Mandagslesning – Alt inkludert

Forrige uke leste jeg lite annet enn Hovedtariffavtalen og Hovedavtalen i forbindelse med kurs. Nyttig og viktig å kunne som tillitsvalgt, men den litterære verdien er ikke all verden. Sistnevnte kunne dessuten hatt godt av noen partsredaksjonelle innstramminger.

I helgen har jeg fulgt planen min om å fullføre halvleste bøker før jeg starter på bokhøstens nyfødte norske. Jeg begynte på Alt inkludert av Marit Eikemo noen timer før fristen for å nominere bøker til Bokbloggerprisen gikk ut i januar. Jeg vet ikke om det var panikkstarten som gjorde at boken ble lagt vekk etter utgått frist og knapt førti leste sider, men til tross for et par halvhjertede forsøk i vår, har jeg ikke klart å engasjere meg nok til å lese den ferdig. Etter en helg med brukbar disiplin, har jeg ca sytti sider igjen, og forstår hvorfor jeg kunne bruke så lang tid på en roman som egentlig er veldig lettlest. Og som jeg for så vidt liker ganske godt.

Alt inkludert handler om Agnes og den seks år gamle datteren Maja. De flytter inn i en trasig kjellerleilighet i et hybelhus i en ny by, uten bekjentskaper eller møbler. Agnes skaffer seg det meste via FINN, og kommer i kontakt med diverse mer eller mindre (for leseren) underholdende folk hun enten kjøper ting av eller treffer i hybelhuset og nabolaget.

Mammabloggeren som kun kjøper det dyreste og beste for sin lille prinsesse og blogger om det etterpå, den gifte trebarnsfaren og politimannen som blir betatt av Agnes når hun kommer for å hente et bord i dansk design, jusstudenten som har fortrengt studiene til fordel for dataspillorgier, nabokvinnen som kan være hjemme med barn og slite seg ut på evige oppussingsprosjekter fordi mannen tjener så godt – Eikemos persongalleri er stort, og typene lett gjenkjennelige fra norsk hverdagsliv. Desillusjonerte, overfladiske, selvopptatte og/eller poserende, sjelden tilfreds med noe.

Eikemo tar samtiden på kornet, som det heter, og romanen er kostelig når jeg leser den som episoder fra Et lite stykke Norge anno 2015. Når boken likevel har vært så enkel å legge fra seg, er det fordi overbygget mangler for min del. Romanen er fortalt av Agnes selv, og hun egner seg like lite som hovedperson i en roman som til å være hovedperson i eget liv.

De andre karakterene har begynt å reagere på Agnes’ diffuse mangel på sammenheng, og vagheten hennes er sikkert et bevisst valg fra Eikemos side. Greit nok. Men hun er altså så tafatt og ubehjelpelig sløv at det er vanskelig å engasjere seg i henne med annet enn irritasjon. Troverdig? Ja visst, i massevis. Indre liv? Bare så vidt. Hun er vel helst en tom beholder som lengter etter å spille Candy Crush på mobilen og slippe å forholde seg til de mer kompliserte delene av livet så lenge hun kan. Inkludert datteren.

Jeg tror at Agnes ville kledd en tredjepersonsroman bedre, i likhet med de fleste vanlig dødelige som ikke klarer å skjønne hva de skal bruke alle dagene sine til. Men jeg leser gjerne mer av Marit Eikemo senere, selv om Alt inkludert ikke er en innertier.

Denne uken går med til å forberede utdelingen av Bokbloggerprisen 2015 førstkommende lørdag. I år har arrangementet avansert til kjelleren på Litteraturhuset, og jeg anbefaler alle som har anledning til det, å komme lørdag 3. september kl 14. Det blir bokbad med stjernelaget Morten Strøksnes, Maja Lunde, Lisa Aisato og Bjørn Vatne før selve prisen deles ut og vi går over til vår frydefullt vanskelige litteraturquiz med bokpremier. Du kan lese mer om arrangementet på nettsiden til Litteraturhuset. Vi sees der!

Søndagslesning – Margaret Atwood

Jeg har gjort noen hederlige forsøk på å ta ferie de siste ukene, som endte med at jeg dro innom jobben to ganger denne uken. Jeg har derfor prøvd å bruke helgen til å anstrenge meg for å slappe av, i håp om å slippe å bli tvangspåmeldt kurs i ferie hos folk som elsker selvhjelpsbøker og smiler mye og anstrengt. Men nå begynner det å komme seg. I dag har jeg bare lest bøker og drukket kaffe, og lagt planer for hvordan jeg skal organisere bokhøsten min.

Jeg har bestemt meg for å starte årets norsklesing for fullt rundt 1. september. De siste dagene i august bruker jeg på å lese ferdig noen av bøkene jeg har begynt på i sommer, og først ut er Margaret Atwood. Jeg holder på med to av hennes romaner samtidig, og er kommet ca halvveis i begge. Som alltid når jeg leser Atwood, koser jeg meg og har det ikke travelt med å bli ferdig – bokhøst eller ikke.

MaddAddam fra 2013 er siste bok i den dystopiske og fantastiske MaddAddam-trilogien som har vært blant årets litterære høydepunkter for min del. Så langt er MaddAddam ikke på høyde med Oryx and Crake og The Year of the Flood, og jeg synes Atwood har gjort noen overraskende dårlige valg i boken til å være en såpass sylskarp og rutinert forfatter. Men det funker jo når jeg først er blitt oppslukt av universet hennes, og Atwood skriver alltid godt selv når hun ikke lever opp til eget skyhøye nivå.

Det er ikke nødvendig å være fan av science fiction for å lese MaddAddam-bøkene. Atwoods endetidsfortelling om de siste menneskene på jorda, og hvor ille det stod til med oss før den siste, selvproduserte syndefloden, er nærmere beslektet George Orwells 1984 enn Star Trek. De to første bøkene er skummel lesning på to plan. Scenariet hennes om hvor kloden er på vei hvis vi ikke skjerper oss, var nok til å skremme på meg søvnløse netter. Og mens jeg fordypet meg i konsekvensene av menneskenes grådige og teknologisk avanserte dumskap, klinte hun til med et stramt thriller-plott de fleste krimforfattere vil hevde at man er nødt til å skrive platt for å lykkes med. Men Margaret Atwood har aldri skrevet en dårlig setning i sitt liv. Velskrevet og underholdende samfunnskritikk? Joda, som leser kan man faktisk få alt.

Til tross for at jeg er blodfan av Atwood, er MaddAddam-trilogien det første jeg har lest av den nyere delen av forfatterskapet hennes. Dedikert leser ble jeg av bøkene hun skrev enten før jeg selv ble født eller lærte å lese. Av romanene har jeg lest og likt debuten The Edible Woman (1969), favoritten min Lady Oracle (1976), Life Before Man (1979) og den mest kjente av alle, The Handmaid’s Tale (1985). Pluss diktsamlingene The Journals of Susanna Moodie (1970) og Power Politics (1971).

Surfacing fra 1972 er slik jeg er vant med Atwoods bøker, og minner meg kanskje mest om The Journals of Susanna Moodie med sin kanadiske villmarkstematikk; nærmere bestemt hvordan livet i ødemarken påvirker mennesket. I Surfacing vender en ung kvinne tilbake til en avkrok av Quebec, og den øde øya der hun vokste opp i en hytte med foreldrene og broren. Faren hennes har forsvunnet, og hun reiser dit sammen med kjæresten og et vennepar for å finne ut hva som har skjedd.

De fire er isolert på en øde øy i en uke med en mann som kanskje, kanskje ikke har blitt gal. Hvis han fremdeles lever. Halvveis uti boken er jeg usikker på hvilken retning dette kommer til å ta, men hovedpersonen har begynt å se seg paranoid over skulderen når det rasler i buskene. Det er vanskelig å si hva de bør frykte mest, villmarken eller galskapen. Tittelen Surfacing spiller på fortiden som innhenter hovedpersonen, hva som kommer ut av spenningene mellom karakterene når de blir overlatt til seg selv på hytta, og – regner jeg med – avsløringen av hva som har skjedd med faren hennes.

Jeg tar med et sitat jeg leste i dag tidlig og liker veldig godt. Det er en typisk Atwood-refleksjon over kropp og språk, og nerdemat for nerdemonser som meg er å spekulere på hvorfor hun går fra å tenke «our» til «they», med smånifs effekt.

«The trouble is all in the knob at the top of our bodies. I’m not against the body or the head either: only the neck, which creates the illusion that they are separate. The language is wrong, it shouldn’t have different words for them. If the head extended directly into the shoulders like a worm’s or a frog’s without that constriction, that lie, they wouldn’t be able to look down at their bodies and move them around as if they were robots or puppets; they would have to realize that if the head is detached from the body both of them will die.»

—

Lesesirkelen 1001 bøker leser Margaret Atwood i august. Dere som har lest en av Atwoods bøker kan avlegge rapport i kommentarfeltet, eventuelt med lenke til innlegg. Dere som ikke har kommet så langt ennå, kan heller avlegge rapport om hva dere leser denne søndagen.

Nye bøker fra Cappelen Damm

Cappelen Damm presenterte høstbøkene sine innen norsk skjønnlitteratur og dokumentar forrige uke, til sammen ca 60 bøker. Det er et par år siden sist Cappelen Damm holdt pressekonferanse, og det har ført til at noen av bøkene deres nok har forsvunnet for meg i den harde konkurransen fra andre store forlag med overveldende mange utgivelser å velge mellom. Ettersom jeg har et litt ambivalent forhold til å vie de neste fire månedene i hovedsak til nye, norske bøker, er det gledelig at Cappelen Damm utgir opptil flere bøker jeg gjerne ville lest uansett. Her er noen av bøkene jeg synes virker mest lovende, og som du trygt kan lese i stedet for Calendar Girl.

Vigdis Hjorth kommer med romanen Arv og miljø i september. Jeg leste Takk, ganske bra for nesten 20 år siden, og likte den ikke noe særlig. Etter det har jeg aldri lest noe av henne. Men hver gang jeg har sett henne i bokbad og intervjuer er hun jo så fantastisk! Belest, morsom, skarp. Med årene er jeg dessuten blitt utsatt for systematisk Vigdis-hjernevask av Moshonista, og regner det nå som sikkert at jeg vil like alle Vigdis-bøkene jeg har hamstret etter at forsvaret mitt brøt sammen ca 2013. Planen for høsten er å lese Arv og miljø i tillegg til noen av bøkene som står i hylla, blant annet essaysamlingen Fryd og fare og romanene Leve posthornet! og Et norsk hus. Det blir bra.

Forlagets omtale: «Hjorths nye roman starter som et klassisk arveoppgjør, der to sommerhytter på Hvaler står sentralt. To barn har tatt seg av stedet og foreldrene i mange år. De skal arve hyttene. Men det finnes to barn til, som delvis har brutt med familien. Hvorfor melder de seg nå på i arvetvisten? Under samtalen om arv løper en annen beretning, som setter voldsomme krefter i sving. Den handler om familiehistorien.»

Benedicte Meyer Kroneberg er blitt en av norskefavorittene for flere bokbloggere enn meg, og i september kommer hennes femte roman Dette er helt nødvendig. Hvis du ikke har lest Kroneberg før, anbefaler jeg debuten Ingen skal høre hvor stille det er fra 2010 eller tredjeboka Hvis noen ser meg nå. Jeg er spent på høstboken hennes, siden jeg har en følelse av at Kroneberg skriver sånne romaner som før eller senere blir nominert til Bokbloggerprisen. Kroneberg skriver om ganske vanlige folk på en sånn måte at jeg tenker at forfattere burde skrive mer om vanlige folk, og det er jo et standpunkt jeg overhodet ikke står for. Men i hennes bøker er det ikke kjedelig, i motsetning til ellers.

Forlagets omtale: «I Benedicte Meyer Kronebergs nye roman står et skilsmisseoppgjør sentralt. Fotografen Daniel tar med seg de to døtrene sine på en båttur, mens han tenker over hva som egentlig skjedde mellom ham og kona, Sonja. Underveis bestemmer han seg for å bryte avtalen om bare å ha med barna én dag på sjøen. Så blåser det opp. I Dette er helt nødvendig fortsetter Kroneberg sin store undersøkelse av familien.»

I juli var jeg på Litteraturhuset for å høre Selma Lønning Aarø snakke om romanen Hennes løgnaktige ytre, som utgis i september. Hun snakket mest om den drøye historien boken handler om, brukte de siste par minuttene på selve romanen, og avrundet med en cliffhanger som sikret den en plass høyt oppe på min høstleseliste. Under pressekonferansen forrige uke ga hun en kort presentasjon av historien bak, og avsluttet igjen med en cliffhanger. Ettersom cliffhangere på et eller annet tidspunkt ble strengt forbudt innen Ordentlig Litteratur i Norge, er det en slags begivenhet å få to av dem allerede før boken er utgitt. For meg som ikke liker Knut Hamsun noe særlig, ser jeg også frem til å møte ham som karakter i en roman som ikke nødvendigvis er like glad i Hamsun som det Hamsun var selv.

Forlagets omtale: «I april 1897 kunne man lese i Verdens Gang at Knut Hamsun anmeldte forfatteren Anna Munch til politiet og forlangte hennes mentale tilstand undersøkt. Bakgrunnen var at det den våren hadde blitt spredd en rekke anonyme brev som svertet ham. Hamsun var overbevist om at brevene kom fra henne. Dette danner utgangspunktet for en helt særegen kunstnerroman: En tragisk, intens og hittil ukjent historie om å være kvinne og kunstner. Den vekker et glemt forfatterskap til live, og kaster nytt lys over norgeshistoriens mest omdiskuterte forfatter.»

Oppstandelse er Eivind Buenes fjerde roman, og utgis i begynnelsen av september. Jeg har aldri lest noe av Buene før, men forlaget har likevel sikret ham en plass på min høstleseliste ved å beskrive boken som en «bredt anlagt episk roman» som «stiller viktige samfunnsaktuelle spørsmål». Se der, ja. Åtte av åtte treff på mine favorittord når det kommer til bøker! Og så alle på en gang! Vanligvis må jeg nøye meg med ordet «roman», og det blir litt stusselig i lengden. Jeg fikk med meg et forhåndseksemplar av boken hjem fra pressekonferansen, og det er virkelig fascinerende store mengder Jesus i boken. Jesus og sex.

Forlagets omtale: «Ekstase, oppstandelse og begjær etter overskridelse. Hvor finnes de frigjørende kreftene i vår tid? En mann søker friheten i kristenfundamentalismens totale overgivelse. To par utforsker de seksuelle og menneskelige grensene for frihet. Vet man hvor langt man kan gå før man har gått for langt?»

Jeg avslutter romanene fra Cappelen Damm med den mest forutsigbare av alle, boken som ingen vil klare å unngå i høst. Jeg beklager det, men Norge har rett og slett ikke mange nok forfattere av – nettopp – bredt anlagte episke romaner til at man kan skusle dem vekk bare fordi forfatteren er kjempekjent. Jeg leste debuten Falketårnet som følsom tenåring, og krampegråt så mye av slutten at jeg brukte to timer på å lese tjue sider. Det er ti år siden forrige roman fra Erik Fosnes Hansen, og da må det være lov å glede seg til Et hummerliv, som kommer om få uker.

Fra forlagets omtale: «Et hummerliv handler om Sedd, en gutt på grensen til voksenlivet og hotellet som er hans barndomshjem. Året er 1982, og Fåvnesheim har forsøkt å gjøre seg lekkert med både svømmebasseng og minigolfbane, men likevel uteblir turistene. Gjestene består av dem som har bestilt Bryllups Pakken, og aparte fiskelag eller festlyd av ymse slag. Sedds far var en vikarlege av indisk herkomst hvis siste gjerning på jord var å befrukte Sedds mor, hotelldirektørdatteren. Om moren vet han nesten ingenting, han husker lukten av henne og det reverøde håret, men det er alt. Det er bestemor fra Østerrike og bestefar og kokken Jim som er familien hans. Og det er disse tre, som sammen med Karoline, en ganske påtrengende og pågående liten gjest med en ubendig hang til minigolf som utgjør grunnstammen i livet hans. Og så begynner historien å rulle, ubønnhørlig, frem mot en slutt som tar pusten fra leseren.»

Er det bare meg, eller byr dette utdraget fra forlagets omtale på flere karakterer, konflikter, farger og morsomheter enn en gjennomsnittlig norsk roman? Ikke bare det. Selv omtalen av boken er mer innholdsrik enn en gjennomsnittlig norsk korttekst. Jeg tror Et hummerliv kan få oss tørrskodd gjennom det meste.

Dokumentarbøkene til Cappelen Damm var for mange til at jeg klarte å velge ut et par av dem her. Men essays om litteratur er definitivt ikke et dårlig alternativ til annen sakprosa, spesielt når essayene handler om amerikansk samtidslitteratur. Jeg har inntrykk av at de i Amerika har funnet opp en måte å skrive bøker på hvor leseren kan få BÅDE plott OG godt språk OG humor. Om dette er et tema i Leif Bulls Den synkende byen, vet jeg ikke. Men godteriet på forsiden lover jo sitt.

Bull har en doktorgrad/PhD i amerikansk litteratur, og Den synkende byen er hans første bok. Noen av forfatterskapene han ifølge forlaget skriver lekent og innsiktsfylt om, er (jeg nevner de jeg har hørt om) Jennifer Egan, Ben Lerner, Lydia Davis og Richard Yates. Boken utgis i oktober, og «gir et dypdykk i den fornyelsen som de senere år har preget den amerikanske litteraturen». Det høres ut som en perfekt bok for alle lesere som i høst dropper norske bøker til fordel for amerikanske fordi de har fornyet seg. Kanskje er den også en perfekt bok for norske forfattere som trenger å fornye seg.

Jeg avslutter med diktsamlingene. Jeg holdt på å overse Gro Dahles Søster i katalogen, fordi den beskrives som en ideell gavebok til en søster eller sjelevenn. Jeg har ingen søster, og er fremdeles bitter for det. Men ved nærmere ettersyn er jeget som meg, et lengtende enebarn: «Det særegne fellesskapet mellom søstre er rammende og lengselsfullt beskrevet av enebarnet i denne diktsamlingen. Med varme og humor får Gro Dahle fram de mange sidene ved det å være søster.» Boken kommer i slutten av september.

Casper André Lugg ga ut sin forrige diktsamling Dagene er som gress i fjor høst, og har nå skrevet Nymånedagene. Lugg føyer seg inn i rekken forfattere som er så produktive at de skriver bøker fortere enn jeg klarer å lese dem. Dette må vi snakke mer om, en eller annen. Men debuten hans Lite rekviem fra 2011 har jeg lest. I førsteboka skrev han om en døende far fra sønnens ståsted, mens i Dagene er som gress er rollene snudd og jeget er far til et spedbarn. Ifølge forlaget er Nymånedagene «en vakker diktsamling som viser oss hvordan det å gi avkall på seg selv og alle nyttehensyn fører oss nærmere livskjernen». Som bevismateriale har har jeg valgt ut diktet «i det skjulte».

I

regnet kom

og himmelen

speilet seg

i grøftene

jeg blir slått av muligheten

for utallige

former for avskjed

som om sorgen

kjenner meg bedre

enn jeg selv gjør

II

lyset rammer

som avstand

og vingeslag

blant stammer

som såvidt har begynt

å hvitne

og jeg fortsetter

å lete

etter et skjulested

der bare kjærlighet

kan finne meg

—

Flere bøker fra Cappelen Damm finner du i katalogen deres her. Neste forlag ut blir enten Samlaget, Oktober, Gyldendal eller Kolon, som alle lanserte sine høstlister denne uken. Vi går neppe tom for lesestoff dette året heller.

Nye bøker fra Tiden

De siste ukene har det vært en del surmuling i kommentarfeltet mitt om at bokhøsten og nye norske bøker måtte dukke opp akkurat nå, når vi først er inne i det gode klassiker-siget og Bookerprisens longlist er på vei til alles postkasser. Men etter Tidens høstlansering på tirsdag er jeg direkte entusiastisk over alle de nye bøkene som kommer, og hadde gladelig lest alle bøkene i katalogen. Det blir vanskelig å prioritere, og verre skal det bli etter hvert som resten av forlagene legger stein til byrden. Men den tid, den sorg. Jeg later fremdeles som jeg vil klare å lese alt jeg vil i høst.

Bokbloggerprisen 2015 deles ut 3. september i Oslo, og da passer det jo bra at to av våre tidligere nominerte forfattere er aktuelle med nye bøker. Ruth Lillegraven vant i 2013 med diktsamlingen Urd, som nok har bidratt til å øke interessen for lyrikk blant vanlig dødelige. Sigd er hennes fjerde diktsamling, og handler om odelsgutten Endre som vokser opp i ei vestlandsbygd på 1800-tallet. For å lese mer om boken, anbefaler jeg Beathes bokhjertes flotte innlegg – og kanskje særlig for de sjelene som fremdeles tenker at lyrikk ikke er noe for dem.

Ida Hegazi Høyer var nominert i fjor med sin tredje roman Unnskyld, og har rukket å skrive enda en roman og en novellesamling etter det. Novellesamlingen heter Historier om trøst og utgis i midten av oktober. «Tre byer. Tre møter. Tre historier.» er overskriften fra forlaget, og historiene «viser hvordan møter med nye steder og mennesker utfordrer hvem vi er, hvordan vi ser oss selv, eller vil bli sett. At identitet er en størrelse i stadig endring.»

Monica Isakstuens forrige roman Om igjen kom i 2014, og ligger fremdeles i den endeløse ulestbunken min og venter på at jeg skal lese den sammen med høstens roman Vær snill med dyrene, hennes tredje. Boken handler om en familie på tre i oppløsning, og beskrives av forlaget som «en rå, akutt og opprivende roman om å befinne seg i ruinene av et ekteskap sammen med den man bryr seg om aller mest – annenhver uke.» Jeg hørte mye bra om Om igjen, og har i tillegg lyst til å lese Isakstuen basert på – av alle ting – en tekst på to sider hun bidro med til ungdomsantologien Mensen, utgitt på Gyldendal i vår. Et umulig format å prestere noe litterært interessant i, men hun gjorde det likevel.

Ingrid Winters makeløse mismot av Janne Stigen Drangsholt bidro til å berge opptil flere bokbloggere gjennom den ellers nokså alvorlige bokhøsten i fjor. I slutten av september er Ingrid Winter tilbake igjen i en bok som (i alle fall foreløpig) har bokhøstens artigste tittel: Winter i verdens rikeste land. Andre leste fjorårets bok om Ingrid Winter som en komisk underholdningsroman, mens jeg vil insistere på at den var en norsk samtidsroman fortalt på en humoristisk måte. Noe flere av de finsk fjernsynsteater-inspirerte norske samtidsforfatterne i hvert fall kunne ha vurdert av og til. Som Drangsholt sa på lanseringen, finnes det mye komisk potensial i den norske hverdagen.

Jeg vet ikke om hverdagspotensialet er mest komisk eller tragisk i Endelig skal vi le av debutant Birgit Alm. Utgangspunktet minner litt om Marit Eikemos Alt inkludert fra i fjor, med en fattig alenemor som sliter med å få pengene til å strekke til, og i første kapittel har flyttet inn i en sliten kjellerleilighet. Forlaget beskriver romanen som «en skeiv rapport fra et lite skildret samfunnslag, spekket med skarpe observasjoner og mørk humor.» Jeg tok med meg boken fra lanseringen, og tror jeg starter bokhøstlesingen min med den.

Jeg rekker neppe å lese stort mer enn disse fem Tiden-bøkene i høst, men kan jo ikke være bekjent med å ha trukket frem bare kvinner. Tidens andre debutant i år er Espen Ytreberg, som har skrevet en roman om Roald Amundsen. I Amundsen. En roman fortelles «historien om den berømte sydpolekspedisjonen med et nytt blikk. Sett gjennom Roalds øyne kommer leseren tett på de enorme hindringene ekspedisjonsmedlemmene måtte forsere for å nå målet.»

Per Schreiner debuterte med novellesamlingen Min fars fem bad i fjor, og nå i august utgis romanen Henrettelse med elefant. Okei da, så er den tittelen enda flottere enn Drangsholts. Boken er «en kjærlighetsroman om mennesker som ingen greier å elske», blant annet Morten, som drømmer om elefanter som tråkker ham i hjel, uten å vite hva det skal bety. I tillegg til at Schreiner ser ut til å skrive om sånne absurditeter som jeg liker, har bøkene hans også den i disse dager praktiske fordel at de til sammen utgjør ca 250 sider.

Selveste Shakespeare får runde av årets bokgilde fra Tiden. I år er det 400 år siden Shakespeare døde, og Inger Merete Hobbelstad har skrevet en essaysamling med utgangspunkt i ti av stykkene hans. Å leve med Shakespeare beskrives som en personlig, klok og morsom bok som viser hvordan disse verkene fortsatt har mye å fortelle mennesker i dag. Boken lanseres i slutten av oktober.

Mer informasjon og flere bøker finner du på Tidens nettside. Neste forlag ut er Cappelen Damm, som lanserte en høstliste bestående av 60 bøker i går. Innlegg kommer på mandag, etter at jeg har ligget i fosterstilling hele helgen og prøvd å velge ut kun ti bøker.

Nye bøker fra Flamme

Og så var bokhøsten her igjen. Tradisjonen tro har jeg jobbet hele sommeren, og tatt ferie nå som alle de nye bøkene kommer og jeg kan lese og skrive så mye jeg vil. Det har vært ganske stille på bloggen det siste året; dels fordi jeg har hatt mye å gjøre på jobb, dels fordi jeg har brukt fritiden på å lese langt mer enn jeg pleier. I håp om å kunne få til et både-og fremover, er planen for høsten å skrive kortere innlegg.

Årets bokhøst blir same procedure as every year: Jeg får med meg de fleste høstlanseringene til forlagene, og skriver om det jeg rekker. Hovedfokuset ligger på norsk skjønnlitteratur, men jeg skal prøve å få med meg noe dokumentar også. Først ute er Flamme Forlag, som lanserte sin høstliste på Deichman i går. Jeg har plukket ut fire bøker jeg vil lese i høst, og håper selvsagt at minst én av dem er god nok til å kunne nomineres til Bokbloggerprisen 2016.

En av romanene som gjorde det skarpt i fjor var Tiril Broch Aakres romandebut Redd barna. Det holdt ikke til Bokbloggerprisens langliste, men var kun få poeng unna. I stedet vant romanen Ungdommens Kritikerpris, og forfatteren mottok Bjørnsonstipendet 2016. I begynnelsen av oktober kommer hennes andre roman, Fjällräven gul. Den foregår samme tid og sted som Redd barna, men er ingen oppfølger til debuten.

Forlagets omtale: «Sjur er søtten år. Barndomsvennen Frede har dødd i en ulykke. Sjurs hund er blitt borte på Hardangervidda. Mora og stefaren har altfor mye gjeld. Faren til Sjur har svake nerver. Mora og stefaren krangler, og lillebroren Jesper får vanvittige raserianfall. Sjur drømmer om Pjotr, jenta som Frede var så forelska i. Og så er det den gule Fjällräven-sekken, med det hemmelige innholdet, som han skal levere et sted. Dette er en roman som handler om før man vet at det går an å reise seg igjen. At det går an å komme seg videre i livet.»

Spør du meg, er det lettere å finne interessante og spesielle diktsamlinger enn romaner i Norge for tiden. En av diktsamlingene det uansett blir vanskelig å komme unna i høst, er Nils Chr. Moe-Repstads Wunderkammer (27 kataloger). Boken er hans tredje utgivelse på Flamme, etter Teori om det eneste I og II og 19 forgiftninger. Moe-Repstad har tjueårsjubileum som forfatter i år, og markerer det med en diktsamling utenom det vanlige: Nærmere 850 sider, hvor alle diktene er på tre linjer. Forlaget beskriver boken som et rarietetskabinett, et arkiv som inneholder alt. Den utgis i midten av september.

Forlagets omtale: «Historier, portretter, ligninger, essays, avhandlinger, teorier, encyklopedier, biografier, aforismer, gåter, parafraser. Kan en begrensning på tre linjer i diktform over nær 850 sider rettferdiggjøre en utforskning av disse litterære begrepene? Det er dette Nils Chr. Moe-Repstad prøver å besvare i diktsamlingen Wunderkammer (27 kataloger).»

En annen diktsamling jeg merket meg er Vannfall av Atle Håland, som allerede er i salg. Håland debuterte i fjor med diktsamlingen Han, som ble lest og anbefalt av Moshonista – av alle personer. Hvis hun kan lese og like en diktsamling, kan alle det. Årets bok handler om en ung homofil gutt som vokser opp på de kristne sørlandet, og på bokryggen finner du et brennende kors.

Forlagets omtale: «It’s a town full of losers and I’m pulling out of here to win,» synger Bruce Springsteen i «Thunder Road» – og bytter du ut losers med kristenfundamentalisme og homofobi, så nærmer du deg bygda Vannfall i Atle Hålands andre diktsamling. Ei bygd som samlingas jeg, i likhet med The Boss, bare må bort fra, for å kunne leve, ikke bare overleve. Men som oppdager at også han kan savne det han måtte forlate. Vannfall er både et opprør og en omfavnelse.

Det er kanskje litt tidlig å snakke om julegavetips i august, men Lesehistorier er uansett ikke dum å notere seg bak øret. Antologien er en oppfølger til fjorårets Skrivehistorier, og inneholder 50 + tekster om å være en leser. Boken kommer i september, og noen av leserne som har bidratt med sine historier er Erlend Loe, Ruth Lillegraven, Frøydis Sollid Simonsen, Aina Basso, Beate Grimsrud, Birger Emanuelsen, Maria Navarro Skaranger, Geir Gulliksen og Didrik Morits Hallstrøm.

Forlagets omtale: «Hva leser favorittforfatteren din? Hvilke bøker har forma dem, inspirert dem, gledet dem, forarget dem? Når leser de? Hvor? Lesehistorier er en antologi om alle bøkene som betyr noe for oss – den første boka som brøt gjennom, inn til deg, og den som fikk deg til å forstå at det er en leser du er, historien om hvordan du fant favorittboka, eller favorittbøkene dine, er historier om hvordan du fant flere av dine beste venner. Venner som får plass i hånda, i veska, i lomma. Som reiser billettfritt sammen med deg, hvor enn du skal. Lesehistorier er til alle som leser. Til alle som har ei hylle med bestevenner på stua eller soverommet eller kjøkkenet. Fra en hel haug med lesere, som også skriver, men som først og fremst leser.»

Siste sjanger ut i dag er kortprosa. Rune F. Hjemås har tidligere gitt ut bøker på Samlaget og Tiden, og utgir nå sin første bok på Flamme Forlag. Et lite skritt for mennesket. Fotografier (1985-2018) kommer i august, og er en av grunnene til at jeg bruker tid på disse høstlanseringene. Jeg hadde garantert bladd forbi boken i katalogen, men utdraget som ble lest i går gjorde sitt til å flytte den øverst i Flamme-bunken min. Forlaget beskriver boken som «en tilsynelatende atomisert samling korttekster som allikevel og etter hvert skaper en helhetlig vev av inntrykk og følelser, og du føler deg nærmere deg selv og de andre, nærmere omgivelsene og omgivelsenes omgivelser – ikke ulikt den følelsen en får av å bla i et godt, gammelt forseggjort fotoalbum.»

Jeg fikk lov til å publisere teksten som ble lest i går, med forbehold om at den ennå ikke er korrekturlest og klar til trykk. Flere aktuelle bøker fra Flamme Forlag finner du på nettsiden deres. Neste forlag ut er Tiden, som lanserte sin liste i dag. Hjemås får æren av å avslutte for Flamme-bøkene, med en tekst jeg liker bedre hver gang jeg leser den.

—

DET ER INGEN SOM SER DEG og du står midt på gulvet i din egen stue, etterligner prøvende et par av Robyns dansetrinn i Dancing on My Own, musikken kan så vidt høres gjennom døra og et stykke bort i oppgangen, men toner ut allerede ved trappene, har for lengst stilnet i etasjene nedenfor og ute på gårdsplassen, der blokka står og sammen med et titalls andre utgjør borettslaget som tilhører et av de mest folkerike i denne bydelen, i en forstad med fem ulike busslinjer, tre skoler, nord for sentrum av byen som etter siste kommunesammenslåing strekker seg helt fra fjorden og langt innover i landet, skogkledde åser og fjellområder mot utkantene av fylket, landbruksareal som ligner lappetepper sett ovenfra, sømløst glidende over mot nabolandene i øst; Skandinavia, Nord-Europa, kontinenter omgitt av hav, en disig atmosfære, nordlig halvkule som krummer merkbart i horisonten og planeten er én av åtte i bane rundt sola, solsystemet igjen bare ett av uoverskuelig mange som utgjør Melkeveien, den spiralformede galaksen som mot en bakgrunn av mørkt intet nesten minner om et stjerneskudd fotografert med lang lukkertid på nyttårsaften, du svinger det rundt i vide sirkler; sammen med en rekke andre galakser inngår den i en galaksehop, som i sin tur former en superhop med omtrent hundre andre galaksehoper, disse atter organisert i enda større, vevslignende strukturer, finmasket og til forveksling likt flettverket av nerveceller i hjernen, nevronene og synapsene som gjør at du i dette øyeblikket kan stå her og forestille deg alt dette. Grensen for det observerbare universet – og et sted i det finnes du. Du står midt på gulvet, det er ingen som ser deg.