Søndagslesning – Margaret Atwood

MaddAddamJeg har gjort noen hederlige forsøk på å ta ferie de siste ukene, som endte med at jeg dro innom jobben to ganger denne uken. Jeg har derfor prøvd å bruke helgen til å anstrenge meg for å slappe av, i håp om å slippe å bli tvangspåmeldt kurs i ferie hos folk som elsker selvhjelpsbøker og smiler mye og anstrengt. Men nå begynner det å komme seg. I dag har jeg bare lest bøker og drukket kaffe, og lagt planer for hvordan jeg skal organisere bokhøsten min.

Jeg har bestemt meg for å starte årets norsklesing for fullt rundt 1. september. De siste dagene i august bruker jeg på å lese ferdig noen av bøkene jeg har begynt på i sommer, og først ut er Margaret Atwood. Jeg holder på med to av hennes romaner samtidig, og er kommet ca halvveis i begge. Som alltid når jeg leser Atwood, koser jeg meg og har det ikke travelt med å bli ferdig – bokhøst eller ikke.

MaddAddam fra 2013 er siste bok i den dystopiske og fantastiske MaddAddam-trilogien som har vært blant årets litterære høydepunkter for min del. Så langt er MaddAddam ikke på høyde med Oryx and Crake og The Year of the Flood, og jeg synes Atwood har gjort noen overraskende dårlige valg i boken til å være en såpass sylskarp og rutinert forfatter. Men det funker jo når jeg først er blitt oppslukt av universet hennes, og Atwood skriver alltid godt selv når hun ikke lever opp til eget skyhøye nivå.

Det er ikke nødvendig å være fan av science fiction for å lese MaddAddam-bøkene. Atwoods endetidsfortelling om de siste menneskene på jorda, og hvor ille det stod til med oss før den siste, selvproduserte syndefloden, er nærmere beslektet George Orwells 1984 enn Star Trek. De to første bøkene er skummel lesning på to plan. Scenariet hennes om hvor kloden er på vei hvis vi ikke skjerper oss, var nok til å skremme på meg søvnløse netter. Og mens jeg fordypet meg i konsekvensene av menneskenes grådige og teknologisk avanserte dumskap, klinte hun til med et stramt thriller-plott de fleste krimforfattere vil hevde at man er nødt til å skrive platt for å lykkes med. Men Margaret Atwood har aldri skrevet en dårlig setning i sitt liv. Velskrevet og underholdende samfunnskritikk? Joda, som leser kan man faktisk få alt.

Til tross for at jeg er blodfan av Atwood, er MaddAddam-trilogien det første jeg har lest av den nyere delen av forfatterskapet hennes. Dedikert leser ble jeg av bøkene hun skrev enten før jeg selv ble født eller lærte å lese. Av romanene har jeg lest og likt debuten The Edible Woman (1969), favoritten min Lady Oracle (1976), Life Before Man (1979) og den mest kjente av alle, The Handmaid’s Tale (1985). Pluss diktsamlingene The Journals of Susanna Moodie (1970) og Power Politics (1971).

surfacing1Surfacing fra 1972 er slik jeg er vant med Atwoods bøker, og minner meg kanskje mest om The Journals of Susanna Moodie med sin kanadiske villmarkstematikk; nærmere bestemt hvordan livet i ødemarken påvirker mennesket. I Surfacing vender en ung kvinne tilbake til en avkrok av Quebec, og den øde øya der hun vokste opp i en hytte med foreldrene og broren. Faren hennes har forsvunnet, og hun reiser dit sammen med kjæresten og et vennepar for å finne ut hva som har skjedd.

De fire er isolert på en øde øy i en uke med en mann som kanskje, kanskje ikke har blitt gal. Hvis han fremdeles lever. Halvveis uti boken er jeg usikker på hvilken retning dette kommer til å ta, men hovedpersonen har begynt å se seg paranoid over skulderen når det rasler i buskene. Det er vanskelig å si hva de bør frykte mest, villmarken eller galskapen. Tittelen Surfacing spiller på fortiden som innhenter hovedpersonen, hva som kommer ut av spenningene mellom karakterene når de blir overlatt til seg selv på hytta, og – regner jeg med – avsløringen av hva som har skjedd med faren hennes.

Jeg tar med et sitat jeg leste i dag tidlig og liker veldig godt. Det er en typisk Atwood-refleksjon over kropp og språk, og nerdemat for nerdemonser som meg er å spekulere på hvorfor hun går fra å tenke «our» til «they», med smånifs effekt.

«The trouble is all in the knob at the top of our bodies. I’m not against the body or the head either: only the neck, which creates the illusion that they are separate. The language is wrong, it shouldn’t have different words for them. If the head extended directly into the shoulders like a worm’s or a frog’s without that constriction, that lie, they wouldn’t be able to look down at their bodies and move them around as if they were robots or puppets; they would have to realize that if the head is detached from the body both of them will die.»

Lesesirkelen 1001 bøker leser Margaret Atwood i august. Dere som har lest en av Atwoods bøker kan avlegge rapport i kommentarfeltet, eventuelt med lenke til innlegg. Dere som ikke har kommet så langt ennå, kan heller avlegge rapport om hva dere leser denne søndagen.

20 thoughts on “Søndagslesning – Margaret Atwood”

  1. Tror jeg har glemt å melde meg på denne måneden men jeg er i gang med Tjenerinnens beretning og valgte den fordi den var den korteste av Atwood bøkene jeg hadde liggende. Hun er en forfatter jeg ser frem til å stifte nærmere bekjentskap med og jeg tror jeg har mye godt i vente. Ligger månedsvis etter med omtaler men de kommer altså, og går alt etter planen skal jeg være ajour i løpet av september.

    Søndagen ble brukt til å lese i nevnte Atwood bok, samt «Syng meg vekk» og «Kineserne kommer» som jeg fint kunne latt være å lese for det var tamme greier.

    1. Jeg har skrevet deg opp med Tjenerinnens beretning, så alt er i orden der. Atwood pleide å skrive kortere bøker før, og skriver vel dobbelt så langt nå for tiden. Likevel synes jeg noen av de nye, lange går mye raskere å lese enn de eldre bøkene, som føles mer kompakte. Men jeg liker henne uansett, og håper du ikke blir skuffet! Jeg har for lengst gitt opp å skrive om alt jeg leser, og føler at det bare blir stress. I stedet fant jeg ut at jeg skal gjøre som i dag, og plukke ut en eller flere bøker å skrive om hver søndag. Så får vi se om det blir lettere å oppdatere jevnlig da. «Kineserne kommer» har jeg ikke hørt om, hvilken bok er det? Var begge bøkene tamme, eller bare kineserne?

      1. Kun «Kineserne kommer», den er skrevet av Karin Bjørset Persen,hun bak «Julebrevpikene» og «Nedlagte brudepiker» hvis de titlene sier deg noe. Jeg har Maddaddam-trilogien samt Alias Grace, Den blinde morderen og Røverbruden liggende og var heldig å få tak i Surfacing på norsk i dag- tommelen opp for antikvariat.net sier jeg bare. Ser frem til å lese mer av henne, og skal få kjøpt den nye hun kommer med på norsk senere i høst.

        Du får prøve å nyte siste rest av ferien!🙂

      2. Takk for det, Beathe! Siste ferieuken går med til å forberede prisutdelingen på lørdag, og sånn sett er det enklere å være på jobb;-) Jeg husker at jeg fikk Julebrevpikene i posten den gang Silke eksisterte, men tok forsiden som et tegn på at den ikke var for meg. Jeg er ikke overrasket over at hun skriver bøker man godt kan stå over. Høres ut som du har mange Atwood-bøker å glede deg til! Jeg er litt usikker på hva min neste Atwood-bok blir, men tror jeg skal spare på Alias Grace og The Blind Assassin en stund til. Høstens bok, kanskje? Ja, jeg tror det blir den.

  2. Denne helga har jeg meldt meg ut av alt og lest Alias Grace! Til og med blåbærturen jeg hadde planlagt med min søster gikk fløyten. fordi jeg ikke følte meg i form til det i morges og heller ville være hjemme å lese.
    Nå er jeg altså ferdig med Alias Grace, og den likte jeg absolutt veldig godt. Riktignok var det enkelte partier når Grace fortalte sin psykiater Simon Jordan om sitt tidligere liv før hun kom til Kinnear hvor drapene skjedde, som jeg ikke synes var like interessante, men i ettertid var de helt nødvendige for helheten.
    Jeg må nok la denne synke inn før jeg skriver noe innlegg. Maratonlesning av en slik roman fordrer fordøyelse, minst et døgn.

    Ang MaddAddamtrilogien så likte jeg den veldig godt. Den siste var litt lettere i formen kanskje enn de andre to, men totalt sett; glimrende. Og mye av det som er skrevet i Oryx og Crake og Flodens år, har jo skjedd….scary! (mtp genmanipulring av både mat og dyr bl.a.)

    Jeg må nok lese mer Atwood utover høsten, så får det heller bli mindre norskelesing. Jeg skal prøve å være mye mer kritisk til norske nye bøker i år enn før, selv om mye frister.
    Surfacing virker også interessant. PS. Susanna Moodies «Life in the clarings» (1853) , ble brukt som en del av underlagsmaterialet for Alias Grace, hvor Moodie skriver om tukthuset og asylet Grace Marks var på, og hvor hun også hadde bedt å få møte Grace.

    1. Jeg skulle også gjerne lest mer Atwood utover høsten, men tviler på at jeg rekker det. Fire Atwood på et år er uansett ikke verst, og jeg kan eventuelt starte på en av novellesamlingene hennes. Etter at de fleste forlagskatalogene er gjennomgått, innser jeg at det ikke lar seg gjøre å begrense høstens norsklesing hvis jeg skal rekke halvparten av det jeg har lyst til – selv når jeg er kritisk. Et luksusproblem, selvfølgelig. Og så må jeg passe på å snike inn en lesesirkelbok pr måned for ikke å falle ut av min rekordhøye deltakelse i år.

      Jepp, Moodie og hennes tematikk er nok en gjenganger hos Atwood, som hun har vendt tilbake til på ulike måter gjennom årene. Sånn sett synes jeg det er kjekt å ha lest henne sånn passe kronologisk, og kan gjenkjenne kjepphestene hennes når de dukker opp igjen i senere bøker. Men MaddAddam-bøkene er uansett noe for seg selv. Veldig enig i at sisteboka er lettere enn de andre, uten at det gjør noe. Mest skremmende er en artikkel jeg leste forleden om trilogien og griseforskning i USA, under overskriften «A freaky prediction about pigs in a popular sci-fi trilogy is starting to come true», her er lenken: http://www.techinsider.io/margaret-atwoods-pigoons-are-starting-to-become-reality-2016-6

      Jeg ga forresten trilogien i sekstiårsgave til mamma i sommer, og hun slukte Oryx and Crake på én dag – hun som vanligvis foretrekker krim og underholdningsbøker med happy ending. Men Atwood appellerer virkelig bredt, det er bare én av hennes styrker. Jeg gleder meg til å lese hva du tenker om Alias Grace! Inntil videre sparer jeg både på den og The Blind Assassin, til en regnværsdag når ingenting annet funker.

      1. Nei, fire Atwod på et år er slett ikke værst. Og at din mor også likte Oryx og Crake sier sitt om hvor god hun er, hvor bredt hun kan nå ut, når din mor vanligvis leser det du sier.Jeg skal sannelig anbefale dem for min mor også, hun er en lesehest og pensjonist. Det går mye i krim , grøss og lettere underholdning der i gården også.
        Jeg skal lese linken senere, takk for den.Jeg har brukt kvelden til å skrive innlegg om Alias Grace, halvt i søvne, men man må jo bare bestemme seg for å skrive ellers blir det bare utsatt..

        Her er det: http://artemisiasverden.blogspot.no/2016/08/alias-grace-av-margaret-atwood-lines.html#more

      2. Jeg snakket med mamma på søndag, etter at jeg bestilte The Year of the Flood og MaddAddam til henne. Hun fikk bøkene på fredag, og søndag var hun allerede halvveis i MaddAddam. Så du kan trygt anbefale dem til din mor også, ja. Mamma var strålende fornøyd og mente at bøkene burde vært påbudt å lese for alle på grunn av tematikken. Takk for lenke til Alias Grace, nå skal jeg inn og lese innlegget ditt:-)

      3. Ja, da skal jeg huske å låne henne dem neste gang jeg forsyner henne med bøker.:)
        (ps- håper du fikk abbonnert på kommentarer inne hos meg på Atwoodinnlegget- jeg har svart deg og spør om du kan be Eldo legge av en Susanna Moodie- bok til meg, siden jeg kommer litt senere)

  3. Jeg tror jeg har rundet 11 bøker med Atwood, og har mye gammelt snacks liggende fra henne på nattbordet. Planlegger å lese hele forfatterskapet med diktsamlinger og det hele. Særdeles fantastisk forfatter! Jeg likte veldig godt The Journals, og dersom Surfacing minner om samlingen, så ser jeg fram til den. Jeg har bestemt meg for å ha fysiske bøker av Atwood, til tross for ebok-fokus, og har derfor dradd med meg Den Blinde Morderen-mursteinen til Houston hvor jeg befinner meg akkurat nå. Atwood er så godt som alltid med meg på tur, i en eller annen variant. Jeg var veldig spent på om du likte MaddAddam-trilogien. Den er virkelig noe for seg, og med et språk som ingen andre dystopier jeg har lest kan nærme seg engang. Enig i at de første to var bedre enn sisteboka, men trilogien sett under ett er like velskrevet som skremmende potensielt fremtidsrealistisk. Søvnløs? Da er vi minst to!

    Jeg håper jeg blir ferdig med Den Blinde Morderen ila august. Jeg leser som du vet Booker parallelt samtidig som jeg har kommet over ei utrolig god non-fiction bok – The Devil in the White City: Murder, Magic and Magic at the Fair that Changed America av Erik Larson. Skulle trodd det var fiction, om Chicago på svært seint 1800-tall, med en seriemorder som hovedplott. DiCaprio kjøpte filmrettighetene, så jeg krysser fingre for god film basert på boka.

    Lykke til videre med tvangsferiering -) Høres ut som du trenger å komme deg fysisk bort og glemme alt annet enn bøker hjemme…

    1. Når jeg er ferdig med de to jeg leser nå, har jeg lest 10 Atwood, så da ligger vi temmelig likt. Planen min er å ha minst en egen hyllemeter Atwood i stua, og foreløpig teller jeg 19 bøker. Noen av de eldre diktsamlingene er vanskelige å få tak i, men Silje kjøpte en til meg fra et kanadisk antikvariat i Paris:-) Surfacing minner meg i hvert fall om Journals i tematikken, ja, om selve historien er en helt annen. Elisabeth likte den veldig godt da hun leste den tidligere i år, mens jeg nok foretrekker MaddAddam-bøkene. Jeg har ikke lest så mange andre dystopier og har lite å sammenlikne med, men her er hun suveren. Dronning Margaret!

      Jo takk! Jeg klarte tvangsferiering både i går og fredag, men skal på kurs allerede i morgen og torsdag… Jeg har ikke råd til å dra noen steder i år, og da er det litt verre å ta ferie. Men, men. Jeg sparer heller noen av feriedagene til neste år, i tilfelle jeg kan reise bort da.

  4. Æææ jeg er på etterskudd! Men når jeg er ferdig med the Blind Assassin så har jeg lest alle Atwood på 1001-lista, og det er kanskje derfor jeg nekter å bli ferdig med den?

    Nå skal jeg bruke resten av 1001-sirkelen til å lese mer geografisk variert. Det har det vært lite av i år, har for det meste gått i nye norske, amerikanske og engelske og islandsk krim.

    September 2016: Les en 1001-bok utgitt på 1960-tallet: Z av Vassilis Vassilikos

    Oktober 2016: Les en 1001-bok som er filmatisert: the Garden of the Finzi-Continis av Giorgio Bassani

    November 2016: Les en 1001-bok utgitt før 1800-tallet: Dangerous Liaisons av Pierre Choderlos de Laclos

    Desember 2016: Les en 1001-bok som er oversatt fra russisk: Cancer Ward av Aleksandr Solzhenitsyn

    1. Æsj, jeg er på etterskudd selv! I hvert fall med kommentariatet og lesesirkelarrangementet. Ellers har jeg lest alt jeg skulle til og med august, og det likner ikke meg å være så gjennomførbar og nesten etter skjema. Hvis vi ser bort fra at jeg skulle ha blogget litt også, kanskje. Jeg smeller inn titlene dine i oversikten, og så får du melde fra etter hvert som du krysser av. Hvor mange kryss har du totalt, forresten? Give it to us! We wants it, we needs it!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s