Nye bøker fra Cappelen Damm

Cappelen Damm presenterte høstbøkene sine innen norsk skjønnlitteratur og dokumentar forrige uke, til sammen ca 60 bøker. Det er et par år siden sist Cappelen Damm holdt pressekonferanse, og det har ført til at noen av bøkene deres nok har forsvunnet for meg i den harde konkurransen fra andre store forlag med overveldende mange utgivelser å velge mellom. Ettersom jeg har et litt ambivalent forhold til å vie de neste fire månedene i hovedsak til nye, norske bøker, er det gledelig at Cappelen Damm utgir opptil flere bøker jeg gjerne ville lest uansett. Her er noen av bøkene jeg synes virker mest lovende, og som du trygt kan lese i stedet for Calendar Girl.

Vigdis HjorthVigdis Hjorth kommer med romanen Arv og miljø i september. Jeg leste Takk, ganske bra for nesten 20 år siden, og likte den ikke noe særlig. Etter det har jeg aldri lest noe av henne. Men hver gang jeg har sett henne i bokbad og intervjuer er hun jo så fantastisk! Belest, morsom, skarp. Med årene er jeg dessuten blitt utsatt for systematisk Vigdis-hjernevask av Moshonista, og regner det nå som sikkert at jeg vil like alle Vigdis-bøkene jeg har hamstret etter at forsvaret mitt brøt sammen ca 2013. Planen for høsten er å lese Arv og miljø i tillegg til noen av bøkene som står i hylla, blant annet essaysamlingen Fryd og fare og romanene Leve posthornet! og Et norsk hus. Det blir bra.

Forlagets omtale: «Hjorths nye roman starter som et klassisk arveoppgjør, der to sommerhytter på Hvaler står sentralt. To barn har tatt seg av stedet og foreldrene i mange år. De skal arve hyttene. Men det finnes to barn til, som delvis har brutt med familien. Hvorfor melder de seg nå på i arvetvisten? Under samtalen om arv løper en annen beretning, som setter voldsomme krefter i sving. Den handler om familiehistorien.»

Benedicte Meyer Kroneberg er blitt en av norskefavorittene for flere bokbloggere enn meg, og i september kommer hennes femte roman Dette er helt nødvendig. Hvis du ikke har lest Kroneberg før, anbefaler jeg debuten Ingen skal høre hvor stille det er fra 2010 eller tredjeboka Hvis noen ser meg nå. Jeg er spent på høstboken hennes, siden jeg har en følelse av at Kroneberg skriver sånne romaner som før eller senere blir nominert til Bokbloggerprisen. Kroneberg skriver om ganske vanlige folk på en sånn måte at jeg tenker at forfattere burde skrive mer om vanlige folk, og det er jo et standpunkt jeg overhodet ikke står for. Men i hennes bøker er det ikke kjedelig, i motsetning til ellers.

Forlagets omtale: «I Benedicte Meyer Kronebergs nye roman står et skilsmisseoppgjør sentralt. Fotografen Daniel tar med seg de to døtrene sine på en båttur, mens han tenker over hva som egentlig skjedde mellom ham og kona, Sonja. Underveis bestemmer han seg for å bryte avtalen om bare å ha med barna én dag på sjøen. Så blåser det opp. I Dette er helt nødvendig fortsetter Kroneberg sin store undersøkelse av familien.»

I juli var jeg på Litteraturhuset for å høre Selma Lønning Aarø snakke om romanen Hennes løgnaktige ytre, som utgis i september. Hun snakket mest om den drøye historien boken handler om, brukte de siste par minuttene på selve romanen, og avrundet med en cliffhanger som sikret den en plass høyt oppe på min høstleseliste. Under pressekonferansen forrige uke ga hun en kort presentasjon av historien bak, og avsluttet igjen med en cliffhanger. Ettersom cliffhangere på et eller annet tidspunkt ble strengt forbudt innen Ordentlig Litteratur i Norge, er det en slags begivenhet å få to av dem allerede før boken er utgitt. For meg som ikke liker Knut Hamsun noe særlig, ser jeg også frem til å møte ham som karakter i en roman som ikke nødvendigvis er like glad i Hamsun som det Hamsun var selv.

Forlagets omtale: «I april 1897 kunne man lese i Verdens Gang at Knut Hamsun anmeldte forfatteren Anna Munch til politiet og forlangte hennes mentale tilstand undersøkt. Bakgrunnen var at det den våren hadde blitt spredd en rekke anonyme brev som svertet ham. Hamsun var overbevist om at brevene kom fra henne. Dette danner utgangspunktet for en helt særegen kunstnerroman: En tragisk, intens og hittil ukjent historie om å være kvinne og kunstner. Den vekker et glemt forfatterskap til live, og kaster nytt lys over norgeshistoriens mest omdiskuterte forfatter.»

OppstandelseOppstandelse er Eivind Buenes fjerde roman, og utgis i begynnelsen av september. Jeg har aldri lest noe av Buene før, men forlaget har likevel sikret ham en plass på min høstleseliste ved å beskrive boken som en «bredt anlagt episk roman» som «stiller viktige samfunnsaktuelle spørsmål». Se der, ja. Åtte av åtte treff på mine favorittord når det kommer til bøker! Og så alle på en gang! Vanligvis må jeg nøye meg med ordet «roman», og det blir litt stusselig i lengden. Jeg fikk med meg et forhåndseksemplar av boken hjem fra pressekonferansen, og det er virkelig fascinerende store mengder Jesus i boken. Jesus og sex.

Forlagets omtale: «Ekstase, oppstandelse og begjær etter overskridelse. Hvor finnes de frigjørende kreftene i vår tid? En mann søker friheten i kristenfundamentalismens totale overgivelse. To par utforsker de seksuelle og menneskelige grensene for frihet. Vet man hvor langt man kan gå før man har gått for langt?»

Jeg avslutter romanene fra Cappelen Damm med den mest forutsigbare av alle, boken som ingen vil klare å unngå i høst. Jeg beklager det, men Norge har rett og slett ikke mange nok forfattere av – nettopp – bredt anlagte episke romaner til at man kan skusle dem vekk bare fordi forfatteren er kjempekjent. Jeg leste debuten Falketårnet som følsom tenåring, og krampegråt så mye av slutten at jeg brukte to timer på å lese tjue sider. Det er ti år siden forrige roman fra Erik Fosnes Hansen, og da må det være lov å glede seg til Et hummerliv, som kommer om få uker.

Fra forlagets omtale: «Et hummerliv handler om Sedd, en gutt på grensen til voksenlivet og hotellet som er hans barndomshjem. Året er 1982, og Fåvnesheim har forsøkt å gjøre seg lekkert med både svømmebasseng og minigolfbane, men likevel uteblir turistene. Gjestene består av dem som har bestilt Bryllups Pakken, og aparte fiskelag eller festlyd av ymse slag. Sedds far var en vikarlege av indisk herkomst hvis siste gjerning på jord var å befrukte Sedds mor, hotelldirektørdatteren. Om moren vet han nesten ingenting, han husker lukten av henne og det reverøde håret, men det er alt. Det er bestemor fra Østerrike og bestefar og kokken Jim som er familien hans. Og det er disse tre, som sammen med Karoline, en ganske påtrengende og pågående liten gjest med en ubendig hang til minigolf som utgjør grunnstammen i livet hans. Og så begynner historien å rulle, ubønnhørlig, frem mot en slutt som tar pusten fra leseren.»

Er det bare meg, eller byr dette utdraget fra forlagets omtale på flere karakterer, konflikter, farger og morsomheter enn en gjennomsnittlig norsk roman? Ikke bare det. Selv omtalen av boken er mer innholdsrik enn en gjennomsnittlig norsk korttekst. Jeg tror Et hummerliv kan få oss tørrskodd gjennom det meste.

Den synkende byenDokumentarbøkene til Cappelen Damm var for mange til at jeg klarte å velge ut et par av dem her. Men essays om litteratur er definitivt ikke et dårlig alternativ til annen sakprosa, spesielt når essayene handler om amerikansk samtidslitteratur. Jeg har inntrykk av at de i Amerika har funnet opp en måte å skrive bøker på hvor leseren kan få BÅDE plott OG godt språk OG humor. Om dette er et tema i Leif Bulls Den synkende byen, vet jeg ikke. Men godteriet på forsiden lover jo sitt.

Bull har en doktorgrad/PhD i amerikansk litteratur, og Den synkende byen er hans første bok. Noen av forfatterskapene han ifølge forlaget skriver lekent og innsiktsfylt om, er (jeg nevner de jeg har hørt om) Jennifer Egan, Ben Lerner, Lydia Davis og Richard Yates. Boken utgis i oktober, og «gir et dypdykk i den fornyelsen som de senere år har preget den amerikanske litteraturen». Det høres ut som en perfekt bok for alle lesere som i høst dropper norske bøker til fordel for amerikanske fordi de har fornyet seg. Kanskje er den også en perfekt bok for norske forfattere som trenger å fornye seg.

Jeg avslutter med diktsamlingene. Jeg holdt på å overse Gro Dahles Søster i katalogen, fordi den beskrives som en ideell gavebok til en søster eller sjelevenn. Jeg har ingen søster, og er fremdeles bitter for det. Men ved nærmere ettersyn er jeget som meg, et lengtende enebarn: «Det særegne fellesskapet mellom søstre er rammende og lengselsfullt beskrevet av enebarnet i denne diktsamlingen. Med varme og humor får Gro Dahle fram de mange sidene ved det å være søster.» Boken kommer i slutten av september.

Casper André Lugg ga ut sin forrige diktsamling Dagene er som gress i fjor høst, og har nå skrevet Nymånedagene. Lugg føyer seg inn i rekken forfattere som er så produktive at de skriver bøker fortere enn jeg klarer å lese dem. Dette må vi snakke mer om, en eller annen. Men debuten hans Lite rekviem fra 2011 har jeg lest. I førsteboka skrev han om en døende far fra sønnens ståsted, mens i Dagene er som gress er rollene snudd og jeget er far til et spedbarn. Ifølge forlaget er Nymånedagene «en vakker diktsamling som viser oss hvordan det å gi avkall på seg selv og alle nyttehensyn fører oss nærmere livskjernen». Som bevismateriale har har jeg valgt ut diktet «i det skjulte».

I

regnet kom

og himmelen

speilet seg

i grøftene

jeg blir slått av muligheten

for utallige

former for avskjed

som om sorgen

kjenner meg bedre

enn jeg selv gjør

II

lyset rammer

som avstand

og vingeslag

blant stammer

som såvidt har begynt

å hvitne

og jeg fortsetter

å lete

etter et skjulested

der bare kjærlighet

kan finne meg

Flere bøker fra Cappelen Damm finner du i katalogen deres her. Neste forlag ut blir enten Samlaget, Oktober, Gyldendal eller Kolon, som alle lanserte sine høstlister denne uken. Vi går neppe tom for lesestoff dette året heller.

2 thoughts on “Nye bøker fra Cappelen Damm”

  1. Du presenterer disse på en måte sli at jeg får så lyst til å lese dem. To av dem har jeg dog plukket ut fra før, Et hummerliv og Arv og miljø. Jeg likte så godt Beretninger om beskyttelse. Benedicte M Kroneberg må jeg også få stiftet et bekjentskap med..
    Føler jeg må knipe igjen for ikke å gape over for mye i høst, og jeg skal absolutt lese noe annet enn norsk også.:)

    1. Tusen takk, Anita! Så hyggelig:-) Jeg prøver å lete frem mer ukjente bøker enn de alle uansett har hørt om, men det viktigste er likevel å skrive om bøkene jeg har lyst til å lese. Jeg har kun lest debuten til Fosnes Hansen, men har hele forfatterskapet hans i hylla. Min slagplan for høsten er å prioritere norske bøker, men sette av tid til å lese mer fra forfatterskapene hvis lysten skulle melde seg, f.eks. Hjorth eller Fosnes Hansen. Det tror jeg blir mer interessant og givende enn kun å lese høstens bøker.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s