Stikkord: Ida Hegazi Høyer

Nye bøker fra Tiden

De siste ukene har det vært en del surmuling i kommentarfeltet mitt om at bokhøsten og nye norske bøker måtte dukke opp akkurat nå, når vi først er inne i det gode klassiker-siget og Bookerprisens longlist er på vei til alles postkasser. Men etter Tidens høstlansering på tirsdag er jeg direkte entusiastisk over alle de nye bøkene som kommer, og hadde gladelig lest alle bøkene i katalogen. Det blir vanskelig å prioritere, og verre skal det bli etter hvert som resten av forlagene legger stein til byrden. Men den tid, den sorg. Jeg later fremdeles som jeg vil klare å lese alt jeg vil i høst.

untitledBokbloggerprisen 2015 deles ut 3. september i Oslo, og da passer det jo bra at to av våre tidligere nominerte forfattere er aktuelle med nye bøker. Ruth Lillegraven vant i 2013 med diktsamlingen Urd, som nok har bidratt til å øke interessen for lyrikk blant vanlig dødelige. Sigd er hennes fjerde diktsamling, og handler om odelsgutten Endre som vokser opp i ei vestlandsbygd på 1800-tallet. For å lese mer om boken, anbefaler jeg Beathes bokhjertes flotte innlegg – og kanskje særlig for de sjelene som fremdeles tenker at lyrikk ikke er noe for dem.

Ida Hegazi Høyer var nominert i fjor med sin tredje roman Unnskyld, og har rukket å skrive enda en roman og en novellesamling etter det. Novellesamlingen heter Historier om trøst og utgis i midten av oktober. «Tre byer. Tre møter. Tre historier.» er overskriften fra forlaget, og historiene «viser hvordan møter med nye steder og mennesker utfordrer hvem vi er, hvordan vi ser oss selv, eller vil bli sett. At identitet er en størrelse i stadig endring.»

Monica Isakstuens forrige roman Om igjen kom i 2014, og ligger fremdeles i den endeløse ulestbunken min og venter på at jeg skal lese den sammen med høstens roman Vær snill med dyrene, hennes tredje. Boken handler om en familie på tre i oppløsning, og beskrives av forlaget som «en rå, akutt og opprivende roman om å befinne seg i ruinene av et ekteskap sammen med den man bryr seg om aller mest – annenhver uke.» Jeg hørte mye bra om Om igjen, og har i tillegg lyst til å lese Isakstuen basert på – av alle ting – en tekst på to sider hun bidro med til ungdomsantologien Mensen, utgitt på Gyldendal i vår. Et umulig format å prestere noe litterært interessant i, men hun gjorde det likevel.

Ingrid Winters makeløse mismot av Janne Stigen Drangsholt bidro til å berge opptil flere bokbloggere gjennom den ellers nokså alvorlige bokhøsten i fjor. I slutten av september er Ingrid Winter tilbake igjen i en bok som (i alle fall foreløpig) har bokhøstens artigste tittel: Winter i verdens rikeste land. Andre leste fjorårets bok om Ingrid Winter som en komisk underholdningsroman, mens jeg vil insistere på at den var en norsk samtidsroman fortalt på en humoristisk måte. Noe flere av de finsk fjernsynsteater-inspirerte norske samtidsforfatterne i hvert fall kunne ha vurdert av og til. Som Drangsholt sa på lanseringen, finnes det mye komisk potensial i den norske hverdagen.

Layout 1Jeg vet ikke om hverdagspotensialet er mest komisk eller tragisk i Endelig skal vi le av debutant Birgit Alm. Utgangspunktet minner litt om Marit Eikemos Alt inkludert fra i fjor, med en fattig alenemor som sliter med å få pengene til å strekke til, og i første kapittel har flyttet inn i en sliten kjellerleilighet. Forlaget beskriver romanen som «en skeiv rapport fra et lite skildret samfunnslag, spekket med skarpe observasjoner og mørk humor.» Jeg tok med meg boken fra lanseringen, og tror jeg starter bokhøstlesingen min med den.

Jeg rekker neppe å lese stort mer enn disse fem Tiden-bøkene i høst, men kan jo ikke være bekjent med å ha trukket frem bare kvinner. Tidens andre debutant i år er Espen Ytreberg, som har skrevet en roman om Roald Amundsen. I Amundsen. En roman fortelles «historien om den berømte sydpolekspedisjonen med et nytt blikk. Sett gjennom Roalds øyne kommer leseren tett på de enorme hindringene ekspedisjonsmedlemmene måtte forsere for å nå målet.»

Per Schreiner debuterte med novellesamlingen Min fars fem bad i fjor, og nå i august utgis romanen Henrettelse med elefant. Okei da, så er den tittelen enda flottere enn Drangsholts. Boken er «en kjærlighetsroman om mennesker som ingen greier å elske», blant annet Morten, som drømmer om elefanter som tråkker ham i hjel, uten å vite hva det skal bety. I tillegg til at Schreiner ser ut til å skrive om sånne absurditeter som jeg liker, har bøkene hans også den i disse dager praktiske fordel at de til sammen utgjør ca 250 sider.

Selveste Shakespeare får runde av årets bokgilde fra Tiden. I år er det 400 år siden Shakespeare døde, og Inger Merete Hobbelstad har skrevet en essaysamling med utgangspunkt i ti av stykkene hans. Å leve med Shakespeare beskrives som en personlig, klok og morsom bok som viser hvordan disse verkene fortsatt har mye å fortelle mennesker i dag. Boken lanseres i slutten av oktober.

Mer informasjon og flere bøker finner du på Tidens nettside. Neste forlag ut er Cappelen Damm, som lanserte en høstliste bestående av 60 bøker i går. Innlegg kommer på mandag, etter at jeg har ligget i fosterstilling hele helgen og prøvd å velge ut kun ti bøker.

Høstbøker fra Tiden

Etter å ha lest Ingvild H. Rishøis samlede noveller med stort utbytte nå i sommer, har jeg lyst til å lese flere novellesamlinger i høst. Jeg snakket nylig med en novelleforfatter som opplever at man liksom ikke regnes som ordentlig forfatter før man har skrevet en roman. En velkjent, men pussig holdning, som om noveller er en mindreverdig form for litteratur. I hine hårde dager tok jeg et kurs i novelleteori på universitetet, som uten særlig hell forsøkte å definere hva som kjennetegner en novelle, i motsetning til romanen og kortprosa. Om jeg ikke finner løsningen på akkurat den problemstillingen i høst, skal jeg i alle fall forsøke å definere for meg selv hva som er helt spesielt med noveller.

På Tidens høstlansering forrige uke ble årets novellesamlinger trukket frem. Forlaget utgir fire samlinger i år, og de tre som allerede er utgitt virker ulike nok i stil og temavalg til at jeg skal prøve å lese alle. Gaute Heivoll og Laila Stien er kjente navn for de fleste, og deres novellesamlinger Øksa og ishavet og Over elva er allerede i salg. Tittelen på Heivolls samling – Øksa og ishavet – er hentet fra et sitat av Franz Kafka: «En bok må være øksen til det frosne ishav i oss.» Rishøis noveller er definitivt en øks til det frosne ishavet, og med det er listen lagt akkurat så høyt som den burde.

HunnesBøen av Joakim Hunnes ble utgitt i vår. De ni novellene er lagt til ei lita bygd i Norge et sted, og karakterene er blant andre en tidligere lærer som har mistet alt og ikke klarer å leve lenger; en seksuelt frustrert småbarnsfar som innleder et forhold til ungdomskjæresten og en bonde som finner seg en postordrebrud og drikker seg fra gård og grunn. Da Ellikkens bokhylle skrev om novellene før sommeren var det ikke enkeltnovellene, men måten de inngår i en større helhet på som ble fremhevet som en kvalitet ved samlingen: «Jeg omfavner ikke hver enkel novelle, men sammen blir de større enn seg selv. De vokser sammen. Felles for alle er noe gruoppvekkende, ytterst vanskelig som ikke trenger helt igjennom til bevisstheten. Det er andre hensyn å ta midt oppe i det, noe grunnleggende egosentrisk. Vi danner oss et vern, et slags skjold, som beskytter oss.»

Mest spent er jeg nok på Den forstenede byen av Svein Roger Nilsen, som utgis i slutten av oktober. Nilsen er utdannet sosionom og videreutdannet innen behandling av rusavhengighet. Jeg har inntrykk av at norske forfattere ofte er så opptatt av sin egen navlelo, oppvekst og nære relasjoner fordi de aldri har hatt en annen jobb enn skrivingen, og derfor lever i en begrenset liten boble. Men jeg synes sjelden at det private og nære blir særlig interessant i litteraturen hvis det ikke settes opp mot noe annet, større. Nilsens bakgrunn er beslektet med min jobb i NAV, og jeg har lenge tenkt at den overlegent mest spenstige samtidslitteraturen jeg leser, er sakspapirene på jobb. Hjelpeapparatet rundt de som trenger hjelp er en ytterligere kompliserende faktor, og byr på litterært materiale herfra til evigheten. Nilsens karakterer er blant andre en politimann, en fengselsprest, en psykolog og ansatte i en kommunal hjelpeetat. Jeg gleder meg til å lese.

Fra forlagets omtale: «Hvordan holder en gruppe mennesker seg motiverte for å hjelpe de uhjelpelige? Og er det egentlig lov å fortelle historiene vi helst vil glemme? Novellene i Den forstenede byen retter blikket mot sider av samfunnet vi sjelden ser, om konsekvenser av handlinger, om forbrytelse og straff, om institusjoner som skal holde oss oppe, men som til tross for regler og systemer er like menneskelige som oss selv.»

ArnesonBjarte Arnesons kanarigule roman Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten har allerede rukket å bli en underholdende snakkis rundt bordet når jeg møter andre bokbloggere. Ifølge forlaget er dette «historien om de fjorten mest interessante livsløpene til enten Jørn eller Torgeir Bråten, presentert i en interaktiv roman der du som leser bestemmer hvilken retning handlingen tar. Dette er en bok om liv og død, men også om high fives og Stalin og helium og en linerle som heter Skibladner Christian Radich.» Om hovedpersonen heter Jørn eller Torgeir kommer an på valg du som leser skal ta sammen med, eller på vegne av, foreldrene hans.

En roman inspirert av hypertekst er morsomt i teorien, men ifølge forfatteren svært krevende å skrive når alle de fjorten variantene av enten Jørn eller Torgeirs liv skal samkjøres med hverandre. Om romanen blir morsom eller krevende for leseren, kommer nok an på hvem leseren er. De bokbloggerne jeg har snakket med, reagerer i likhet med meg med umiddelbar entusiasme, og tre sekunder senere med vidt oppsperrede øyne, høye skuldre og stresspuls. For en historie som kan ta mange ulike retninger, er en historie som ikke. Går. Opp. Den første foreslåtte varianten for å begrense forvirringen er å lese alt fra perm til perm bare på trass. Den andre varianten er å lage et skjematisk oppsett over alle valgmulighetene, og utforske hver enkelt. (En matematiker vil fort kunne lage en beregning som viser hvor ufattelig urealistisk det er, men vi er heldigvis bedre på tro, håp og kjærlighet enn vi er på kalkulatoren.) For nevrotiske, tvangstenkende, kontrollfreakete listemennesker kan dette gå fryktelig galt, og bli den eneste boken vi leser i høst før det endelige sammenbruddet kommer. Eller det kan bli gøy. Eller noe sånt.

Simon Stranger og Ida Hegazi Høyer er nominert til Bokbloggerprisen 2014, og begge kommer med ny roman i høst. Strangers Det som en gang var jord leste jeg i helgen. På lanseringen av romanen forrige mandag fortalte Stranger at han er mindre opptatt av form nå enn tidligere, og er blitt mer opptatt av karakterenes indre. Det som en gang var jord minner meg sånn sett om ungdomstrilogien hans. Men noen kapitler ut i Mnem fra 2008, som jeg leser nå og som ikke likner noe annet jeg tidligere har lest, vil jeg si at jeg absolutt foretrekker den formbevisste Stranger, som stadig overrasker med sine kreative innfall og energiske utforskning av litteraturens og verdens uendelighet. Vel å merke uten at uendeligheten gir stresspuls og høye skuldre.

Høyers roman heter Fortellingen om øde og beskrives av forlaget som en underlig og dypt fascinerende fortelling fra mellomkrigstiden om tannlegen Carlo, som trekker ut alle tennene sine og bosetter seg på en øde øy i Stillehavet. Han får snart selskap av et eventyrlystent ektepar og en eksentrisk baronesse med sitt mannlige harem. Romanen beskriver et konfliktfylt mikrosamfunn, og er visstnok inspirert av virkelige hendelser(!). Jeg hørte Høyer lese fra åpningen av romanen på en lanseringsfest på fredag. I tillegg til å høres nettopp underlig og dypt fascinerende ut, likte jeg den fortellermessige distansen til karakterene. Boken utgis i midten av september.

Birger Emanuelsen leste to forskjellige utdrag fra romanen Historien om et godt menneske på Tidens lansering på onsdag og ovennevnte fest på fredag, og teksten slo meg som annerledes enn de to foregående bøkene hans For riket er ditt og Fra jorden roper blodet. Men det er mulig ørene bedro meg. Boken utgis neste uke, og beskrives av forlaget som «en roman om å tvile på sannheten om seg selv. En intens fortelling båret frem av et rikt persongalleri, som hele tiden stiller nye spørsmål om hvem vi er for hverandre. Boken utfordrer stadig skillet mellom det gode og det onde, det ærlige og det iscenesatte, bildet vi selv ønsker å tegne av oss selv og hvordan verden virkelig ser oss.»

Jeg intervjuet Birger Emanuelsen om de to første bøkene hans i fjor, og intervjuet kan du lese her.

Bok365 har skrevet en fin sak om høstbøkene fra Tiden, som du kan lese her.

Samleinnlegg: Bokbloggerprisen (special edition)

Atter en kongeI vår har jeg visst slått min gamle personlige rekord i latskapsblogging. Jeg har verken «mistet gnisten» eller hatt behov for å «lade batteriene», noe man sikkert er opptatt av hvis man er solariumsbrun hele året og skriver om det 24-7 på rosa fjolleblogg. På fjollete bokblogg i streit pastellblått vet man jo at livet uansett er et ubarmhjertig slit, hvor man tvangsleser seg gjennom den ene helt greie boken etter den andre, mens ulestbunkene stadig vokser. Det er et evig Sisyfos-arbeid med utakk som verdens lønn. Livsgnist og overskudd gjør så liten forskjell fra eller til.

Siden avstemningen til Bokbloggerprisen starter om få uker – og bokhøsten rett etterpå – er det vel bare å piske seg selv opp på den litterære kjepphesten igjen og skrive noen tusen ord. Samleinnlegg er fremtiden! Men aller først, en liten oppdatering på hva jeg har gjort når jeg ikke har blogget om bøker. Siden sist har jeg –

– nesten sluttet å kjøpe bøker. Den trofaste leser vet at dette umulig kan stemme, og finner raskt de kinkige punktene i mitt bloggarkiv som dokumenterer det. Men det er helt sant. Nedturen startet i februar, forverret seg i mars, og i hele april kjøpte jeg ikke én eneste bok. Faktisk. For første gang siden jeg begynte å blogge for fem år siden. (Og nei, jeg jukset ikke med å snike femogtjue anmeldereksemplarer inn bakdøra.) Ikke var det vanskelig heller. Jeg var så imponert over meg selv og min egen selvdisiplin, at jeg overveide å bli et sånt menneske som står opp halv seks hver morgen for å løpe en liten mil før havregrøt og siste nytt fra børsen. Men så leste jeg denne saken. Jeg hadde visst undervurdert min egen betydning for norsk forlagsøkonomi. Nå kan jeg berolige alle aksjonærer om at jeg er tilbake i sedvanlig kjøpemodus.

– i et svakt øyeblikk vurdert å kjøpe Fifty Shades of Grey. Det er også helt sant. Første bok, i alle fall. Det var i slutten av mai, jeg hadde fylt 35 år, var halvveis til 70 og maksimal forventet levealder, og hadde fått et gavekort hos ARK som en slags kompensasjon for det. I bokhandelen skjønte jeg at jeg til tross for midlertidig kjøpestopp hadde de fleste bøkene allerede, bortsett fra Fifty Shades. Jeg stod der med boken i hånden, men kom til meg selv før noen kom til skade. Jeg ble så skremt at jeg flyktet til den andre siden av bokhyllen, hvor jeg fem minutter senere vurderte å kjøpe trilogien til Jon Fosse. Herregud, liksom. Enda mer skremt flyktet jeg ut av bokhandelen og løp rett hjem. Jeg har altså en symboltung litterær midtlivskrise på gang. Det er bare å beklage at symbolene er så overtydelige og platte.

– lest nesten hele femte bok av Ringenes herre! (((fanfare))) Tretten år etter at jeg startet på første bok, tør jeg for første gang å tro at det går an å fullføre trilogien i et av denne jordens tideverv, og at en sølvskimrende dag en gang vil gry over Gondors fruktbare sletter og kaste sin glans på Minas Tirith mens en frisk vind blåser fra vest over Mindolluin – etter at Frodo en-de-lig har ødelagt den forbannede ringen og fått det overstått. Fortelleren er etter åtte hundre drøye siders trasking, grubling, værmelding og blablabla nå i ferd med å snegle seg videre fra slagmarken i Gondor til Mordor, meter for meter, og ifølge kartet skal dette være en lovende utvikling. Forutsatt at absolutt alle steiner, trær og elver ligger akkurat der de skal, at ingen høviske språk eller skikker dør ut på veien, og at den autistisk korrekte stamtavleforskningen ikke krever en plutselig retrett til Rohan. Hjertet mitt svulmer av håp. Men jeg kan allerede slå fast at Silmarillion, den leser jeg aldri. Da blir det heller Fifty Shades eller Jon Fosse.

Sånn. Hvis du vil ha mer detaljert rapportering om hva jeg har lest/gjort i vår/sommer, får du presisere ønsker i kommentarfeltet. Men jeg advarer om at jeg brenner inne med noen heslig detaljerte anekdoter om døde og halvdøde dyr som har vært innom leiligheten min i det siste, og de fortelles først.

Over til Bokbloggerprisen: Jeg teller ned til avstemningen starter midnatt 1. august, og er meget spent. Jeg tipper at valgets kvaler blir ekstra kvalfulle i år, og ikke bare for meg. Årets kandidater er gode. I skrivende stund har jeg lest fire av seks nominerte bøker, og rekker de to siste med romslige nok marginer til å være den første bokbloggeren som slenger inn stemmene kl 00.01. I fjor leste jeg på spreng rett før avstemningen. I år har jeg lært at man for sikkerhets skyld må regne med treig progresjon på grunn av seige bøker, og er for lengst ferdig med romanene.

unnskyldJeg trenger ikke engang å lyve på meg et sjeldent anfall av diplomati for å si at jeg vil sove godt uansett hvem som vinner Årets roman. Jeg hadde noen innvendinger til Ida Hegazi Høyers Unnskyld da jeg skrev om den i april, men for å sette ting i perspektiv, var boken definitivt bedre enn to av fjorårets nominerte til Årets roman, Herbjørg Wassmos Disse øyeblikk og Roy Jacobsens De usynlige. Enda et argument for å gå forbi de store stablene med forhåndsannonserte bestselgere i bokhandelen og heller velge noe annet.

Aina Bassos Finne ly handler om den unge romjenta Hanna, som flykter fra tukthuset i Christiania på midten av 1800-tallet og tar tjeneste hos en bonde med to sønner midt i tjukkeste skauen. Hun er ufri der også, om enn på den respektable og trauste måten. Men som et dyr i bur lengter hun etter naturen, å kunne bevege seg fritt både fysisk og mentalt, reise dit hun vil. I stedet havner hun mellom de to brødrene, og lever i frykt for å bli avslørt. Romanen er lavmælt og poetisk, og uventet fengende til å være så anslagsvis stillferdig. Karakterene trådte gradvis frem for meg gjennom et sanselig språk og subtilt kinkige relasjoner, både privat og politisk, mens den illevarslende stemningen lå som et tjukt lokk over handlingen fra starten av.

Aina BassoBasso balanserer litterære hensyn til språk og den gode historien, en kyndig historisk skildring av Romanifolket i Norge på 1800-tallet, og et indirekte og humant innspill til den aktuelle og (som regel) inhumane diskusjonen om Romanifolket i Norge i dag. Dessuten var slutten like herlig dramatisk overraskende som i fjorårets vinnerroman, Fugletribunalet av Agnes Ravatn. Så jeg tenker konspirasjonsteoretisk at det finnes en hemmelig Samlaget-oppskrift på romaner som bokbloggere er særlig mottakelige for: Underspill, underspill, underspill – ACTION!!! Katastrofe.

Marit Kaldhols det skulle vere sol, vi skulle reise til Łódź er min selvsagte favoritt til Årets roman. Selvsagt fordi jeg har et like sterkt bånd til Kaldhol som det andre har til Dostojevskij, Hamsun eller Bjørneboe. Skjellsettende leseropplevelser i de formative år, sporene kan umulig viskes ut. For meg startet det tidlig, med barneboken Farvel, Rune i 1986. Med den boken klarte Kaldhol å etablere i en seks år gammel kropp, med en langt over gjennomsnittlig følsom sjel, at det som var trøblete og vondt og vanskelig også var en del av livet, at det var greit, og til og med kunne være fint på en litt mystisk måte. Farvel, Rune var den første boken jeg maste meg til å få, og jeg utfordret meg selv til å lese hele boken uten å gråte. Tredve år senere har jeg fremdeles ikke klart det. Tredve år senere trykker Kaldhol på samme knappene.

kaldhol. det skulle vere sol, vi skulle reise til Lo dz. omsldet skulle vere sol, vi skulle reise til Łódź handler om et år i unge Jennys liv. Hun har mistet moren i en ulykke, og bor alene i huset med den nesten blinde bestefaren Olvar rett over tunet. Storesøsteren Sol er rusmisbruker, og romanen åpner med at Jenny setter seg inn i bilen for å lete etter henne. Deprimerende sosialrealistisk? På ingen måte. Samtlige kapitler i boken bør leses to ganger: Første gang for plott og sammenhengen i historien. Andre gang for å dvele ved det vakre språket, og underteksten bak metaforene som røper hvordan Jenny egentlig har det, alt det hun selv ikke formulerer.

Det er nærliggende å si at Kaldhol skriver om død, tap og sorg, og at det er derfor det gjør inntrykk å lese. Men egentlig handler det mer om livet og kjærligheten. Mennesker tåler mye djevelskap og motstand uten å knekke. Det vi ikke tåler så godt, er å miste det fineste i livet, og de vi ikke kan leve uten. Det er det Kaldhol skriver så innsiktsfullt, gripende og poetisk om. Samtidig gjør hun det en av karakterene i ungdomsromanen hennes søkeord: ayotzintli ønsker å oppnå med kunsten sin:

«Jag vil öppna rum i människan – stora tomma rum – så att dom själva ser och känner denna plötsliga längtan att fylla dom.»

Måtte langt flere lesere oppdage Marit Kaldhols bøker. I beste fall åpner hun store tomme rom i deg som du lengter etter å fylle. I verste fall har du bare lest en god roman. Hvis Marit Kaldhol hadde vært en karakter i Ringenes herre, ville hun ha vært Gandalv.

Trivia på blogg: Ifølge min polske kollega Anna uttales Łódź ikke som låts, men vodsj, der o-lyden lener seg mot norsk u-lyd og sj-lyden likner litt på lyden du får når du knipser med fingrene. Så vet du det.

de som ikke finnesI Åpen klasse har jeg fremdeles en jobb å gjøre. Simon Strangers ungdomsroman De som ikke finnes ble lest og forsøksvis fordøyd i påsken, omtrent tre uker før nettavisene eksploderte med rapporter om alle som drukner i Middelhavet hvert år, på vei til Europa i håp om et bedre liv. De som ikke finnes er tredje bok i en trilogi for ungdom, og handler om papirløse asylsøkere. Barsakh er en form for skjærsild i islam, der de døde venter på dommedag. På en måte er Samuel død allerede og lever i Barsakh; papirløs, hjemløs, verdiløs, uønsket overalt, på evig flukt.

Andreboka i trilogien, Verdensredderne, passer nok bedre for ungdom enn voksne. Men både De som ikke finnes og førsteboken Barsakh bør leses av ungdommer i alle aldre som fremdeles har klart å forsvare hjerte og samvittighet mot retorisk iskalde tankerekker om hvorfor fortvilte menneskers verdi handler om statsbudsjett og logistikk i et land så absurd rikt på ressurser og plass.

Samuel fra Ghana er 21 år og ofrer alt for å komme seg til Norge. Bak seg har han et liv uten muligheter, med fattigdom, voldtekt, drap, prostitusjon, dop, sult, utnytting, kriminalitet og enda mer fattigdom. Foran seg har han en lapp med adressen til Emilie i Bærum, jenta som reddet livet hans tre år tidligere på Gran Canaria (i Barsakh). Nå har han et halvhjertet håp om at hun kan redde ham enda en gang, og oppsøker hjemmet hennes i Bærum.

Romanen veksler mellom perspektivene til Samuel og Emilie, og det er sårt å lese hvor stor avstanden er mellom dem i De som ikke finnes sammenliknet med Barsakh. Håpet renner ut. Emilie blir skremt av forandringen Samuel har gjennomgått siden sist, og er redd ham. Samuel har opplevd så mye forferdelig, men klarer ikke å nå fram til Emilie eller formidle hva som har skjedd. Emilie står ved terskelen til voksenlivet med alle muligheter et menneske kan ønske seg. Samuels erfaring er annerledes: «Det har vært altfor vondt å leve altfor lenge.»

Språklig sett er bøkene langt enklere enn (det jeg har lest av) Strangers voksenromaner, men på grunn av tematikken gjør ikke det så mye. Her er det ingenting som trekker oppmerksomheten vekk fra innholdet, og flere steder føles det som å skli nedover i et mørkt hull uten noen flotte formuleringer jeg kan klamre meg fast til på vei nedover.

Trilogien er moralsk, uten å være moraliserende. I De som ikke finnes banker Samuel fra Ghana på soveromsvinduet til Emilie i Bærum en morgen og ber henne om hjelp. Det burde ha vært et passende bilde på Norges forhold til mennesker fra den tredje verden. Noe av det siste Samuel sier til Emilie er likevel: «Det er bare ikke plass til meg i denne verden.» Men hvor skulle han ellers være, om ikke rett utenfor vinduene der vi – med Arnulf Øverlands ord – tåler verdens urett så inderlig vel?

VinternovellerJeg ville ha utropt De som ikke finnes til min soleklare favoritt, hvis det ikke var for at jeg nå har lest Ingvild H. Rishøis novellesamlinger La stå og Historien om Fru Berg, klar for å lese den nominerte Vinternoveller. Jeg tenker at oddsene er ganske dårlige for at Rishøi mellom andre og tredje bok har skrevet seg ned fra en brukbart stormfull litterær høyde, til et lite konkurransedyktig svadanivå. Topp tre noveller så langt? «Jentene mine», «Historien om Fru Berg» og «Det regner inn». Den klumpen i magen gjorde vondt, gitt.

Men gjennom Rishøis noveller har jeg endelig klart å definere hva det er jeg savner når jeg leser norsk samtidslitteratur og sier at jeg savner noe: Klassebevissthet. Det er det jeg savner. Rishøis noveller har klassebevissthet i et monn som nesten fyller hele den samtidslitterære kvoten for 2010-2020. Men det burde ikke være et hvileskjær for noen forfatter. Husk: Du må ikke sove!

Livet ser litt annerledes ut når man ikke kan lese eller har penger nok til å kjøpe en bussbillett (jeg har sniklest første side i Vinternoveller), enn når en forfatter for eksempel skriver om livet til en som sitter der ved skrivebordet og ikke klarer å formulere hvor vanskelig det er ikke å kunne formulere det som burde kunne formuleres for å skape en sammenheng i noe. Gjerne på grunn av en barndom som var i overkant anti-Disney både tematisk og strukturelt. Som er det jeg, til tross for iherdig og variert norsklesing de siste par årene, fremdeles har en overbevisende følelse om at alle norske forfattere skriver om hele tiden. Bortsett fra Rishøi. Og de andre nominerte. Ser det ut til at jeg har dokumentert ganske solid lenger opp.

Jeg har skrevet et utkast om Rishøis noveller som sannsynligvis aldri blir publisert, hvor jeg åpner prangende og pompøst med et lærd sitat av Hemingway, og i løpet av andre avsnitt oppdager at jeg liker Rishøis noveller langt bedre enn Hemingways. Men så er Hemingway da også den eneste Døde Hvite Mann hvis forfatterskap jeg setter enda mindre pris på enn skriveriene til han nordlendingen som donerte Nobelprisen sin til Dr. Goebbels. Så her kan alt fremdeles skje.

ida jacksonApropos Dr. Goebbels og hans publiseringsdyktige norske nazitilhengere: Om siste nominerte bok ut, Ida Jacksons dokumentar Morfar, Hitler og jeg, kan jeg foreløpig bare si at den handler om Jacksons tilfeldige oppdagelse av at bestefaren hennes var SS-mann og redaktør for den nasjonalsosialistiske avisen Germaneren. Det var også den boken jeg endte opp med å kjøpe i stedet for Fifty Shades og Jon Fosse da den litterære midtlivskrisen min hadde stabilisert seg. Ikke minst var/er boken ifølge omslaget på pocketutgaven nominert til Kritikerprisen, Bokbloggerprisen og Brageprisen. I den rekkefølgen.

Da må den vel være bra? Eller?

Bokbloggerprisen og greier, midt i fleisen på leseren – i samme åndedrag som både Hitler og morfar. Hjertet mitt svulmer av stolthet. Og det aner meg ut fra baksideteksten at jeg kan få bruk for en av anekdotene mine om døde dyr, hvis jeg anmelder boken og ingen har spurt i kommentarfeltet først.

Siste punkt på dagens timeplan er bokhøsten, som starter snart snart. Jeg liker bokhøsten. Det er den eneste tiden på året jeg tror at jeg vil rekke å lese alt jeg har lyst til, og den tiden på året jeg leser aller minst. Hvis det er lykkerus du ønsker deg her i livet, er selvinnsikt det første du bør kvitte deg med. Målet i år er som i fjor å finne noen dugelige kandidater til Bokbloggerprisen, og helst noen forfattere som ikke er så kjent fra før. Men det viktigste er selvsagt at de skriver bra ting. Så det går i norsk årgang 2015, alle sjangre, selvpubliserte skriverier ikke medregnet.

Første store skjær i bokhøstsjøen er lokalisert utenfor Helgelandskysten et sted. Fem personer har allerede kontaktet meg uavhengig av hverandre for å spørre om jeg vet at Roy Jacobsen nå kommer med en oppfølger til De usynlige. Sist ute var min mor, som ringte fra Helgelandskysten et sted for å si at hun gleder seg til å lese både boken og min påfølgende slakt. Hun betaler full pris for den boken, så det må hun ha lov til.

Men så blir jeg litt oppgitt, for jeg sa jo at De usynlige 2 ville utgis bokhøsten 2015 så tidlig som 17. august i fjor! (I mitt svar til kommentar 7, siste linje) Hvis folk hadde lest bloggen min OG alt som skrives i de sykt lange og kaotisk (u)strukturerte kommentarfeltene, ville alle ha lest det her først! (Jeg foregriper en fornuftig innvending, og det er at de som både elsket De usynlige OG leste hele det lange kommentarfeltet – hvor alle andre som heller ikke likte boken uimotsagt avla rapport i tur og orden– sannsynligvis fortsatt sliter med en brysom PTSD.)

Forlaget bruker adjektiver som «dramatisk», «intens» og «handlingsmettet» for å beskrive Hvitt hav, som altså er en kjærlighetshistorie fra andre verdenskrig. Aha, ser man det. Siden De usynlige var selve motpolen til alt som er dramatisk, intenst og handlingsmettet, tyder dette på at også Moshonista hadde rett, da hun i januar 2014 antok at de viktigste delene av De usynlige ikke kom med i den endelige versjonen:

«Alas – man kan gjerne ha som mål å beskrive mennesker i en spesiell tid, i et spesielt landskap – men det må jo være en historie i midten – noe å bygge rundt. Det undrer meg om ikke Jacobsen glemte de kapitlene på hytta – gadd ikke reise tilbake, og skitta au au, ingen merker noe likevel. Could it be?»

It could be.

Jeg er delt, og har fremdeles ikke bestemt meg for om De usynlige 2 skal leses eller ikke. På den ene siden har jeg sverget aldri å lese Jacobsen igjen, noe alle Jacobsen-fans (og kanskje også Roy Jacobsen selv, for alt jeg vet) ville ha satt stor pris på, minus min mor. Men på den andre siden finnes det et optimistisk lite barn i mitt indre, som plent nekter å tro at det går an å skrive kjedelige romaner om andre verdenskrig. Overbevisningen krever selektiv hukommelse og mye velvilje, og jeg har rikelige mengder av begge deler.

Men faen heller, altså. Ikke før har Frodo tråkket seg gjennom ni hundre tettskrevne sider for å kaste ringen i gryta, så må man trå til og lese De usynlige – the lost chapters? Nei, det må man ikke. I stedet kan man lytte til de advarslene man får, og i seks måneder advarte Moshonista meg mot De usynlige: «Ikke les den, du må ikke lese den, ikke gjør det, ikke les, ikke — [jeg leser likevel] — jammen, det var jo det jeg SA!» Denne gangen lytter jeg. Kysten er klar for all den hemningsløse beundringen kritikere, bloggere og lesere klarer å mobilisere for Hvitt hav. I alle fall inntil videre. Jeg skal lese noe annet, hva som helst egentlig, så lenge det ikke er selvpublisert. Alle tips mottas med takk!

Om bøkenes opprinnelse: Tolkien var hovedbok i Den Norske Bokklubben, Høyer fikk jeg fra Tiden, Basso og Kaldhol fra Samlaget, Strangers trilogi fra Cappelen Damm, Rishøis samlede noveller fikk jeg i julegave fra mamma og Jackson via bursdagsgavekort fra Mario. Bokhyllene mine har aldri vært tjukkere, og jeg har aldri vært gladere. Tusen takk!

Unnskyld

unnskyldUnnskyld er Ida Hegazi Høyers tredje roman, og lest i forbindelse med nominasjonen til Bokbloggerprisen 2014 i kategorien Årets roman. Etter å ha hørt og lest mye om hvor fantastisk Unnskyld er det siste halvåret, er det kanskje naturlig at jeg ble skuffet? For selv om romanen har sine kvaliteter, er svakhetene like påfallende.

Utgangspunktet for handlingen er dramatisk: En ung kvinne kommer hjem fra fest og finner sengen hun deler med samboeren Sebastian stående oppredd utenfor inngangspartiet. Hun låser seg inn i leiligheten og finner ham hengt på soverommet. Andre kapittel er nesten like illevarslende. To år tidligere møtes de for første gang, og før kvelden er over er de forlovet med en ring Sebastian lager av fiskesnøre.

«Jeg kjente med det samme at det var en ubehagelig ring, en ring som kom til å gnage, men du sa jo den var sterk, sterkere enn gull, sterkere enn blod, at det ikke lenger fantes noe deg eller meg. Denne ringen kommer aldri til å ryke, det var dine ord, og du fikk rett. Vi forlova oss sånn, med fisketråd. Og jeg husker denne dagen. Hvordan vi gjorde hverandre større. Hvordan vi insisterte på ikke å være en tilfeldighet. Den første natta. De første orda etterpå. Hvordan ingenting virka tilfeldig lenger.»

Så. Unnskyld er altså ingen trivelig kjærlighetshistorie. Spørsmålet er hvorfor det går så galt til slutt. Stygt må det være, for som hun oppdager på første side: «Du hadde låst. Og dette kom jeg aldri til å glemme – du visste jeg var den eneste med nøkkel.»

Hun nærmer seg et slags svar i ettertid, gjennom en kronologisk fortelling om forholdet deres fra første til siste kveld. I første omgang – og litt for lenge – er det en fortelling om blind forelskelse, ønsket om at kjærligheten skal være altoppslukende, og troen på et liv hevet over hverdagens trivialiteter. Hun henvender seg direkte til Sebastian – du – en inderlig fortellerform som også understreker betydningen av tittelen «Unnskyld». Skyld er romanens viktigste, men også mest uforløste tema. Å skulle leve videre når den man trenger å be om unnskyldning ikke lenger er i live, og man selv har skyld i det.

«Jeg så det ordet, jeg tror det. Som en bjørk på vei bak sola i en blå dags skygge, noe sånt. Jeg så det ordet, og jeg hadde det nesten. Men jeg visste ikke hvem av oss det skulle komme fra, og heller ikke visste jeg at dette ordet, selv dette sanneste riktigste ordet, ikke bare var feil, men også altfor lite.»

Godt sett, godt sagt, og Unnskyld på sitt sterkeste. Ellers er romanen mest vellykket litterært når grensen mellom det bokstavelige og metaforiske blir utydelig, og sklir over i hverandre. Forlovelsesringen av fiskesnøre gnager seg inn i fingeren hennes og blir betent. Fingeren må dekkes til før ny hud dannes og skjuler ringen. Da er fingeren deformert.

Ringen er et ekkelt symbol på ambivalensen i kjærlighetsforholdet som hun selv vegrer seg for å formulere. Samtidig er den en del av handlingen, et symbol som også diskuteres av karakterene. Som Sebastian sier når han gir henne ringen første kveld: «Venstre ringfinger, vena amoris, herfra går det rett til hjertet.» I siste kapittel, etter at Sebastian er død, er ringen i ferd med å gå i oppløsning i blodet hennes og på vei mot hjertet: «Men jeg vet, og jeg vil at du skal vite, når du kommer til hjertet, så dør jeg.»

Et annet eksempel er hemmeligheten som er skjult i leiligheten, en del av plottet der hun hakker løs på gulvet for å komme til det Sebastian har skjult under overflaten. Konflikten mellom henne og Sebastian har en like symbolsk dimensjon, der hun hakker løs og tvinger seg ubarmhjertig inn i traumer han ikke klarer å forholde seg til. Denne dobbelte funksjonen til plottelementer og symbolikk minner meg om Ibsens teknikker i Vildanden. At funksjonen er så umiskjennelig symbolsk, svekker ikke effekten det aller minste.

Romanen har mange velskrevne og innsiktsfulle partier med sofistikerte virkemidler som fungerer helt utmerket på egenhånd. Det er ubehagelig lesning, blant annet fordi Høyer vet akkurat hvor hun skal trykke for å utløse smerte – både hos karakterer og lesere. Samtidig er det her problemene med Unnskyld dukker opp. Teksten refererer tungt til seg selv og sin egen litteraritet. Men under tekstens forseggjorte overflate skorter det hardt på karakterenes troverdighet.

Fortellerstemmen er ment å tilhøre en ung kvinne som jeg ikke kan mistenke for å være smart eller moden nok til å være den egentlige fortelleren. Hun er 21 år, Sebastian kaller henne banal med rette, og hun er så ordinær at hun egentlig er genuint uinteressant både som karakter og forteller i en roman. Likevel er hun avsenderen for en lang rekke dyptpløyende og velformulerte refleksjoner som et langt voksnere og klokere menneske bare kan misunne henne. Umodenheten forklarer de plottmessige valgene hennes, men utfordrer troverdigheten i selve fortellingen. Fordi det selvfølgelig ikke er hun som forteller historien, men forfatter Høyer, en godt over gjennomsnittlig språklig bevisst forteller som også befinner seg på en annen planet enn jeg-personen hva refleksjonsevne angår.

Men ok, jeg kunne kanskje ha klart å tiltro en umoden karakter evnen til å transformere seg kjapt til en moden forteller etter Sebastians selvmord, forutsatt at karakteren Sebastian var mer troverdig. I stedet tror jeg enda mindre på ham enn fortelleren, rett og slett fordi han er ubegripelig som noe annet enn hennes konstruerte kjærlighetsobjekt.

Unnskyld legger opp til at jeg som leser kan forvente meg noen ideer om hvem Sebastian egentlig var. Men Sebastian mangler sammenheng. Den traumatiserte niåringen vi til slutt får vite at han en gang var, er troverdig i seg selv, og svært interessant. Jeg skjønner imidlertid ikke hva han har med den voksne Sebastian å gjøre. Det finnes ingen fellesnevner mellom den lille gutten og den voksne mannen annet enn at fortelleren påstår at de er samme person. Men jeg tror henne ikke. Avstanden mellom de to versjonene av Sebastian er altfor stor.

Uten en fellesnevner jeg kan tro på, virker bakgrunnen hans mer som forfatterens nødløsning for å få plottet til å gå opp. Kosekosekose-forholdet de har i starten, og kontrasten til de underliggende traumene stemmer ikke overens med noe jeg gjenkjenner som menneskelig. Det er omtrent like interessant som krimromaner der morderen bare er gal. Jeg forstår derfor ikke hvorfor Høyer brukte store deler av romanen på å dvele ved en forelskelse som likner alle andre forelskelser, mens hun ikke brukte plass på å utforske den delen av historien som ikke er til forveksling lik alle andre historier. Det var der det egentlige stoffet hennes – og karakterenes troverdighet – lå. Sånn sett kan man sikkert si at Unnskyld fungerer litterært, men den er psykologisk uinteressant. For de som har tro på sånne distinksjoner.

I så fall bør man nok også ha sansen for Høyers repetative og kompakt rytmiske stil. Noe jeg vil tro at mange har, siden denne stilen er relativt poppis i norsk samtidslitteratur. Jeg ble derimot mer sliten enn begeistret over de mange setningene à la «Det var umulig å forestille seg, eller det var umulig å tenke seg til, hvem du var, hva du drev med», og fikk hyppige assosiasjoner til Askeladdens «Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den». Selv foretrekker jeg å lese setninger som bestreber seg på glassklar presisjon fremfor den klangskapende, men famlende multiple choice-varianten.

Unnskyld er nominert til Bokbloggerprisen 2014 i kategorien Årets roman, sammen med Marit Kaldhol det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz og Aina Basso Finne ly. Flere synspunkter på boken finner du her.

Boken fikk jeg fra Tiden.

Bokbloggerprisen 2014 – kortlisten

Endelig er ventetiden over. 52 bokbloggere har nominert de norske bøkene fra 2014 de likte aller best innen kategoriene Årets roman og Åpen klasse. De tre bøkene som fikk flest poeng i de to kategoriene er samlet på en kortliste.

Det er nå konkurransen begynner for alvor. De seks bøkene på kortlisten skal samleses av bokbloggere i perioden 1. februar til 31. juli. Alle bøkene får hver sin måned, og alle som vil kan være med på samlesingen. Den endelige avstemningen starter 1. august, og da nullstiller vi poengene fra nominasjonsrunden. De bloggerne som har stemmerett i august, er de 52 bokbloggerne som nominerte minst én bok i januar.

Vi inviterer alle de kortlistede forfatterne til bokbad og prisutdeling under bokbloggertreffet i Oslo i september, og da avslører vi hvem de to heldige vinnerne er. Men hovedpremien er – i år som i fjor – å komme på kortlisten, og bli lest og omtalt av mange bokbloggere i løpet av det neste halvåret. Gratulerer så mye til de seks forfatterne!

Her er årets kortliste.

ÅRETS ROMAN

unnskyld

Ida Hegazi Høyer Unnskyld (Tiden Norsk Forlag)

Man må være to, sa du, og jeg skulle vært en bok, og jeg skulle vært uendelig. Jeg skulle stått i hylla di, eller ligget på bordet ditt, eller hvilt i hendene dine. Og du skulle bladd i meg, lest i meg, tegna kruseduller i margen min, små dyr og strekmennesker, lev vel og la stå. Jeg skulle ikke ønsket mer. Jeg skulle ikke ønsket lenger. Men at du ville tilgitt denne boka. De minste orda, og de aller største.

En ung kvinne møter en ung mann, de flytter sammen nærmest umiddelbart, fullstendig oppslukt av hverandre. Men etter kort tid kommer de første tegnene på at alt ikke er som det skal være. Hva vet de egentlig om hverandre, hvor mye vil de vite, og hvor går den faktiske grensen mellom sannhet og løgn, drøm og virkelighet?

Aina Basso

Aina Basso Finne ly (Samlaget)

Skogen syg meg inn i seg og lukkar seg rundt meg, slik han løynde meg då eg trong han, eit ly mot dei som jaga meg. Det kunne gått så gale, alt saman. Men det har gått godt i staden, og no er eg her.

Finnskogen, 1849. Hanna søkjer teneste hos ein enkemann med to søner. Karfolket på garden har ikkje mykje til overs for dei som er av reisande slekt, og Hanna må halde tett om kven ho er. Den yngste sonen får eit godt auge til henne, men odelsguten står i vegen for hans forsøk på å nærme seg. Fordommar, frykt og sjalusi gjer seg etterkvart gjeldande, og Hanna må ta stilling til kva tryggleiken er verdt om han går på kostnad av hennar eigen fridom. Finne ly er ei forteljing frå romanifolkets nære forhistorie, som også speglar vår tid.

kaldhol. det skulle vere sol, vi skulle reise til Lo dz. omsl

Marit Kaldhol det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz (Samlaget)

To søstrer, Jenny og Solrun, veks opp saman med mamma og bestefar Olvar. Dei leikar på stranda og i skogen, byggjer hytte i det store tuntreet. Mamma les eventyret om Raudhette og ulven. Storesøster Solrun skulle alltid passe på Jenny. Ingen skulle gå seg vill. Mamma skulle vere der. Det skulle vere sol. Det som hender skulle ikkje hende. Jenny må vere sterk, ta ansvar, vise omsorg. Men kven skal ha omsorg for Jenny? Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz er ein roman om eit nært og sårt søsterforhold, og om det å vere pårørande.

***

ÅPEN KLASSE

ida jackson

Ida Jackson Morfar, Hitler og jeg (Aschehoug)

Ida Jackson er barnebarnet til Per Pedersen Tjøstland – SS-mann, frontkjemper og redaktør for den nasjonalsosialistiske ukeavisen Germaneren. Hun fikk vite om morfarens bakgrunn ved en tilfeldighet. «Morfar, Hitler og jeg» handler om hvordan hun måtte se familien sin – og seg selv – i et helt nytt lys. Hun lar leseren bli med på en reise inn i det ideologiske universet til Germanske SS Norge, kanskje den mest ekstreme organisasjonen i norgeshistorien. Forfatteren bruker det personlige for å formidle norsk krigshistorie på en ny måte. Og hun bruker møtet med fortidens ekstremisme for å forstå ekstreme strømninger i dag.

de som ikke finnes

Simon Stranger De som ikke finnes (Cappelen Damm)

Overalt lever papirløse mennesker, de som ikke finnes. Samuel fra Ghana vet hva det vil si å ofre alt i håp om et nytt og bedre liv i Europa, da han flyktet til Gran Canaria. Den gangen forsøkte norske Emilie å hjelpe. Til slutt ble Samuel likevel funnet og tvangsreturnert. Det siste han fikk av Emilie, var en lapp med adressen hennes. Nå står han utenfor huset hennes i Bærum. Bak seg har han opplevelser ingen i dette landet vet noe om. Med den tredje og siste boka om Emilie har Simon Stranger skrevet en aktuell, medrivende og politisk ungdomsroman. De to første bøkene i trilogien, Barsakh (2009) og Verdensredderne (2012) er solgt til oversettelse i en rekke land, deriblant Brasil, Tyskland, Sør-Korea og Japan.

Vinternoveller

Ingvild H. Rishøi Vinternoveller (Gyldendal)

Ingvild H. Rishøis bøker kan ikke unngå å berøre leseren, og mer enn noen annen klarer hun å fremstille hvor skjørt og sårbart mennesket kan være, hvor uberegnelig hverdagen er. Novellene hennes er både bevegende og litterært kresne, og dypt innsiktsfulle i sitt blikk på menneskene. I Vinternoveller handler det om å være på rømmen med Valdresekspressen, om karaoke, kjøpesentre og snø, og om hvor vanskelig det kan være å få kjøpt seg en pute. Men først og fremst er Vinternoveller tre historier om kjærlighet. Om mennesker som vil godt, som gjør sitt beste, men som ikke alltid får det til.

***

I år som i fjor er det én mann og fem kvinner på kortlisten. I år som i fjor er det Cappelen Damm som stiller med mannen. Sjangrene i Åpen klasse ble i år dokumentar, ungdomsroman og novellesamling.

Da langlisten ble offentliggjort for to uker siden, nevnte jeg at det var veldig jevnt mellom bøkene på langlisten. Tredje- og fjerdeplassene i begge kategorier hadde like mange poeng, og det var flest antall førsteplasser som avgjorde hvilken bok som kom med på kortlisten. I kategorien Årets roman fikk Lars Mytting Svøm med dem som drukner 50 poeng; like mange poeng som tredjeplassen på kortlisten, men med færre førsteplasser.

I Åpen klasse var konkurransen enda jevnere. Tredjeplassen på kortlisten i Åpen klasse hadde 54 poeng. Det hadde også Lise Forfang Grimnes Kaoshjerte, men boken som gikk videre hadde flere førsteplasser. Eli Fossdal Vaage Hekla myter hadde hele seks førsteplasser og fikk 52 poeng, mens fjorårets kortlistede forfatter Siri Pettersen fikk 51 poeng med Råta. Veldig jevnt, og kjempegøy at debutantene Grimnes og Vaage markerte seg så sterkt.

Mer informasjon om bakgrunnen for prisen og reglene for nominasjon og avstemning finner du på Bokbloggerprisens hjemmeside.

Samlesingen av de kortlistede bøkene starter førstkommende søndag, og i år får komiteen hjelp av to utmerkede bloggere til å arrangere samlesingen. Tusen takk til Artemisias verden og Moshonista som stiller opp!

Samlesingsplan:

Jeg synes mine medbloggere har stemt frem en utmerket kortliste. Kaldhols roman er den eneste boken jeg har fullført foreløpig, og den fortjener både en plass på kortlisten og mange flere lesere. Jeg har lest halve Finne ly og en tredjedel av De som ikke finnes, og kan si det samme om dem. Ut fra det jeg har hørt om bøkene til Høyer, Jackson og Rishøi, spår jeg at det vil bli veldig vanskelig å velge hvem jeg skal stemme på når vi kommer til august. Her kan det gå alle veier. I mellomtiden gleder jeg meg stort til samlesing!