Måned: juli 2016

Jomfrudød

The Virgin SuicidesJeg ligger på etterskudd i lesesirkelen, men har endelig lest ferdig bøkene for mai og juni, og er i gang med juliboken. Temaet i mai var nålevende amerikanske forfattere, og jeg valgte Jomfrudød av Jeffrey Eugenides fordi første del av The Marriage Plot er boken i mitt liv. Debutromanen hans Jomfrudød (The Virgin Suicides) fra 1993 vakte ikke samme spektakulære begeistring, men er absolutt en lesbar roman og sterk debut.

Boken handler om det året – ca 1970 – da de fem søstrene Lisbon begår selvmord. Vi får aldri vite hva fortelleren heter, bare at han og de andre tenåringsguttene i nabolaget var besatt av søstrene Lisbon og spionerte på dem fra nabohuset. Mange år senere har de ikke glemt jentene, og fortelleren forsøker å rekonstruere hva som skjedde fra yngstesøster Cecilia tok livet sitt den ene sommeren, til Bonnie, Lux, Therese og Mary fulgte eksempelet hennes året etter.

Jomfrudød er sånn jeg liker romanene mine; sanselig og fargerik, med mange karakterer, lite introspektiv inderlighet og få dagligdagse transportetapper. Til tross for den skyhøye selvmordsraten er Jomfrudød ingen makaber roman. Det mest spesielle trekket ved den er fortellerens fokus, som ligger i et ubestemmelig ingenmannsland mellom ham selv og søstrene Lisbon. Han kommer aldri tett nok innpå dem til å gi oss svaret på hvem de var og hvorfor de døde, og han røper så lite om seg selv at han virker som en hvilken som helst voksen mann som mimrer nostalgisk om ungdomstidens besettende forelskelse. Hvilket er noe av poenget.

For her er det ikke den ensomt lengtende pubertale guttungen og den idealiserte, utilgjengelige jenta; de er en hel gjeng gutter som lengter etter fem søstre de bare halvveis klarer å skille fra hverandre. Individene i historien er mindre viktig enn epoken i livet, kollektivet og generasjonen de tilhører. Jomfrudøden refererer ikke kun til søstrene Lisbons død, men til guttenes tap av uskyld i overgangen fra barn til voksen, fra jomfruelighet til seksualitet. Gjennom en metaforisk rød tråd i boken, hvor myndighetene hugger ned almetrær i kvartalet for å forhindre spredning av smitte, knytter Eugenides jentenes død til en forstadskultur der man heller kutter ned det som er friskt enn å risikere at smitten sprer seg.

Hvorfor døde søstrene Lisbon? Først ble jeg lettere desperat da jeg skjønte at gåten ville forbli like uløst for meg som for guttene. Men det er denne nysgjerrigheten som driver handlingen fremover, og gjorde meg (nesten) like engasjert som guttene i å gruble rundt hva svaret kunne være. Vissheten om at svaret ikke finnes, skjerper visst bare trangen til å finne det. Fortelleren har aldri klart å la spørsmålet ligge, og hele boken er et forsøk på å lappe sammen bildet av jentene og finne et svar på hvorfor de begikk selvmord. Han gjengir alle spekulasjonene, sladderen, mediedekningen og hypotesene, om kjærlighetssorg, en overbeskyttende mor, isolasjon, galskap, undertrykket begjær, ubearbeidet sorg over Cecilia, og genetisk sårbarhet i kombinasjon med smitteeffekt – eller alt på en gang.

Hver gang de gamle vennene møtes igjen, må de ta en ny gjennomgang av saken i forsøket på å komme et skritt nærmere sannheten og jentene. De går gjennom alle tingene de har spart på av jentenes jordiske gods; Cecilias dagbok, bilder, magasiner, klær og småting. Cecilias dagbok stjal de etter at hun døde, og brukte den som inngang til den kaotiske og ubegripelige sfæren som jentene levde i:

And so we started to learn about their lives. […] We felt the imprisonment of being a girl, the way it made your mind active and dreamy, and how you ended up knowing what colors went together. We knew that the girls were really women in disguise, that they understood love and even death, and that our job was merely to create the noise that seemed to fascinate them. We knew that they knew everything about us, but that we couldn’t fathom them at all.

Guttene stirrer så intenst på jentene at alt annet trer i bakgrunnen, og likevel klarer de aldri å se dem klart. Det er neppe et paradoks at jentene virker påfallende vanlige (for meg i hvert fall) når de en sjelden gang slipper til selv i teksten. Avstanden til dem skaper fascinasjon, og den dreier seg mer om søstrene Lisbon som konsept enn om jentene som individer. Men til tross for guttenes standhaftige forsøk på å holde fast på bildet av og ideen om jentene, var de allerede i ferd med å viskes ut som mennesker da de døde. Jeg er usikker på om selvmordene deres strengt tatt spiller en avgjørende rolle for guttene, utover at jentenes dødsfall setter en endelig grense mellom dem.

Jeg leste den norske oversettelsen av Dag Heyerdahl Larsen. Sitatene mine er hentet fra filmversjonen fra 1999, med forbehold om at jeg hører riktig og teksten ikke er trikset med. Oversettelsen halter, så les heller originalen hvis du kan. Det bidrar riktignok mest til underholdningen når Larsen skriver tinnfolie i stedet for aluminiumsfolie, og gjør lite konsekvente feil som å skrive spedbarnsolje i stedet for babyolje, men likevel lar være å oversette pool til biljard. Men noen av setningene er såpass kryptiske at jeg ikke er overbevist om at Larsen selv forstod alle ordene og setningene han oversatte. Fortelleren i filmen dukker opp innimellom med sin slepende og nasale hasjrøykende røst, og bidrar med mer poesi og gåsehud i de korte glimtene enn hele den norske oversettelsen kunne tilby.

The only way we could feel close to the girls was through these impossible excursions which have scarred us forever, making us happier with dreams than wives. Collecting everything we could of theirs, the Lisbon girls wouldn’t leave our minds, but they were slipping away. The color of their eyes was fading along with the exact locations of moles and dimples. From five they had become four, and they were all living in the dead, becoming shadows.

Advertisements