Merkelapp: Science Fiction

Søndagslesning – Margaret Atwood

MaddAddamJeg har gjort noen hederlige forsøk på å ta ferie de siste ukene, som endte med at jeg dro innom jobben to ganger denne uken. Jeg har derfor prøvd å bruke helgen til å anstrenge meg for å slappe av, i håp om å slippe å bli tvangspåmeldt kurs i ferie hos folk som elsker selvhjelpsbøker og smiler mye og anstrengt. Men nå begynner det å komme seg. I dag har jeg bare lest bøker og drukket kaffe, og lagt planer for hvordan jeg skal organisere bokhøsten min.

Jeg har bestemt meg for å starte årets norsklesing for fullt rundt 1. september. De siste dagene i august bruker jeg på å lese ferdig noen av bøkene jeg har begynt på i sommer, og først ut er Margaret Atwood. Jeg holder på med to av hennes romaner samtidig, og er kommet ca halvveis i begge. Som alltid når jeg leser Atwood, koser jeg meg og har det ikke travelt med å bli ferdig – bokhøst eller ikke.

MaddAddam fra 2013 er siste bok i den dystopiske og fantastiske MaddAddam-trilogien som har vært blant årets litterære høydepunkter for min del. Så langt er MaddAddam ikke på høyde med Oryx and Crake og The Year of the Flood, og jeg synes Atwood har gjort noen overraskende dårlige valg i boken til å være en såpass sylskarp og rutinert forfatter. Men det funker jo når jeg først er blitt oppslukt av universet hennes, og Atwood skriver alltid godt selv når hun ikke lever opp til eget skyhøye nivå.

Det er ikke nødvendig å være fan av science fiction for å lese MaddAddam-bøkene. Atwoods endetidsfortelling om de siste menneskene på jorda, og hvor ille det stod til med oss før den siste, selvproduserte syndefloden, er nærmere beslektet George Orwells 1984 enn Star Trek. De to første bøkene er skummel lesning på to plan. Scenariet hennes om hvor kloden er på vei hvis vi ikke skjerper oss, var nok til å skremme på meg søvnløse netter. Og mens jeg fordypet meg i konsekvensene av menneskenes grådige og teknologisk avanserte dumskap, klinte hun til med et stramt thriller-plott de fleste krimforfattere vil hevde at man er nødt til å skrive platt for å lykkes med. Men Margaret Atwood har aldri skrevet en dårlig setning i sitt liv. Velskrevet og underholdende samfunnskritikk? Joda, som leser kan man faktisk få alt.

Til tross for at jeg er blodfan av Atwood, er MaddAddam-trilogien det første jeg har lest av den nyere delen av forfatterskapet hennes. Dedikert leser ble jeg av bøkene hun skrev enten før jeg selv ble født eller lærte å lese. Av romanene har jeg lest og likt debuten The Edible Woman (1969), favoritten min Lady Oracle (1976), Life Before Man (1979) og den mest kjente av alle, The Handmaid’s Tale (1985). Pluss diktsamlingene The Journals of Susanna Moodie (1970) og Power Politics (1971).

surfacing1Surfacing fra 1972 er slik jeg er vant med Atwoods bøker, og minner meg kanskje mest om The Journals of Susanna Moodie med sin kanadiske villmarkstematikk; nærmere bestemt hvordan livet i ødemarken påvirker mennesket. I Surfacing vender en ung kvinne tilbake til en avkrok av Quebec, og den øde øya der hun vokste opp i en hytte med foreldrene og broren. Faren hennes har forsvunnet, og hun reiser dit sammen med kjæresten og et vennepar for å finne ut hva som har skjedd.

De fire er isolert på en øde øy i en uke med en mann som kanskje, kanskje ikke har blitt gal. Hvis han fremdeles lever. Halvveis uti boken er jeg usikker på hvilken retning dette kommer til å ta, men hovedpersonen har begynt å se seg paranoid over skulderen når det rasler i buskene. Det er vanskelig å si hva de bør frykte mest, villmarken eller galskapen. Tittelen Surfacing spiller på fortiden som innhenter hovedpersonen, hva som kommer ut av spenningene mellom karakterene når de blir overlatt til seg selv på hytta, og – regner jeg med – avsløringen av hva som har skjedd med faren hennes.

Jeg tar med et sitat jeg leste i dag tidlig og liker veldig godt. Det er en typisk Atwood-refleksjon over kropp og språk, og nerdemat for nerdemonser som meg er å spekulere på hvorfor hun går fra å tenke «our» til «they», med smånifs effekt.

«The trouble is all in the knob at the top of our bodies. I’m not against the body or the head either: only the neck, which creates the illusion that they are separate. The language is wrong, it shouldn’t have different words for them. If the head extended directly into the shoulders like a worm’s or a frog’s without that constriction, that lie, they wouldn’t be able to look down at their bodies and move them around as if they were robots or puppets; they would have to realize that if the head is detached from the body both of them will die.»

Lesesirkelen 1001 bøker leser Margaret Atwood i august. Dere som har lest en av Atwoods bøker kan avlegge rapport i kommentarfeltet, eventuelt med lenke til innlegg. Dere som ikke har kommet så langt ennå, kan heller avlegge rapport om hva dere leser denne søndagen.

Advertisements

Kindred

«Slavery is a long, slow process of dulling»

Octavia Butlers Kindred er en av mine favorittbøker, selv om jeg egentlig ikke er interessert i verken science fiction eller fantasy, og boken er en kombinasjon av disse to sjangrene. Kindred handler om afroamerikanske Dana Franklin, som feirer 26-årsdagen sin med å flytte inn i ny leilighet i California sammen med sin hvite ektemann Kevin når hun plutselig blir forflyttet nesten 200 år tilbake i tid til en plantasje i Maryland. En ung gutt, Rufus, er i ferd med å drukne, og Dana klarer å redde ham i siste liten. Rufus’ far, plantasjeeieren Tom Weylin dukker opp, og retter geværet sitt mot Dana. Så er hun igjen tilbake i sitt eget hjem i 1976. Dette er den første av flere tidsreiser Dana gjør. Hver gang Rufus havner i livsfarlige situasjoner, blir Dana forflyttet tilbake i tid for å redde ham. Etter hvert skjønner hun at hensikten med redningsaksjonene er å holde liv i Rufus inntil han i voksen alder kan gjøre slavejenta Alice gravid med Hagar, Danas tipptipptippoldemor. Tidsreisene handler altså om å sørge for at familielinjen hennes blir skapt slik at hun selv kan bli født.

Det å holde liv i Rufus er ikke enkelt; han har en egen evne til å rote det til for seg selv. Etter hvert som Danas opphold i Maryland blir stadig lengre, settes også hennes eget liv i fare. Hun får føle på kroppen hvor lite en slavekvinne er verdt, hva straffen er for å prøve å rømme, og hvor farlig fort selv et moderne, frigjort menneske venner seg til et nedrig liv i fangenskap. Oppgaven med å sørge for unnfangelsen av Hagar er heller ikke spesielt hyggelig: Selv om Rufus ikke er så brutal som en slaveeier har mulighet til å være, bruker han rå makt uten å nøle når han anser det som nødvendig, også mot Dana og Alice, som han er følelsesmessig knyttet til. Men selv om Dana føler med Alice, kan hun ikke gjøre annet enn å redde Rufus og hjelpe ham med å ligge med Alice, siden hennes eget liv avhenger av det.

Dette er ikke en kjærlighetshistorie med lykkelig slutt:

“I was beginning to realize that he loved the woman – to her misfortune. There was no shame in raping a black woman, but there could be shame in loving one.”

I tillegg til at det er spennende å lese hvordan historien utvikler seg, er det utrolig fascinerende å følge romanens veksling mellom 1800-tallets idéer om slaveriet, og en moderne afroamerikansk kvinnes tanker om sin egen verdi. Boken er en kontinuerlig kollisjon mellom nåtidens og fortidens tanker om rase:

«Does Dana belong to you now?»

«In a way,» said Kevin. «She’s my wife.»

«Wife?» Rufus squealed. […] «Niggers can’t marry white people!» […]

«Where we come from,» I said, «it’s vulgar and insulting for whites to call blacks niggers. Also, where we come from, whites and blacks can marry.»

«But it’s against the law!»

Og så videre.

Men utover i boken blir kontrasten mellom fortid og nåtid gradvis visket ut etter hvert som Dana skjønner at slaveriets vilkår er noe man før eller senere tilpasser seg:

«We get better food later on after the white folks eat,» said Luke. «We get whatever they leave.»

Table scraps, I thought bitterly. Someone else’s leftovers. And, no doubt, if I was here long enough, I would eat them and be glad to get them.

Når hun ser slavebarn som leker ved å dramatisere en slaveauksjon, innser hun at det er lettere å godta slaveri enn hun hadde trodd: «I never realized how easily people could be trained to accept slavery». Dana oppdager at idéer om frihet, likeverd og respekt blekner når man har mer enn nok med å overleve. Kindred er like spennende som en krimroman og like lærerik som en historiebok.