Fjorårets vakreste bok

Fjorårets vakreste bokeventyr var for meg Benedicte Meyer Kronebergs debutroman Ingen skal høre hvor stille det er fra 2010. Boken handler om Hanna, en arkitekt som reiser hjem til sin far på sørlandet for å feire jul. Hannas mor døde i en ulykke samme sommer, og Hanna har ikke vært hjemme siden begravelsen. I mellomtiden er hun blitt sykemeldt på grunn av uforklarlig hodepine og konsentrasjonsproblemer, og tilbringer juledagene i apatisk ensomhet med en følelse av at hun ikke lenger vet hvem hun er. Hanna tviler, og tvilen fører henne til ulykkesstedet der moren døde. Tiden er snart moden for å ta et oppgjør med faren. Og moren.

Men den egentlige hovedpersonen er lille Hanna, som går i første klasse på barneskolen og har tre mødre: Kråka, Nattfugl og mamma. Kråka vil bare leve og danse og jobbe med keramikken sin, og kan ikke gjøre fornuftige ting som å spise eller sove eller passe på at Hanna kommer tidsnok på skolen, gjør lekser og spiser middag. Kråka er morsom, men Hanna må være forsiktig med henne, ellers kan hun bli sint og kjefte på Hannas ekle venninner eller riste Hanna med kråkete fingre. Når Kråka er der, må Hanna lage sin egen middag, brødskiver med sukker på. Men Hanna liker Kråka bedre enn Nattfugl, for Nattfugl sitter bare på soverommet i nattkjolen hele dagen bak stengte gardiner med tomme, triste, sorte øyne, før hun må reise bort for å hvile seg en stund.

Aller best liker Hanna mamma, som er glad i naturen og liker å gå tur med Hanna i skogen og snakke om feer og alver. Mamma som snakker med Hanna om skolen og venninner mens hun smiler og jobber foran dreieskiven på verkstedet. Mamma som er rolig og blid, veldig pen og lukter godt. Pappa er mye borte på jobb som pilot, og hvis Kråka eller Nattfugl dukker opp mens pappa er borte, må Hanna ringe tante. Men Hanna vet at hvis hun ringer tante, må mamma reise bort et sted for å hvile seg og hun vet ikke når hun kommer hjem igjen.

Jeg var litt skeptisk til denne boken da jeg begynte å lese. For det første er jeg så inderlig lei av at annenhver norske samtidsroman har en voksen hovedperson med sår og vond barndom som de aldri har kommet over; som de husker med navlebeskuende presisjon, men likevel har et litt merkelig distansert følelsesmessig forhold til som virker konstruert og umiskjennelig litterært. For det andre er jeg skeptisk til bøker hvor store deler av historien skal fortelles fra et barns synsvinkel. Ungene er for smarte og vet for mye, grepet er for beleilig og synlig som litterært grep, og hele prosjektet blir for kunstig. For det tredje har jeg et ambivalent forhold til bøker hvor alt vesentlig skal fortelles mellom linjene. Showing er ofte et mer sofistikert og elegant grep enn telling, og når det funker, hopper jeg i taket av begeistring. Men showing er desto vanskeligere å lykkes med enn telling. Mye vanskeligere. Etter min mening går mange forfattere på trynet når de legger seg mellom linjene; enten de forteller for mye eller for lite, blir resultatet like kjedelig og intetsigende.

Kanskje var det summen av mine skeptiske forventninger som gjorde at Ingen skal høre hvor stille det er tok fullstendig knekken på meg. Mens tankene mine var opptatt av å analysere hvordan debutant Kroneberg klarte seg med en utslitt tematikk og ymse fortellertekniske grep, hektet lille Hanna seg fast i følelsene mine og slet meg i filler. For Kronebergs Hanna er så ekte at hun tok pusten fra meg, og jeg ble uforbeholdent betatt av den helt forferdelig nydelige og tragisk vakre kjærlighetshistorien som er like enkel som den er god. Kjærligheten mellom Hanna og mamma, Hanna og pappa, og mamma og pappa. Og så går det så hjerteskjærende galt likevel.

Det finnes ingen antagonister i Hannas lille univers, hvis man ser bort fra de ekle små venninnene hennes. De voksne er så fornuftige, så opptatte av at Hanna skal skånes for alt som er vanskelig. Pappa, mamma, tante og frøken på skolen har dette til felles, at Hanna skal ha det bra. Men de voksne forstår ikke at når Hanna ikke får noen forklaring på hvorfor mamma er tre personer, kommer Hanna til å lage seg sine egne forklaringer, forklaringer som innebærer at det er Hannas ansvar å sørge for at mamma er mamma, og ikke Nattfugl eller Kråka. Og at når mamma må reise bort for å hvile seg en periode, tenker Hanna at hun burde ha gjort noe annerledes, og at det er opp til henne å få henne hjem igjen. De voksne er så velmenende og gjør alt de kan for å hjelpe Hanna. Alt bortsett fra å snakke med henne og forklare hva som skjer.

«Jeg legger meg bakover på sengen og kryper under dynen, og når jeg ligger under dynen, tenker jeg at mamma er syk, og det visste jeg ikke, hvorfor har ikke pappa sagt at mamma er syk, tenker jeg og blir redd, det er kanskje et sykehus mamma er på, kanskje det gule huset er et sykehus, og farmor var på sykehuset, og da døde hun. Kanskje mamma dør. Jeg gråter i puten, stille så ingen skal høre det, i tilfelle hun ikke er syk, men snart kan bli ferdig med å hvile, og det blir hun ikke hvis hun får høre at jeg gråter i puten.»

Hanna tenker at hvis hun bare er flink til å gjøre leksene sine og spise opp middagen sin, hvis hun oppfører seg ordentlig og ikke har problemer med venninnene sine på skolen, da trenger kanskje ikke mamma å reise bort for å hvile seg. Og hvis Hanna bare er flink, kommer kanskje mamma hjem igjen veldig snart. I mellomtiden tenker Hanna på mamma, gråter usynlig i dynen, og lengter og lengter etter mamma, uten noen som kan trøste henne med det hun trenger å høre: At mamma kommer hjem igjen snart, at hun ikke er borte for godt. At hun fortsatt er mamma.

Hanna er en veldig liten jente med et veldig stort ansvar for at alt skal gå bra. I begynnelsen av romanen er det ikke mye som forbinder den voksne Hanna og den lille Hanna sammen. Ikke før det er tid for det endelige oppgjøret med faren, og tid for å kjenne på sorgen over morens liv og død. Vi får vite svært lite om den voksne Hanna, faren og forholdet dem imellom. Allerede i første kapittel blir det imidlertid tydelig at faren fortsatt ikke vil snakke ordentlig om moren, selv om Hanna nå er voksen og vet at moren var psykisk syk. Det usagte er blitt tabu. Men Hanna kan ikke lenger legge det til side. Det er for viktig. Uansett hvor vondt det gjør å konfronteres med det som skjedde, må hun prøve.

«Jeg pustet ikke, mor begynte å krysse, bilen traff henne, kastet kroppen hennes opp. Jeg så bilen vingle, forsøke å gjenvinne kontroll, treffe autovernet og stoppe. Det var som om jeg hadde vært til stede da det skjedde, bildene var så levende, jeg så bilen som stod der, hvordan panseret var slått inn etter møtet med autovernet, og lenger borte på asfalten, som en skygge, bare som en skygge, et omriss, så jeg mor. Hun lå stille, helt stille. Dit ville jeg ikke, til den skyggen ville jeg ikke, jeg ville ikke se henne.”

Kroneberg fletter de to karakterene sammen mot slutten, slik at man ser den lille Hanna i den voksne, den voksne Hanna i den lille. Men det som gjør Ingen skal høre hvor stille det er til en så utrolig nydelig roman, er at mesteparten likevel forblir under overflaten. Alt det som ikke blir sagt av Kroneberg, alt det som aldri ble sagt mellom karakterene, kverner videre etter at siste side er lest, like tydelig som om Kroneberg hadde hugget det i stein. Og det er en gripende kjærlighetshistorie, et lite stykke hverdagsmagi. Så kort, så enkelt, men likevel så komplekst og klokt. Benedicte Meyer Kroneberg kan skrive om hva hun vil i fremtiden, jeg kommer til å lese det.

Takk til Cappelen Damm forlag for leseeksemplar.

19 thoughts on “Fjorårets vakreste bok”

  1. Jeg sluker hvert ord du skriver, og er nå enda mer bestemt på å skaffe meg denne boken. Husker jeg gikk forbi et salgsbord med blant annet denne boken før den nådde bokbloggverden. Den vakre tittelen brant seg inn i minnet, og jeg kan ikke annet enn å angre på at jeg ikke plukket den med meg.

    1. Boken er like vakker som tittelen, og jeg anbefaler deg å lese den av hele mitt hjerte. Jeg tror boken kan være midt i blinken for deg, og ser ikke bort fra at Ellikken + Kroneberg = a match made in heaven. Dessuten skriver hun godt, veldig godt, og fortjener virkelig å bli lest.

  2. I utgangspunktet skeptisk, men siden du har vært innom (og avfeid) alle mine grunner til skepsis, merker jeg at boka frister mer og mer.

    (Hvis boka er bare halvparten så fin som din omtale av den – så er den verdt tida den tar å lese.)

    1. Takk for det! Boken er superkort, bare 135 lettleste sider, så du kaster ikke bort mye tid på å gi den en sjanse. Bonus: Du trenger ikke engang å snakke med bibliotekaren for å få tak i den;-)

  3. Enig med alle godordene. Men jeg tror nok det forfengelige fyrverkeriet er mer ei bok for meg. Du vant meg over på møtet og den er nå bestilt (på biblioteket selvfølgelig.)
    , og kanskje leser jeg Tatt av Vinden også.

    1. Jeg tror fyrverkeriet kan være i din gate, og forhåpentligvis ikke bli Korrigeringer 2. Jeg fryder meg over at boken er bestilt, men får plutselig voldsom prestasjonsangst på Wolfes vegne. Oh, the pressure! Hvis du ikke liker den, er troverdigheten min tapt for alltid. Jeg håper likevel du gir den en sjanse, for du er den eneste jeg vet om som kanskje kan sette pris på formuleringer som disse:

      -Hvilket firma?
      -Det heter Dershkin, Bellavita, Fishbein og Schlossel.
      Den styrtsjøen av stavelser slo imot ham som en stank.

      Og:
      -Jeg – venter på min kone.
      -Skal De ut?
      -Jeg uhhhhhhhhhh. Første person entall flatet ut i et langt sukk.

      Som sagt, handlingen går sakte fremover, men jeg leser videre like entusiastisk på jakt etter flere gullkorn og sylskarpe observasjoner. Hvis du også liker, kan jeg leve i lykkelig visshet om at jeg ikke er alene i verden. Tatt av vinden må du også lese, den kan jeg faktisk garantere at du vil like – uten forbehold. Hvis den har sitt sidestykke blant klassikerne, har jeg ennå til gode å oppdage det. Og hvis du liker Becky Sharp, kommer du til å elske Scarlett O’Hara. Den dama er det skikkelig tak i.

  4. Jeg blir mer og mer sikker på at Wolfe er for meg
    – og at Catch22 er for deg – (krever løgn hvis du ikke liker den)

    Dessuten elsker jeg BeckyS, en av mine absolutt favorittheltinner, noe som nå betyr at Scarlett må snikes forbi hele lesekøa.
    Aldri tar det slutt -)

    1. Jeg har nesten like stor tro på deg og Wolfe som jeg har på Ellikken og Kroneberg. Når jeg blir stor skal jeg skrive like skarpt som Wolfe, i mellomtiden er Hornby mitt idol. Selvsagt kommer jeg til å like Catch 22, den har jo alle ingrediensene jeg liker! Andre verdenskrig, galskap, svart humor og et ironisk paradoks. Mer kan jeg ikke be om.

      Nei, det tar ikke slutt, i hvert fall ikke før du har lest deg minst halvveis gjennom 1001-listen. Men Scarlett er verdt det meste av forsakelser, hun snor seg like lett som Becky, men har muligens bedre grunner til det.

  5. Nå er det et år siden du la ut anmeldelse av boka, men det er vel lov til å kommentere likevel? Jeg kunne ikke si meg mer enig i anmeldelsen din! Boka ble nettopp lest ferdig, den er jo ikke så lang, og jeg elsket den! Lettlest, men samtidig så dyp. Tenk hvordan barn opplever vanskelige familieforhold, og hvordan voksne ønsker at barna bare skal ha det bra. På veien dekker voksne over, og barna ender opp med å lage seg egne forklaringer.

    Det var spesielt to partier jeg bet meg merke i, og som «rev» litt ekstra i meg, det ene når hun finner moren liggende i senga med pilleglassene ved siden av seg, og når den voksne Hanna tar et oppgjør med faren sin om hva som virkelig skjedde i morens ulykke. Til tross for tematikken er det godt å kjenne at lesing vekker reaksjoner hos enn selv.

    1. Selvfølgelig! Det er veldig hyggelig å høre fra noen som har lest boken og likt den like godt som meg. Selv om det er over et år siden jeg leste boken, sitter leseropplevelsen fortsatt i. Jeg husker begge scenene du nevner som spesielt gripende, og synes Kroneberg klarer å vekke sterke reaksjoner med enkle grep. Boken virker i det hele tatt ganske enkel, men det er kun fordi Kroneberg er så god til å skrive. Nå minnet du meg på om at jeg har hennes andre bok, En rettferdig krig, liggende. Kronebergs forfatterskap vil jeg gjerne følge videre, hun kommer til å bli stor!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s