Stikkord: dystopi

Søndagslesning – Margaret Atwood

MaddAddamJeg har gjort noen hederlige forsøk på å ta ferie de siste ukene, som endte med at jeg dro innom jobben to ganger denne uken. Jeg har derfor prøvd å bruke helgen til å anstrenge meg for å slappe av, i håp om å slippe å bli tvangspåmeldt kurs i ferie hos folk som elsker selvhjelpsbøker og smiler mye og anstrengt. Men nå begynner det å komme seg. I dag har jeg bare lest bøker og drukket kaffe, og lagt planer for hvordan jeg skal organisere bokhøsten min.

Jeg har bestemt meg for å starte årets norsklesing for fullt rundt 1. september. De siste dagene i august bruker jeg på å lese ferdig noen av bøkene jeg har begynt på i sommer, og først ut er Margaret Atwood. Jeg holder på med to av hennes romaner samtidig, og er kommet ca halvveis i begge. Som alltid når jeg leser Atwood, koser jeg meg og har det ikke travelt med å bli ferdig – bokhøst eller ikke.

MaddAddam fra 2013 er siste bok i den dystopiske og fantastiske MaddAddam-trilogien som har vært blant årets litterære høydepunkter for min del. Så langt er MaddAddam ikke på høyde med Oryx and Crake og The Year of the Flood, og jeg synes Atwood har gjort noen overraskende dårlige valg i boken til å være en såpass sylskarp og rutinert forfatter. Men det funker jo når jeg først er blitt oppslukt av universet hennes, og Atwood skriver alltid godt selv når hun ikke lever opp til eget skyhøye nivå.

Det er ikke nødvendig å være fan av science fiction for å lese MaddAddam-bøkene. Atwoods endetidsfortelling om de siste menneskene på jorda, og hvor ille det stod til med oss før den siste, selvproduserte syndefloden, er nærmere beslektet George Orwells 1984 enn Star Trek. De to første bøkene er skummel lesning på to plan. Scenariet hennes om hvor kloden er på vei hvis vi ikke skjerper oss, var nok til å skremme på meg søvnløse netter. Og mens jeg fordypet meg i konsekvensene av menneskenes grådige og teknologisk avanserte dumskap, klinte hun til med et stramt thriller-plott de fleste krimforfattere vil hevde at man er nødt til å skrive platt for å lykkes med. Men Margaret Atwood har aldri skrevet en dårlig setning i sitt liv. Velskrevet og underholdende samfunnskritikk? Joda, som leser kan man faktisk få alt.

Til tross for at jeg er blodfan av Atwood, er MaddAddam-trilogien det første jeg har lest av den nyere delen av forfatterskapet hennes. Dedikert leser ble jeg av bøkene hun skrev enten før jeg selv ble født eller lærte å lese. Av romanene har jeg lest og likt debuten The Edible Woman (1969), favoritten min Lady Oracle (1976), Life Before Man (1979) og den mest kjente av alle, The Handmaid’s Tale (1985). Pluss diktsamlingene The Journals of Susanna Moodie (1970) og Power Politics (1971).

surfacing1Surfacing fra 1972 er slik jeg er vant med Atwoods bøker, og minner meg kanskje mest om The Journals of Susanna Moodie med sin kanadiske villmarkstematikk; nærmere bestemt hvordan livet i ødemarken påvirker mennesket. I Surfacing vender en ung kvinne tilbake til en avkrok av Quebec, og den øde øya der hun vokste opp i en hytte med foreldrene og broren. Faren hennes har forsvunnet, og hun reiser dit sammen med kjæresten og et vennepar for å finne ut hva som har skjedd.

De fire er isolert på en øde øy i en uke med en mann som kanskje, kanskje ikke har blitt gal. Hvis han fremdeles lever. Halvveis uti boken er jeg usikker på hvilken retning dette kommer til å ta, men hovedpersonen har begynt å se seg paranoid over skulderen når det rasler i buskene. Det er vanskelig å si hva de bør frykte mest, villmarken eller galskapen. Tittelen Surfacing spiller på fortiden som innhenter hovedpersonen, hva som kommer ut av spenningene mellom karakterene når de blir overlatt til seg selv på hytta, og – regner jeg med – avsløringen av hva som har skjedd med faren hennes.

Jeg tar med et sitat jeg leste i dag tidlig og liker veldig godt. Det er en typisk Atwood-refleksjon over kropp og språk, og nerdemat for nerdemonser som meg er å spekulere på hvorfor hun går fra å tenke «our» til «they», med smånifs effekt.

«The trouble is all in the knob at the top of our bodies. I’m not against the body or the head either: only the neck, which creates the illusion that they are separate. The language is wrong, it shouldn’t have different words for them. If the head extended directly into the shoulders like a worm’s or a frog’s without that constriction, that lie, they wouldn’t be able to look down at their bodies and move them around as if they were robots or puppets; they would have to realize that if the head is detached from the body both of them will die.»

Lesesirkelen 1001 bøker leser Margaret Atwood i august. Dere som har lest en av Atwoods bøker kan avlegge rapport i kommentarfeltet, eventuelt med lenke til innlegg. Dere som ikke har kommet så langt ennå, kan heller avlegge rapport om hva dere leser denne søndagen.

Lesesirkel 1001 bøker: The Handmaid’s Tale

margaret atwoodMånedens lesesirkelbok er Margaret Atwoods The Handmaid’s Tale (1985). Atwood er min favorittforfatter, men det er lenge siden jeg leste en av romanene hennes. De siste årene har jeg bare lest dikt. Når jeg nå leser The Handmaid’s Tale, spør jeg meg hvorfor jeg ofte leser langt dårligere forfattere enn Atwood, når livet er kort og lesetiden begrenset. Det må det bli en slutt på.

1001-boken om The Handmaid’s Tale: Margaret Atwood skaper en dystopisk fremtid hvor befolkningen er blitt truende ufruktbar og kvinnene er redusert til forplantningsmaskiner. Patriarkatet antar et nytt, ekstremt aspekt – det undertrykker i bevaringens og beskyttelsens navn, og volden utføres ved hjelp av eierspråk og fysisk avgrensning. I dette marerittsamfunnet får ikke kvinner ha arbeid eller penger, og de blir fordelt på forskjellige klasser: de dydige, barnløse Hustruene, Marthaene som er hushjelper, og de forplantningsdyktige Tjenerinnene, som overlater avkommet til Hustruene. Hovedpersonen Offred skildrer sin nåværende situasjon med klinisk opptatthet av kroppen, som nå bare er et forplantningsredskap. Kontrasten er de rørende glimtene fra hennes tidligere liv, med minner om sensuell kjærlighet til familien hun har mistet. Prosaen er iskaldt malende. Leseren får følelsen av at alle tidligere, fysiske gleder i livet er redusert til mekaniske handlinger, noe som fremhever begjærets verdi kraftig. Gjennom denne fantasiverdenen viser Atwood ikke først og fremst seksuell undertrykkelse på det mest ekstreme, men snarere seksualiteten som utslettet fra den begjærende kroppen, noe som er like brutalt som seksuell vold.

Det er en så god beskrivelse av romanen at jeg foreløpig har intet å tilføye og kryper tilbake til sengen. Jeg er syk i helgen, og skal lese ferdig Handmaid i horisontalen mens immunforsvaret mitt foretar sin årlige oppgradering. Innlegg kommer når feberen er borte. Romanen passer for øvrig perfekt til svimmelhet og feber, dystopisk og skummel som den er. Spennende er den også, med et driv og en uhygge som jeg vanligvis forbinder med krimromaner. Det er litt mindre kjedelig å være syk i Atwoods selskap.

Slik deltar du i lesesirkelen: Når du har lagt ut innlegget ditt, legger du igjen lenke i kommentarfeltet under sånn at alle kan finne det. Husk å lenke enten til dette innlegget eller denne siden når du skriver innlegg, sånn at leserne dine finner frem til de andre deltakerne i lesesirkelen. Hvis du har skrevet om The Handmaid’s Tale tidligere, lenk gjerne til innlegget ditt i kommentarfeltet under.

Generelt om lesesirkelen: Målet er å lese så mange gode bøker som mulig sammen med så mange kule folk som mulig. Vi leser mye forskjellig, gammelt og nytt, og lesesirkelen er en glimrende mulighet til å utvide din litterære horisont, oppdage nye favoritter eller lese bøker du lenge har hatt lyst til å lese. Fordelen med å lese samtidig med andre er at man kan diskutere boken mens detaljene fortsatt sitter friskt i minne.

Alle som vil kan delta i lesesirkelen, men påmelding er bare for de som har egen blogg. Du kan melde deg fortløpende på og av bøker akkurat når du vil, det gjør du i kommentarfeltet her. Du kan delta selv om du ikke har meldt deg på på forhånd, og du kan la være å delta selv om du har meldt deg på. Likevel blir jeg veldig glad for påmeldinger, sånn at jeg vet hvor travel lesesirkelhelgen blir. Husk å stemme på lesesirkelbok for oktober 2014.

God helg!

Jeg gikk meg vill i skogene

Inger Hagerup debuterte som lyriker med samlingen Jeg gikk meg vill i skogene i 1939. Samlingen er sentrallyrisk, og de fleste diktene tar for seg de store spørsmålene i livet: Kjærlighet, lengsel, sorg, død og forgjengelighet. Hagerup skriver med en høytidelig inderlighet som få av dagens lyrikere slipper unna med uten at det virker svulstig og klamt. Men kombinasjonen av at inderligheten virker så dyptfølt og at Hagerup har et så klart og sikkert språk, gjør at det fungerer for en moderne leser likevel. Mange av diktene er skrevet på rim, og symbolbruken er klassisk. Som helhet er samlingen lett tilgjengelig og fin å lese. Men noen av diktene skiller seg ut fra helheten og gjør sterkt inntrykk.

Kanskje fordi samlingens hovedtematikk er så velkjent i lyrikksammenheng, ble jeg mest interessert i de diktene som tar for seg den illevarslende utbredelsen av rasetenkning i Europa i Hagerups samtid. Spesielt fordi samlingen ble utgitt i 1939, da andre verdenskrig lå rett rundt hjørnet. I likhet med Arnulf Øverland og Nordahl Grieg skrev Inger Hagerup dikt som åpenlyst tok avstand fra nazismen.

Politisk diktning blir ofte sett ned på sammenliknet med den modernistiske diktningen. I hvert fall den politiske diktningen som ikke forsøker å pakke budskapet inn i tvetydige symboler og kryptisk språk. Men grunnen til at Hagerups førkrigsdikt gjør så stort inntrykk på meg, er nettopp at hun ikke lar estetikken være viktigere enn tematikken. Lest mot sin historiske kontekst gløder de politiske diktene «Pesten», «Legende» og «Jordfunn år 3000» av engasjement og medmenneskelighet, og diktene blir ikke mindre kraftfulle av at budskapet er krystallklart.

I «Pesten» blir rasetenkningens voldelige skyggeside fremstilt som en sykdom som vandrer over jorden, ubønnhørlig på vei nordover. «Den har vandret over Afrikas tørre muld på febergule føtter.» «Den har svøpt diktatorkappen om sine væskende sår og dekket sin oppsvulmede mave med en biskops fløyelsrøde messehagl.» Rasisme og antisemittisme kan skjules bak en vakker fasade og forlokkende retorikk, men den prangende skjønnheten kamuflerer moralsk forråtnelse og brutalitet.

Den har stirret på menneskene med sine blodskutte øyne

og slått dem med blindhet,

så de ikke lenger dyrker korn i jorden,

men granater i fabrikkene

[… ]

så de ikke lenger hilser på sin bror,

men slår ham ihjel.

Diktet minner meg om Svartedødens herjinger i Europa på 1300-tallet. Men i motsetning til byllepesten som kan ramme hvem som helst, innebærer nazismens fremvekst et angrep på konkrete grupper. En sykdom med vold, drap og ansvarsfraskrivelse som konsekvens. Rasetenkningen forpester menneskene den smitter, og knyttes i diktet tett sammen med hatefull ondskap; «og da den fikk rive neglene av en gammel jøde hikstet den av latter». Diktet innledes og avsluttes med en oppfordring til å heise svarte flagg og tegne et kors på døra for å markere avstand til pesten som går over jorden. Menneskefiendtlig tenkning er en pandemi, en pest med fatale konsekvenser.

For meg er «Pesten» først og fremst et sterkt dikt fordi det er skrevet av samme forfatter som senere skrev «Aust-Vågøy», med de kjente linjene:

De brente våre gårder.

De drepte våre menn.

La våre hjerter hamre

det om og om igjen.

Begge diktene er preget av kampvilje og motstand, og en kompromissløs forakt for brutalitet og overgrep. I mitt hode dannet disse to diktene raskt et før og et etter, noe som understreket uhyggen i den væskende, febergule, heslige og oppsvulmede pesten og hvilken tilstand den skulle etterlate spesielt Europa i.

«Pesten» er i samlingen etterfulgt av «Legende», et dikt hvor Hagerup definerer menneskelig styrke. Plasseringen i samlingen, mellom de to diktene som tematiserer rasehat, gjør det naturlig å lese diktet som Hagerups korreks til maktmisbruket diktatoren, biskopen og professoren i «Pesten» beruses av. Den sterkeste er ifølge diktet «ikke han som med flammende øyne trår på sin fiendes nakke», han som har makten og ubegrensede muligheter på sin side og kan gjøre som han vil. Nei.

Den sterkeste er han som uten å oppgi hatet

stirrer inn i sin fiendes glassgrønne øyne

og føler hans knær på sitt bryst.

Den sterkeste er han som er forlatt av drømmene

og som tror på dem,

han som atter og atter blir vraket

og likevel kan elske.

Den sterkeste er han

som vet at han er dømt til nederlag og bare til nederlag

og som enda vil strid.

Ja, han er den sterkeste,

for dagene og tingene og livet er ikke hans,

men han eier lengselen.

Diktet er fylt av patos og intensitet, og igjen er det konteksten som gir diktet slagkraft. Spesielt sistelinjen «men han eier lengselen». I en hvilken som helst annen sammenheng ville diktet fremstått som trøstens ord til den slagne, med en litt flau bismak av selvhjelpsbok. Men plassert mellom de to diktene i samlingen som tematiserer rasisme og undertrykkelse, blir budskapet livsviktig og alvoret gripende.

Det diktet i samlingen som gjorde aller størst inntrykk er likevel «Jordfunn år 3000». Arkeologer i år 3000 har funnet en kjempesamling av «merkverdige vesner» i en betongsjakt under jorden. Arkeologene betrakter disse merkelige skapningene med en lettsindig og nedlatende holdning. Diktet skaper en tragisk og skarp ironi ved at arkeologene har et nazistisk syn på rase, og lever i et samfunn som utelukkende består av raserene mennesker hvor alle uønskede trekk er rensket vekk for mange århundrer siden. Andre raser møter de kun i form av levninger, og de utgjør for arkeologene et komisk og avskyelig syn. Det som gjør inntrykk med diktet, er de mange assosiasjonene det vekker til Hitler-Tysklands rasepolitikk og metodene for massedrap.

(Det er bevist at dengang var gass et glimrende middel

som våre første fedre utryddet mennesker med.)

Det er de siste av arten. Man ser de er krøpet sammen.

Mange av dem er unger, de fleste andre av hunkjønn,

noen med armene komisk slynget omkring hverandre.

For en moderne leser er massegravmotivet så velkjent at man ikke hever et øyenbryn engang, selv om det er lett å bli berørt av det. Det jeg får frysninger av, er at da Hagerup skrev dette diktet i 1939, var de tyske utryddelsesleirene i Polen ennå ikke bygget. Det fantes konsentrasjonsleire i Tyskland hvor et stort antall fanger døde av sykdommer, matmangel og utmattelse. Men de rene utryddelsesleirene, dit 90% av fangene ble transportert bare for å gasses i hjel, eksisterte ennå ikke. Hitler og kompani hadde ennå ikke iverksatt sin Endlösung. Hagerup utga diktet året før Auschwitz tok imot sine første fanger, to år før Treblinka ble etablert. Likevel skriver hun at «dengang var gass et glimrende middel som våre første fedre utryddet mennesker med».

En ting er å lese om nazistenes folkemord i etterkrigslyrikken. Noe helt annet er å lese om det som en dyster spådom i et dikt utgitt i 1939. Diktet er like profetisk som Heinrich Heines kjente påstand «Der man brenner bøker, vil man til slutt også brenne mennesker». Hagerup kunne ikke vite hvor rett hun skulle få, men det tilfører diktet en ekstra – og skremmende – dimensjon. For var det ikke mulig å forutse hvor nazistene var på vei? Var det ikke åpenbart etter Krystallnatten i 1938 at nazistenes voldsbruk var en selvfølgelig og nødvendig del av politikken deres? At Hitler mente det han skrev i Mein Kampf om at uønskede undermennesker skulle utryddes? Mye av etterkrigstidshistorien, spesielt den aller nyeste, er viet til en kritikk av blant annet de allierte statslederne, fordi de sannsynligvis visste mye mer om hva nazistene drev med i Polen enn de ville innrømme. Hagerups dikt avslører at det i hvert fall var mulig å danne hypoteser om hvor nazistene var på vei, ut fra propagandaen de hjernevasket sine egne borgere med.

Men tilbake til diktet. Arkeologene tilhører en fremtidsrase av mennesker som heldigvis er befridd fra variasjon og uhumskheter. De tilhører en helt ny tidsregning, det tredje riket som ble innledet av de «første fedre». Arkeologene føler avsky for levningene de finner, og sammenlikner deres fysiske utilstrekkelighet med egen rasemessig overlegenhet. «Bak bulnet hodet ut som en svulst og vår nakkes rene, helt lineære form har de således ikke hatt». Neser er et skamløst ord, en forbudt kroppsdel som «viser dessverre tilfulle hvilken foraktelig rase de må være stammet fra». Selv har arkeologene «den lille, fullkomment rasemessige forsvarlige pusteventil», og bruker «statsnetthinnen med førerens verdensbilde i midten». De har en teori om at den høyre armen i tidligere tider var bevegelig, og at «dens løftede stilling er en ervervet egenskap gjennom heroiske ætter». Arkeologene er Hitlers idealmennesker, det endelige resultatet av rendyrkede raser og vellykket nazistisk hjernevask.

«Jordfunn år 3000» er et tydelig dikt hvis budskap ikke er til å ta feil av. Det er en dystopisk fremstilling av hvordan verden vil se ut hvis rasetenkningen gjennomføres, hvordan det tredje riket ser ut når det er fullbyrdet. Det er en fryktelig beskrivelse av hvor fremmedgjorte mennesker blir for hverandre når ytre trekk og forskjeller blir avgjørende, og menneskelig verdi avhenger utelukkende av hvilken bås du kan plasseres i. «Ufattelig stygge var de, og vi forstår våre fedre når de ble gale av synet og derfor slaktet dem ned».

Det er en grunn til at jeg bruker presens, ikke preteritum. Jeg skulle ønske jeg kunne si at de eneste assosiasjonene jeg fikk av diktet var til andre verdenskrig. Jeg blir trist av å tenke på hvor relevant diktet fortsatt er, hvor mange mennesker som fortsatt tenker slik, og hvor lite vi lærer av historien. At det bare skal noen dyktige retorikere og økonomiske nedgangstider til før ulmende og hatefulle tanker om rase- og kulturforskjeller for mange plutselig legitimerer folkemord. I mitt samfunn er det nok av folk som klarer å finne overbevisende argumenter for hvorfor vi skal tenke oss mot dem, og økonomien er ustabil i mange vestlige land. Diktene gjør ekstra inntrykk fordi ideologien hun angriper ikke hører fortiden til.

Inger Hagerups førkrigsdikt trenger ingen gåtefull undertekst. Assosiasjonene man får av å lese diktene gir mer enn nok å reflektere over.