Kategori: Erlend Loe – Vareopptelling

Vareopptelling

vareopptellingJeg har aldri kommet spesielt godt ut av det med Erlend Loes romaner. Verken Tatt av kvinnen eller Naiv. Super var det helt store, selv om Doppler jo var morsom. Kanskje var en skamløs og drøy kvinnelig hovedperson alt som skulle til. Jeg lo i alle fall så høyt av Vareopptelling at naboen til slutt måtte skru opp lyden på tv-en. På en fredagskveld. 

Forfatterskapet til lyrikeren Nina Faber har aldri tatt helt av. Hun har alltid vært i utakt med de rådende tendensene i lyrikken, og skrevet om «myrflangre, mønsteret i øyenstikkervinger og om været i byer hun aldri hadde vært i». Andre lyrikere har skrevet politisk, eksperimentert med form eller operert med sofistikerte triple lag av metabetydning, og oppnådd mer. Nina har hatt kronisk dårlig råd, ligget med mange (veldig mange) menn, drukket tett og fått en sønn. Hun har ikke utgitt noe på mange år, og er avskrevet av alle da hun utgir diktsamlingen Bosporos. Den får hard medfart av kritikerne, spesielt av en jypling i Universitas. Akademika avlyser Ninas opplesning i siste liten og unnskylder seg med at de skal ha vareopptelling. Nina er rasende, og finner seg ikke i behandlingen. Hun legger alle hemninger igjen hjemme, og strener ut i verden for å vise at det finnes grenser for hvordan man kan oppføre seg mot lyrikere.

Anmelderen er dessuten en vandrende kruttønne. De første årene er hun gjerne litt ydmyk, men så blir hun vant til sin posisjon og glad i den vesle makten hun har, og for å bli toneangivende må hun være, eller i det minste fremstå som, ærlig. Men denne ærligheten forveksles, ofte til og med av henne selv, med behovet for å være synlig. Sier hun noe med lav stemme, legges det ikke merke til, velbegrunnede meninger viker plassen for sterke meninger, det fokuseres på detaljer, teksten forsvinner og blir uviktig, mens hennes egen lesning av teksten blir viktig.

Sånn, da vet dere hvor dere har meg.

Det er ikke så rart at en roman som kretser rundt forholdet mellom forfatter og anmeldere, får anmeldere til å flekke opp romanen for å finne ut hva forfatteren mon har tenkt å melde om deres litteraturkritiske bedrifter. Derfor er jeg litt overrasket over at ingen av anmelderne så langt har tatt skikkelig tak i svaret som ligger i teksten. Nina har helt rett i at anmeldere lett kan komme til å posisjonere seg på bekostning av boken de anmelder, og at de risikerer å forelske seg i både sin egen stemme og relative makt. Markeringsbehovet kan fort komme i veien for teksten de skal kritisere. Men er det den endelige dommen over anmelderne? Slett ikke. Bare se på dette:

Nina syns ikke bare det er problematisk at noen velger å være anmelder, hun syns det er direkte ynkelig. Å leve av å kommentere andres verk, som det i mange tilfeller har tatt årevis å produsere, er en svært spesiell og særdeles komplisert oppgave. Spesielt når kommentatoren selv kanskje aldri har forsøkt å skape noe av ingenting. Det å lage eplekake er ingen kunst så lenge man har tilgang på epler, skrev Nina i et dikt en gang, men å tenke ut selve eplet er noe ganske annet.

Nina Faber er altså en lyriker som mener at det er direkte ynkelig å være anmelder. Men Nina Faber er også en lyriker som skriver dikt om å lage eplekake, og som mener at det å «tenke ut selve eplet» er en knakende god metafor på kunstnerisk virksomhet. Anmelderne kan kanskje være kruttønner og maktsyke, men deres oppgave er nå engang å gjøre lyrikere som Nina Faber oppmerksomme på at de mangler både talent og litterært gangsyn. For eksempel på grunn av elendige eplekakemetaforer.

Både litteraturkritikken og litteraturen har sine fallgruver, men Nina Faber er neppe den rette til å bedømme hvor godt kritikerne skjøtter sitt arbeid. Hun har mer enn nok med å kave seg gjennom sitt eget skakkjørte forfatterskap. Sitatene over er gode eksempler på hvor gjennomført ironisk Vareopptelling er. Nina har en klar forståelse av hvor andres tekster kommer til kort, men hun ser ikke de åpenbare svakhetene i sine egne. Men fortelleren gjør det, og utleverer Ninas tåpelige metaforbruk for å punktere kritikken hennes av kritikerne.

Ninas erkefiende i denne omgang er studentanmelderen Roger Kulpe, en folkemordentusiastisk lyrikkanmelder som ikke engang gjenkjenner strofer fra Paul Celans legendariske «Todesfuge». Han er totalt uvitende hva lyrikk angår, og burde aldri ha anmeldt Ninas diktsamling. De er litt av et radarpar, Nina Faber og Roger Kulpe; den ene mer inkompetent enn den andre. Anmelderens faglige svakheter gjør imidlertid ikke Nina til en bedre lyriker. Det er jo synd for Nina at selv en uvitende studentanmelder som Roger Kulpe sannsynligvis har rett i det han skriver i anmeldelsen sin: «Faber har kommet til et punkt i sitt allerede ujevne forfatterskap hvor hun tydeligvis må beskyttes mot seg selv.» Alt Nina Faber sier og gjør i Vareopptelling tyder på at Kulpe har truffet spikeren på hodet, selv om dommen har sprunget ut av hans «massive uforstand».

Jeg kan ha kommet til å si tidligere at det beste jeg vet i litteraturen er upålitelige fortellere. Det beklager jeg, for det aller beste jeg vet er forfattere som bruker fri indirekte diskurs sånn som Erlend Loe gjør i Vareopptelling. For de som ikke kjenner begrepet, betyr det at stemmene til fortelleren og karakter blandes sammen slik at det er uklart hvem av dem som snakker. I tilfellet Vareopptelling er det blant annet den gjennomførte bruken av fri indirekte diskurs som gjør romanen like gjennomført ironisk.

Mye hadde endret seg siden sist. Flere toneangivende kritikere, både de hun hadde ligget med og ikke, hadde gått ut av tiden og blitt erstattet av yngre hoder som uten unntak skuet fremover og som det ikke var enkelt å få ligge med. Ikke at Nina hadde gjort det for å få gode kritikker, men det hadde vært en fantastisk tid hvor grensene mellom de som skrev og de som kritiserte hadde vært deilig utydelige, ja mennesker fra begge sider, alle sider, hadde så å si vært en eneste stor familie. Praktisk og koselig hadde det vært.

Det er veldig usikkert hvem det er som mener hva her, Nina eller fortelleren. «Ikke at Nina hadde gjort det for å få gode kritikker». Hvem sier det? Nina, som en forsikring om sin egen hederlighet? Eller fortelleren, som en antydning om at hun er alt annet enn hederlig? Begge to snakker her; Nina i selvforsvar, fortelleren i et slags snikete angrep på henne. De snakker med samme tunge, men fortelleren vrir på det hun sier. Som om de har en fortrolig samtale med hverandre gjennom hele teksten der Nina forsøker å overbevise fortelleren, mens fortelleren utleverer henne til leseren uten at hun skjønner det selv. Nina insisterer på sitt eget blodige alvor mens fortelleren latterliggjør henne. Fortellerteknisk er dette nydelig lesning for en ironi-fan som meg. Det gir dessuten en komisk undertone til alle Ninas (selv)høytidelige store og små slag her i verden.

Fortelleren kommer inn på begrepet kognitiv dissonans i begynnelsen av romanen, da Nina har trøblete samvittighet fordi hun lenge har foret laktoseintolerante pinnsvin med kumelk og kanskje tatt livet av dem. For meg er Vareopptelling en ikke helt velvillig fremvisning av Nina Fabers grunnleggende kognitive dissonans, for øyeblikket utløst av de negative anmeldelsene. Hun tenker én ting, handler på en måte som overhodet ikke samsvarer med det hun tenker, blir stresset av ubehaget over sin egen inkonsistens, og forsøker mer eller mindre desperat å rettferdiggjøre seg selv for å glatte over. I det ene øyeblikket tenker hun klart og fornuftig, og man forstår henne godt. I det neste øyeblikket gjør hun noe fullstendig absurd, og avdekker en forbløffende mangel på selvinnsikt. Eller fortelleren kommer inn og sparker beina ondskapsfullt vekk under henne. Nina strever, blåser seg opp, snubler og tryner, gang etter gang. For inkonsistent, det vil hun ikke være.

Fra en samtale med psykologvennen Lars, om den homofile sønnen Ludvig som plutselig er blitt hetero:

«Jeg traff ham nå nettopp. På gaten her nede. Med en kvinne.»

«Med en kvinne?»

«Syns du ikke det er litt inkonsekvent av ham?»

«Jo, det syns jeg kanskje. Men la det gå, Nina, dette finner Ludvig ut av selv. Det er ikke ditt problem.»

«Jeg leste her om dagen at sirkelen ikke er sluttet, verken biologisk eller emosjonelt, før man får barnebarn. Det sitter dypt rotfestet i oss, sto det. Da jeg leste det, kjente jeg at det antakelig er sant, og samtidig foraktet jeg meg selv fordi jeg er så konvensjonell.»

«Da er det vel bare bra at Ludvig finner seg en kvinne.»

«Hun var så vampete.»

«Det var du også, Nina.»

«Men jeg var ikke vulgær og horete.»

«Jo, det var du, om enn på en tiltrekkende måte.»

«Var jeg vel ikke.»

«Jo, det var du.»

[…] «Nei, det var jeg ikke,» sier hun med ettertrykk.

Å, som hun kaver. Med alt. Morsrollen, selvbildet, identiteten, følelser og resten av verden. Nina er ikke den hun vil være, og hun vil ikke være den hun er. Paradoksalt nok hadde Nina Faber sannsynligvis vært en langt mer interessant – og vellykket – lyriker hvis hun hadde klart å kanalisere noe av ubehaget ved dissonansen inn i diktene hun skriver. I stedet forsøker hun å utslette ubehaget ved å lyve til seg selv, slik at hun kan fortsette å skrive pretensiøse og meningsløse dikt om myrflangre, eplekaker og utsikten fra en balkong i Istanbul. Hun er ikke på utkikk etter erkjennelse eller innsikt. Hun vil helst bare danse og ha det fint. Og få selvbildet, forfatterskapet og livet til å gå opp i en deilig konsekvent helhet.

Da er det jo nærliggende å spørre hvorfor Nina Faber egentlig ble lyriker? Tja. Hun liker lanseringsfestene, opplesningene, å ligge med anmelderne. Den alternative livsstilen og mangelen på konformitet. Men hvorfor ønsker hun å skrive? Sannheten er vel at hun aldri har hatt særlig lyst til å skrive, at det snarere er kunstnerlivet og -myten som har tiltrukket henne. I samtalen med Lars avslører han et par ting som Nina selv kanskje ikke er så interessert i å ta innover seg:

I mange år nå har du følt at du skriver fordi alle andre tog har gått, og at du ikke lenger aner hva du driver med. Du vet ikke lenger hva som er livet og hva som er teksten.

[…] du har jo egentlig aldri likt å skrive, kanskje utenom de aller første årene, etter det har det stort sett vært mas for deg, med prestasjonsangst og pengebekymringer.

Det såreste for Nina Faber er nok ikke at anmelderne slakter diktsamlingen hennes, men at slakten konfronterer henne med at hun har brukt hele livet sitt på noe hun verken likte spesielt godt eller syntes var viktig. Ninas private vareopptelling viser at hun nå er 65 år, og at alle tog definitivt har gått. Det vil si, ikke helt. Det siste som skjer er nemlig at Nina blir påkjørt av østgående trikk utenfor Litteraturhuset, overlever mirakuløst, bare for å bli truffet av vestgående trikk rett etterpå. For å sitere en Simpsons-karakter i en liknende situasjon: «I don’t know what hurts the most, the excruciating pain or the irony. Can you believe it’s the irony?»

Jeg har fått med meg at Vareopptelling visstnok ikke er en spesielt god roman fordi den verken forandrer liv eller utvider horisonter. En av innvendingene mot den har til og med vært at den er så ironisk (!). At noen ikke klarer å verdsette en tekst som fungerer så utrolig bra på premissene den selv skaper, fordi den ikke fungerer ut fra premisser man som leser kan påtvinge den utenfra, er jo bare trist. Der er vi enige, Nina Faber og jeg. Jeg kan ikke se annet enn at Vareopptelling er en vellykket roman, og at det er nettopp ironien som gjør den så vellykket. Ironien fungerer på alle plan; fortellerteknisk, på setningsnivå, tematisk, i hovedpersonens indre og i relasjonen mellom karakterene.

Da er jeg fornøyd. Så fornøyd, faktisk, at jeg nå tviler litt på hvor god vurderingen min av Naiv. Super og Tatt av kvinnen var. Jeg leste begge som tenåring, og jeg er usikker på hvor velutviklet den ironiske sansen var i min umodne tenåringshjerne. En ting er sikkert: Hvis du mangler humoristisk sans generelt og sans for ironi spesielt, trenger du ikke å lese Vareopptelling. Les heller en diktsamling om myrflangre.

Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.