Hvis noen ser meg nå

Hvis-1Benedicte Meyer Kroneberg debuterte i 2010 med romanen Ingen skal høre hvor stille det er, og er blant de forfatterne jeg mener fortjener mange flere lesere. I høst utga hun sin tredje roman, Hvis noen ser meg nå, en roman jeg nominerte til Bokbloggerprisen i likhet med flere andre bloggere. Jeg kan røpe allerede nå at den bare var én liten stemme fra å komme med på longlisten. Det hadde den fortjent, for Hvis noen ser meg nå er en god roman. 

I Ingen skal høre hvor stille det er ble jeg imponert over hvor godt Kroneberg behersker barneperspektivet til åtte år gamle Hanna. I Hvis noen ser meg nå er de eneggede tvillingene Vanja og Mona noen år eldre enn Hanna, og Kroneberg beskriver den tidlige delen av puberteten så overbevisende at jeg får kvelningsfornemmelser av å lese. Jeg hadde glemt hvilket sant helvete den tiden var, og tar meg i å tenke at det er brutalt at man skal gjennom akkurat den fasen av livet når man er dårligst utrustet til å takle den.

Vanja er den skoleflinke, Mona den som lykkes sosialt. Mona takler alt det nye; den nye kroppen, flørting med gutter og festing. Vanja takler det ikke. Hun føler seg fanget i og truet av den nye kroppen, pinlig selvbevisst og klarer ikke å slappe av. Hun slutter å spise, dels fordi hun ikke orker opplevelsen av å ha mat i magen, dels for å bremse kroppen som vil svulme utover. Hun utvikler alvorlige spiseforstyrrelser i et forsøk på å bli usynlig. Som om overgangen fra barn til voksen kan reverseres hvis hun bare fornekter den og gjør alt hun kan for å bremse den.

Noe skjer når hun er sulten. Noe som er godt. Først kan det knipe i magen. Rumle. Det kan gjøre vondt. Men etter en liten stund blir det godt, nesten som en dur i kroppen, noe som slår seg på. Den følelsen er verdt å vente på. Hun står med Mona og de andre jentene i friminuttet og er sulten. De står og tøffer seg. Snakker om gutter. Mona prater om en av guttene i niende. Sender lange blikk bort til røykehjørnet der han står. Han er dritkjekk, sier Mona og de andre jentene nikker. Det hjelper å være sulten da, hun står bare med den duren i kroppen mens de andre snakker. Hvis hun har spist begge skivene i matpakka, er det ikke på samme måten, da har hun ikke den lette, gode følelsen i kroppen. Hun kan merke brødskivene i magen, magesekken er stinn og buksa strammer på en annen måte, den er ikke akkurat for trang, hun bare merker at den er der, at magen presser mot stoffet 

Språket i romanen er ukomplisert og direkte, og fører leseren rett inn i en ung jentes svært komplekse indre liv. Romanen er fortalt i tredjeperson, men speiler Vanjas oppfatning av verden. Den tilforlatelige tonen er både uskyldig og urovekkende samtidig.

Hun lærer. Hos helsesøster får de en brosjyre om spiseforstyrrelser. Det står at noen stikker fingeren i halsen når de har spist. Det har hun ikke tenkt på. De første gangene er det ekkelt, hun hoster og harker og mamma banker på badedøra. Hva er det du holder på med, Vanja? Men etter hvert får hun det til.

Vanja blir helt satt ut av en pubertet som voksne tenker på som naturlig, men som for henne er dramatisk fordi det er så nytt. Hun har ennå ikke lært seg å skille mellom normale erfaringer som alle skal gjennom, og alvorlige problemer som noen kanskje kunne ha hjulpet henne med hvis hun lot noen slippe inn på seg. Vanja blir overveldet av interesse fra gutter og kvinnekroppen, både sin egen og venninnenes, men bagatelliserer sult, overdreven trening og dyp ensomhet. Hun mangler språk for opplevelsen av å være avkledd, sårbar og usikker. Under overflaten ligger den altoppslukende skammen som et intenst trykk.

Vanjas problemer har ingenting med slankepress eller kroppsfokus å gjøre. Det er adskillelsen fra tvillingsøsteren hun opplever som traumatisk.

Tvillingene. De heter det. Like mye som de heter Mona og Vanja heter de tvillingene. Eller Monaogvanja. Ikke så mye Mona. Vanja. De er tvillingene. Monaogvanja. […] Som to dråper vann, sier folk. Noen ganger kjennes det som én dråpe vann, syns Vanja. At de er inni den dråpen.

De to jentene har vært ett, forholdet uanstrengt, de har vært så like og så nære. Snakket om alt, ledd av interne vitser, ligget i samme seng, opplevd en type nærhet som bare eneggede tvillinger kan føle. Adskillelsen starter den dagen de oppdager at Vanja har vokst fortere enn Mona. Hun er høyere, og alle ser og kommenterer det. Først er det kroppene som ikke utvikler seg i takt. Deretter begynner de i forskjellige klasser på ungdomsskolen og får hvert sitt soverom. Forandringen blir påtvunget Vanja, som savner både nærheten til søsteren, og likheten mellom dem.

I likhet med mye annen samtidslitteratur handler Hvis noen ser meg nå om identitet, oppvekst og nære relasjoner. Men tematikken får en ekstra dimensjon av at Vanja vokser opp ved siden av speilbildet Mona, som hun likner stadig mindre på. I innlegget hos Bokstavelig talt sier Elisabeth det så presist: «Å vokse opp og finne seg selv er vanskelig nok. Når du hele veien går ved siden av en kopi av deg selv som gjør andre valg og viser andre muligheter, blir det enda vanskeligere å definere seg selv.» Derfor føles jakten på en identitet mer akutt og klaustrofobisk her, enn jeg ellers synes at identitetstematikken gjør. Romanen viser hvordan man ikke kan fungere på et helt grunnleggende nivå uten å ha en slags følelse av hvem man er. Mona viser Vanja hva hun ikke er. «Jeg kan ikke være Mona, tenker hun, jeg må være meg, Vanja.» Men hvem er egentlig Vanja?

Romanen følger tvillingene gjennom tre halvår av livene deres. Da de begynner på ungdomsskolen, første semester som studenter i Trondheim, og etter at Vanja er ferdig med medisinstudiene og flytter inn i samme kollektiv som Mona i Oslo. Eller: Vi følger egentlig bare Vanja, og utviklingen hennes fra usikker jente til en voksen kvinne som skjelver bare litt når hun håndhilser på nye mennesker, og synes at det er greit.

Den første gangen hun er naken sammen med ham, kan hun gå over gulvet og bort for å bytte cd i cd-spilleren uten å ta på seg noe, og hun tenker at hun aldri hadde trodd det skulle være så lett.

Tittelen på romanen får mange betydninger i løpet av handlingen; alt fra Vanja som skjuler at hun kaster opp og det sterke behovet for privatliv, til den pinefulle nervøsiteten hennes i sosiale sammenhenger. Den mest interessante betydningen fant jeg imidlertid i oppfatningen hennes av Mona. Vanja klarer ikke å se Mona som bare Mona. Enten er Mona lik henne selv eller så er hun annerledes. Hun definerer seg selv, gjerne negativt, i forhold til søsteren, mens Mona som individ visst blir borte bak speilet.

Først på slutten av romanen ser Vanja henne som et eget menneske, og oppdager at hun har hatt en helt annen opplevelse av forholdet deres etter at de skled fra hverandre. Akkurat den vrien mot slutten var noe av det jeg likte best ved romanen. Jeg måtte bla meg frenetisk tilbake for å lese alle samtalene deres på nytt, for å se dem fra Monas side.

Samtidig ble jeg skuffet over at hele det svært interessante klimakset var over på knappe ti sider. Slutten kom for brått. Boken rundet av helt naturlig for Vanjas del, hun hadde kommet dit hun skulle. Men da hadde nysgjerrigheten min på Mona våknet for alvor, og den nysgjerrigheten måtte jeg dessverre la renne uforløst ut i sanden. Mona forble litt utydelig for meg, selv om jeg så konturene av henne klart nok. Ca midt i boken fikk jeg gåsehud av å lese: «Tilbøyeligheten til at eneggede får den samme problematikken er stor, sa en lege til henne en gang. Han syntes det var interessant at Mona var frisk.» Jeg savnet en ekstra utforskning av tvillingidentiteten der tyngdepunktet var flyttet til Mona, som kanskje ikke var så frisk likevel.

Uansett er det et godt tegn når jeg har ti sider igjen av en roman og gladelig hadde lest hundre sider til. Det var ikke slutten om å gjøre; romanen var god hele veien og anbefales helhjertet.

Boken fikk jeg fra Cappelen Damm. Siljes skriblerier har skrevet om den her. Og jeg skal snart lese Kronebergs andre roman, En rettferdig krig. Jeg synes du snart bør lese noe av Kroneberg, du også.

19 thoughts on “Hvis noen ser meg nå”

  1. Flott skrevet om en flott bok. Jeg likte hele romanen veldig godt, og kjenner igjen det du skriver om kvelningsfornemmelser – det var både vondt og bra å lese om Vanja og Mona. Jeg likte godt slutten, rollene er på en måte endret slik at Vanja er den sterke som må støtte Mona. Forskjellen er at som voksen så har hun mer erfaring og styrke til å gjøre det. Det å være «den friske», den som føler at man må passe på den andre, er jo mye mer belastende når man er tenåring og i en periode der man prøver å finne seg selv – så ja, det hadde vært veldig interessant å lese hele historien sett fra Monas perspektiv også.
    Kroneberg er en favoritt!

    1. Takk, Silje! Ja, det er en god roman. Men så ville det ha overrasket meg hvis forfatteren bak Ingen skal høre hvor stille det er skrev noe dårlig. Jeg synes hun har taket på det å skrive om mennesker sånn at det gjør både vondt og godt å lese om dem, som du sier. Hun treffer noen veldig såre punkter, og samtidig er det noe rensende ved hele opplevelsen. Enig i det du sier om Vanja som voksen og rollebyttet, og derfor ville det ha vært så fint å lese mer om det. Mer om Mona, og mer om hvordan Vanja håndterte at forholdet deres ble snudd på hodet. Kroneberg er min favoritt også, og jeg gleder meg til å lese En rettferdig krig!

      1. Nei, det tror ikke jeg heller. Hun vet hva hun driver med, det er tydelig. Hvis du ikke får tak i En rettferdig krig, kan du låne min! Jeg stoler ikke lenger på bokhandlernes utvalg, onde mennesker.

  2. Takk for påminnelsen! Jeg vet jeg har lest om denne før, og tenkt at jeg skal lese den, men jeg glemmer jo like lett som en gullfisk. Mener jeg så den i biblioteket, så nå skal jeg skrive den på leselista mi med det samme.

    1. Ja, denne må du lese, Lena! Jeg blir veldig glad for å høre at flere vil lese Kroneberg, og håper at du også liker den. Jeg er spent på å høre hva du synes, du som leser så mye norsk samtidslitteratur ellers.

  3. Boka er reservert på biblioteket. Etter denne bokmeldinga gler eg meg til å lese henne. Høyres veldig spennande ut, og ikkje minst er det eit viktig tema!

  4. Bare en stemme unna, det var virkelig forbasket. Husket jeg fikk veldig lyst til å lese denne etter Siljes anmeldelse og fikk enda mer lyst nå. Kanskje leser jeg den isteden for Wassmo. Tvillinger har alltid fascinert meg. Min mormor var enegget og det var kompliserte greier -)

    1. Jeg vet. Jeg prøvde å si det til de som ville høre, men det er tydeligvis bare skriftlige anbefalinger som gjelder i bloggland. Oldemoren min var trilling, og jeg er redd jeg er arvelig belastet med sånne tvilling-trilling-gener og ender opp med å få alle mine barn i en smekk. Du rekker både denne og Wassmo! Hilsen komitémedlem Tidemann. Med N.

  5. En stemme fra altså. Hadde du bare blogget om denne litt før;-) jeg skulle gjort det selv også da dette var min favoritt til beste roman. Jaja, det skulle vel litt til å nå opp til kortlisten og nå får jeg lest tre forfattere jeg ikke har lest noe av.

    1. Sukk, jeg vet. Vi skulle ha blogget om den tidligere slik at flere rakk å lese den tidsnok. Nå ser jeg at både Kari og Lena har lest og likt, og det er jo sånn bøker havner på shortlist. Jeg har ikke sett noen som ikke likte den ennå. Jaja. Ravatn, Wassmo og Jacobsen bør være gode!

  6. Eg har ikkje fått blogga om boka, men eg er veldig glad for at du anbefalte denne. Det er ei av dei sterkaste bøkene eg har lese i 2013. Eg er veldig einig i at Kroneberg får skildra det klaustrofobiske og sårbare i tidlege tenår på ein veldig god måte.
    Eg tenkte mykje på Mona då eg las dette, kanskje litt fordi eg identifiserte meg litt med henne, i og med at bestevenninna mi gjennom barneskulen utvikla mange av dei same problema som Vanja. Og eg synest det er veldig interessant korleis Mona er den som blir sett – sosialt – medan Vanja både prøver å bli usynleg og prøver å ikkje bli sett. Men så når det kjem til stykket er det Mona som i voksen alder sitt igjen med ei kjensle av å ikkje ha blitt sett, fordi søstra som prøvde å bli usynleg tok for mykje plass. Eg er ikkje einig i at Mona burde fått meir plass, eg synest akkurat denne spenninga var veldig interessant og ein del av styrken til romanen.

    1. Så hyggelig å høre, Bjørg. Jeg ser at stadig flere leser boken og liker den. Da jeg leste debuten hennes, tenkte jeg umiddelbart at hun er en forfatter som potensielt kan få et stort publikum. Hun skriver både bredt og godt, og gjennomtenkt om allmenne temaer. Jeg er glad for å ha fått med meg to av tre gode bøker allerede i startfasen av forfatterskapet, for vanligvis er jeg langt tregere. Jeg ser hva du sier om å bli sett, og tenker at det er en interessant vri at usynlige Vanja er så synlig for leseren, mens sosiale Mona forsvinner i bakgrunnen. Jeg mener ikke at Mona skulle ha fått så mye større plass i den forstand at hun burde ha hatt sin egen del eller perspektiv. Men jeg savnet et skikkelig trøkk mot slutten, der forskjellene mellom dem ble mer forløst. Grunnen til at jeg ventet på det, og savnet det da det ikke kom, var at det var sånn Kroneberg gjorde det i debutromanen, der klimakset var ekstremt sterkt. Du bør lese den også, forresten.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s