Merkelapp: diktsamling

Høstbøker fra Cappelen Damm

Det er mandag, ferien er over, og bokhøsten er her igjen. Cappelen Damm holdt sin pressekonferanse på Kulturhuset i dag, og de utgir som vanlig flere bøker på ett år enn det jeg vil klare å lese med resten av livet til rådighet. Etter å ha brukt årets første sju måneder på flest mulig ikke-norske, underholdende bøker med en historie å fortelle, vegrer jeg meg fremdeles for fem måneders lesning av norske bøker om folk som aldri beveger seg utenfor komfortsonen, men likevel føler konstant ubehag. Forsettet for høsten er derfor å gjøre mitt beste for å unngå dem.

Hva er da bedre enn å innlede bokhøstbloggingen med litt science fiction? Didrik Morits Hallstrøm debuterte i 2011 med Du er ikke død før jeg slutter å elske deg. Til tross for den utrolig flotte tittelen har jeg ikke lest debutromanen. Men jeg har lest andreboka hans Krø fra 2014, en nygotisk grøsser fra en forblåst øy på Vestlandet, som faktisk var både grøssende og god, og fortjener langt flere lesere enn andrebøker vanligvis får.

I Krø blir skillet mellom virkeligheten og hovedpersonens selvlagde dataprogram visket ut når han reiser til øya Krø fordi bestefaren ligger for døden. Programmet begynner å leve sitt eget nifse liv, samtidig som folk han trodde var døde kanskje ikke er det likevel. Jeg husker boken som spennende og original, i tillegg til at Hallstrøm har dreisen på det som alle de andre norske forfatterne driver med: Relasjoner, gamle og nye familieproblemer og grubling over livet i fortid, nåtid og fremtid. Krø er et ypperlig eksempel på at litt fantasi aldri har skadet noen, og at de nære tingene funker vel så bra når de er en del av et spennende og oppfinnsomt plott.

Høstens roman heter Lysår, og er allerede i salg. Forlagets omtale: «Solstormer har gjort jorda ubeboelig. Menneskehetens siste håp, 16 utvalgte passasjerer i kryosøvn og med slettet hukommelse, er på vei til nærmeste levbare planet, 319 år unna. Norge, den eneste våkne ombord på romskipet, gjør det beste ut av vakten sin. Han vasker korridorene, løser de ukentlige testene, tar pillene og overser de merkelige bankelydene fra lufteanlegget. Alt forandrer seg når Norge oppdager en skjult melding i selvmordsbrevet fra Nederland. Han befinner seg snart på en umulig reise gjennom tid og rom. Tilbake til den han engang var og det han engang forlot.»

Da Eli Fossdal Vaage debuterte med diktsamlingen Hekla myter i 2014, skrev hun seg til en velfortjent plass på langlisten til Bokbloggerprisen 2014. Det er ikke verst for en diktdebutant. Hekla myter er tematisk beslektet med Ruth Lillegravens Urd, men byr på større folkelighet og glimt i øyet. En ung kvinne skriver om formødrene sine fra gården hun har arvet, ut fra minner, bilder og avtrykkene kvinnene har satt igjen i rommene og naturen rundt gården. Jeg har ikke lest samlingen siden 2014, men ble umiddelbart slått av hvor nydelige diktene er da jeg hentet dem frem fra bokhyllen igjen nå. Det er vanskelig å velge favoritter, men her er et kort dikt fra bestemorens siste tid:

Ho seier om eg fekk ta handa di

føra fingeren inn bak synsnerven

tett inntil beinet

heilt til punktet i kraniet

der ordet avskjed sit

skulle eg auka trykket, seia her

akkurat her er det at det gjer vondt

Årets diktsamling heter Herlege lærarar og utgis i september. Forlagets omtale: «Eli Fossdal Vaages nye diktsamling består av stor og mangslungen poesi. Gjennom oppvekstminner og erfaringen av å selv bli mor, kommer det levende livet til orde i et språk som både er tydelig og høystemt på samme tid.»

Eirik Husby Sæther har tidligere skrevet tre krimromaner jeg ikke har lest. I oktober kommer Pornomania, som ifølge katalogplasseringen ikke er en krimroman. Jeg håper likevel at Sæther har beholdt de krimobligatoriske skillsene som plottsnekrer selv om han sjangermessig nå flytter til et dramaturgisk ødeland. Ut fra forlagets beskrivelse av boken har han i alle fall krimsjangerens blikk på outsidere som lager problemer for langt flere enn seg selv.

Forlagets omtale: «Mattis vokser opp i en tid med pornoblader og svart sladd. Så kommer internett, sladden forsvinner og etter hvert blir pornofilmene gratis gjennom strømmetjenester, og for å tiltrekke seg «kikkere» blir pornoen mer voldelig og preget av ydmykelse. Da tar pornoen over livet til Mattis. Han går fra å bo i et hus med foreldre og en lillesøster, til å bli et barnevernsbarn som holdes innesperret på institusjon. Han dømmes for voldtekt, brannstiftelse og grov vold. Pornoen lukker ham inne i et rom, et kroppslig fengsel han prøver å bryte ut av. En roman om en generasjon av kikkere. Om utagerende sex og ensomhet.»

På pressekonferansen i dag slo det meg at porno er et merkelig fenomen, fordi det er en slags avsondret verden som ikke kommuniserer med eller forholder seg til resten av verden. Og da mener jeg ikke på samme måte som norsk samtidslitteratur. Ideen bak porno er selvforklarende, men gjennomføringen? Not so much. Jeg satser på at Pornomania gir utvidede perspektiver.

Selv rekker jeg neppe å lese mer enn disse tre fra Cappelen Damms høstliste, i hvert fall ikke den skjønnlitterære listen. Du, derimot, leser sikkert både fortere og mer enn meg, og finner uendelige mengder nye høstbøker i katalogen deres her.

Og ellers?

Hvis du pleier å lese bøker for barn eller har folk med småtroll på gavelisten, ville jeg tatt en ekstra runde i barneavdelingen. I tillegg til alle de splitter nye og moderne bøkene jeg ikke har en formening om, finner du praktfulle utgaver av Astrid Lindgren, H.C. Andersen, Harry Potter, Askeladden, Nøtteknekkeren og Mummitrollet som jeg kjenner at jeg innerst inne ønsker meg veldig mye mer enn de kjedelige voksenbøkene uten bilder.

Hvis du leter etter sakprosa, ville jeg aller først valgt en bedre guide enn meg. Men siden du nå er her og leser. Mine topp fem utgivelser blir i tilfeldig rekkefølge den engelske økologiske bonden Rosamund Youngs Kuenes egentlige liv. Fornuft og følelser, der hun beskriver livet på gården med kuer som lever det gode liv; hvilken personlighet og særegenheter de ulike kuene har, og hvordan de blir venner med og oppfører seg mot hverandre. Ellen Sofie Lauritzen har skrevet Snakkes til uka, hvor hun utforsker hva date-appene gjør med oss som individer og samfunnet.

Et uønsket folk beskriver en hittil ubeskrevet del av romfolkets skjebne i Norge før og under andre verdenskrig, og konsekvensene av den såkalte sigøynerparagrafen fra 1927. De som ennå ikke er trett av å diskutere eller lese om norske verdier, har nok godt av å lese Per dør, Per Fugellis aller siste bok. Den er skrevet som en tilstandsrapport i livets siste avsnitt, med humanist Fugellis siste budskap for ettertiden og en påminnelse om hva som virkelig teller. The Real FrP. En bok for folk flest av Stein Vathne er basert på suksessen i sosiale medier, en parodiversjon av vårt morsomste stortingsparti, nå også i bokform.

Så ble ikke rekkefølgen så tilfeldig likevel, men det er tross alt stortingsvalg snart. Bruk stemmeretten, stem klokt og les gode bøker.

Advertisements

Nye bøker fra Cappelen Damm

Cappelen Damm presenterte høstbøkene sine innen norsk skjønnlitteratur og dokumentar forrige uke, til sammen ca 60 bøker. Det er et par år siden sist Cappelen Damm holdt pressekonferanse, og det har ført til at noen av bøkene deres nok har forsvunnet for meg i den harde konkurransen fra andre store forlag med overveldende mange utgivelser å velge mellom. Ettersom jeg har et litt ambivalent forhold til å vie de neste fire månedene i hovedsak til nye, norske bøker, er det gledelig at Cappelen Damm utgir opptil flere bøker jeg gjerne ville lest uansett. Her er noen av bøkene jeg synes virker mest lovende, og som du trygt kan lese i stedet for Calendar Girl.

Vigdis HjorthVigdis Hjorth kommer med romanen Arv og miljø i september. Jeg leste Takk, ganske bra for nesten 20 år siden, og likte den ikke noe særlig. Etter det har jeg aldri lest noe av henne. Men hver gang jeg har sett henne i bokbad og intervjuer er hun jo så fantastisk! Belest, morsom, skarp. Med årene er jeg dessuten blitt utsatt for systematisk Vigdis-hjernevask av Moshonista, og regner det nå som sikkert at jeg vil like alle Vigdis-bøkene jeg har hamstret etter at forsvaret mitt brøt sammen ca 2013. Planen for høsten er å lese Arv og miljø i tillegg til noen av bøkene som står i hylla, blant annet essaysamlingen Fryd og fare og romanene Leve posthornet! og Et norsk hus. Det blir bra.

Forlagets omtale: «Hjorths nye roman starter som et klassisk arveoppgjør, der to sommerhytter på Hvaler står sentralt. To barn har tatt seg av stedet og foreldrene i mange år. De skal arve hyttene. Men det finnes to barn til, som delvis har brutt med familien. Hvorfor melder de seg nå på i arvetvisten? Under samtalen om arv løper en annen beretning, som setter voldsomme krefter i sving. Den handler om familiehistorien.»

Benedicte Meyer Kroneberg er blitt en av norskefavorittene for flere bokbloggere enn meg, og i september kommer hennes femte roman Dette er helt nødvendig. Hvis du ikke har lest Kroneberg før, anbefaler jeg debuten Ingen skal høre hvor stille det er fra 2010 eller tredjeboka Hvis noen ser meg nå. Jeg er spent på høstboken hennes, siden jeg har en følelse av at Kroneberg skriver sånne romaner som før eller senere blir nominert til Bokbloggerprisen. Kroneberg skriver om ganske vanlige folk på en sånn måte at jeg tenker at forfattere burde skrive mer om vanlige folk, og det er jo et standpunkt jeg overhodet ikke står for. Men i hennes bøker er det ikke kjedelig, i motsetning til ellers.

Forlagets omtale: «I Benedicte Meyer Kronebergs nye roman står et skilsmisseoppgjør sentralt. Fotografen Daniel tar med seg de to døtrene sine på en båttur, mens han tenker over hva som egentlig skjedde mellom ham og kona, Sonja. Underveis bestemmer han seg for å bryte avtalen om bare å ha med barna én dag på sjøen. Så blåser det opp. I Dette er helt nødvendig fortsetter Kroneberg sin store undersøkelse av familien.»

I juli var jeg på Litteraturhuset for å høre Selma Lønning Aarø snakke om romanen Hennes løgnaktige ytre, som utgis i september. Hun snakket mest om den drøye historien boken handler om, brukte de siste par minuttene på selve romanen, og avrundet med en cliffhanger som sikret den en plass høyt oppe på min høstleseliste. Under pressekonferansen forrige uke ga hun en kort presentasjon av historien bak, og avsluttet igjen med en cliffhanger. Ettersom cliffhangere på et eller annet tidspunkt ble strengt forbudt innen Ordentlig Litteratur i Norge, er det en slags begivenhet å få to av dem allerede før boken er utgitt. For meg som ikke liker Knut Hamsun noe særlig, ser jeg også frem til å møte ham som karakter i en roman som ikke nødvendigvis er like glad i Hamsun som det Hamsun var selv.

Forlagets omtale: «I april 1897 kunne man lese i Verdens Gang at Knut Hamsun anmeldte forfatteren Anna Munch til politiet og forlangte hennes mentale tilstand undersøkt. Bakgrunnen var at det den våren hadde blitt spredd en rekke anonyme brev som svertet ham. Hamsun var overbevist om at brevene kom fra henne. Dette danner utgangspunktet for en helt særegen kunstnerroman: En tragisk, intens og hittil ukjent historie om å være kvinne og kunstner. Den vekker et glemt forfatterskap til live, og kaster nytt lys over norgeshistoriens mest omdiskuterte forfatter.»

OppstandelseOppstandelse er Eivind Buenes fjerde roman, og utgis i begynnelsen av september. Jeg har aldri lest noe av Buene før, men forlaget har likevel sikret ham en plass på min høstleseliste ved å beskrive boken som en «bredt anlagt episk roman» som «stiller viktige samfunnsaktuelle spørsmål». Se der, ja. Åtte av åtte treff på mine favorittord når det kommer til bøker! Og så alle på en gang! Vanligvis må jeg nøye meg med ordet «roman», og det blir litt stusselig i lengden. Jeg fikk med meg et forhåndseksemplar av boken hjem fra pressekonferansen, og det er virkelig fascinerende store mengder Jesus i boken. Jesus og sex.

Forlagets omtale: «Ekstase, oppstandelse og begjær etter overskridelse. Hvor finnes de frigjørende kreftene i vår tid? En mann søker friheten i kristenfundamentalismens totale overgivelse. To par utforsker de seksuelle og menneskelige grensene for frihet. Vet man hvor langt man kan gå før man har gått for langt?»

Jeg avslutter romanene fra Cappelen Damm med den mest forutsigbare av alle, boken som ingen vil klare å unngå i høst. Jeg beklager det, men Norge har rett og slett ikke mange nok forfattere av – nettopp – bredt anlagte episke romaner til at man kan skusle dem vekk bare fordi forfatteren er kjempekjent. Jeg leste debuten Falketårnet som følsom tenåring, og krampegråt så mye av slutten at jeg brukte to timer på å lese tjue sider. Det er ti år siden forrige roman fra Erik Fosnes Hansen, og da må det være lov å glede seg til Et hummerliv, som kommer om få uker.

Fra forlagets omtale: «Et hummerliv handler om Sedd, en gutt på grensen til voksenlivet og hotellet som er hans barndomshjem. Året er 1982, og Fåvnesheim har forsøkt å gjøre seg lekkert med både svømmebasseng og minigolfbane, men likevel uteblir turistene. Gjestene består av dem som har bestilt Bryllups Pakken, og aparte fiskelag eller festlyd av ymse slag. Sedds far var en vikarlege av indisk herkomst hvis siste gjerning på jord var å befrukte Sedds mor, hotelldirektørdatteren. Om moren vet han nesten ingenting, han husker lukten av henne og det reverøde håret, men det er alt. Det er bestemor fra Østerrike og bestefar og kokken Jim som er familien hans. Og det er disse tre, som sammen med Karoline, en ganske påtrengende og pågående liten gjest med en ubendig hang til minigolf som utgjør grunnstammen i livet hans. Og så begynner historien å rulle, ubønnhørlig, frem mot en slutt som tar pusten fra leseren.»

Er det bare meg, eller byr dette utdraget fra forlagets omtale på flere karakterer, konflikter, farger og morsomheter enn en gjennomsnittlig norsk roman? Ikke bare det. Selv omtalen av boken er mer innholdsrik enn en gjennomsnittlig norsk korttekst. Jeg tror Et hummerliv kan få oss tørrskodd gjennom det meste.

Den synkende byenDokumentarbøkene til Cappelen Damm var for mange til at jeg klarte å velge ut et par av dem her. Men essays om litteratur er definitivt ikke et dårlig alternativ til annen sakprosa, spesielt når essayene handler om amerikansk samtidslitteratur. Jeg har inntrykk av at de i Amerika har funnet opp en måte å skrive bøker på hvor leseren kan få BÅDE plott OG godt språk OG humor. Om dette er et tema i Leif Bulls Den synkende byen, vet jeg ikke. Men godteriet på forsiden lover jo sitt.

Bull har en doktorgrad/PhD i amerikansk litteratur, og Den synkende byen er hans første bok. Noen av forfatterskapene han ifølge forlaget skriver lekent og innsiktsfylt om, er (jeg nevner de jeg har hørt om) Jennifer Egan, Ben Lerner, Lydia Davis og Richard Yates. Boken utgis i oktober, og «gir et dypdykk i den fornyelsen som de senere år har preget den amerikanske litteraturen». Det høres ut som en perfekt bok for alle lesere som i høst dropper norske bøker til fordel for amerikanske fordi de har fornyet seg. Kanskje er den også en perfekt bok for norske forfattere som trenger å fornye seg.

Jeg avslutter med diktsamlingene. Jeg holdt på å overse Gro Dahles Søster i katalogen, fordi den beskrives som en ideell gavebok til en søster eller sjelevenn. Jeg har ingen søster, og er fremdeles bitter for det. Men ved nærmere ettersyn er jeget som meg, et lengtende enebarn: «Det særegne fellesskapet mellom søstre er rammende og lengselsfullt beskrevet av enebarnet i denne diktsamlingen. Med varme og humor får Gro Dahle fram de mange sidene ved det å være søster.» Boken kommer i slutten av september.

Casper André Lugg ga ut sin forrige diktsamling Dagene er som gress i fjor høst, og har nå skrevet Nymånedagene. Lugg føyer seg inn i rekken forfattere som er så produktive at de skriver bøker fortere enn jeg klarer å lese dem. Dette må vi snakke mer om, en eller annen. Men debuten hans Lite rekviem fra 2011 har jeg lest. I førsteboka skrev han om en døende far fra sønnens ståsted, mens i Dagene er som gress er rollene snudd og jeget er far til et spedbarn. Ifølge forlaget er Nymånedagene «en vakker diktsamling som viser oss hvordan det å gi avkall på seg selv og alle nyttehensyn fører oss nærmere livskjernen». Som bevismateriale har har jeg valgt ut diktet «i det skjulte».

I

regnet kom

og himmelen

speilet seg

i grøftene

jeg blir slått av muligheten

for utallige

former for avskjed

som om sorgen

kjenner meg bedre

enn jeg selv gjør

II

lyset rammer

som avstand

og vingeslag

blant stammer

som såvidt har begynt

å hvitne

og jeg fortsetter

å lete

etter et skjulested

der bare kjærlighet

kan finne meg

Flere bøker fra Cappelen Damm finner du i katalogen deres her. Neste forlag ut blir enten Samlaget, Oktober, Gyldendal eller Kolon, som alle lanserte sine høstlister denne uken. Vi går neppe tom for lesestoff dette året heller.

Nye bøker fra Flamme

Katalog FlammeOg så var bokhøsten her igjen. Tradisjonen tro har jeg jobbet hele sommeren, og tatt ferie nå som alle de nye bøkene kommer og jeg kan lese og skrive så mye jeg vil. Det har vært ganske stille på bloggen det siste året; dels fordi jeg har hatt mye å gjøre på jobb, dels fordi jeg har brukt fritiden på å lese langt mer enn jeg pleier. I håp om å kunne få til et både-og fremover, er planen for høsten å skrive kortere innlegg.

Årets bokhøst blir same procedure as every year: Jeg får med meg de fleste høstlanseringene til forlagene, og skriver om det jeg rekker. Hovedfokuset ligger på norsk skjønnlitteratur, men jeg skal prøve å få med meg noe dokumentar også. Først ute er Flamme Forlag, som lanserte sin høstliste på Deichman i går. Jeg har plukket ut fire bøker jeg vil lese i høst, og håper selvsagt at minst én av dem er god nok til å kunne nomineres til Bokbloggerprisen 2016.

En av romanene som gjorde det skarpt i fjor var Tiril Broch Aakres romandebut Redd barna. Det holdt ikke til Bokbloggerprisens langliste, men var kun få poeng unna. I stedet vant romanen Ungdommens Kritikerpris, og forfatteren mottok Bjørnsonstipendet 2016. I begynnelsen av oktober kommer hennes andre roman, Fjällräven gul. Den foregår samme tid og sted som Redd barna, men er ingen oppfølger til debuten.

Forlagets omtale: «Sjur er søtten år. Barndomsvennen Frede har dødd i en ulykke. Sjurs hund er blitt borte på Hardangervidda. Mora og stefaren har altfor mye gjeld. Faren til Sjur har svake nerver. Mora og stefaren krangler, og lillebroren Jesper får vanvittige raserianfall. Sjur drømmer om Pjotr, jenta som Frede var så forelska i. Og så er det den gule Fjällräven-sekken, med det hemmelige innholdet, som han skal levere et sted. Dette er en roman som handler om før man vet at det går an å reise seg igjen. At det går an å komme seg videre i livet.»

WunderkammerSpør du meg, er det lettere å finne interessante og spesielle diktsamlinger enn romaner i Norge for tiden. En av diktsamlingene det uansett blir vanskelig å komme unna i høst, er Nils Chr. Moe-Repstads Wunderkammer (27 kataloger). Boken er hans tredje utgivelse på Flamme, etter Teori om det eneste I og II og 19 forgiftninger. Moe-Repstad har tjueårsjubileum som forfatter i år, og markerer det med en diktsamling utenom det vanlige: Nærmere 850 sider, hvor alle diktene er på tre linjer. Forlaget beskriver boken som et rarietetskabinett, et arkiv som inneholder alt. Den utgis i midten av september.

Forlagets omtale: «Historier, portretter, ligninger, essays, avhandlinger, teorier, encyklopedier, biografier, aforismer, gåter, parafraser. Kan en begrensning på tre linjer i diktform over nær 850 sider rettferdiggjøre en utforskning av disse litterære begrepene? Det er dette Nils Chr. Moe-Repstad prøver å besvare i diktsamlingen Wunderkammer (27 kataloger).»

En annen diktsamling jeg merket meg er Vannfall av Atle Håland, som allerede er i salg. Håland debuterte i fjor med diktsamlingen Han, som ble lest og anbefalt av Moshonista – av alle personer. Hvis hun kan lese og like en diktsamling, kan alle det. Årets bok handler om en ung homofil gutt som vokser opp på de kristne sørlandet, og på bokryggen finner du et brennende kors.

Forlagets omtale: «It’s a town full of losers and I’m pulling out of here to win,» synger Bruce Springsteen i «Thunder Road» – og bytter du ut losers med kristenfundamentalisme og homofobi, så nærmer du deg bygda Vannfall i Atle Hålands andre diktsamling. Ei bygd som samlingas jeg, i likhet med The Boss, bare må bort fra, for å kunne leve, ikke bare overleve. Men som oppdager at også han kan savne det han måtte forlate. Vannfall er både et opprør og en omfavnelse.

LesehistorierDet er kanskje litt tidlig å snakke om julegavetips i august, men Lesehistorier er uansett ikke dum å notere seg bak øret. Antologien er en oppfølger til fjorårets Skrivehistorier, og inneholder 50 + tekster om å være en leser. Boken kommer i september, og noen av leserne som har bidratt med sine historier er Erlend Loe, Ruth Lillegraven, Frøydis Sollid Simonsen, Aina Basso, Beate Grimsrud, Birger Emanuelsen, Maria Navarro Skaranger, Geir Gulliksen og Didrik Morits Hallstrøm.

Forlagets omtale: «Hva leser favorittforfatteren din? Hvilke bøker har forma dem, inspirert dem, gledet dem, forarget dem? Når leser de? Hvor? Lesehistorier er en antologi om alle bøkene som betyr noe for oss – den første boka som brøt gjennom, inn til deg, og den som fikk deg til å forstå at det er en leser du er, historien om hvordan du fant favorittboka, eller favorittbøkene dine, er historier om hvordan du fant flere av dine beste venner. Venner som får plass i hånda, i veska, i lomma. Som reiser billettfritt sammen med deg, hvor enn du skal. Lesehistorier er til alle som leser. Til alle som har ei hylle med bestevenner på stua eller soverommet eller kjøkkenet. Fra en hel haug med lesere, som også skriver, men som først og fremst leser.»

Siste sjanger ut i dag er kortprosa. Rune F. Hjemås har tidligere gitt ut bøker på Samlaget og Tiden, og utgir nå sin første bok på Flamme Forlag. Et lite skritt for mennesket. Fotografier (1985-2018) kommer i august, og er en av grunnene til at jeg bruker tid på disse høstlanseringene. Jeg hadde garantert bladd forbi boken i katalogen, men utdraget som ble lest i går gjorde sitt til å flytte den øverst i Flamme-bunken min. Forlaget beskriver boken som «en tilsynelatende atomisert samling korttekster som allikevel og etter hvert skaper en helhetlig vev av inntrykk og følelser, og du føler deg nærmere deg selv og de andre, nærmere omgivelsene og omgivelsenes omgivelser – ikke ulikt den følelsen en får av å bla i et godt, gammelt forseggjort fotoalbum.»

Jeg fikk lov til å publisere teksten som ble lest i går, med forbehold om at den ennå ikke er korrekturlest og klar til trykk. Flere aktuelle bøker fra Flamme Forlag finner du på nettsiden deres. Neste forlag ut er Tiden, som lanserte sin liste i dag. Hjemås får æren av å avslutte for Flamme-bøkene, med en tekst jeg liker bedre hver gang jeg leser den.

DET ER INGEN SOM SER DEG og du står midt på gulvet i din egen stue, etterligner prøvende et par av Robyns dansetrinn i Dancing on My Own, musikken kan så vidt høres gjennom døra og et stykke bort i oppgangen, men toner ut allerede ved trappene, har for lengst stilnet i etasjene nedenfor og ute på gårdsplassen, der blokka står og sammen med et titalls andre utgjør borettslaget som tilhører et av de mest folkerike i denne bydelen, i en forstad med fem ulike busslinjer, tre skoler, nord for sentrum av byen som etter siste kommunesammenslåing strekker seg helt fra fjorden og langt innover i landet, skogkledde åser og fjellområder mot utkantene av fylket, landbruksareal som ligner lappetepper sett ovenfra, sømløst glidende over mot nabolandene i øst; Skandinavia, Nord-Europa, kontinenter omgitt av hav, en disig atmosfære, nordlig halvkule som krummer merkbart i horisonten og planeten er én av åtte i bane rundt sola, solsystemet igjen bare ett av uoverskuelig mange som utgjør Melkeveien, den spiralformede galaksen som mot en bakgrunn av mørkt intet nesten minner om et stjerneskudd fotografert med lang lukkertid på nyttårsaften, du svinger det rundt i vide sirkler; sammen med en rekke andre galakser inngår den i en galaksehop, som i sin tur former en superhop med omtrent hundre andre galaksehoper, disse atter organisert i enda større, vevslignende strukturer, finmasket og til forveksling likt flettverket av nerveceller i hjernen, nevronene og synapsene som gjør at du i dette øyeblikket kan stå her og forestille deg alt dette. Grensen for det observerbare universet – og et sted i det finnes du. Du står midt på gulvet, det er ingen som ser deg.

Verdens poesidag. Jimmen, Orgelsjøen og Kvelningsminner

untitledI dag er det verdens poesidag, og jeg har feiret dagen ved å lese Øyvind Rimbereids Orgelsjøen fra 2013. Rimbereid er en ganske ny forfatter for meg, men jeg leste Jimmen i fjor og syntes den var omtrent like fantastisk som alle andre som har lest den.

I etterkant leste jeg et sted at hester er så empatiske at de kan tilpasse seg menneskers hjerterytme, selv på avstand. Det er et godt bilde på Jimmen, hvor en arbeidshest og hans eier følger hverandre trofast på livets landevei, og bytter på å være leserens linse mot verden. Delene til den aldrende stallkaren er skrevet på rogalandsdialekt, mens hesten Jimmen tenker i et slags naivt gammelnorsk språk.

I samlingen er de en utdøende rase, i ferd med å erstattes av moderne teknologi i overgangen til oljeøkonomi og generell miljøskadelig velstand. Samlingen kombinerer nostalgi, språklig oppfinnsomhet og kritisk bevissthet om hvor samfunnet er på vei, med hesten Jimmens tanker som et sjeldent elskelig midtpunkt. Jimmen både kan og bør leses av alle. I hvert fall alle som har rotet seg inn hit på mitt territorium.

Orgelsjøen var atskillig mer krevende lesning, uten at det burde skremme vekk andre enn de selverklært uhelbredelig fattige i ånden. I Orgelsjøen møter vi hele verden på en gang, fra partikler til verdenshistorie, i det jeg vil kalle et overbevisende forsøk på å viske ut grenser i tid og rom for å kunne trekke nye og uventede tråder mellom alt som finnes. Rimbereid virker svimlende kunnskapsrik om vitenskap, filosofi, fysikk, religion, historie, musikk, litteratur, natur, industri og politikk. Og selvsagt orgelet, som er diktsamlingens (om ikke verdens) røde tråd.

Selve grenseløsheten i diktene, og alt hva de åpner for av uventede sammenhenger og innsikter, fikk synapsene i hjernen min til å kollapse av overanstrengelse, forhåpentligvis for å kunne gjenoppstå som friere, mer tøyelige versjoner av seg selv. Det Rimbereid skriver om å høre Bach spilt på orgel, kan også sies om Rimbereids orgeldikt: «og verden bare vider seg ut, som om det er en nåde, er en fjerding på et vann, et blafrende lys i en svalgang».

Diktet jeg skal dele i anledning dagen er egentlig en del av det lange diktet «Orgelet som ikke finnes», som jeg likte aller best i samlingen. Jeg har bare hørt Rimbereid lese én gang, og da leste han fra dette diktet. Anledningen var Lillehammer-festivalen i 2014, da Amnesty hadde samlet åtte lyrikere i et arrangement for å hedre forfattere verden over som sitter fengslet på grunn av sitt yrke. Steinar Opstad og Ruth Lillegraven leste også, og det er det fineste lyrikkarrangementet jeg har vært på noen gang.

Dessverre var det nesten folketomt, siden Dag Solstad snakket om Ingunn Øklands utilstrekkelighet og sin egen fortreffelighet for full sal noen kvartaler bortenfor. Konflikter og sladder trekker som kjent alltid flere publikummere enn dikt, også i Litteraturland. Men de om det. Etterpå satt jeg i alle fall igjen med en følelse av at jeg som ateist endelig skjønte hvorfor folk går i kirken, og hva de går dit for å finne. Den strengen i hjertet, som stenger ute all støy og binder oss sammen med noe større. Kanskje til og med Solstad kunne ha lært noe han ikke allerede visste.

Orgelet som ikke finnes IX

Svingende, grønne mai.

Flatet ut i et EKG-apparat

på en operasjonssal

der en to år gammel gutt ligger utspent

på et kryss

med femogtyvegradersblod

en svært varm dag i mai

og alt er åpent,

brystkassen med tvingende klemmer

rundt hjertet som lyser fiolett opp i dagen

uten slag,

ingen bølge som sprer seg jevnt

fra sinusknuten øverst i hjertet

badet i kalium,

som hos den moderne henrettede i Kina,

mens ni grønnkledde

står i ring i ni timer

eller går i små sirkler.

Og i skalpellen dirrer mange ulykker

og tråden som skal sy sammen,

er så tynn at selv ikke edderkoppen

ville ha trodd på den.

Bare nålen tror

blindt!

Den syr sin søm.

Og syr alltid like godt.

Også om den skulle sy på vrangen

og tvers gjennom en trehjulssykkel som står klar

og sy den fast til mørket

og fullstendig omvendt.

En bølgende søm

gjennom to umulige kransarterier

og ut i et venterom

hvor det finnes tretten bilder

og fem slags bønner,

men bare to fremtider

hvor den ene kan høres som skrik

fra en helt annen fløy, arabisk

og som først stilner

idet et vindu slås igjen.

Og den andre?

Det er den fremtiden som skal ha alt

og som lover alt,

men som ikke kan ha alt

og love alt

uten selv å ha et skrik,

og som derfor mest er som en tone

fra orgelet som ikke finnes.

*

Det andre diktet jeg vil dele er hentet fra en diktsamling som ble utgitt nå i mars. Splitter ny og nyfødt litteratur, rett fra trykkeriet. Kvelningsminner er Eivind Hofstad Evjemos fjerde bok og første diktsamling. Jeg har ikke lest hele samlingen ennå, bare nok til å kunne si at den foreløpig har erstattet planene mine om påskekrim med en forventningsfull klump i halsen.

Forlaget skriver: «I Kvelningsminner møter vi dem som må sende sine kjære vekk fra hjemmet, til institusjoner, og følger dem i letingen etter den verdigheten som er menneskelighetens kjerne. Fra de største spørsmålene om liv og død, scener fra alderdommen, til det å formidle et multihandikappet menneskes verd til sine besøkende slektninger: Ingen forfattere formidler den store, store fortellingen i det daglige strevet på samme måte som Eivind Hofstad Evjemo.»

(første dikt)

Hun er trist i telefonen. Bare jeg kan høre det.

Jeg er alene i huset, ser tv mens pizzaen stekes.

Jeg vet at hun elsker ekstra ost, bogskinke og ketchup.

Vet at hun elsker å hente øl i kjøleskapet og komme rullende

inn i stua og gi meg.

Å påta seg enkle oppgaver for dem hun er glad i

og som er glade i henne.

Vi har mislyktes med å forklare henne at dette ikke lenger

er hennes hjem.

Når hun sier, jeg vil hjem, svarer jeg:

Men du er jo hjemme.

Pusten i telefonen.

*

Gratulerer med verdens poesidag!

Men ikke glem at alle de andre dagene i året også er fine poesidager.

Høstbøker fra Samlaget

Eller haustbøker frå Samlaget, som det også heiter. Heter. Bah! Smittsomt sidemål. Anyhow, det er på sin plass å innlede med litt selvskryt. Jeg pleier å gå gjennom mine innlegg om fjorårets høstbøker når jeg skriver om årets bøker, for å sjekke om teften min er så god som selvtilliten min antar at den er. Og det stemmer. I fjorårets innlegg trakk jeg fram de to romanene fra Samlaget som kan vinne Bokbloggerprisen 2014 om to uker: Marit Kaldhol det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz og Aina Basso Finne ly. På tide å slutte med blogg og starte bettingselskap?

Nja, ikke når skuling og surmuling passer så meget bedre. Da Samlaget presenterte høstbøkene sine onsdag kveld for to uker siden, kom forlagssjef Håkon Kollmansskog i fare for å tråkke meg på nervene. Han unnskyldte sine entusiastiske lovprisninger for bøkene han er ansatt for å lovprise med at han «nesten høres ut som en bokblogger». Hva behager?! Jeg var der sammen med Elisabeth fra Bokstavelig talt, og som hun sa: «Er det nå vi bare går?» Det er litt risikabelt å si sånne ting i nærheten av en bokblogger med hissig gemytt og lav impulskontroll, uten en sidrumpa redaktør på evig vakt foran publiseringsknappen som kan si: «Tidemann, nå roer du deg ned, dette er en ikkesak.»

Men. Jeg har ikke tenkt å hisse meg opp. Istedet tenker jeg på at Agnes Ravatn vant Bokbloggerprisen i kategorien Årets roman i fjor. I år har Samlaget høynet innsatsen, og har med Kaldhol og Basso 66% sjanse for å vinne igjen. Så jeg flirer i skjegget og håper Samlaget har lagt en tentativ plan for hva de skal si om bokbloggere og vår overstrømmende entusiasme for (middelmådige?) bøker hvis de gjør rent bord og vinner for andre år på råd. I mellomtiden nøyer jeg meg med tilforlatelig og uanstrengt å ha stavet forlagssjefens etternavn veldig feil.

SB_OMS_omslag alt inkludert.inddIfølge bookmaker Tidemann er det Alt inkludert av Marit Eikemo som har best odds til å vinne den gjeve Bokbloggerprisen 2015 på vegne av Samlaget. Romanen utgis i september, og handler om alenemoren Agnes og hennes datter på seks år som flytter inn i et hybelhus uten nettverk, venner, penger eller møbler, og bruker sommeren på å forsøke å etablere seg.

Fra forlagets omtale: «I møte med alle dei nye menneska, borna i gata, mammabloggaren, politimannen, organisten og jusstudenten, er det ofte ikkje meir enn ei kvit løgn som skal til for å få ting til å gli lettare. Men snart blir omgangen meir utfordrande, pengane minkar og løgnene blir fleire når skulestart nærmar seg. Med eit fargerikt persongalleri, kostelege scener og eit utforskande alvor, teiknar Marit Eikemo eit skarpt portrett av Noreg i dag, og viser fram korleis vi lever i fellesskap og i einsemd – nedlest av ting, på evig jakt etter meir.»

På lanseringen leste Eikemo et utdrag fra romanen hvor Agnes er hjemme hos en mammablogger hun har funnet via finn.no på jakt etter brukte klær til datteren. Utdraget morer seg på bekostning av den overprivilegerte mammabloggeren, retter et hardt spark i retning folk med vanvittige I-landsproblemer og svikt i selvinnsikten, og avdekker samtidig de uheldiges usynlige fattigdom. Utdraget minnet meg om noe en jusstudent sa til meg en gang: Det verste med å donere fjorårets pent brukte designerplagg til Fretex for å få plass i klesskapet til årets kolleksjon, er at du noen uker senere risikerer å se en sliten narkoman traske rundt i Ralph Lauren-skjortene dine og ødelegge merkevaren.

Jan Roar Leikvoll døde i fjor, bare 40 år gammel. Han etterlot seg en stor mengde ufullførte tekster, og en av dem ble utgitt nå i høst. Ifølge forlaget er Forkynnaren en fortelling om tap, trøst og forsoning. Vi møter den gamle mannen Hans som våkner etter et lengre sykeleie, overbevist om at han har fått et kall. Uviss på hva som venter ham, forlater han gården og ror utover fjorden, for aldri mer å vende tilbake. Ifølge kritikerne som er sitert på Samlagets hjemmeside oppleves Forkynnaren som en komplett fortelling, og minner om Morgon og kveld av Jon Fosse. Det hører man ikke så ofte om tekster hentet direkte fra forfatterens skrivebordskuff. Man hører det for så vidt heller ikke så ofte om tekster hentet direkte fra forlagenes ferdigredigerte bunker.

Synnøve Macody Lund debuterer i september med romanen Personar du kanskje kjenner. På lanseringen leste Lund utdrag med driv og fin språklig rytme, men det er vel så mye utgangspunktet for romanen som gjør meg velvillig innstilt. Fortelleren Synnøve begynner å skrive en roman om faren sin, men går over til å skrive om tre kvinner istedet. Fra eget liv til fiksjon = kjerringa mot strømmen. Måtte det være like smittsomt som sidemålet. Bloggheder, kred og høye odds for å bli lest utloves herved alle andre norske forfattere som klarer å slite seg løs fra den sikkert svært fascinerende verkebyllen på innsiden av venstre lår, og heller dikter opp noe alle kan ha glede av, om personer vi garantert ikke kjenner.

Fra forlagets omtale: «Synnøve skriv på ein roman om faren, men klarer ikkje å halde fram når ho må reise heim for å halde han med selskap i jula. Ho saknar den han var før han blei ramma av hjernebløding; den suverene faren, levemannen, kompisen, han ho kunne snakke med om alt. I staden byrjar ho på historia om tre ulike kvinner, tre liv som etter kvart flettar seg saman. Studina Mari forelskar seg i rettleiaren sin, men mister seg sjølv på vegen, skodespelerinna Live vil gå frå kjærasten sin, men følgjer i staden etter henne, åleinemora Anna prøver å finne fotfeste etter eit samlivsbrot. Karakterane er svermande, påverkelege, søkande; personar du kanskje kjenner.»

superpularen-9788252188974.inddFjerde roman ut fra Samlaget er den jeg leser akkurat nå, Superpularen av Atle Berge. Superpularen er en satire over bokbransjen, og «eit portrett av ein kultur der nokre menneske snakkar og snakker og snakkar, mens andre aldri kjem til orde.» Boken vil nok oppleves som skuffende lite tilfredsstillende for lesere som forventer store mengder superpuling. Men den inneholder til gjengjeld uventede mengder antikke filosofer, intertekstualitet, en slags metafiksjon inni fiksjonen (eller fiktiv metafiksjon?), og alt sånt som fungerer svært opphissende for alle litterater som vet at sex likevel ikke finnes utenfor teksten.

Selv valgte jeg Superpularen fra bunken på Samlagets lansering fordi den så ut til å være det lengste jeg kommer unna noe som noen kritiker kan sammenlikne med Jon Fosse denne bokhøsten. Jeg vet at jeg før eller senere overdoser – igjen – på sarte, dårlig skjult selvbiografiske oppvekstromaner med rammefortelling i presens, og trengte en litt annerledes roman for å unngå at bokhøsten min ender med sørgelig kapitulasjon og diagnosen P76 allerede medio september. Men siden litterære livbøyer med tittelen Superpularen er like uimotståelig som crack, har jeg allerede sløset den bort før jeg rakk å bli lei bøker av forfattere som har «pussa og pussa på språket til det knapt var forteljing, karakterar eller situasjoner att, berre skuggar av det som hadde vore der.» Så nå er jeg dømt til, innen primo oktober, å tenke som Berges forlagskonsulent Fanny Acker: «I staden for å sitte inne og ete skit med auga burde eg gå ut og treffe andre menneske.» Og når jeg endelig kommer meg ut døra, blir det sikkert bare for å gjenta samtalen Fanny har med den første og beste mannen hun finner å ligge med:

– Hm, sa ho. – Er det ein kompliment?

– At du flørtar som ein åttiåring?

– Ja?

Biografier er en ikkesjanger her i huset; jeg interesserer meg for bøker, ikke forfatterne bak. Men jeg gjør gjerne et unntak for Arne Garborg. Jeg har riktignok bare lest Fred, romanen som ifølge Garborg-biograf Jan Inge Sørbø er den beste romanen i sin periode. Jeg er enig. Fred er faktisk også den eneste jeg har lest av de hundgamle norske romanene som virker like relevant for vår tid som et historisk interessant bilde av sin samtid, og er et innsiktsfullt og engasjerende portrett av en religiøs fanatiker. Det eneste aberet med Fred er at den språklig sett er bortimot uforståelig, skrevet på ugjennomtrengelig old school nynorsk slash Jæren-dialekt, og var omtrent like krevende å lese som Goethes Faust i original. I likhet med Faust trenger Fred en skikkelig ordliste og fotnoter 2.0. Det hadde min utgave ikke, så – lykke til.

Arne Garborg – Frå bleike myr til alveland er ifølge forlaget en medrivende og lettfattelig bok som tar utgangspunkt i traumet Garborg opplevde da hans alvorlig sinnslidende far tok livet sitt da Garborg var 19 år. Mye av forfatterskapet hans dreier seg om å forstå hvorfor dette skjedde, og førte Garborg inn i datidens religiøse og filosofiske diskusjoner. Sørbø foreslo dessuten å brøyte Garborg inn blant De Fire Store i norsk litteratur, og la samtidig ned veto mot at Kielland skal ut. Jeg mener det er på tide å brøyte inn Amalie Skram, og legger ned veto mot å fjerne Ibsen. Det betyr at Sørbø og jeg nettopp har revolusjonert norsk litteraturhistorie, og at De Nye Fire Store herved er Ibsen, Kielland, Garborg og Skram. Et vidunderlig påskudd for å oversvømme neste års bokhøst med oppdaterte litteraturhistorier som erklærer at alle andre litteraturhistorikere hittil har tatt feil om alt.

PJ HarveyDa jeg skrev om høstbøkene fra Kolon, vant Pedro Carmona-Alvarez prisen for årets flotteste baksidetekst. Han er dessuten høstens helt fordi han sammen med Gunnhild Øyehaug har gjendiktet den første poesiutgivelsen til min store heltinne i musikkens verden – PJ Harvey. Den opne handa er et kunstnerisk samarbeid mellom PJ Harvey og fotograf Seamus Murphy. Sammen reiste de i perioden 2011-2014 til Kosovo, Afghanistan og Washington D.C., og boken kombinerer fotografi og dikt fra og om stedene de besøkte.

Jeg ble så satt ut av å høre at Harvey har skrevet dikt og resten av det Carmona-Alvarez sa om utgivelsen på lanseringen at jeg ikke kan garantere for at jeg husker detaljene korrekt. Jeg noterte «HUN BA OM DET!!!», som betyr at PJ Harvey personlig ønsket seg Carmona-Alvarez som gjendikter. Jeg husker ikke om det var til både norsk og spansk, eller bare spansk, for jeg var helt sjokka og starstruck over å prøve å sette meg inn i hvordan det føles å være et menneske som PJ Harvey kjenner eksistensen til og vil involvere i verdensutbredelsen av sine kreative prosjekter. På rekordtid, ettersom Gjendikteren fikk kun én måned på seg til å gjendikte.

Han ba Øyehaug om hjelp fordi han selv ikke er stø nok i nynorsk. Som 14-åring var han mer opptatt av å bli rockestjerne enn av å lære seg nynorsk, selv om moren hans insisterte på at han med gode nynorskkunnskaper kunne få seg jobb i NRK. Heldigvis sløste han ikke bort tiden på nynorsk (eller NRK), og på lanseringen fremførte han «The Dancer» fra albumet «To Bring You My Love», som jeg har hørt ca hundre tusen ganger etter at det fikk meg til å elske PJ Harvey som ulykkelig, emo femtenåring. Uansett kan Øyehaug nynorsk nok for dem begge. Hun leste så nydelig fra Harveys samling at jeg nesten begynte å grine av både innhold og opplesning. Jeg fortrengte sporenstreks alle fordommer om litteraturvitere som skriver romaner om litteraturvitere, og bestemte meg for å lese både Vente, blinke og Undis Brekke.

Jøye meg, for en kveld! Hadde det ikke vært for den kommentaren om bokbloggere, ville det ha blitt terningkast seks til Samlaget også. Heldigvis minnet forlagssjefen meg på at det jo ikke ser så bra ut når bokbloggere elsker for mye, for fort, for høyt, for ofte. Så da lander vi for alles del heller på et streit terningkast fire.