Stikkord: Nils Chr. Moe-Repstad

Nye bøker fra Flamme

Katalog FlammeOg så var bokhøsten her igjen. Tradisjonen tro har jeg jobbet hele sommeren, og tatt ferie nå som alle de nye bøkene kommer og jeg kan lese og skrive så mye jeg vil. Det har vært ganske stille på bloggen det siste året; dels fordi jeg har hatt mye å gjøre på jobb, dels fordi jeg har brukt fritiden på å lese langt mer enn jeg pleier. I håp om å kunne få til et både-og fremover, er planen for høsten å skrive kortere innlegg.

Årets bokhøst blir same procedure as every year: Jeg får med meg de fleste høstlanseringene til forlagene, og skriver om det jeg rekker. Hovedfokuset ligger på norsk skjønnlitteratur, men jeg skal prøve å få med meg noe dokumentar også. Først ute er Flamme Forlag, som lanserte sin høstliste på Deichman i går. Jeg har plukket ut fire bøker jeg vil lese i høst, og håper selvsagt at minst én av dem er god nok til å kunne nomineres til Bokbloggerprisen 2016.

En av romanene som gjorde det skarpt i fjor var Tiril Broch Aakres romandebut Redd barna. Det holdt ikke til Bokbloggerprisens langliste, men var kun få poeng unna. I stedet vant romanen Ungdommens Kritikerpris, og forfatteren mottok Bjørnsonstipendet 2016. I begynnelsen av oktober kommer hennes andre roman, Fjällräven gul. Den foregår samme tid og sted som Redd barna, men er ingen oppfølger til debuten.

Forlagets omtale: «Sjur er søtten år. Barndomsvennen Frede har dødd i en ulykke. Sjurs hund er blitt borte på Hardangervidda. Mora og stefaren har altfor mye gjeld. Faren til Sjur har svake nerver. Mora og stefaren krangler, og lillebroren Jesper får vanvittige raserianfall. Sjur drømmer om Pjotr, jenta som Frede var så forelska i. Og så er det den gule Fjällräven-sekken, med det hemmelige innholdet, som han skal levere et sted. Dette er en roman som handler om før man vet at det går an å reise seg igjen. At det går an å komme seg videre i livet.»

WunderkammerSpør du meg, er det lettere å finne interessante og spesielle diktsamlinger enn romaner i Norge for tiden. En av diktsamlingene det uansett blir vanskelig å komme unna i høst, er Nils Chr. Moe-Repstads Wunderkammer (27 kataloger). Boken er hans tredje utgivelse på Flamme, etter Teori om det eneste I og II og 19 forgiftninger. Moe-Repstad har tjueårsjubileum som forfatter i år, og markerer det med en diktsamling utenom det vanlige: Nærmere 850 sider, hvor alle diktene er på tre linjer. Forlaget beskriver boken som et rarietetskabinett, et arkiv som inneholder alt. Den utgis i midten av september.

Forlagets omtale: «Historier, portretter, ligninger, essays, avhandlinger, teorier, encyklopedier, biografier, aforismer, gåter, parafraser. Kan en begrensning på tre linjer i diktform over nær 850 sider rettferdiggjøre en utforskning av disse litterære begrepene? Det er dette Nils Chr. Moe-Repstad prøver å besvare i diktsamlingen Wunderkammer (27 kataloger).»

En annen diktsamling jeg merket meg er Vannfall av Atle Håland, som allerede er i salg. Håland debuterte i fjor med diktsamlingen Han, som ble lest og anbefalt av Moshonista – av alle personer. Hvis hun kan lese og like en diktsamling, kan alle det. Årets bok handler om en ung homofil gutt som vokser opp på de kristne sørlandet, og på bokryggen finner du et brennende kors.

Forlagets omtale: «It’s a town full of losers and I’m pulling out of here to win,» synger Bruce Springsteen i «Thunder Road» – og bytter du ut losers med kristenfundamentalisme og homofobi, så nærmer du deg bygda Vannfall i Atle Hålands andre diktsamling. Ei bygd som samlingas jeg, i likhet med The Boss, bare må bort fra, for å kunne leve, ikke bare overleve. Men som oppdager at også han kan savne det han måtte forlate. Vannfall er både et opprør og en omfavnelse.

LesehistorierDet er kanskje litt tidlig å snakke om julegavetips i august, men Lesehistorier er uansett ikke dum å notere seg bak øret. Antologien er en oppfølger til fjorårets Skrivehistorier, og inneholder 50 + tekster om å være en leser. Boken kommer i september, og noen av leserne som har bidratt med sine historier er Erlend Loe, Ruth Lillegraven, Frøydis Sollid Simonsen, Aina Basso, Beate Grimsrud, Birger Emanuelsen, Maria Navarro Skaranger, Geir Gulliksen og Didrik Morits Hallstrøm.

Forlagets omtale: «Hva leser favorittforfatteren din? Hvilke bøker har forma dem, inspirert dem, gledet dem, forarget dem? Når leser de? Hvor? Lesehistorier er en antologi om alle bøkene som betyr noe for oss – den første boka som brøt gjennom, inn til deg, og den som fikk deg til å forstå at det er en leser du er, historien om hvordan du fant favorittboka, eller favorittbøkene dine, er historier om hvordan du fant flere av dine beste venner. Venner som får plass i hånda, i veska, i lomma. Som reiser billettfritt sammen med deg, hvor enn du skal. Lesehistorier er til alle som leser. Til alle som har ei hylle med bestevenner på stua eller soverommet eller kjøkkenet. Fra en hel haug med lesere, som også skriver, men som først og fremst leser.»

Siste sjanger ut i dag er kortprosa. Rune F. Hjemås har tidligere gitt ut bøker på Samlaget og Tiden, og utgir nå sin første bok på Flamme Forlag. Et lite skritt for mennesket. Fotografier (1985-2018) kommer i august, og er en av grunnene til at jeg bruker tid på disse høstlanseringene. Jeg hadde garantert bladd forbi boken i katalogen, men utdraget som ble lest i går gjorde sitt til å flytte den øverst i Flamme-bunken min. Forlaget beskriver boken som «en tilsynelatende atomisert samling korttekster som allikevel og etter hvert skaper en helhetlig vev av inntrykk og følelser, og du føler deg nærmere deg selv og de andre, nærmere omgivelsene og omgivelsenes omgivelser – ikke ulikt den følelsen en får av å bla i et godt, gammelt forseggjort fotoalbum.»

Jeg fikk lov til å publisere teksten som ble lest i går, med forbehold om at den ennå ikke er korrekturlest og klar til trykk. Flere aktuelle bøker fra Flamme Forlag finner du på nettsiden deres. Neste forlag ut er Tiden, som lanserte sin liste i dag. Hjemås får æren av å avslutte for Flamme-bøkene, med en tekst jeg liker bedre hver gang jeg leser den.

DET ER INGEN SOM SER DEG og du står midt på gulvet i din egen stue, etterligner prøvende et par av Robyns dansetrinn i Dancing on My Own, musikken kan så vidt høres gjennom døra og et stykke bort i oppgangen, men toner ut allerede ved trappene, har for lengst stilnet i etasjene nedenfor og ute på gårdsplassen, der blokka står og sammen med et titalls andre utgjør borettslaget som tilhører et av de mest folkerike i denne bydelen, i en forstad med fem ulike busslinjer, tre skoler, nord for sentrum av byen som etter siste kommunesammenslåing strekker seg helt fra fjorden og langt innover i landet, skogkledde åser og fjellområder mot utkantene av fylket, landbruksareal som ligner lappetepper sett ovenfra, sømløst glidende over mot nabolandene i øst; Skandinavia, Nord-Europa, kontinenter omgitt av hav, en disig atmosfære, nordlig halvkule som krummer merkbart i horisonten og planeten er én av åtte i bane rundt sola, solsystemet igjen bare ett av uoverskuelig mange som utgjør Melkeveien, den spiralformede galaksen som mot en bakgrunn av mørkt intet nesten minner om et stjerneskudd fotografert med lang lukkertid på nyttårsaften, du svinger det rundt i vide sirkler; sammen med en rekke andre galakser inngår den i en galaksehop, som i sin tur former en superhop med omtrent hundre andre galaksehoper, disse atter organisert i enda større, vevslignende strukturer, finmasket og til forveksling likt flettverket av nerveceller i hjernen, nevronene og synapsene som gjør at du i dette øyeblikket kan stå her og forestille deg alt dette. Grensen for det observerbare universet – og et sted i det finnes du. Du står midt på gulvet, det er ingen som ser deg.

Bokhøsten hos Flamme

AmbjørnsenJeg var ganske muggen i innlegget mitt i går fordi forlagenes høstpressekonferansener begynner klokken 10 om morgenen. Takket være to stk malende kattevekkerklokker kom jeg meg mot alle odds tidsnok til Flammes presentasjon i Tronsmo bokhandel i dag tidlig/sen natt. Og hva fikk jeg høre der? Jo, at Ingvar Ambjørnsen gir ut bok der i høst om å slutte som romanforfatter, at han er i Oslo og gjerne skulle vært der selv for å lese, MEN at han syntes klokken 10 ble litt for tidlig. See? My case rests.

Ambjørnsens bok heter Farvel til romanen og høres ut som obligatorisk lesning for alle Ambjørnsen-fans. Siden jeg i det siste er blitt (mer enn vanlig) anklaget for spoiling, skal jeg ikke si så mye mer om boken og dermed røpe hvordan det gikk. Eller jo: I tilfelle det ikke er åpenbart, er det altså en sakprosabok. Det ville nok ha vært vanskelig å si farvel til romanen i romanform.

Mine andre stalltips fra dagen er nøye utvalgt ut fra hva jeg tror at jeg selv kan like, og hva folk som liker meg derfor burde like. Først ut er Lotta Elstad og romanen Et eget rom – en feministisk satire om penger, pupper og professorater. Snakk om helgardering. Woolf, satire, feminisme, alliterasjon – herregud! Jeg blir svært overrasket og fryktelig skuffet hvis jeg ikke liker denne romanen. Elstad har tidligere utgitt en dokumentarbok og en roman. Et eget rom utgis i slutten av september.

Forlagets omtale: Anna Louisa Millisdotter bor i en herskapsleilighet som hun en gang forførte seg til med sitronpaier og en kysseteknikk hun lærte i marinen. Siden har hun sovet i 15 år. Helt til hun våkner 7. desember 2013. En kronikk i landets nest største avis får tekoppen til å skjelve, leiligheten til å riste og minner henne om Nietzsches advarsel: Stirrer du for lenge ned i avgrunnen, begynner avgrunnen å stirre tilbake på deg. Offentligheten er full av nek, innser hun. Og verden trenger henne – tross alt. Et eget rom er et moderne kammerspill med plass til både bitcoins, salongpistoler og Pussy Riot.

Victoria Durnak er født i 1989, men har allerede rukket å utgi to diktsamlinger og en roman siden 2010. Hennes fjerde bok og andre roman utgis i slutten av oktober og har den foreløpige tittelen Jeg og du. Jeg blir generelt nysgjerrig når så unge mennesker får til så mye på så kort tid. Dessuten ble romanen beskrevet som «krimaktig» på pressekonferansen, og jeg er minst like nysgjerrig på hva som ligger i begrepet når det kommer fra Flamme. Basert på det Durnak leste, var den litt nifse krim-feelingen i alle fall tilstede. Ikke minst ble jeg svært nysgjerrig på hva hovedpersonen Nora egentlig lever av?

Forlagets omtale: Nora, en arbeidsløs gartner, bestemmer seg for å kontakte folk som gir bort ting på Finn.no. Hun tilbyr seg å levere tingene til dem som vil ha dem, og møter vinterhalvåret som en ulønnet budbringer. En bokhylle gir blåmerker, et eggeglass forsvinner og en bunke kjøkkenhåndklær ligger uklanderlig i en hvit plastpose. Nesten alt kommer fram, men det er usikkert hvem som egentlig får hjelp. Når Nora skal hente en plakat hjemme hos en ukjent mann, finner hun et fotoalbum med barnebilder av hennes beste venninne, Siri. Dette forlanger han å få noe i bytte for. Har Nora noe som frister ham?

Nils Chr. Moe-Repstad ble nominert til Brageprisen med fjorårets diktsamling i to deler, Teori om det eneste. Jeg kjøpte den i julegave til meg selv, men har ikke lest den ennå. Likevel har jeg hørt og lest så overveldende mye om hvor fantastisk samlingen er, at det føles som om den er en av favorittbøkene mine allerede. Dette må jeg komme til bunns i før årets samling, 19 forgiftninger, utgis i midten av september. Jeg føler at IQ-en min vokser med et par poeng bare ved å lese om bøkene hans.

Forlagets omtale: Nils Chr. Moe-Repstads nye diktsamling handler om forgiftninger i vid forstand – om infeksjoner, virus og epidemier, men også om miljøforurensning, politisk korrupsjon og økonomisk utbytting. Diktene foretar store sprang i tid og rom: Vi forflytter oss fra Zambezi til Brennerpasset; fra Noahs ark til Kirkegaten i Kristiansand; fra selotenes kollektive selvmord på Masada-platået i år 73 e.Kr. til havstigningen og slyngplantenes utbredelse i en tenkt framtid. Det dreier seg om forpestede legemer, skrøpelige sjeler og infiserte samfunnsorganer.

Mannen-er-vakker_Cover_300dpiNest siste tips fra Flamme er en diktsamling som allerede er utkommet, Mannen er vakker fra livet og opp. Eller som jeg hele tre ganger i dag ved en feiltakelse har kalt samlingen: «Mannen er naken fra livet og ned». En av de mer interessante Freudian slips jeg har hatt i nyere tid. Diktsamlingen er skrevet av Linda Therese K. Utstøl og Unnveig Aas, begge født i 1990.

Forlagets omtale: Mannen er vakker fra livet og opp er en blanding av enkeltdikt og hverdagslige dialoger poetene imellom, om og omkring kjærlighet, dating og begjær. Holdningen i diktene er bevisst nedbrytende. Tidvis tøvete, tidvis grotesk, men med en genuin og smått nostalgisk undring i bånn. Det er ikke dikt som har bestemt seg på forhånd, ikke helt, i alle fall.

Apropos Freud fant jeg dette da jeg bladde gjennom samlingen: «Jeg skulle skrive oss inn i en tekst en gang, men da han sugde på brystvortene mine, tenkte jeg bare på Freud. De runde brillene, månen og det hvite skjegget.» Freud er dessverre som måsen, han finnes overalt.

Jeg abonnerer på Flammesinglene som kommer i posten med ujevne mellomrom. Hvert øyeblikk får jeg «Dyr sortert etter alder» av Frøydis Sollid Simonsen. Jeg leste debuten hennes Hver morgen kryper jeg opp fra havet (2013) i vår, og anbefaler den helhjertet. I midten av september kommer «Å» av Synne Lea, som jeg hørte henne lese fra både i dag og under festivalen på Lillehammer. I begynnelsen av november kommer «Kjærlighet, et register» av den amerikanske poeten Rebecca Lindenberg. Jeg kikket så vidt på originalen i forrige uke, og gleder meg til å lese på norsk.

Alt i alt var dette en lovende start på både uken og bokhøsten. På onsdag går turen til Tiden og Vigmostad og Bjørke. Hele katalogen til Flamme Forlag finner du her.