Tag: Benedicte Meyer Kroneberg

Nye bøker fra Cappelen Damm

Cappelen Damm presenterte høstbøkene sine innen norsk skjønnlitteratur og dokumentar forrige uke, til sammen ca 60 bøker. Det er et par år siden sist Cappelen Damm holdt pressekonferanse, og det har ført til at noen av bøkene deres nok har forsvunnet for meg i den harde konkurransen fra andre store forlag med overveldende mange utgivelser å velge mellom. Ettersom jeg har et litt ambivalent forhold til å vie de neste fire månedene i hovedsak til nye, norske bøker, er det gledelig at Cappelen Damm utgir opptil flere bøker jeg gjerne ville lest uansett. Her er noen av bøkene jeg synes virker mest lovende, og som du trygt kan lese i stedet for Calendar Girl.

Vigdis HjorthVigdis Hjorth kommer med romanen Arv og miljø i september. Jeg leste Takk, ganske bra for nesten 20 år siden, og likte den ikke noe særlig. Etter det har jeg aldri lest noe av henne. Men hver gang jeg har sett henne i bokbad og intervjuer er hun jo så fantastisk! Belest, morsom, skarp. Med årene er jeg dessuten blitt utsatt for systematisk Vigdis-hjernevask av Moshonista, og regner det nå som sikkert at jeg vil like alle Vigdis-bøkene jeg har hamstret etter at forsvaret mitt brøt sammen ca 2013. Planen for høsten er å lese Arv og miljø i tillegg til noen av bøkene som står i hylla, blant annet essaysamlingen Fryd og fare og romanene Leve posthornet! og Et norsk hus. Det blir bra.

Forlagets omtale: «Hjorths nye roman starter som et klassisk arveoppgjør, der to sommerhytter på Hvaler står sentralt. To barn har tatt seg av stedet og foreldrene i mange år. De skal arve hyttene. Men det finnes to barn til, som delvis har brutt med familien. Hvorfor melder de seg nå på i arvetvisten? Under samtalen om arv løper en annen beretning, som setter voldsomme krefter i sving. Den handler om familiehistorien.»

Benedicte Meyer Kroneberg er blitt en av norskefavorittene for flere bokbloggere enn meg, og i september kommer hennes femte roman Dette er helt nødvendig. Hvis du ikke har lest Kroneberg før, anbefaler jeg debuten Ingen skal høre hvor stille det er fra 2010 eller tredjeboka Hvis noen ser meg nå. Jeg er spent på høstboken hennes, siden jeg har en følelse av at Kroneberg skriver sånne romaner som før eller senere blir nominert til Bokbloggerprisen. Kroneberg skriver om ganske vanlige folk på en sånn måte at jeg tenker at forfattere burde skrive mer om vanlige folk, og det er jo et standpunkt jeg overhodet ikke står for. Men i hennes bøker er det ikke kjedelig, i motsetning til ellers.

Forlagets omtale: «I Benedicte Meyer Kronebergs nye roman står et skilsmisseoppgjør sentralt. Fotografen Daniel tar med seg de to døtrene sine på en båttur, mens han tenker over hva som egentlig skjedde mellom ham og kona, Sonja. Underveis bestemmer han seg for å bryte avtalen om bare å ha med barna én dag på sjøen. Så blåser det opp. I Dette er helt nødvendig fortsetter Kroneberg sin store undersøkelse av familien.»

I juli var jeg på Litteraturhuset for å høre Selma Lønning Aarø snakke om romanen Hennes løgnaktige ytre, som utgis i september. Hun snakket mest om den drøye historien boken handler om, brukte de siste par minuttene på selve romanen, og avrundet med en cliffhanger som sikret den en plass høyt oppe på min høstleseliste. Under pressekonferansen forrige uke ga hun en kort presentasjon av historien bak, og avsluttet igjen med en cliffhanger. Ettersom cliffhangere på et eller annet tidspunkt ble strengt forbudt innen Ordentlig Litteratur i Norge, er det en slags begivenhet å få to av dem allerede før boken er utgitt. For meg som ikke liker Knut Hamsun noe særlig, ser jeg også frem til å møte ham som karakter i en roman som ikke nødvendigvis er like glad i Hamsun som det Hamsun var selv.

Forlagets omtale: «I april 1897 kunne man lese i Verdens Gang at Knut Hamsun anmeldte forfatteren Anna Munch til politiet og forlangte hennes mentale tilstand undersøkt. Bakgrunnen var at det den våren hadde blitt spredd en rekke anonyme brev som svertet ham. Hamsun var overbevist om at brevene kom fra henne. Dette danner utgangspunktet for en helt særegen kunstnerroman: En tragisk, intens og hittil ukjent historie om å være kvinne og kunstner. Den vekker et glemt forfatterskap til live, og kaster nytt lys over norgeshistoriens mest omdiskuterte forfatter.»

OppstandelseOppstandelse er Eivind Buenes fjerde roman, og utgis i begynnelsen av september. Jeg har aldri lest noe av Buene før, men forlaget har likevel sikret ham en plass på min høstleseliste ved å beskrive boken som en «bredt anlagt episk roman» som «stiller viktige samfunnsaktuelle spørsmål». Se der, ja. Åtte av åtte treff på mine favorittord når det kommer til bøker! Og så alle på en gang! Vanligvis må jeg nøye meg med ordet «roman», og det blir litt stusselig i lengden. Jeg fikk med meg et forhåndseksemplar av boken hjem fra pressekonferansen, og det er virkelig fascinerende store mengder Jesus i boken. Jesus og sex.

Forlagets omtale: «Ekstase, oppstandelse og begjær etter overskridelse. Hvor finnes de frigjørende kreftene i vår tid? En mann søker friheten i kristenfundamentalismens totale overgivelse. To par utforsker de seksuelle og menneskelige grensene for frihet. Vet man hvor langt man kan gå før man har gått for langt?»

Jeg avslutter romanene fra Cappelen Damm med den mest forutsigbare av alle, boken som ingen vil klare å unngå i høst. Jeg beklager det, men Norge har rett og slett ikke mange nok forfattere av – nettopp – bredt anlagte episke romaner til at man kan skusle dem vekk bare fordi forfatteren er kjempekjent. Jeg leste debuten Falketårnet som følsom tenåring, og krampegråt så mye av slutten at jeg brukte to timer på å lese tjue sider. Det er ti år siden forrige roman fra Erik Fosnes Hansen, og da må det være lov å glede seg til Et hummerliv, som kommer om få uker.

Fra forlagets omtale: «Et hummerliv handler om Sedd, en gutt på grensen til voksenlivet og hotellet som er hans barndomshjem. Året er 1982, og Fåvnesheim har forsøkt å gjøre seg lekkert med både svømmebasseng og minigolfbane, men likevel uteblir turistene. Gjestene består av dem som har bestilt Bryllups Pakken, og aparte fiskelag eller festlyd av ymse slag. Sedds far var en vikarlege av indisk herkomst hvis siste gjerning på jord var å befrukte Sedds mor, hotelldirektørdatteren. Om moren vet han nesten ingenting, han husker lukten av henne og det reverøde håret, men det er alt. Det er bestemor fra Østerrike og bestefar og kokken Jim som er familien hans. Og det er disse tre, som sammen med Karoline, en ganske påtrengende og pågående liten gjest med en ubendig hang til minigolf som utgjør grunnstammen i livet hans. Og så begynner historien å rulle, ubønnhørlig, frem mot en slutt som tar pusten fra leseren.»

Er det bare meg, eller byr dette utdraget fra forlagets omtale på flere karakterer, konflikter, farger og morsomheter enn en gjennomsnittlig norsk roman? Ikke bare det. Selv omtalen av boken er mer innholdsrik enn en gjennomsnittlig norsk korttekst. Jeg tror Et hummerliv kan få oss tørrskodd gjennom det meste.

Den synkende byenDokumentarbøkene til Cappelen Damm var for mange til at jeg klarte å velge ut et par av dem her. Men essays om litteratur er definitivt ikke et dårlig alternativ til annen sakprosa, spesielt når essayene handler om amerikansk samtidslitteratur. Jeg har inntrykk av at de i Amerika har funnet opp en måte å skrive bøker på hvor leseren kan få BÅDE plott OG godt språk OG humor. Om dette er et tema i Leif Bulls Den synkende byen, vet jeg ikke. Men godteriet på forsiden lover jo sitt.

Bull har en doktorgrad/PhD i amerikansk litteratur, og Den synkende byen er hans første bok. Noen av forfatterskapene han ifølge forlaget skriver lekent og innsiktsfylt om, er (jeg nevner de jeg har hørt om) Jennifer Egan, Ben Lerner, Lydia Davis og Richard Yates. Boken utgis i oktober, og «gir et dypdykk i den fornyelsen som de senere år har preget den amerikanske litteraturen». Det høres ut som en perfekt bok for alle lesere som i høst dropper norske bøker til fordel for amerikanske fordi de har fornyet seg. Kanskje er den også en perfekt bok for norske forfattere som trenger å fornye seg.

Jeg avslutter med diktsamlingene. Jeg holdt på å overse Gro Dahles Søster i katalogen, fordi den beskrives som en ideell gavebok til en søster eller sjelevenn. Jeg har ingen søster, og er fremdeles bitter for det. Men ved nærmere ettersyn er jeget som meg, et lengtende enebarn: «Det særegne fellesskapet mellom søstre er rammende og lengselsfullt beskrevet av enebarnet i denne diktsamlingen. Med varme og humor får Gro Dahle fram de mange sidene ved det å være søster.» Boken kommer i slutten av september.

Casper André Lugg ga ut sin forrige diktsamling Dagene er som gress i fjor høst, og har nå skrevet Nymånedagene. Lugg føyer seg inn i rekken forfattere som er så produktive at de skriver bøker fortere enn jeg klarer å lese dem. Dette må vi snakke mer om, en eller annen. Men debuten hans Lite rekviem fra 2011 har jeg lest. I førsteboka skrev han om en døende far fra sønnens ståsted, mens i Dagene er som gress er rollene snudd og jeget er far til et spedbarn. Ifølge forlaget er Nymånedagene «en vakker diktsamling som viser oss hvordan det å gi avkall på seg selv og alle nyttehensyn fører oss nærmere livskjernen». Som bevismateriale har har jeg valgt ut diktet «i det skjulte».

I

regnet kom

og himmelen

speilet seg

i grøftene

jeg blir slått av muligheten

for utallige

former for avskjed

som om sorgen

kjenner meg bedre

enn jeg selv gjør

II

lyset rammer

som avstand

og vingeslag

blant stammer

som såvidt har begynt

å hvitne

og jeg fortsetter

å lete

etter et skjulested

der bare kjærlighet

kan finne meg

Flere bøker fra Cappelen Damm finner du i katalogen deres her. Neste forlag ut blir enten Samlaget, Oktober, Gyldendal eller Kolon, som alle lanserte sine høstlister denne uken. Vi går neppe tom for lesestoff dette året heller.

Hvis noen ser meg nå

Hvis-1Benedicte Meyer Kroneberg debuterte i 2010 med romanen Ingen skal høre hvor stille det er, og er blant de forfatterne jeg mener fortjener mange flere lesere. I høst utga hun sin tredje roman, Hvis noen ser meg nå, en roman jeg nominerte til Bokbloggerprisen i likhet med flere andre bloggere. Jeg kan røpe allerede nå at den bare var én liten stemme fra å komme med på longlisten. Det hadde den fortjent, for Hvis noen ser meg nå er en god roman. 

I Ingen skal høre hvor stille det er ble jeg imponert over hvor godt Kroneberg behersker barneperspektivet til åtte år gamle Hanna. I Hvis noen ser meg nå er de eneggede tvillingene Vanja og Mona noen år eldre enn Hanna, og Kroneberg beskriver den tidlige delen av puberteten så overbevisende at jeg får kvelningsfornemmelser av å lese. Jeg hadde glemt hvilket sant helvete den tiden var, og tar meg i å tenke at det er brutalt at man skal gjennom akkurat den fasen av livet når man er dårligst utrustet til å takle den.

Vanja er den skoleflinke, Mona den som lykkes sosialt. Mona takler alt det nye; den nye kroppen, flørting med gutter og festing. Vanja takler det ikke. Hun føler seg fanget i og truet av den nye kroppen, pinlig selvbevisst og klarer ikke å slappe av. Hun slutter å spise, dels fordi hun ikke orker opplevelsen av å ha mat i magen, dels for å bremse kroppen som vil svulme utover. Hun utvikler alvorlige spiseforstyrrelser i et forsøk på å bli usynlig. Som om overgangen fra barn til voksen kan reverseres hvis hun bare fornekter den og gjør alt hun kan for å bremse den.

Noe skjer når hun er sulten. Noe som er godt. Først kan det knipe i magen. Rumle. Det kan gjøre vondt. Men etter en liten stund blir det godt, nesten som en dur i kroppen, noe som slår seg på. Den følelsen er verdt å vente på. Hun står med Mona og de andre jentene i friminuttet og er sulten. De står og tøffer seg. Snakker om gutter. Mona prater om en av guttene i niende. Sender lange blikk bort til røykehjørnet der han står. Han er dritkjekk, sier Mona og de andre jentene nikker. Det hjelper å være sulten da, hun står bare med den duren i kroppen mens de andre snakker. Hvis hun har spist begge skivene i matpakka, er det ikke på samme måten, da har hun ikke den lette, gode følelsen i kroppen. Hun kan merke brødskivene i magen, magesekken er stinn og buksa strammer på en annen måte, den er ikke akkurat for trang, hun bare merker at den er der, at magen presser mot stoffet 

Språket i romanen er ukomplisert og direkte, og fører leseren rett inn i en ung jentes svært komplekse indre liv. Romanen er fortalt i tredjeperson, men speiler Vanjas oppfatning av verden. Den tilforlatelige tonen er både uskyldig og urovekkende samtidig.

Hun lærer. Hos helsesøster får de en brosjyre om spiseforstyrrelser. Det står at noen stikker fingeren i halsen når de har spist. Det har hun ikke tenkt på. De første gangene er det ekkelt, hun hoster og harker og mamma banker på badedøra. Hva er det du holder på med, Vanja? Men etter hvert får hun det til.

Vanja blir helt satt ut av en pubertet som voksne tenker på som naturlig, men som for henne er dramatisk fordi det er så nytt. Hun har ennå ikke lært seg å skille mellom normale erfaringer som alle skal gjennom, og alvorlige problemer som noen kanskje kunne ha hjulpet henne med hvis hun lot noen slippe inn på seg. Vanja blir overveldet av interesse fra gutter og kvinnekroppen, både sin egen og venninnenes, men bagatelliserer sult, overdreven trening og dyp ensomhet. Hun mangler språk for opplevelsen av å være avkledd, sårbar og usikker. Under overflaten ligger den altoppslukende skammen som et intenst trykk.

Vanjas problemer har ingenting med slankepress eller kroppsfokus å gjøre. Det er adskillelsen fra tvillingsøsteren hun opplever som traumatisk.

Tvillingene. De heter det. Like mye som de heter Mona og Vanja heter de tvillingene. Eller Monaogvanja. Ikke så mye Mona. Vanja. De er tvillingene. Monaogvanja. […] Som to dråper vann, sier folk. Noen ganger kjennes det som én dråpe vann, syns Vanja. At de er inni den dråpen.

De to jentene har vært ett, forholdet uanstrengt, de har vært så like og så nære. Snakket om alt, ledd av interne vitser, ligget i samme seng, opplevd en type nærhet som bare eneggede tvillinger kan føle. Adskillelsen starter den dagen de oppdager at Vanja har vokst fortere enn Mona. Hun er høyere, og alle ser og kommenterer det. Først er det kroppene som ikke utvikler seg i takt. Deretter begynner de i forskjellige klasser på ungdomsskolen og får hvert sitt soverom. Forandringen blir påtvunget Vanja, som savner både nærheten til søsteren, og likheten mellom dem.

I likhet med mye annen samtidslitteratur handler Hvis noen ser meg nå om identitet, oppvekst og nære relasjoner. Men tematikken får en ekstra dimensjon av at Vanja vokser opp ved siden av speilbildet Mona, som hun likner stadig mindre på. I innlegget hos Bokstavelig talt sier Elisabeth det så presist: «Å vokse opp og finne seg selv er vanskelig nok. Når du hele veien går ved siden av en kopi av deg selv som gjør andre valg og viser andre muligheter, blir det enda vanskeligere å definere seg selv.» Derfor føles jakten på en identitet mer akutt og klaustrofobisk her, enn jeg ellers synes at identitetstematikken gjør. Romanen viser hvordan man ikke kan fungere på et helt grunnleggende nivå uten å ha en slags følelse av hvem man er. Mona viser Vanja hva hun ikke er. «Jeg kan ikke være Mona, tenker hun, jeg må være meg, Vanja.» Men hvem er egentlig Vanja?

Romanen følger tvillingene gjennom tre halvår av livene deres. Da de begynner på ungdomsskolen, første semester som studenter i Trondheim, og etter at Vanja er ferdig med medisinstudiene og flytter inn i samme kollektiv som Mona i Oslo. Eller: Vi følger egentlig bare Vanja, og utviklingen hennes fra usikker jente til en voksen kvinne som skjelver bare litt når hun håndhilser på nye mennesker, og synes at det er greit.

Den første gangen hun er naken sammen med ham, kan hun gå over gulvet og bort for å bytte cd i cd-spilleren uten å ta på seg noe, og hun tenker at hun aldri hadde trodd det skulle være så lett.

Tittelen på romanen får mange betydninger i løpet av handlingen; alt fra Vanja som skjuler at hun kaster opp og det sterke behovet for privatliv, til den pinefulle nervøsiteten hennes i sosiale sammenhenger. Den mest interessante betydningen fant jeg imidlertid i oppfatningen hennes av Mona. Vanja klarer ikke å se Mona som bare Mona. Enten er Mona lik henne selv eller så er hun annerledes. Hun definerer seg selv, gjerne negativt, i forhold til søsteren, mens Mona som individ visst blir borte bak speilet.

Først på slutten av romanen ser Vanja henne som et eget menneske, og oppdager at hun har hatt en helt annen opplevelse av forholdet deres etter at de skled fra hverandre. Akkurat den vrien mot slutten var noe av det jeg likte best ved romanen. Jeg måtte bla meg frenetisk tilbake for å lese alle samtalene deres på nytt, for å se dem fra Monas side.

Samtidig ble jeg skuffet over at hele det svært interessante klimakset var over på knappe ti sider. Slutten kom for brått. Boken rundet av helt naturlig for Vanjas del, hun hadde kommet dit hun skulle. Men da hadde nysgjerrigheten min på Mona våknet for alvor, og den nysgjerrigheten måtte jeg dessverre la renne uforløst ut i sanden. Mona forble litt utydelig for meg, selv om jeg så konturene av henne klart nok. Ca midt i boken fikk jeg gåsehud av å lese: «Tilbøyeligheten til at eneggede får den samme problematikken er stor, sa en lege til henne en gang. Han syntes det var interessant at Mona var frisk.» Jeg savnet en ekstra utforskning av tvillingidentiteten der tyngdepunktet var flyttet til Mona, som kanskje ikke var så frisk likevel.

Uansett er det et godt tegn når jeg har ti sider igjen av en roman og gladelig hadde lest hundre sider til. Det var ikke slutten om å gjøre; romanen var god hele veien og anbefales helhjertet.

Boken fikk jeg fra Cappelen Damm. Siljes skriblerier har skrevet om den her. Og jeg skal snart lese Kronebergs andre roman, En rettferdig krig. Jeg synes du snart bør lese noe av Kroneberg, du også.

Bokhøsten hos Cappelen Damm

Norges største forlag Cappelen Damm holdt ukens siste høstpressekonferanse på torsdag. Administrerende direktør Tom Harald Jenssen innledet med å snakke om hvorfor vi trenger den nye bokloven. Det samme gjorde forlagssjef Bendik Wold i Flamme Forlag på deres pressekonferanse på mandag, og det var interessant å høre tall og statistikker fra de norske forleggernes svar på David og Goliat, der begge konkluderte med det samme: Bokloven muss sein. For de som vil lese mer om bokloven, anbefaler jeg Mellom linjenes grundige innlegg om loven fra tidligere i år.

Ellers ble jeg ganske skuffet over pressekonferansen, som sendte meg hjem omtrent like klok på forlagets høstliste som jeg var da jeg kom. Norsk skjønnlitteratur, oversatt skjønnlitteratur og litteratur for barn og ungdom fikk relativt liten plass sammenliknet med fakta og dokumentar, og seansen var lite informativ og ga meg ikke oversikten jeg går på pressekonferanser ens ærend for å få. Vanligvis pleier redaksjonssjefene å presentere listene sine kort og konsist, med enkelte opplesninger og intervjuer. Denne gangen fikk enkelte forfattere og utgivelser mye oppmerksomhet, og jeg ble henvist til en blekke (uten bilder av bøkene) for å se hva de ellers utgir. Jeg kunne like gjerne holdt meg hjemme og brukt tiden på å finlese katalogen deres på nett.

Jacobsen_DeUsynligeForlaget delte ut leseeksemplarer av Roy Jacobsens De usynlige, og forfatteren selv presenterte boken. Ellers bryr jeg meg i disse innleggene (og ellers) ikke stort om hva forlagene selv vektlegger, og overser glatt at Cappelen Damm har en solid krimliste i høst og at en viss kjent forfatter fyller 60 år i år. Men akkurat Roy Jacobsens roman hadde jeg lyst til å lese også før leseeksemplaret havnet i vesken. Fra før har jeg bare lest Seierherrene (1990), en roman i to deler der den første er lagt til Nordland og den andre til Oslo. Den første delen var den jeg likte best, for Jacobsen skriver godt om Nordland i gamle dager. Og De usynlige er lagt til Helgelandskysten.

Fra katalogen: Ingrid vokser opp på en øy. Havet er hennes eventyr. Fisken, stormen, fattigdommen. Hun eier årstidene, fuglene og horisonten. Ingrid må lære det ingen lenger kan. En dag må hun lære enda mer. I De usynlige skriver Jacobsen om kystproletariatet, fra et miljø han selv har kjent hele livet. Handlingen utspiller seg på en liten øy helt ytterst i havgapet på Helgelandskysten, fra 1913 til 1928. Som forfatteren sier: «Det fantes tusenvis av slike øyer på norskekysten. I dag er det ingen. De fortjener å bli sett.» De usynlige er en familiehistorie og et stykke Norgeshistorie. En sterk og rørende roman, ifølge forlaget.

Sterk og rørende var også Benedicte Meyer Kronebergs debutroman Ingen skal høre hvor stille det er fra 2011. Jeg avsluttet innlegget mitt om boken med å si at «Benedicte Meyer Kroneberg kan skrive om hva hun vil i fremtiden, jeg kommer til å lese det.» Så hennes tredje roman, Hvis noen ser meg nå, er den av høstens bøker jeg gleder meg aller mest til å lese. Jeg skal også snart få lest hennes andre roman, En rettferdig krig, som ble utgitt i 2012. Katalogteksten om tredjeboka er litt kryptisk, men det hindrer meg ikke i å glede meg likevel: «Hvis noen ser meg nå følger de eneggede, men etter hvert svært forskjellige, tvillingene Mona og Vanjas liv gjennom tre formende halvår av deres liv. Det handler om behovet for å skape sin egen identitet: å markere forskjellene i et forhold som for utenforstående først og fremst kjennetegnes av likhet.» Romanen utgis 10. september, og skal leses så fort bokbloggertreffet er vel overstått.

Tittelen Mitt liv var et hett bibliotek er så kul at Kristian Klausens roman av året selvfølgelig må både leses og ryddes plass til i mitt eget bibliotek. Boken avslutter hans trilogi om hvordan det storslagne ankommer det lille livet i Drammen. I Globus (2009) er det historien. I Akilles (2011) er det mytologien. I Mitt liv var et hett bibliotek er det litteraturen. Akilles har jeg allerede, så jeg burde kanskje lese den først. Eller etterpå. Mitt liv var et hett bibliotek er ifølge forlaget en vakker, trist, alvorlig og humoristisk roman, som på en elegant og original måte går i dialog med flere sentrale forfatterskap i modernismen, blant annet Joyce, Proust, Kafka, Nabokov og Roth. Dette må da være midt i blinken for alle litteraturinteresserte? Boken utgis førstkommende mandag.

Moshonista har jobbet utrettelig for å spre evangeliet om Vigdis Hjorth blant norske bokbloggere (og lesere) i noen år nå. Derfor regner jeg med at Hjorths samling litterære essays vil være av interesse for noen og enhver. Her kan vi lese hennes tanker om eget og andres forfatterskap, som Hamsun, Brecht, Woolf, Kierkegaard, Gombrowicz, Solstad, Ditlevsen m.fl. Selv har jeg latt bloggpropagandaen påvirke meg til å ville lese Hjorths Hva er det med mor og Leve Posthornet! Man lar seg da påvirke av bokbloggernes jungeltelegraf, om man er mer døvhørt når Kritikerprisen og Gyldendalprisen deles ut. Essaysamlingen utgis i oktober. Jeg benytter anledningen til å ønske meg flere litterære essaysamlinger!

Jeg leser ikke så mange bøker for barn og ungdom. Men når jeg først gjør det, leser jeg nesten bare gode bøker. Jeg har nese for sånt, og dessuten gode informanter. Lyriker Synne Lea har skrevet en diktsamling for barn som utgis i slutten av oktober. Samlingen heter Nattevakt og er illustrert av Stian Hole. Den beskrives som en annerledes og bildesterk samling, med drømmeaktige og samtidig konkrete illustrasjoner. Med utgangspunkt i barns gjenkjennelige omgivelser undersøker diktene drøm, lengsel og vennskap. Det kjente og nære forvandles til noe grenseløst og overskridende. Samlingen er beregnet for barn i alderen 8-14 år. Lyrikk til folket! sier jeg bare. Også de små, en alen lange.

For noen år siden skrev jeg en artikkel om barnelitteratur med triste temaer, og da falt jeg pladask blant annet for Bjørn Arild Erslands Glassklokken. Boken er illustrert av Lillian Brøgger, og er en vakker og gripende bok om døden som jeg sparer på til jeg selv får barn – som jeg går ut fra får samme anlegg for å gruble melankolsk over livet og døden som sin mor. Jeg oppdaget nå at jeg er sitert på Cappelen Damms nettside om Glassklokken:

Til tross for at bokens innhold er tragisk og voldsom død, er dette en av de vareste og vakreste [barne]bøkene jeg har lest. Boken er gåtefull, og åpner for flere spørsmål enn den besvarer. Men det er også dens store styrke, for dette er en bok som må fortolkes, og som derfor utfordrer liten og stor til å reflektere over livets store spørsmål.

Siden duoen Ersland og Brøgger har overbevist meg før om at de klarer å lage kompleks barnelitteratur som også tåler et voksent blikk, er jeg veldig spent på deres illustrerte ungdomsroman Dagen vi drømte om. Det er en fremtidsfabel der dramatiske hendelser har ført til at all infrastruktur har brutt sammen, alt bortsett fra et vilkårlig og skremmende byråkrati. Romanen skal vise oss en skremmende verden, fremmed, men med tydelige paralleller til vårt eget samfunn. Lukas, Laleh og Adam venter ved mottaket. Hver uke er det noen som reiser, hver uke kommer nye inn porten. De tre drømmer om å komme videre, slippe inn. De har for lengst fylt mappene sine med dokumenter de trenger, men de har ventet lenge nå. Så en dag er det plutselig deres tur. Endelig framme finner de ut at det verste ennå ligger foran dem. Romanen utgis i september og er beregnet på lesere i alderen 8-14 år. Og kanskje også denne leseren på 33 år.

Hele katalogen til Cappelen Damm finner du her.

Provoserende pedagogisk barnebok

Cornelia flytter i fosterhjem av Ritva Fyhn-Pettersen er en billedbok beregnet for små barn i alderen 2-5 år. Boken ble utgitt tidligere i år, og er basert på forfatterens egne erfaringer som beredskapsmor. Ifølge forlagets pressemelding oppsøkte hun biblioteket for å finne bøker som kunne hjelpe henne med å forklare barnet hva som ventet i fosterhjemmet. Alt hun fant på biblioteket var negativt vinklede bøker om barn som lengtet hjem og far som slår mor, og hun bestemte seg derfor for selv å skrive en mer positiv bok som kunne forklare barnet at det kom til å gå bra. Resultatet er altså Cornelia flytter i fosterhjem, illustrert av Mette Fyhn.

Jeg er en meget stor tilhenger av ethvert barnebokprosjekt som handler om barn som har det vanskelig, og det var også grunnen til at jeg ville lese og blogge om denne boken. I utgangspunktet for å spre den, slik at så mange som mulig skulle vite at den finnes. I fjor skrev jeg om barnebøker som tar opp sorg og tap i en artikkel som jeg har lagt ut utdrag av her, og Cornelia flytter i fosterhjem passer på en måte inn i dette segmentet av barnelitteraturen. Men i motsetning til de andre bøkene, som behandlet liknende tematikk litterært, har denne boken et eksplisitt pedagogisk formål ved at den skal hjelpe barn med å gjøre en tung situasjon mer oversiktlig og mindre skremmende når barnet ikke lenger kan bo sammen med foreldrene. Utvilsomt et viktig og sympatisk prosjekt.

Men boken endte likevel opp med å provosere meg, fordi forfatterens prosjekt er umulig. Hun ønsket å skrive en bok for å forklare barnet som må flytte i fosterhjem at det kommer til å gå bra. Men hvordan i alle dager kan en voksen gå ut fra det? Hvordan kan en bok som skal hjelpe et barn i en vanskelig situasjon ha som utgangspunkt at alt kommer til å ordne seg? Hvis man føler et behov for å skrive en positiv bok om å flytte i fosterhjem, hvem er det egentlig man prioriterer? Den voksne eller barnet? Det er ikke bare formuleringen i pressemeldingen jeg reagerer på, jeg reagerer på hele boken.

Cornelia er fire og et halvt år og bor sammen med en mamma som sover mye og gråter når hun er våken. En dag får de besøk av Tina fra barnevernet som forteller at Cornelia må flytte i fosterhjem fordi moren er syk og ikke kan passe på henne lenger. Cornelia møter fosterforeldrene sine for første gang sammen med moren, og de drar på besøk for å bli bedre kjent. Når hun flytter inn føler hun at hun er blitt kjent med fosterforeldrene sine og det nye hjemmet, og har fått vite at det ikke blir lenge før hun ser moren sin igjen. Handlingen avsluttes når moren forlater huset, og Cornelia vinker til henne sammen med fosterforeldrene og bamsen sin.

Cornelia flytter i fosterhjem er skrevet i et lett forståelig språk som er tilpasset målgruppen. Det gis enkle forklaringer på hva et fosterhjem er og hvorfor det er nødvendig for Cornelia å flytte fra moren. Mye av fokuset ligger på selve prosessen rundt flyttingen, altså det praktiske. For et lite barn kan jeg godt tenke meg at det kan virke beroligende å få forklart helt konkret hva som skal skje; at hun kan få besøk av vennene sine, at hun fortsatt skal ha kontakt med moren, og at det blir som å få en ekstra stor familie. Og at hun får se det nye rommet sitt før hun flytter inn og derfor kan se for seg hva hun går til på forhånd.

Mette Fyhns tegninger passer ypperlig i en slik sammenheng. Illustrasjonene er tegnet med fargeblyanter i fine pastellfarger som særlig småjenter er glade i, med mye rosa, lilla og rødt. De likner på barnetegninger, med smilende voksne og koselige motiver. På de to siste tegningene ser man en smilende sol bak en sky. Jeg leste en gang at barnetegninger som regel inneholder en sol, og at dersom et barn tegner mye men aldri tegner en sol, kan det være et tegn på at barnet har problemer. Jeg aner ikke om det stemmer, men påstanden har satt seg fast. I denne sammenhengen signaliserer solen i alle fall tydelig at det kommer til å gå bra med Cornelia. En smilende sol fra en nesten skyfri himmel.

Nå er jeg riktignok litteraturviter, ikke pedagog, og kan derfor ikke vurdere bokens verdi med tanke på det uttalte formålet den har: Å informere/berolige barn og gjøre overgangen til fosterhjem lettere. Jeg får ikke sammenliknet den med gjeldende teorier om barns utvikling og behov, og jeg får ikke testet den ut i praksis. Fagfolk har imidlertid uttalt seg i forbindelse med utgivelsen, og de er udelt positive til både initiativet og gjennomføringen. Og hvis boken fungerer slik den er ment, er ingenting bedre enn det.

Men her tillater jeg meg å være skeptisk til fagfolk og hevde at det er både relevant og viktig å vurdere boken litterært. For mens det pedagogiske formålet her er å berolige barn i en vanskelig situasjon, er det som gjør god litteratur god først og fremst et spørsmål om troverdighet og sannhet. Nettopp derfor er litteraturvitere som regel omtrent like begeistret for pedagogisk litteratur som vi er for hjernevask, for den pedagogiske litteraturen har slett ikke sannhet som mål. I stedet skal den tjene en bestemt hensikt. Derfor ender den da også ofte opp med å gi grovt ensidige eller forenklede fremstillinger av virkeligheten i et forsøk på å oppnå dette formålet; fremstillinger som sier mer om hvordan ting burde være enn hvordan ting faktisk er. I verste fall gir denne litteraturen inntrykk av å være åpen og ærlig, mens den egentlig bare feier vanskelige ting under teppet. Etter min mening gjør Cornelia flytter i fosterhjem nettopp det.

For det første tar ikke boken utgangspunkt i hvordan Cornelia opplever situasjonen. Istedet er den skrevet på voksnes premisser. Boken er riktignok fortalt i et enkelt barnespråk, men det er språket til en voksen som snakker til et barn, ikke et barn som snakker til en voksen eller et annet barn. Med andre ord legger boken sterke føringer for at det vanskeligstilte barnets oppgave her er å akseptere og forstå den voksnes velmenende og fornuftige syn på situasjonen. Det finnes ingen konflikt mellom barnets opplevelser og den voksnes forklaringer. Men barn i aldersgruppen 2-5 år har neppe språket eller modenheten til å forstå de voksnes forklaringer fullt ut. Jeg kan derfor ikke tenke meg at de voksnes velvalgte ord om situasjonen helt uten videre har noen særlig gyldighet for et barn som må flytte fra moren.

For det andre ser leseren Cornelia utenfra, ikke innenfra, selv om barnespråket kan få det til å virke som om historien er fortalt fra barnets perspektiv. Men den er virkelig ikke det. Denne sammenblandingen av hvem som ser og erfarer verden er kanskje det aller mest trøblete med boken, fordi den ikke lar barn være barn eller tar utgangspunkt i barnets indre opplevelse av en allerede uoversiktlig verden som snart skal snus enda mer på hodet. Når den voksnes ønske om og behov for å berolige barn ikke lar seg skille fra barnets behov for trygghet, blir jeg bekymret. Her er barnets behov så enkelt å tilfredsstille for de voksne at det virker usannsynlig. Barn som skal være alene i barnehagen for første gang har større angst enn Cornelia.

For det tredje handler boken mer om ytre, praktiske ting enn om følelser. Den fokuserer på nytt hus, nytt rom, lekeplass, katter og venner, men tar ikke opp følelser som separasjonsangst, tillit og savn. Eller hva med sinne og trass? Leseren får vite at Cornelia gråter og er lei seg et par ganger, men det nevnes bare så vidt før den voksne er der med de gode forklaringene sine og stilner all gråt. Og her viser Cornelia seg som en veldig flink og tillitsfull jente som aksepterer de forklaringene hun får, uten at leseren har fått se noen av hennes tanker, følelser og spørsmål om det som skal skje. Fortellingen er så betryggende at noen egentlig bekymring ikke rekker å oppstå før alt ordner seg til det beste. Her har man virkelig flink jente-syndrom in the making.

Dessuten er jeg veldig usikker på om boken i det hele tatt forholder seg godt nok til sitt pedagogiske prosjekt. Søren Kierkegaard skrev i sin tid noen meget kloke ord om kunsten å hjelpe andre mennesker, og jeg synes de er veldig relevante for denne boken:

At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden. For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke.

Med norske og moderne ord: Hvis man skal hjelpe noen, må man ta utgangspunkt i deres opplevelse av situasjonen. Man må aller først forstå hvordan den andre tenker og føler, før man kan ha noe håp om å hjelpe dem til ny innsikt. Man må kunne vise nysgjerrighet og evne til å lytte istedenfor å insistere på gyldigheten av sin egen intensjon og gode forklaringer. Hvis man ikke klarer å gjøre det, lurer man seg selv hvis man tror man kan hjelpe den andre. Og jeg vil tilføye at hvis den man skal hjelpe er et barn, som ikke har samme forståelse av verden og språket som den voksne, blir det ekstra viktig å forsikre seg om at man forstår hvor barnet er og hva det tenker.

Derfor synes jeg det er påfallende at Cornelia ikke en eneste gang i boken blir spurt om hvordan hun har det, og om det er noe hun lurer på. Det er like påfallende at Cornelia heller ikke spør selv; de voksne kommer henne i forkjøpet med forklaringer om det hun sannsynligvis lurer på. Det er i det hele tatt veldig merkelig at boken ikke åpner for spørsmål av noe slag, heller ikke for den lille leseren. Alt er bare kjekt og greit, og ordner seg til det beste. The End.

Men hvis virkeligheten er så enkel som dette, hvorfor skrive bok om temaet? Og selv om boken skal være positiv og gi barnet håp, hvorfor regnes det da ikke som en god ting å snakke om vanskelige følelser? Å lære barnet at det kan finne trøst hos voksne når ting er vanskelig? Hadde boken fokusert litt mer på barnets opplevelser og litt mindre på voksne forsikringer, kunne kanskje Cornelia ha fått mulighet til å bruke de voksne mer. Kanskje kunne Cornelia ha fått lov til å være trist, gråte og savne moren, selv i en bok som ønsker å være positiv. Hun kunne ha oppdaget at hun har fosterforeldre som er der for å gi henne trøst og fortelle henne at det er helt normalt å føle det slik, og for å la henne være et barn når moren ikke klarer det. Fosterforeldre som ikke skal erstatte moren, men som skal være der i tillegg. En ekstra familie, det er en utrolig fin måte å si det på.

Det er kanskje kjipt å skulle presentere et barn som skal i fosterhjem for en barnebok som handler om barnets savn etter foreldrene, men for meg virker det som en god måte å bekrefte barnets følelser på og samtidig kunne forklare at man tross alt savner mennesker fordi man er fryktelig glad i dem, og at kjærlighet og savn er to sider av samme sak. Ikke minst for å kunne avverge skyldfølelse og tanker om at de har gjort noe galt, som et lite barn fort kan komme til å føle selv om de er for små til å sette ord på det. Benedicte Meyer Kroneberg skrev uhyggelig godt om dette i sin debutroman Ingen skal høre hvor stille det er, og om hvor galt det går når de voksne «beskytter» barnet så godt at det ikke har noen å snakke med om det de egentlig føler. Når barnet blir så pliktoppfyllende at det står helt alene.

Det er foruroligende at en bok som ønsker å være positiv, åpenbart ikke anser det som positivt at barnet føler noe som ikke umiddelbart lar seg berolige, eller stiller spørsmål de voksne ikke kan svare på. Når denne boken ikke tillater barnet – verken Cornelia eller barneleseren – å utforske sine egne erfaringer, synes jeg rett og slett at den gode barnelitteraturen har mer å tilby enn denne boken. Den virkelig gode – og upedagogiske – barnelitteraturen jeg har lest om vanskelige temaer er å foretrekke fordi den forholder seg til livet slik det oppfattes av et barn, hvor barnet slipper å forholde seg til voksnes forklaringsbehov. Det er litteratur hvor den voksne tas i skole, og må lære seg barnets virkelighetsoppfatning på ny. Det er de voksne som skal påminnes om hvordan det er å være barn, og barnet skal slippe å bli voksent for tidlig. Der er fremstillingen av virkeligheten mer nyansert, og det er gitt plass til både godt og vondt. Bøkene har en underliggende sårhet som forløses underveis, slik at slutten er harmonisk mer enn lykkelig. Bøkene er ikke forenklende, men de er tilpasset barnets fantasi og følelsesliv. Faktisk er det sånn at de virkelig gode barnebøkene henter løsningen fra barnet selv, uavhengig av omgivelsene.

En god barnebok må være noe et barn kan kjenne seg igjen i og forstå, mens en voksen må kunne oppfatte den som rotfestet i den virkeligheten barnet nå engang må forholde seg til. De beste barnebøkene er de som også treffer voksne, og utfordrer dem til å være like undrende og hudløse som barn. De beste barnebøkene er de bøkene som ikke gir voksne noen enkel oppgave med å skulle lese sammen med barnet, hvor den voksne oppdager at alle fornuftige forklaringer kommer til kort, og hvor de selv blir konfrontert med alt de ikke kan svare på. Hvor barnet med sin fantasi og innlevelsesevne har en fordel foran den voksnes tillit til systemer og innlærte forklaringer.

Eksempler på slike gode litterære barnebøker er Marit Kaldhols Farvel, Rune, Hans Sandes Då eg kom heim, var hesten borte og Wenche Øyens Johannas bilder. De to førstnevnte bøkene er for øvrig illustrert av Wenche Øyen, så hun har virkelig en finger med i spillet når gode barnebøker skal lages. Kaldhols bok handler om en liten jente som mister bestevennen sin når han drukner. Sandes bok handler om bestefaren til en liten gutt som har Alzheimer og leter etter den kjære hesten han mistet under krigen. Øyens bok handler om en liten jente som må flytte til tante og onkel i byen når faren hennes dør.

Derfor er det kanskje sammenlikningen mellom Johannas bilder og Cornelia flytter i fosterhjem som best kan illustrere hva jeg mener er så problematisk med den pedagogiske intensjonen bak sistnevnte bok. Seks år gamle Johanna må forlate moren og hjemmet sitt når faren dør, og hun lengter hjem hele tiden. Her finnes ingen rasjonelle forklaringer, og leseren får aldri vite hva som har skjedd fra et voksent perspektiv. Johanna har ingen som trøster henne, men oppdager at når hun ligger i sengen sin på kvelden og lukker øynene, kan hun reise hjem i fantasien. I slutten av boken oppdager hun at maling er en liknende måte å skape akkurat hva hun vil på, og at hun derfor aldri er alene når hun maler bilder. Trøsten hun ikke får av de voksne, finner hun i kreativitet og fantasi. I mer voksne begreper finner Johanna en kilde til styrke i seg selv, og den beholder hun til hun er voksen og vender tilbake til både barndom og barndomshjem.

Jeg tror at boken er tristere å lese for en voksen, som forstår at Johanna ikke blir sett, enn en barneleser som selv tegner og maler og kan forstå hvor fin fantasien er. Men det beste med Johannas bilder er at historien fortelles fra barnets synsvinkel, på barnets premisser, og at den rommer barnets komplekse følelsesliv og erfaring av verden, men ikke minst en løsning på problemene som er hentet fra henne selv, og som hjelper henne videre i livet. Ikke ulikt måten Hanna i Kronebergs roman finner løsningen i barnetegninger som senere i livet gjør henne til arkitekt. I Johanna og Hannas tilfelle er det ingen som er der for å trøste eller forklare. Jeg skulle ønske at det fantes en barnebok hvor et barn som dem opplevde å bli forstått. Om Cornelia blir forstått, er umulig å si. Hun er bare en karakter i en bok som skal hjelpe de voksne med å hjelpe henne. Eller hjelpe den voksne til selv å akseptere verden, det er umulig å se forskjellen.

Det er et vanskelig prosjekt å skulle nå fram til et barns innerste følelser gjennom et språk de ikke behersker. Men jeg tror at veien går gjennom ærlighet, ikke gode intensjoner. De skal tross alt vokse opp, disse ungene, og ta med seg forklaringene de har fått underveis og finne at de stemmer overens med virkeligheten. Man kan aldri vite at det kommer til å gå bra med et barn som må flytte i fosterhjem. Man kan aldri vite at det kommer til å gå bra med noen barn. Den beste måten å hjelpe dem på tror jeg ligger i å innse at noen barn treffer den harde virkeligheten raskere enn andre. Det de trenger da er ikke rosenrøde fortellinger med lykkelig slutt, men noen grunnleggende innsikter i hva det vil si å være menneske som kan hjelpe dem på veien. Det er ikke barnet som skal tilpasse seg den voksnes behov for å finne gode forklaringer. Det er den voksne som må ta på seg den vanskelige oppgaven med å finne måter å møte barnet på, uansett hvordan det kommer til å gå. Men da må den voksne våge å ta på seg barnets sårbarhet og uvitenhet, og våge å gi en trøst uten garantier. Ellers kan man ikke hjelpe.

Takk til Liv forlag for leseeksemplar.

Fjorårets vakreste bok

Fjorårets vakreste bokeventyr var for meg Benedicte Meyer Kronebergs debutroman Ingen skal høre hvor stille det er fra 2010. Boken handler om Hanna, en arkitekt som reiser hjem til sin far på sørlandet for å feire jul. Hannas mor døde i en ulykke samme sommer, og Hanna har ikke vært hjemme siden begravelsen. I mellomtiden er hun blitt sykemeldt på grunn av uforklarlig hodepine og konsentrasjonsproblemer, og tilbringer juledagene i apatisk ensomhet med en følelse av at hun ikke lenger vet hvem hun er. Hanna tviler, og tvilen fører henne til ulykkesstedet der moren døde. Tiden er snart moden for å ta et oppgjør med faren. Og moren.

Men den egentlige hovedpersonen er lille Hanna, som går i første klasse på barneskolen og har tre mødre: Kråka, Nattfugl og mamma. Kråka vil bare leve og danse og jobbe med keramikken sin, og kan ikke gjøre fornuftige ting som å spise eller sove eller passe på at Hanna kommer tidsnok på skolen, gjør lekser og spiser middag. Kråka er morsom, men Hanna må være forsiktig med henne, ellers kan hun bli sint og kjefte på Hannas ekle venninner eller riste Hanna med kråkete fingre. Når Kråka er der, må Hanna lage sin egen middag, brødskiver med sukker på. Men Hanna liker Kråka bedre enn Nattfugl, for Nattfugl sitter bare på soverommet i nattkjolen hele dagen bak stengte gardiner med tomme, triste, sorte øyne, før hun må reise bort for å hvile seg en stund.

Aller best liker Hanna mamma, som er glad i naturen og liker å gå tur med Hanna i skogen og snakke om feer og alver. Mamma som snakker med Hanna om skolen og venninner mens hun smiler og jobber foran dreieskiven på verkstedet. Mamma som er rolig og blid, veldig pen og lukter godt. Pappa er mye borte på jobb som pilot, og hvis Kråka eller Nattfugl dukker opp mens pappa er borte, må Hanna ringe tante. Men Hanna vet at hvis hun ringer tante, må mamma reise bort et sted for å hvile seg og hun vet ikke når hun kommer hjem igjen.

Jeg var litt skeptisk til denne boken da jeg begynte å lese. For det første er jeg så inderlig lei av at annenhver norske samtidsroman har en voksen hovedperson med sår og vond barndom som de aldri har kommet over; som de husker med navlebeskuende presisjon, men likevel har et litt merkelig distansert følelsesmessig forhold til som virker konstruert og umiskjennelig litterært. For det andre er jeg skeptisk til bøker hvor store deler av historien skal fortelles fra et barns synsvinkel. Ungene er for smarte og vet for mye, grepet er for beleilig og synlig som litterært grep, og hele prosjektet blir for kunstig. For det tredje har jeg et ambivalent forhold til bøker hvor alt vesentlig skal fortelles mellom linjene. Showing er ofte et mer sofistikert og elegant grep enn telling, og når det funker, hopper jeg i taket av begeistring. Men showing er desto vanskeligere å lykkes med enn telling. Mye vanskeligere. Etter min mening går mange forfattere på trynet når de legger seg mellom linjene; enten de forteller for mye eller for lite, blir resultatet like kjedelig og intetsigende.

Kanskje var det summen av mine skeptiske forventninger som gjorde at Ingen skal høre hvor stille det er tok fullstendig knekken på meg. Mens tankene mine var opptatt av å analysere hvordan debutant Kroneberg klarte seg med en utslitt tematikk og ymse fortellertekniske grep, hektet lille Hanna seg fast i følelsene mine og slet meg i filler. For Kronebergs Hanna er så ekte at hun tok pusten fra meg, og jeg ble uforbeholdent betatt av den helt forferdelig nydelige og tragisk vakre kjærlighetshistorien som er like enkel som den er god. Kjærligheten mellom Hanna og mamma, Hanna og pappa, og mamma og pappa. Og så går det så hjerteskjærende galt likevel.

Det finnes ingen antagonister i Hannas lille univers, hvis man ser bort fra de ekle små venninnene hennes. De voksne er så fornuftige, så opptatte av at Hanna skal skånes for alt som er vanskelig. Pappa, mamma, tante og frøken på skolen har dette til felles, at Hanna skal ha det bra. Men de voksne forstår ikke at når Hanna ikke får noen forklaring på hvorfor mamma er tre personer, kommer Hanna til å lage seg sine egne forklaringer, forklaringer som innebærer at det er Hannas ansvar å sørge for at mamma er mamma, og ikke Nattfugl eller Kråka. Og at når mamma må reise bort for å hvile seg en periode, tenker Hanna at hun burde ha gjort noe annerledes, og at det er opp til henne å få henne hjem igjen. De voksne er så velmenende og gjør alt de kan for å hjelpe Hanna. Alt bortsett fra å snakke med henne og forklare hva som skjer.

«Jeg legger meg bakover på sengen og kryper under dynen, og når jeg ligger under dynen, tenker jeg at mamma er syk, og det visste jeg ikke, hvorfor har ikke pappa sagt at mamma er syk, tenker jeg og blir redd, det er kanskje et sykehus mamma er på, kanskje det gule huset er et sykehus, og farmor var på sykehuset, og da døde hun. Kanskje mamma dør. Jeg gråter i puten, stille så ingen skal høre det, i tilfelle hun ikke er syk, men snart kan bli ferdig med å hvile, og det blir hun ikke hvis hun får høre at jeg gråter i puten.»

Hanna tenker at hvis hun bare er flink til å gjøre leksene sine og spise opp middagen sin, hvis hun oppfører seg ordentlig og ikke har problemer med venninnene sine på skolen, da trenger kanskje ikke mamma å reise bort for å hvile seg. Og hvis Hanna bare er flink, kommer kanskje mamma hjem igjen veldig snart. I mellomtiden tenker Hanna på mamma, gråter usynlig i dynen, og lengter og lengter etter mamma, uten noen som kan trøste henne med det hun trenger å høre: At mamma kommer hjem igjen snart, at hun ikke er borte for godt. At hun fortsatt er mamma.

Hanna er en veldig liten jente med et veldig stort ansvar for at alt skal gå bra. I begynnelsen av romanen er det ikke mye som forbinder den voksne Hanna og den lille Hanna sammen. Ikke før det er tid for det endelige oppgjøret med faren, og tid for å kjenne på sorgen over morens liv og død. Vi får vite svært lite om den voksne Hanna, faren og forholdet dem imellom. Allerede i første kapittel blir det imidlertid tydelig at faren fortsatt ikke vil snakke ordentlig om moren, selv om Hanna nå er voksen og vet at moren var psykisk syk. Det usagte er blitt tabu. Men Hanna kan ikke lenger legge det til side. Det er for viktig. Uansett hvor vondt det gjør å konfronteres med det som skjedde, må hun prøve.

«Jeg pustet ikke, mor begynte å krysse, bilen traff henne, kastet kroppen hennes opp. Jeg så bilen vingle, forsøke å gjenvinne kontroll, treffe autovernet og stoppe. Det var som om jeg hadde vært til stede da det skjedde, bildene var så levende, jeg så bilen som stod der, hvordan panseret var slått inn etter møtet med autovernet, og lenger borte på asfalten, som en skygge, bare som en skygge, et omriss, så jeg mor. Hun lå stille, helt stille. Dit ville jeg ikke, til den skyggen ville jeg ikke, jeg ville ikke se henne.”

Kroneberg fletter de to karakterene sammen mot slutten, slik at man ser den lille Hanna i den voksne, den voksne Hanna i den lille. Men det som gjør Ingen skal høre hvor stille det er til en så utrolig nydelig roman, er at mesteparten likevel forblir under overflaten. Alt det som ikke blir sagt av Kroneberg, alt det som aldri ble sagt mellom karakterene, kverner videre etter at siste side er lest, like tydelig som om Kroneberg hadde hugget det i stein. Og det er en gripende kjærlighetshistorie, et lite stykke hverdagsmagi. Så kort, så enkelt, men likevel så komplekst og klokt. Benedicte Meyer Kroneberg kan skrive om hva hun vil i fremtiden, jeg kommer til å lese det.

Takk til Cappelen Damm forlag for leseeksemplar.