Måned: januar 2011

Hamsun, Bernières og nytt i bokhyllen

Forrige uke leste jeg ut Knut Hamsuns Rosa, og er strålende fornøyd med allerede i januar å ha lest to av mine seks off the shelf-bøker for i år. Boken var overhodet ikke verdt slitet, men sånt vet man jo aldri på forhånd. Det ble ingen novelle på meg forrige uke, så da leser jeg heller to denne uken.

Om ikke lesetempoet mitt er spesielt imponerende, er det ingenting å utsette på min evne til stadig å utvide boksamlingen. Forrige uke tyvstartet jeg på Mammutsalget ved å kjøpe to bøker på vanlig salg, Partisanens datter av Louis de Bernières og Søstrene Boleyn av Philippa Gregory. Pluss at jeg har skaffet meg Margaret Atwoods første novellesamling Dancing Girls, siden noveller jo skal leses i år.

For å feire at jeg var ferdig med Hamsun, begynte jeg på Partisanens datter i går. Solgunn har skrevet om den her, og jeg liker den godt allerede etter et par sider. Jeg synes å huske at det er flere bloggere som har skrevet om denne? Men jeg fant ingenting gjennom google. Louis de Bernières er uansett en av mine absolutte favorittforfattere, så jeg har store forventninger.

Philippa Gregory – Søstrene Boleyn:

Fjorten år gammel blir Mary Boleyn elskerinnen til Henrik VIII – en kvinnebedårer og tyrann som regjerte England med jernhånd på 1500-tallet. Hun blir nærmest beordret ned i kongens seng av sin maktsyke familie. Bak hoffets pomp og prakt skjuler det seg et intenst intrigemakeri hvor Henriks favoritter får adelstitler og rikdom, mens en dødsdom venter den som faller i unåde.

Blendet av kongens sjarm og makt elsker unge, naive Mary ham av hele sitt hjerte. Men kongens interesse kjølner. Hun blir tvunget til å la søsteren Anne ta sin plass. I denne uutholdelige situasjonen forstår Mary at hun må kjempe mot sin familie og kongen, og ta skjebnen i egne hender.

Anne Boleyn, Henrik VIIIs andre hustru, er en berømt historisk person, mens søsteren Mary er mindre kjent for de fleste. Søstrene Boleyn er historien om Marys liv. Romanen er basert på virkeligheten og er et resultat av forfatterens grundige studier av denne viljesterke kvinnen som overlevde en hensynsløs konge ved å følge sitt hjerte.

Denne boken er jeg litt spent på. Enten er den en sånn klissete dameroman som bruker historiske hendelser som påskudd for romantikk, eller så er den (forhåpentligvis) mer opptatt av å formidle komplekse karakterer i et spennende århundre. Jeg hadde en baktanke med å kjøpe den. Jeg skal nemlig lese Shakespeares King Henry VIII en eller annen gang, og da skader det ikke å ha en roman om samme tema liggende. Sånn i tilfelle jeg blir helt bergtatt av det elisabethanske England, noe jeg går sterkt ut fra at jeg blir.

Louis de Bernières – Partisanens datter:

Chris kjenner seg ensom. Hjemme sitter kona, som er like uinteressert i ham som hun er i sex. En kveld på vei hjem stopper Chris på impuls for å plukke opp en prostituert. Men Roza er ikke prostituert, ikke nå lenger. Hun er fra Jugoslavia, datter av en av Titos partisaner, og illegal innvandrer. Selv om hun bare er i tjueårene, har hun allerede levd et dramatisk og omflakkende liv. Hun får Chris til å kjøre seg hjem, og det blir begynnelsen på et spesielt vennskap. I løpet av de neste månedene besøker Chris Roza så ofte han kan. Hun serverer kruttsterk kaffe og forteller ham utrolige og fantastiske historier fra livet sitt. Sakte utvikler det seg en egen nærhet mellom de to. Men forteller Roza egentlig sannheten?

Partisanens datter er en morsom, vakker og bevegende historie om kjærlighet og om historiefortellingens forførende og uunngåelige kraft.

Margaret Atwood – Dancing Girls:

Students and journalists; farmers and birdwatchers, ex-wives, adolescent lovers – and dancing girls. All ordinary people or are they? In this splendid collection of short stories, Margaret Atwood maps the human motivation we scarcely know we have in a startlingly original voice, full of a rare intensity and exceptional intelligence. With brilliant flashes of fantasy, humour, and unexpected violence, these stories reveal the complexities of human relationships and bring to life characters who evoke laughter, compassion, terror and recognition and dramatically demonstrate why Atwood is one of the most important writers in English today.

Hva leser du denne uken?

Advertisements

Benoni

Benoni av Knut Hamsun er første del av dobbeltromanen om Benoni og Rosa. Det er neppe en roman Hamsun-kjennere vil trekke fram som en betydelig roman i forfatterskapet hans, men jeg liker den mye, mye bedre enn både Pan og Victoria. Kanskje er det fordi sistnevnte romaner skildrer en i mine øyne altfor innadvendt og lite sympatisk hovedperson, og skildringen av hovedpersonen er for tett på og ukritisk til at jeg klarer å engasjere meg. Benoni er i hvert fall den første av Hamsuns hovedpersoner som jeg har likt å lese om. Boken er mye bredere anlagt enn både Pan og Victoria og den er nok så nær en samfunnsroman som det er mulig å komme i Knut Hamsuns forfatterskap.

Handlingen er lagt til kystbygden Sirilund i Nordland en gang i andre halvdel av 1800-tallet, hvor Benoni Hartvigsen er landpostbud. Han er svak for prestedatteren i nabobygda, Rosa Barfod, men han går over streken ved å nøre oppunder rykter om at det er noe mellom dem og blir ydmyket og utstøtt av bygdas folk når han må signere en offentlig erklæring om at han har løyet om forholdet deres. Ydmykelsen knekker Benoni, men den rike og allmektige kjøpmann Mack på Sirilund blir redningen. Han inkluderer Benoni i et sildeoppkjøp som gir god avkastning, og plutselig er Benoni en formuende storkar. Mack overtaler guddatteren Rosa til å gifte seg med Benoni, og de forlover seg. Men så kommer klokkersønnen Nikolai Arentsen hjem etter å ha studert juss i byen i fjorten år. Han og Rosa har vært kjærester siden barndommen, og Rosa gifter seg med ham i stedet. Benoni er igjen knust, og sliter med at han ikke oppnår samme respekt og tillit av bygdas folk som Mack, til tross for at Benoni har pant i Macks store eiendommer.

«Tidlig på morgningen var det og to drammer hadde han drukket, så han hadde et stort hjerte»

Boken gir et sjarmerende innblikk i det nordnorske bygdesamfunnet på 1800-tallet, og det myldrer av komiske og pussige skikkelser. Under den sjarmerende overflaten ulmer det likevel av maktkamp, sjalusi, utroskap og smålighet. Den elegante kjøpmann Mack har bygda i sin hule hånd og folk nærer stor tillit til ham. Samtidig forsyner han seg grådig av bygdas kvinner, og det spiller ingen rolle om kvinnene er gifte eller i yngste laget. Benoni har en overraskende aktuell tematikk til Hamsun-roman å være. Aktualiteten skyldes først og fremst Benonis jag etter å bli en enestående viktig og beundret mann, og hans store fokus på selvfremstilling og hvordan andre oppfatter ham. Bevisstheten om hvordan andre behandler ham er viktigere enn hvordan han oppfatter seg selv. De store summene han tjener er verdt lite for ham så lenge bygdefolket tiltaler ham som Benoni og «du», istedenfor Hartvigsen og «De». For ham er Rosa først og fremst det gjeveste man kan oppnå; den vakreste og mest ettertraktede kvinnen i bygda. Han er nok forelsket i henne på sin måte, men det handler like mye om hva hun representerer av status, som personligheten hennes. Benoni føler seg tråkket på og blir fornærmet ved den minste antydning til mangel på beundring fra bygdas folk. Han hermer etter Mack så godt han kan, og de mislykkede forsøkene er både komiske og såre. Benoni er en Bør Børson, nyrik og vulgær, men samtidig har han et godt hjerte og er snar til å hjelpe andre med stort og smått. Han trives best når folk står i ring rundt ham og viser ham den beundringen han ønsker, slik at han kan avfeie den og late som om alt er bagateller:

Almuen stod omkring og nikket: den pokkers Benoni, han fikk ekspress så godt som fra Vårherre selv når det var sild! Og Benoni han tok seg opp i hårpelsen og smilte med sine sterke, gule hvalrostenner, at Nei det var aldeles formeget sagt, det var en overdrivelse, men at han hadde nu sine erfaringer, så ussel som de så ham.

(Jeg har tatt meg den frihet å modernisere alle sitater, som jeg mener burde ha vært gjort i alle nyere utgaver.)

Ibsen-liknende dramatikk

Det jeg fant mest interessant ved boken er likevel ikke Benoni og hans utrettelige kamp for å oppnå lokal heder og ære, men snarere forholdet mellom Rosa og Nikolai Arentsen. Det er dette forholdet jeg mener Hamsun skildrer best – og bitrest. Nikolai og Rosa har vært en slags kjærester i alle år, selv mens Nikolai har vært i byen og studert juss i fjorten år. Han kommer hjem skallet og alkoholisert, og er flåsete og lettsindig. Rosa har fulgt hans gradvise forandring til det verre:

Akk i alle disse år hadde hun møtt ham mere og mere forandret for hver tur hun gjorde sørpå. Og for hver gang var han også blitt mere forloren innvendig, full av dårlighet, av uordentlighet, vitser og lathet. Byens liv hadde gjort denne bondegut til en stakkar.

Bygdas folk lar seg derimot imponere av den skolerte mannen: «Ung Arentsen hadde så meget til hvite hender og ikke et hår mere øverst på hodet, så folk forstod han hadde studert dypt». Arentsens plan er å komme hjem til den lille bygda og tjene fett på diverse småkrangler mellom naboer, noe han lykkes med ganske raskt. Og Nikolai brisker seg med råflotte uttalelser: «Jeg er Nikolai Arentsen, loven, kunne han si; den som setter seg opp mot meg er fra det øyeblikk i fare». Men Nikolai taper sakene sine i retten fordi enhver annen rettskyndig gjennomskuer hans anstrengelser som kverulantisk og konstruert. Han blir til og med idømt bøter for å ha kastet bort domstolenes tid. På dette tidspunktet går Nikolai fra å være en særdeles tørst mann til å bli en fullblods alkoholiker.

I mellomtiden har Nikolai overtalt Rosa til å innse at forlovelsen med Benoni er absurd, og at det er de som hører sammen. Overtalelsen består stort sett i å latterliggjøre Benonis mangel på pene manerer, som når Rosa leser opp et brev hun har fått fra Benoni, og Nikolai reagerer med: «Men du gode Gud, det er jo et brev fra en underjordisk!» Rosa konfronterer ham likevel med hvorfor han har brukt så lang tid på utdannelsen sin når han kunne ha giftet seg med henne for flere år siden: «Si meg, de stakkars eksamener de kunne du jo ha vært ferdig med for tre fire år siden, sier man. Ja, svarte han i sin flauhet; men da ville troskapen blitt bare ti elleve år gammel». Nikolai har det i kjeften, men klarer ikke å ta noe alvorlig.

Rosa gifter seg altså med Nikolai av fjorten års gammel vane, og usikkerhet på om hun passer sammen med oppkomlingen Benoni. Samtidig fortelles historien om fyrvokter Schøning og hans kone, et gammelt ektepar som «har vært gifte i tredve år, de har gått i hus sammen i elleve tusen dager». Og er akkurat så lei av hverandre. Rosa og Nikolai trenger imidlertid ikke elleve tusen dager sammen for å bli lei av hverandre. Allerede etter noen måneder er ekteskapet i full oppløsning, og de krangler med en bitterhet og forakt som kun to mennesker som virkelig kjenner hverandre kan:

Hva er dette for slags mat for voksne folk, sa han. Det er akkurat som fjær og dun, så lite og tynt er det. Jeg sier det ikke for noe annet; men det er ikke mat for arbeidsfolk. Arbeidsfolk! Han hadde ikke et arbeide i hånden så lang som dagen var! Her er så kaldt og her er ikke en vedstikke inne, sa han om kvelden. Ja gå nu selv etter litt ved, svarte hun. Du store min, du er da vel tykk nok til det, haha. Rosa så med sann uvilje på ham fordi han hver dag la seg mer ut og ble tykk; kinnene begynte å henge. Han var som han pleide, lat og småpussig. Om du kalte meg for magerheten selv så ville det være en fullvoksen løgn i din hals, Rosa. Magerhet er en mangel som jeg mangler, følgelig er spekk en fordel som – Å tøv litt mer, Nikolai. Så kommer litt rørelse i kinnene dine. Det er vel ikke meningen at kinnene skal være hjørner i et ansikt heller, sa han. Men du begynner da å bli god og trivelig over magen også. Hm. Det er mer enn du gjør.

Og så videre. Det er faktisk ganske fælt å lese om Nikolais stadig mer omfattende alkoholisme, og Rosas bestrebelser på å holde ting gående på kreditt. Benoni overrasker henne hjemme en dag han er på utkikk etter Nikolai, og finner henne i en stue helt uten møbler mens hun skrubber gulvet som en annen tjenestejente. Forholdet når et Ibsen-aktig sluttpunkt når Nikolai uten videre innrømmer at den eneste grunnen til at han ville gifte seg med Rosa, var at hun var forlovet med en annen:

Jaja, du kan si hva du vil, Rosa; men det er ingen annen kjærlighet enn den stjålne. Der forskar hennes ansikt seg og det liknet en solnedgang da hennes øyne langsomt skumret over. I samme øyeblikk kjærligheten har gjort seg lovlig blir den svinsk, endte ung Arenten. Og i samme øyeblikk gjør den seg til vane. Men i samme øyeblikk er kjærligheten fordunstet.

Første bok i dobbeltromanen ender idet Macks datter Edvarda vender tilbake til Sirilund med sine to døtre etter at mannen hennes er død. Og hva som skjer videre mellom Rosa og Nikolai, og Benoni og Rosa henger i luften.

For å yte humoren i boken rettferdighet, kan jeg ikke avslutte uten å ta med et sitat som viser den frem. Sitatet handler om bifigurer i boken; om en engelskmann som skal komme til å sørge for Benonis rikdom en gang for alle, men som her er mer opptatt av å forføre datteren til mannen han leier hytte av, som ”lot endog som han kunde spike englisk med ham. Og datteren, den store voksne Edvarda som var oppkaldt etter Edvarda Mack, hun lærte snart å snakke dette fremmede engelsk i enerom med herren og forstod ham også når han hvisket”. Og hviskende englisk i enerom blir det jammen barn av.

Biblioteket og serielitteraturen

Jeg nevnte i går at jeg hadde tenkt å skrive litt mer om tidsskriftet Bibliotekets nyeste nummer, men så kom aroundbooks meg i forkjøpet. Joda, vi lever i beste velgående, men landsomfattende oppmerksomhet rundt tidsskriftet er (dessverre) ikke noe man kan bestille. Denne bloggen er først og fremst beregnet på mine egne tanker om det jeg leser, og jeg vil ikke bruke den til å skrive om tidsskriftet. Bortsett fra når det er nye utgivelser i omløp, som nå.

Biblioteket og serielitteraturen er et nummer viet til litteratur publisert i serieformat. Forfatter og kritiker May Grethe Lerum fikk i oppdrag å lese Karl Ove Knausgårds Min kamp-bøker opp mot Margit Sandemo og Sagaen om Isfolket. Forskjellene mellom forfatterne er åpenbart store, men er de så store som man på forhånd skulle tro? Artikkelen avslører overraskende fellesnevnere mellom de to forfatterne og det de skriver om. Professor og Bjørneboe-biograf Tore Rem har skrevet en artikkel om serielitteraturens store far Charles Dickens. Ikke alle vet at Dickens’ romaner først ble publisert i serieform, og av datidens kulturelite ble ansett som lavstatus litteratur. Krimforfatter Gunnar Staalesen har skrevet om det å leve med seriefiguren Varg Veum, med tilbakeblikk på de seriefigurene Staalesen husker fra sin egen barndom. Forfatter og bokblogger Elin Brend Johansen, også kjent som Bokelskerinnen, har skrevet om serielitteraturens historie i Norge. Litteraturviter Janicke S. Kaasa viser hvordan teologene i sin forskning på Sagaen om Isfolket har gjort det litteraturvitenskapen ikke gjør, nemlig å ta underholdningslitteraturens påvirkningskraft på alvor. Og forfatter Anne-Lise Boge skriver om sin store suksess-serie Arvesynd.

Siden jeg i ettermiddag sendte av gårde de siste numrene til abonnentene og det er tre måneder til neste økt, er jeg i det gavmilde hjørnet. Jeg feirer ved å gi bort 10 eksemplarer av enten serienummeret eller klassikernummeret som ble utgitt i oktober. Klassikernummeret passer for de som allerede liker klassikere, og for de som trenger litt inspirasjon før de kaster seg over litteraturhistoriens store bragder. Mer om innholdet finner du her. Det eneste du trenger å gjøre, er å sende en e-post med hvilket nummer du ønsker til tidsskriftet.biblioteket@gmail.com med adressen din, og så har du tidsskriftet i postkassen innen en uke. Førstemann til mølla!

Tidsskriftet Biblioteket, Hamsun og nytt i bokhyllen

Forrige uke var en enda en laber leseuke, men denne gangen var det faktisk ikke Knut Hamsuns feil. Jeg mottok nemlig nytt nummer av Tidsskriftet Biblioteket fra trykkeriet, og det tar tid når man skal distribuere til 200 abonnenter fra kjøkkenbenken. Men nummeret ble kjempefint, og presentasjon av innholdet blir lagt ut i løpet av uken.

Jeg holder fortsatt på med Hamsuns Rosa og liker den sånn passe. Forhåpentligvis blir det bedre tid til å lese denne uken, for det er ikke lange boken. Men jeg er fortsatt à jour med novelleutfordringen, og forrige uke leste jeg «En enkel sjel» av Gustave Flaubert fra Karavane. Den likte jeg utrolig godt, og jeg ble nok en gang overbevist om at det er bra å utvide novellehorisonten min.

Nytt i bokhyllen denne uken er Alltid Alice av Lisa Genova, hovedbok i Bokklubben. Denne boken har jeg hatt lyst på helt siden jeg leste et kjempefint blogginnlegg om den i fjor. Jeg har dessverre ikke klart å finne innlegget igjen, men andre som har skrevet fint om boken er blant andre Solgunn sitt, Ord om annet og Stinema.

Fra omslaget:

Alice Howland er femti år og jobber som professor ved Harvard universitet. Hun er en anerkjent forsker og foredragsholder, er lykkelig gift, og har tre vellykkede voksne barn. Men Alice har begynt å glemme ting på en foruroligende måte. Ord blir borte for henne, hun glemmer stadig avtaler og skjønner ikke sine egne huskelapper. Først avfeier hun det hele med overgangsalder og stress på jobben. Så får hun stilt diagnosen: tidlig Alzheimer sykdom.

Alltid Alice er en gripende, vakker og jordnær roman om hvordan det er å leve med Alzheimer – om hvordan det er å sakte, men uunngåelig miste minnene om alt og alle man har vært glad i. Historien om Alice er usentimental, rørende og opprørende lesning, og en sterk fortelling om det å aldri ville gi opp.

Ellers har jeg laget en liste over de uleste bøkene jeg har i bokhyllen her. Det er ca 300, and counting, og jeg ble litt imponert da oversikten var ferdig. Mye å lese er det, men mange av bøkene er klassikere eller slike bøker som en litteraturviter med respekt for seg selv bør ha tilgjengelig i bokhyllen. Hvis en eller flere av bøkene er din favoritt, legg gjerne igjen en kommentar eller en lenke til et blogginnlegg hvor boken er omtalt!

Hamsun, Flaubert og Austen

Jeg innleder denne leseuken med å gi bloggen en ansiktsløftning. Selv om det forrige temaet var veldig rosa, likte jeg at den store skriften gjorde innleggene lesbare og oversiktlige. Det er viktig for en blogger som ikke liker å fatte seg i korthet, men likevel ikke vil gi leserne hodepine. Så leste jeg i går for første gang beskrivelsen av det rosa temaet, og oppdaget til min store forskrekkelse at stikkordene var wedding, rustic, old og dignified. Jeg har altså valgt det bloggtemaet som sannsynligvis er beregnet på gamle damer. Muligens gamle damer som blogger om planleggingen av sitt femte bryllup. Siden det er en hel mannsalder til jeg kan begynne å blogge om geriatriske temaer med verdighet, og aldri kommer til å blogge om bryllup, var det bare å finne noe annet. Valget falt på dette temaet. Fint? Stikkordene er business, conservative, corporate og clean. Mye, mye bedre. Konservativ? Kanskje. Pensjonist? Nei.

Det første av årets seks slag mot Knut Hamsun ble vunnet på overtid forrige uke, da jeg endelig fullførte Benoni etter å ha strevet med å komme ordentlig i gang med den i ukevis. Boken var for så vidt verdt strevet, og bra nok til at jeg gikk rett i gang med Rosa. Den tar opp tråden der Benoni slutter. Siden begge bøkene er blant de som har stått lengst på vent i bokhyllen min, er det et lite skritt for menneskeheten, men et stort skritt i Min Kamp mot angstfremkallende bøker.

Forrige ukes novelle var Nathanael Hawthornes «Wakefield», som jeg allerede har rukket å blogge om. Denne ukens utvalgte novelle er «En enkel sjel» av Gustave Flaubert, også den er hentet fra novellesamlingen Karavane.

Boksamlingen er siden sist blitt utvidet med den norske oversettelsen av Jane Austens Mansfield Park, en bok jeg hadde glemt å føre opp på listen for 2011 under klassikere. Jeg har boken på originalspråket allerede, men kom til å tenke på at det ofte er slitsomt å begynne Austen-lesingen på engelsk fordi hun skriver så omstendelig. Med den norske oversettelse i bakhånd kan jeg veksle litt mellom dem hvis det går for trått. Dessuten hadde Bokklubben den på salg til 59 kr, og jeg sier ikke nei takk til en innbundet bok for prisen av en halvliter.

Mansfield Park:

Fanny Price flytter fra enkle kår i Portsmouth til sine rike slektninger på det elegante godset Mansfield Park. Både på grunn av sin beskjedne bakgrunn og sitt stillferdige vesen blir hun en outsider i den fornemme familien Bertram. Familiefaren, Sir Thomas Bertram, er bortreist, og ungdommene rår grunnen alene. Mary Crawford og hennes bror Henry besøker godset. De bringer med seg en smak av storbylivet i London, av flørt og sanselighet som står i skarp kontrast til de solide verdier livet på Mansfield Park er tuftet på. Krisen uteblir da heller ikke, med dramatiske følger for flere av beboerne.

Hvordan er denne boken sammenliknet med de andre Austen-romanene?

Signe leseuken, folkens!