Stikkord: Shakespeare

Nye bøker fra Tiden

De siste ukene har det vært en del surmuling i kommentarfeltet mitt om at bokhøsten og nye norske bøker måtte dukke opp akkurat nå, når vi først er inne i det gode klassiker-siget og Bookerprisens longlist er på vei til alles postkasser. Men etter Tidens høstlansering på tirsdag er jeg direkte entusiastisk over alle de nye bøkene som kommer, og hadde gladelig lest alle bøkene i katalogen. Det blir vanskelig å prioritere, og verre skal det bli etter hvert som resten av forlagene legger stein til byrden. Men den tid, den sorg. Jeg later fremdeles som jeg vil klare å lese alt jeg vil i høst.

untitledBokbloggerprisen 2015 deles ut 3. september i Oslo, og da passer det jo bra at to av våre tidligere nominerte forfattere er aktuelle med nye bøker. Ruth Lillegraven vant i 2013 med diktsamlingen Urd, som nok har bidratt til å øke interessen for lyrikk blant vanlig dødelige. Sigd er hennes fjerde diktsamling, og handler om odelsgutten Endre som vokser opp i ei vestlandsbygd på 1800-tallet. For å lese mer om boken, anbefaler jeg Beathes bokhjertes flotte innlegg – og kanskje særlig for de sjelene som fremdeles tenker at lyrikk ikke er noe for dem.

Ida Hegazi Høyer var nominert i fjor med sin tredje roman Unnskyld, og har rukket å skrive enda en roman og en novellesamling etter det. Novellesamlingen heter Historier om trøst og utgis i midten av oktober. «Tre byer. Tre møter. Tre historier.» er overskriften fra forlaget, og historiene «viser hvordan møter med nye steder og mennesker utfordrer hvem vi er, hvordan vi ser oss selv, eller vil bli sett. At identitet er en størrelse i stadig endring.»

Monica Isakstuens forrige roman Om igjen kom i 2014, og ligger fremdeles i den endeløse ulestbunken min og venter på at jeg skal lese den sammen med høstens roman Vær snill med dyrene, hennes tredje. Boken handler om en familie på tre i oppløsning, og beskrives av forlaget som «en rå, akutt og opprivende roman om å befinne seg i ruinene av et ekteskap sammen med den man bryr seg om aller mest – annenhver uke.» Jeg hørte mye bra om Om igjen, og har i tillegg lyst til å lese Isakstuen basert på – av alle ting – en tekst på to sider hun bidro med til ungdomsantologien Mensen, utgitt på Gyldendal i vår. Et umulig format å prestere noe litterært interessant i, men hun gjorde det likevel.

Ingrid Winters makeløse mismot av Janne Stigen Drangsholt bidro til å berge opptil flere bokbloggere gjennom den ellers nokså alvorlige bokhøsten i fjor. I slutten av september er Ingrid Winter tilbake igjen i en bok som (i alle fall foreløpig) har bokhøstens artigste tittel: Winter i verdens rikeste land. Andre leste fjorårets bok om Ingrid Winter som en komisk underholdningsroman, mens jeg vil insistere på at den var en norsk samtidsroman fortalt på en humoristisk måte. Noe flere av de finsk fjernsynsteater-inspirerte norske samtidsforfatterne i hvert fall kunne ha vurdert av og til. Som Drangsholt sa på lanseringen, finnes det mye komisk potensial i den norske hverdagen.

Layout 1Jeg vet ikke om hverdagspotensialet er mest komisk eller tragisk i Endelig skal vi le av debutant Birgit Alm. Utgangspunktet minner litt om Marit Eikemos Alt inkludert fra i fjor, med en fattig alenemor som sliter med å få pengene til å strekke til, og i første kapittel har flyttet inn i en sliten kjellerleilighet. Forlaget beskriver romanen som «en skeiv rapport fra et lite skildret samfunnslag, spekket med skarpe observasjoner og mørk humor.» Jeg tok med meg boken fra lanseringen, og tror jeg starter bokhøstlesingen min med den.

Jeg rekker neppe å lese stort mer enn disse fem Tiden-bøkene i høst, men kan jo ikke være bekjent med å ha trukket frem bare kvinner. Tidens andre debutant i år er Espen Ytreberg, som har skrevet en roman om Roald Amundsen. I Amundsen. En roman fortelles «historien om den berømte sydpolekspedisjonen med et nytt blikk. Sett gjennom Roalds øyne kommer leseren tett på de enorme hindringene ekspedisjonsmedlemmene måtte forsere for å nå målet.»

Per Schreiner debuterte med novellesamlingen Min fars fem bad i fjor, og nå i august utgis romanen Henrettelse med elefant. Okei da, så er den tittelen enda flottere enn Drangsholts. Boken er «en kjærlighetsroman om mennesker som ingen greier å elske», blant annet Morten, som drømmer om elefanter som tråkker ham i hjel, uten å vite hva det skal bety. I tillegg til at Schreiner ser ut til å skrive om sånne absurditeter som jeg liker, har bøkene hans også den i disse dager praktiske fordel at de til sammen utgjør ca 250 sider.

Selveste Shakespeare får runde av årets bokgilde fra Tiden. I år er det 400 år siden Shakespeare døde, og Inger Merete Hobbelstad har skrevet en essaysamling med utgangspunkt i ti av stykkene hans. Å leve med Shakespeare beskrives som en personlig, klok og morsom bok som viser hvordan disse verkene fortsatt har mye å fortelle mennesker i dag. Boken lanseres i slutten av oktober.

Mer informasjon og flere bøker finner du på Tidens nettside. Neste forlag ut er Cappelen Damm, som lanserte en høstliste bestående av 60 bøker i går. Innlegg kommer på mandag, etter at jeg har ligget i fosterstilling hele helgen og prøvd å velge ut kun ti bøker.

Romeo og Julie

Romeo og Julie er sannsynligvis det mest kjente kjæresteparet i den vestlige kulturhistorie. Dette til tross for at svært mange mennesker slett ikke har lest Shakespeares skuespill. De populære filmatiseringene fra 1968 og 1996, samt jevnlige teateroppsetninger, har sannsynligvis mye av æren for dette. Spesielt navnet Romeo gir sterke assosiasjoner til en elskovshungrig mann, på samme måte som Casanova og Don Juan, uten at man nødvendigvis kan historiene bak på rams.

Romeo og Julie er purunge når de blir hodestups forelsket i hverandre slik bare tenåringer kan. Det er imidlertid ingenting umodent ved språkføringen deres. Som Romeo sier om Julies øyne i den kjente balkongscenen: “To av de skjønneste blant himlens stjerner som har et ærend, ber nu hennes øyne å tindre for dem til de er tilbake. Hvis blikk og stjerner byttet plass – hva så?” Det svulstige språket er ganske fornøyelig å lese, og man kan trygt velge André Bjerkes gjendiktning fremfor originalen på renessanse-engelsk.

Romeo Montague og Juliet Capulet (som de heter på originalspråket) tilhører to familier i Verona som har ligget i strid med hverandre i årevis, og ingen av dem ville gitt ungdommenes forhold sin velsignelse. Og forbudt kjærlighet blir jo ofte ikke mindre besettende av å måtte holdes hemmelig. Striden mellom de to slektene intensiveres når Romeo og Julies slektninger Mercutio Montague og Tybalt Capulet havner i slåsskamp. Tybalt blir drept, og familien Capulet tørster etter hevn. Ethvert håp de unge elskende har om å kunne få hverandre ved å appellere til foreldrene, slukner med dødsfallet. De legger en plan for å flykte, slik at de kan gifte seg i hemmelighet. Men planen slår feil. Julie drikker en gift som gjør henne skinndød i 48 timer, og “liket” hennes plasseres i et gravkammer hvor Romeo kan hente henne. Hun sender ham brev om dette med bud, men budet blir forhindret på veien. Når Romeo hører at Julie er død, oppsøker han vill av sorg gravkammeret hvor hun ligger, og tar livet av seg ved leiet hennes. Kort tid etter at Romeo er død, våkner Julie og finner liket hans ved sin side. Når hun skjønner at Romeo er død, kan hun ikke leve lenger, og tar livet av seg med dolken hans. Etter deres tragiske dødsfall blir slektene Montague og Capulet venner igjen i sorgen.

Dramaet kan leses som en advarsel om hva som kan skje når omverdenen forsøker å komme imellom to elskende, og som en understrekning av at kjærlighet er, og bør være, et privat anliggende. For en forelsket eller romantisk anlagt leser vil det sikkert være naturlig å sympatisere med Romeo og Julie, og se på deres død som en forferdelig hendelse. For den litt mer nøkterne leser vil stykket kanskje heller fremstå som en parodi på kjærlighet. Og det kan også leses til skrekk og advarsel om hva som kan skje når du ikke gjør som mora di sier, og lar forelskelsens rus slå enhver fornuftig tanke i hjel – som et ungdomsopprør med tragisk utfall. Romeo og Julie får ikke leve lenge nok til å finne ut hvorvidt det virkelig er snakk om den store kjærligheten. Og dét er tragisk uansett hvilken tolkning man velger.