Kategori: Leo Tolstoj – Anna Karenina

Lesesirkel juni: Anna Karenina

Det er lesesirkelsøndag igjen, og flere av oss skal ha lest klassikeren Anna Karenina (1877) av Leo Tolstoj til i dag. Min utgave teller ca 850 tettskrevne sider, så jeg er dypt imponert over at opptil flere av deltakerne er i stand til å skrive om HELE boken i dag. Mitt innlegg kommer i ettermiddag en gang. De av dere som ikke skal bruke søndagen på å sprenglese resten av boken, kan bruke ventetiden på å spekulere på hvor langt jeg er kommet, eller om jeg kommer til å klare å fullføre boken i dag. Det kan jo gå alle veier, ikke sant? Ikke sant?? Nu vel.

Dere kan som vanlig velge om dere vil blogge om boken på bakgrunn av det dere har lest til nå, eller om dere vil vente med blogginnlegg til dere har lest ferdig boken. For å være med i trekning om premie denne måneden, må du imidlertid ha lest boken og blogge om den i dag. Eller i morgen. De av dere som blogger om Anna Karenina kan legge igjen lenke til innleggene deres i kommentarfeltet. Jeg trekker ut en vinner blant de som blogger om boken innen i morgen kveld. Premien er en av de neste bøkene i lesesirkelen i år, litt avhengig av hvilke bøker vinneren allerede har lest.

Dere som har lest boken tidligere en gang, kan selvfølgelig diskutere av hjertens lyst enten i dette eller andre deltakeres kommentarfelt. De av dere som vurderer å lese boken, bør følge ekstra nøye med. Nå har dere sjansen til å få råd fra erfarne Anna Karenina-folk.

God søndag så lenge!

Advertisements

Anna Karenina

Vi er på vei inn i årets kanskje vakreste måned, og jeg skulle gjerne feiret anledningen med et litterært ambisjonsnivå på høyde med syrinblomstringen utenfor kjøkkenvinduet, hvor naturen ser ut til å være i full harmoni med NSBs ruter inn til Oslo S. Istedet gjør jeg det enkelt nok til at det kan oppsummeres på en bitteliten gul post it-lapp på kjøleskapdøra:

«Les Anna Karenina!». Det er målet for juni. Les Anna Karenina!

Det er Leo Tolstoj, det er verdenslitteratur, det gir kryss i boka, det gir kred i enhver bokrelatert sammenheng, det gir innsikt i menneskesjelens dypeste irrganger, det er det ypperste litteraturen har å tilby, det gir en dannelse som gjør oss til gode og helstøpte mennesker. Greit. Det ville ha gitt Nobelpris hvis Tolstoj hadde levd lenge nok, eller Svenska Akademien hadde latt sin underlige og i ettertid helt uforståelige fascinasjon for Bjørnstjerne Bjørnson ligge. Ok.

Anna Karenina er kanskje historiens beste kjærlighetsroman. Det er helt klart den lengste. Så lang, så lang. Så LANG! Herregud, så lang.

Hvor skal man begynne? Med begynnelsen? Nei. Man begynner med etterordet, så klart, hvor mysteriet med alle navnene til alle karakterene blir forklart. Kjært barn har mange navn. I Russland har man mange navn, enten man er kjær eller ei. Deretter begynner man på begynnelsen, lar det stå til og håper på det beste. Mens man lager tankekart over alle karakterene.

Jeg trodde at Robert Musils Mannen uten egenskaper ville bli min nemesis. Jeg trodde det så inderlig at jeg ble blind for Tolstoj der han lusket rundt i bakhold med sine mursteiner, klar til angrep. Dette er kun den første. Jeg har lovet Labben å lese Krig og fred i 2013. Og Mannen uten egenskaper i 2014. Ren SM. Jeg havner dessverre på M’en.

Jeg tenker meg tilbake til den euforiske og på grensen til uansvarlige lesesirkelavstemningen vi hadde i fjor høst, hvor fellesskapet tok helt av i jakten på årets lesesirkelkandidater. Leseåret 2012 var langt unna. Ambisjonsnivået kjente ingen grenser. Jeg skal ikke engang nevne Forsyte-sagaen på denne siden av sommeren. Jeg har oss alle mistenkt for at vi stemte på de bøkene vi helst skulle ha sett at vi hadde lest allerede, og ikke nødvendigvis de bøkene vi aller helst ville lese. Hvis dere skjønner forskjellen. Men nå er vi der, og skal lese Anna Karenina en gang for alle. Vi har drøye tre uker på oss. Kan det gå?

For min del blir dette måneden hvor vinduspussing plutselig blir fryktelig viktig. Vinduene mine skal være så skinnende rene at de blir den nye snakkisen i borettslaget, der de vender ut mot syrinbuskene og bare er synlige for NSBs flytogpassasjerer. Dessuten må deler av leiligheten (hele?) males, og lampen på kjøkkenet har såvidt jeg vet aldri vært vasket. Kattene må ha ormekur igjen, og trenger sikkert menneskehjelp til å fange skjæreunger, mus og meitemarker. Jeg kommer på at jeg har veldig mange blogginnlegg som skal skrives, og enda flere bøker som må kjøpes. Og hva med det sosiale liv? Er det ikke på tide å la bøker være bøker, for å gå ut i juninatten og blomstre om kapp med syrinene? Jeg trenger ikke å lese lappen på kjøleskapet hvis jeg spiser alle måltider ute.

Men jeg har veldig lyst til å lese Anna Karenina, det har jeg. Entusiasmen kunne ikke ha vært større. Jeg kan nesten ikke vente til jeg finner ut hvorfor Anna kaster seg foran toget etter nesten ni hundre sider. Jeg gleder meg dessuten til å oppdage logikken bak alle de russiske navnene. Det blir nesten like gøy som det var å lese til naturfagseksamen i niende. Jeg gleder meg virkelig til dette russiske bokeventyret. Det gjør sikkert du også, etter å ha lest dette motivasjonsinnlegget.

Just in case. Ikke for å være negativ eller noe. Men jeg har et mål i år om å lese mer lyrikk. Jeg har skaffet meg et par diktsamlinger, størrelse anorektiker, hvis litterære utmerkelser foreløpig ser ut til å bestå av en mangel på etterord og selvmyrdende kvinner. Worst case scenario er at jeg leser dem istedet. Noe må man jo lese.

Det er mulig jeg foregriper begivenhetene her, men jeg har lært på vegne av oss alle å sette litt andre lesemål for fremtiden enn å knekke litterære tungvektere på første forsøk. Alternativene for lesesirkelboken vi skal lese i juni om et år er derfor basert på ett felles kvalitetskriterium: Få antall sider. Alle er hentet fra den engelskspråklige verden, alle er kvinner, og bøkene er utgitt på 1920-tallet. Ingen russere, ingen etterord, et begrenset antall kjælenavn. Det er Edith Whartons The Age of Innocence, Virginia Woolfs To the Lighthouse og Nella Larsens Passing. Jeg tror de er gode, alle sammen. Gode og korte. Det er blitt mitt nye kontrollspørsmål når folk anbefaler bøker. «Jeg hører det du sier om at den er sensasjonelt velskrevet og original, og snur opp ned på menneskets syn på seg selv og verden og alt vi hittil har trodd var sant, men er den kort?»

Vel fornøyd med slik å ha revolusjonert litteraturvitenskapen i en håndvending, ønsker jeg dere en flott juni!

(Og les Anna Karenina. Jeg hører den skal være veldig god.)