når han endelig fikk samlet mot nok til å fri til henne, ja til og med laget formfullendte taler med innledning og avslutning».

Når en filolog er i det amorøse hjørnet, overlates ingenting til tilfeldighetene. Frieriet går til slutt såre vel, selv om det blir med et inderlig kyss og både Masja og leseren blir snytt for en formfullendt tale med innledning og avslutning. I andre del gifter paret seg for fullsatt kirke og alt er vakkert som et eventyr. I nesten ett år går Nikitin rundt i salig lykkerus:

«De lykkeligste dagene var nå søndager og helligdager, når han kunne være hjemme fra morgen til kveld. Disse dagene kunne han ta del i en naiv, men behagelig livsform som mest av alt minte ham om en pastoral idyll. Han ble aldri trett av å følge med i hvordan hans fornuftige og driftige Manja innredet deres lille dukkehjem, og for å bevise at han ikke var overflødig, tok han også selv et tak i ny og ne, men som regel var det noe så komplett unyttig som å dra en vogn ut av uthuset og inspisere den omhyggelig fra alle kanter.»

Jeg er stormende begeistret for måten Tsjekhov tilsynelatende bare beskriver nøkterne fakta på, mens han benytter enhver anledning til å gjøre narr av karakterene sine. Russisklæreren som lever så lykkelig i en pastoral idyll, i et dukkehjem, og som beviser hva han duger til ved å inspisere vogner – ah, det er så herlig!

Teksten er full av finurlige formuleringer og fjollete mennesker, og Tsjekhov har et komisk talent som minner mye om Dickens’. I likhet med i Dickens’ romaner er det særlig bifigurene som er gjenstand for en latterliggjøring som er urkomisk, men aldri ondskapsfull. Et fabelaktig eksempel er Ippolit Ippolitytsj, Nikitins kollega og samboer. Han underviser i geografi og historie, og er «fåmælt av natur; enten tidde han stille eller så snakket han om ting som alle visste fra før». Når Nikitin energisk utbryter at været er herlig denne dagen, og at han ikke fatter hvorfor Ippolit likevel sitter inne hele dagen, svarer Ippolit:

«Ja, været er storartet. Nå er det mai og snart kommer selve sommeren. Sommeren er ikke lik vinteren. Om vinteren må vi fyre i ovnen, men om sommeren er det varmt nok uten fyring. Om sommeren kan du åpne vinduene og det er fremdeles varmt, men om vinteren fryser du selv med dobbelte vinduer.»

Enda morsommere enn Ippolits fjollete kommentar er det at Nikitin ikke ser humoren i det; han bare kjeder seg og irettesetter Ippolit for å være så ensporet at han ikke fortjener å høre om Nikitins ømme følelser for Manja.

I en artikkel i nyeste nummer av Tidsskriftet Biblioteket skriver Iril Hove Ullestad om Tsjekhovs skuespill Tre søstre, og innleder med en anekdote fra prøvetiden før utfremføringen av stykket:

«Tsjekhov skrev dramaet på bestilling for Kunstnerteateret i Moskva i år 1900, og syntes selv det var et morsomt stykke. Oversetter Kjell Helgheim beskriver i sitt forord [til Solums samleutgave] hvordan Tsjekhov selv ble forvirret da enkelte skuespillere tørket tårene mens han for første gang leste stykket høyt for ensemblet ved Kunstnerteateret. Selv syntes han det var komisk, og anstrengte seg øyensynlig for at andre skulle mene det samme. Etter den første leseprøven tilføyde Tsjekhov enda flere komiske elementer til stykket, som for å understreke sin påstand om at stykket i bunnen er en komedie.»

Slik er det også med denne novellen, for det er fullt mulig å lese den som tragisk. Hva tragedien består i, avhenger derimot av leseren. Etter Nikitins første lykkerus går det som man kan forvente: Boblen brister, han ser verden og sitt eget liv på en mer virkelighetsnær måte, og sjelefreden er ifølge ham selv borte for alltid. Plutselig virker de andre menneskene i den lille provinsbyen (inkludert hans kone) trivielle og vulgære. De kan ikke tilføre ham noe og han ønsker seg bare vekk fra hjemmet og byen.

Man kan identifisere seg med Nikitin i hans sjelelige og intellektuelle krise, noe jeg mistenker at en uavbrutt rekke av litterater fra Tsjekhovs tid frem til i dag har gjort. Eller man kan kjenne seg igjen i følelsen av å være fanget i et liv som består av uendelige hverdager og kjedelige rutiner uten noe spennende i sikte. Interessant nok er dette den første novellen jeg har lest hvor en mann føler at ekteskapet hans muligens er til hinder for intellektuell stimulans, et tema som vanligvis er forbeholdt kvinner i litteraturen.

Uansett er denne åpenheten i teksten er en stor kvalitet ved en novelle som på ingen måte er gåtefull eller kryptisk. Men jeg heller fortsatt mot at både «Morsmålslæreren» og morsmålsleseren er grunnleggende komisk. Og jeg ser for meg Tsjekhov der han står foran ensemblet i Kunstnerteateret og ikke forstår hvorfor folk gråter av vitsene hans. Tragikomisk, det også.

Guy de Maupassant – Madame Telliers etablissement

Madame Tellier driver et bordell i den franske landsbyen Fécamp. De fem prostituerte som jobber for henne er svært populære damer, og byens respektable herrer finner veien til Madame Telliers etablissement stort sett hver kveld. Men en dag kommer herrene til lukkede dører. Huset er tomt og stille, lampen over døren slukket. Herrene vandrer byen rundt i sin fortvilelse, mens sjømenn på land går amok utenfor de stengte dørene. Madame Tellier har reist til hjembygden Virville, hvor hennes niese og guddatter skal til sin første nattverd. Madame Tellier tar like godt med seg de fem prostituerte for å feire guddatterens store dag. I Virville blir de fem damene mottatt med stormende jubel, og landsbygdas innbyggere er fra seg av beundring over de fargerike og flotte damene. Under nattverden blir den ene prostituerte, Rosa, så rørt over minnet av sin egen første nattverd at hun begynner å gråte. Gråten sprer seg som ild i tørt gress i den lille kirken, og plutselig er hele menigheten i hellig ekstase. Presten blir så lykkelig over dette miraklet som skjer foran hans egne øyne at han retter en spesiell takk til de sterkt troende damene som har reist langveis fra for å være et fromt forbilde for menigheten. Etter en vellykket nattverd reiser de tilfredse damer tilbake til Fécault, hvor det blir et lykkelig gjensyn med byens respektable herrer. Champagnen flommer, det danses lystig, og med jevne mellomrom må parene ut på soverommet et lite ærend. Herrene får attpåtil rabatt når kvelden er omme, med Madame Telliers begrunnelse og novellens siste ord: «Det er ikke høytid hver dag».

Novellen ble utgitt i 1881, og den norske oversettelsen av Carl Hambro er trykket i novellesamlingen Karavane. I min begrepsverden er dette mer en fortelling enn en novelle, men morsom er den uansett. Guy de Maupassant var Gustave Flauberts elev, noe det er svært enkelt å se ut fra denne novellen. Likhetstrekkene mellom «Madame Telliers etablissement» og Flauberts «En enkel sjel», som jeg skrev om her, er mange. Begge beskriver det franske bondelandet på 1800-tallet på en levende og sjarmerende måte. Religiøs fromhet er et sentralt tema, om enn på svært forskjellig vis. Men det er ikke minst den nydelige og presise språkføringen som binder dem sammen; stilen som er så karakteristisk for den franske realismen på 1800-tallet, og som jeg også gjenkjenner fra Honoré de Balzacs bøker. De skriver så vakkert at handlingen blir mindre vesentlig for leseropplevelsen.

Det historiske suset ved novellen var et av høydepunktene, i tillegg til ironien. Jeg fant egentlig ikke noe budskap jeg fant det nødvendig å tenke over, men ironien var morsom. Mennenes fortvilelse over å finne Madame Telliers bordell stengt gir inntrykk av at bordellet fungerer nærmest som en hjørnesteinsbedrift i byen. Uten bordellet går alt i oppløsning. I tillegg er det festlig å lese om innbyggerne i den lille landsbygden Virville, som forveksler damenes vulgære og fargesprakende kjoler med rikdom, status og fromhet. Og det komiske høydepunktet er selvsagt prestens takknemlighet over damenes fromme eksempel. Han kaller den falne kvinnen Rosa «et fromhetens lam», og mener det er på grunn av damene at dagen er blitt guddommelig. Men jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hvor ironien er rettet. Enten er det presten og den naive menigheten som lar seg blende av ytre omstendigheter og skuer hunden på hårene. Eller den er rettet mot samfunnet generelt, som ser på prostituerte som lite hederlige og korrumperte kvinner uten at det nødvendigvis medfører riktighet. Kanskje er det en blanding, for det er ikke mye fromhet å spore i de lettlivede og lystige damene. Men de skal ha for at deres lettsindighet i det minste sprer lykke og glede blant de salige kundene deres. En glede som er sterkere og mer oppbyggelig enn noen religiøs tro?

Uansett var dette en herlig novelle. Først og fremst fordi Guy de Maupassants prosa er nydelig, men også fordi det er noe eksotisk og sjarmerende ved å lese om vanlige folks gjøren og laden i 1800-tallets Frankrike. Guy de Maupassants lengre fortellinger/romaner er godt representert på 1001-listene. Jeg gleder meg til å lese mer.

Herre og dreng

Årets fjerde novelle er lest, og denne gangen var det den russiske stormesteren Leo Tolstojs novelle “Herre og dreng” som stod for tur. Jeg hadde faktisk ikke lest noe av ham før, men både Krig og fred og Anna Karenina står på vent i bokhyllen. Dessverre var leseropplevelsen så ubehagelig at jeg foreløpig vegrer meg for å lese mer av Tolstoj. Og jeg måtte manne meg opp i et par uker før jeg klarte å skrive om novellen. Ikke fordi den var dårlig, men fordi Tolstoj er så god på å skildre ubehagelige, livstruende situasjoner at fiksjonens velsignede illusjon brister.

“Herre og dreng” handler om Vasilij Andreitsj og Nikita, henholdsvis herre og dreng. Vasilij Andreitsj er en grisk og brautende kapitalist som elsker å gjøre gode forretninger, det vil si forretninger hvor han snyter andre for penger. Han innbilder seg at han er en veldedig samfunnsborger og omsorgsfull herre fordi han er fleksibel, men fleksibiliteten hans er på forunderlig vis alltid økonomisk gunstig for ham selv. Nikita er hans trofaste dreng. Han har et solid alkoholproblem, og drikker seg regelmessig fra hus og hjem. Heldigvis er Vasilij Andreitsj ham en god herre, som bærer over med hans utskeielser – mot at Nikita jobber bortimot gratis for ham. Det hører med til historien at Nikita er et langt bedre menneske enn Vasilij Andreitsj. Mens sistnevnte er nærmest parodisk opptatt av penger og velstand, er Nikita en hjertelig, tålmodig og velmenende sjel med et sjeldent godt lag med både dyr og mennesker. Tolstoj beskriver kort sagt deres respektive laster og dyder på eksemplarisk vis.

Handlingen i den over førti sider lange novellen er nokså enkel. Vasilij Andreitsj skal reise til en nabobygd for å kjøpe skog, og Nikita skal følge med ham. Turen er ikke spesielt lang med hest og slede, men det er vinter og det brygger opp til storm. Tross alle advarsler om at det uklokt å reise i slikt vær, insisterer Vasilij Andreitsj overmodig på at de skal reise. Ellers kan jo noen andre komme ham i forkjøpet og snyte ham for gode forretninger. Nikita vet bedre enn å reise i slikt vær, “men han hadde for lenge siden vent seg til å tjene andre og ikke ha sin egen vilje”. To menn og en hest reiser derfor ut i den russiske ødemarken, på kvelden, i snøstorm.

Det kan selvfølgelig ikke gå bra, og det gjør ikke det. Som leser tillater man seg aldri engang å håpe, for det er tydelig hva forfatteren vil frem til helt fra begynnelsen. Herre og dreng er plasseringer på en samfunnsstige, hvor den klokeste aldri har rett. Dessverre må den kloke føye seg etter idioten, når det er idioten som sitter på pengesekken og har det så travelt på vei mot nye penger at han tror han er udødelig.

I det hvite, flimrende mørket kunne han bare skimte konturene av Brunens mørke hode og rygg, som var dekket av det blafrende dekkenet og den tette, oppbundne halen. Rundt omkring på alle sider, foran og bak, var det ingenting annet enn det samme ensformige hvite, flimrende mørket, som av og til liksom ble litt lysere, av og til enda tettere enn før.

Ubehaget ved å lese novellen skyldes ingen feil ved Tolstojs skrivekunst. Snarere tvert imot. Novellens poeng er likevel ikke å forårsake angst hos leseren, selv om den gjør det. Det er Vasilij Andreitsjs omvendelse det handler om. Men hvordan det hele ender for Nikita, Vasilij Andreitsj og hesten får du lese selv. Hvis du klarer.

En enkel sjel

“En enkel sjel” er tredje novelle ut i årets novelleutfordring, og andre novelle i Karavane. Den ble opprinnelig publisert i samlingen Trois contes (1877), eller Tre fortellinger, som samlingen heter på norsk. Jeg har tidligere lest boken de fleste vil regne som Gustave Flauberts hovedverk, romanen Madame Bovary, og likte den godt. Likevel ble jeg sånn passe irritert over redaktør Gordon Hølmebakks bombastiske innledning til novellen og Flaubert: “For den som tar til motmæle mot ‛smak og behag kan ikke diskuteres’, ligger et godt argument klar – Gustave Flauberts Madame Bovary. Det er romanen hvor man på nær sagt matematisk vis kan føre bevis for mesterskapsstatus”. Jeg liker generelt dårlig at noen prøver å heve kvaliteten ved enkelte forfatterskap eller bøker over enhver diskusjon. Men etter å ha lest “En enkel sjel” lar jeg det fare. Flaubert fortjener all den mesterskapsstatus han kan få. Novellen er utrolig vakker og sjeldent velskrevet.

“Hennes hjertes godhet utfoldet seg”

“En enkel sjel” er en lang novelle, og omfatter tjenestejenta Félicités liv fra barndom til død. Utad er det et lite bemerkelsesverdig liv. Hun er arbeidsom og sparsommelig, ydmyk og beskjeden. “Gjennom et halvt århundre hadde husmødrene i Pont-l’Evêque misunt fru Aubain hennes tjenestepike”. Likevel har Félicité et helt spesielt trekk, nemlig at hun er den personifiserte nestekjærlighet. Hun elsker andre høyere enn seg selv, og hun er blottet for egeninteresse. Kristne idealer om godhet, kjærlighet og nøysomhet blir tematisert både implisitt og eksplisitt gjennom novellen, men jeg falt spesielt for de delene hvor Félicités enkle sinn bryner seg på kristendommens mysterier. Hun får sitt første møte med katekismen når hun som voksen følger fru Aubains datter Virginie til konfirmasjonsundervisningen:

Først gav presten en kort fremstilling av bibelhistorien. Hun syntes hun så for seg Eden have, Syndfloden, Babels tårn, brennende byer, utdøende folkeslag, avguder som ble styrtet. Denne åpenbaringen fylte henne med ærbødighet for Den Høyeste og frykt for hans vrede. Siden gråt hun over Jesu lidelse og død. Hvorfor hadde de korsfestet ham, han som elsket barna og gav menneskemengden å spise, helbredet blinde og av kjærlighet hadde latt seg føde blant de fattige i en stall full av gjødsel? Såing og høsting, vinpresser, og alle de dagligdagse tingene som det stod om i Evangeliet, fantes i hennes eget liv. Guds nærvær hadde gjort dem hellige. Hun elsket lammene høyere for Lammets skyld, og duene på grunn av den Hellige Ånd. Ham hadde hun vanskelig for å forestille seg. Han var ikke bare en fugl, men også en ild, og noen ganger et åndepust. Det er kanskje hans lys som flakker over utkanten av myrene om natten, hans ånde som driver skyene, hans røst som gjør klokkenes klang så harmonisk? Hun satt i stille tilbedelse og nøt kjærligheten fra murene og stillheten i kirken. Dogmene forstod hun ikke noe av, forsøkte ikke engang å forstå.

Dogmer er selvsagt også overflødige for et menneske som allerede har forstått essensen i kristendommens budskap, og ser Gud og Den Hellige Ånd overalt rundt seg. Novellen har en gjennomført og fin ironi i at det er den enkle sjelen som ubevisst klarer å leve etter de idealene som mer ærgjerrige eller utdannede mennesker bare ser stykkevis og delt. For Félicité er katekismen like sann og virkelig som hun er det selv. Hun får en papegøye ved navn Loulou som blir hennes nøkkel til mysteriet om Den Hellige Ånd:

I kirken betraktet hun alltid Den Hellige Ånd, og så at den minnet om papegøyen. Likheten forekom henne enda tydeligere på et trykk som forestilte Jesu dåp. Med sine purpurrøde vinger og sin smaragdgrønne kropp var det virkelig Loulous uttrykte bilde […] De vokste sammen i tankene hennes. Papegøyen ble hellig på grunn av sin forbindelse med Den Hellige Ånd, og Den Hellige Ånd ble mer levende i hennes øyne, og forståelig. Vårherre hadde ikke kunnet velge en due som sendebud, for duer har ingen stemme, men heller en av Loulous forfedre. Og Félicité bad sine bønner med blikket festet på bildet, men innimellom snudde hun seg litt mot fuglen.

Jeg synes det er fascinerende hvordan Félicité kan kombinere en feilslutning med en annen, og likevel ende opp med et riktig resultat. Man trenger likevel ikke være spesielt opptatt av religiøse problemstillinger for å like novellen, for tematikken er ikke begrenset av dette. Novellen bør dessuten være obligatorisk lesning for den som liker godt og stilsikkert språk, for dette er realismen på sitt ypperste. Jeg avslutter med min favorittlinje fra novellen, som er en treffende naturbeskrivelse fra den dagen Félicité mottar dødsbudskapet om sin høyt elskede nevø, matrosen Victor:

Markene var tomme, vinden laget bølger på elven. På bunnen bøyde de lange sivene seg som hår på et lik i vannet.