Måned: desember 2012

Lesesirkel desember: The Monk

the monkÅrets siste lesesirkelbok er M.G. Lewis The Monk fra 1796. Jeg har hatt hele tre runder med sykdom i jula og har derfor fått lest veldig lite. Men jeg har nå lest ca en tredjedel av boken og har stor sans for alle rampestrekene Lewis har funnet på. The Monk får andre bøker til å virke ganske tamme og kjedelige.

Lesesirkelen blir litt amputert i dag, for jeg skal snart reise tilbake til Oslo og har ikke sånn fancy mobil med nettilgang. Jeg får derfor ikke godkjent kommentarer eller lest innlegg før etter kl 19 i kveld, og det er forutsatt at ingenting er forsinket. Jeg vet ikke hva jeg tenkte på da jeg bestilte billetter til i dag, men det kan ikke ha vært lesesirkelen. Uansett tar jeg med meg The Monk på flyet, og satser på å være klar med innlegg i morgen eller tirsdag.

Dere deltakere: legg gjerne igjen lenke til innleggene deres i kommentarfeltet likevel, sånn at jeg er sikker på at jeg får med meg alt. I mitt fravær lenker jeg istedet til de jeg vet har lest eller begynt på boken. Jeg tror at vi skal være ca seks som blogger om den, og Melusine og Marianne har allerede lagt ut sine innlegg. I tillegg kommer det nok innlegg fra Karin og Monika i løpet av dagen. Mitt innlegg om boken kommer som sagt i morgen eller første nyttårsdag, det samme gjør Ingalill sitt (eller?).

Hvis noen skulle få lyst til å lese The Monk, finner du den gratis på nett her. Jeg trengte noen kapitler på å komme ordentlig inn i den, men nå er den både lettlest og full av action. Og: Den passer godt til årstiden, gotisk og dramatisk som den er.

Ha en fin søndag så lenge, og godt nyttår!

Store forventninger på skjermen

Great-Expectations-BBC

I kveld vises siste episode av BBCs miniserie Store forventninger på NRK. Basert på trafikken jeg har hatt på bloggen de siste par dagene er det fryktelig mange seere som er nysgjerrige på hvordan det ender til slutt, og som ikke klarer å vente til i kveld med å finne det ut. Men Dickens skrev i sin tid to forskjellige avslutninger på historien, så BBC-folket har hatt flere muligheter å velge mellom.

I den opprinnelige slutten ble det aldri et par av Pip og Estella, og det er en resignert Pip som runder av historien i godt voksen alder etter at alle hans store forventninger er lagt i grus. Den originale slutten trykkes sjelden (aldri?), men kan leses her. Ettersom denne versjonen ikke tilfredsstilte Dickens-lesernes ønske om en lykkelig slutt, skrev Dickens like godt en ny der Estella og Pip møtes igjen mens de fremdeles er unge. De forsones med hverandre og det åpnes for at det blir dem likevel. Kanskje, kanskje ikke. Vurdert ut fra det jeg har sett av gryende romantikk og kjærlige blikk i de to første episodene, har BBC gått for den siste slutten. Jeg blir ikke overrasket hvis de i tillegg har valgt å fjerne tvetydigheten som lå i Dickens’ andre versjon. Jeg forventer en tradisjonell happy ending i kveld, men blir glad hvis jeg tar feil.

Paradoksalt nok har de fleste forståsegpåere i ettertid kåret den opprinnelige, ulykkelige slutten til den beste. Det hadde vært interessant hvis den ble valgt nå. Jeg håper at det kommer en vri bort fra det romantiske over i det tragiske, selv om jeg tviler på det. Tv-seerne i målgruppen er kanskje for tvangsmessig opptatt av at Hollywood-malen følges til å være åpne for en god historie med trist slutt?

Aftenpostens anmelder er mye mer begeistret over serien enn meg. Jeg må flire litt av anmelderen som noterer seg at Dickens-kjennere og andre litterater er kritiske til serien mens «vanlige seere» er veldig positive. Tja. Noen ganger har man faktisk et poeng eller to til tross for at man har lest sin Dickens og tatt en utdannelse i tillegg. At seere blir mer begeistret desto mindre Dickens de har lest, er vel neppe et tegn i seg selv på at serien holder høy kvalitet. Det handler nok like mye om at seerne derfor ikke har grunn til å ha for store forventninger – de vet jo ikke hvilket glitrende utgangspunkt BBC-folket har hatt å jobbe med. Men det er klart at det har noe å si om man kjenner Dickens eller ikke før man benker seg foran skjermen. Jeg håper bare at de såkalt vanlige seerne som lar seg begeistre over serien finner veien til Dickens i bokform etterpå. BBC er bra, Dickens er best.

Men BBC skal ha for det: Teknisk sett er det ikke mye å klage på her. Dickens-historiene kler sepia-toner, selv om bøkene er mye mer fargerike. Tidskoloritten er fantastisk. Åpningsscenen med lille Pip i tåken er skummelt lik åpningsscenen i boken og like illevarslende stemningsfull. Castingen er med ett viktig unntak veldig vellykket. Det er umulig å filmatisere Dickens uten å få god underholdning ut av det. Men det hjelper i mine øyne så lite når de har presset inn et komplisert og godt plott inn i tre skarve episoder og dermed mister mye av det som gjør Store forventninger til en så fantastisk god historie.

Det jeg savner mest er humoren. Man skulle ikke tro at Dickens var en så stor humorist når man ser serien. De karikerte figurene glimrer med sitt fravær, og det samme gjør de komiske dialogene. Det sier seg selv at man må kutte et sted når man skal presse en roman på fem hundre sider inn i tre episoder, og komedien er enklest å kutte fordi den ofte ikke er direkte knyttet til plottet. Likevel lurer jeg på om ikke det også avslører noe om vår tid, og hva moderne seere forbinder med kvalitet: Et dypt alvor, der latter regnes som litt vulgært. For eksempel er Pips svoger og farsfigur Joe Gargery en veldig komisk figur i boken. Joe er en enkel sjel, dummer seg ofte ut, men har en grenseløs generøsitet og kjærlighet til andre mennesker, og spesielt Pip. Han er dum men klok – den typen karakter som Dickens elsker fordi de lever gjennom hjertet istedenfor intellektet. Men på skjermen er alle ubehjelpelige trekk fjernet, og IQ-en hans er oppjustert med flere titalls poeng. Han er heller ikke komisk. Det er et interessant valg som jeg ikke klarer å se noen praktisk grunn for.

På en måte er det litt synd også, selv om jeg liker skjerm-Joe godt. Han har beholdt essensen av hva Joe skal være. Likevel: Pips svik mot Joe er fælt når Joe på skjermen konstaterer at Pip ikke klarer å se ham i øynene som en mann. Mye verre er det med Joe i boken som aldri anklager, bare unnskylder, og reiser stille og rolig hjem igjen med luen i hånden og knust hjerte. Store forventninger er i det hele tatt de knuste hjerters bok. Derfor blir det spennende å se om Dickens’ karakteristiske sentimentalitet får samme stemoderlige behandling som humoren i siste episode, hvor den hører naturlig hjemme. Hvis de kutter ut den også, er det strengt tatt ikke så mye Dickens igjen her.

Men hovedgrunnen til at jeg ikke er mer begeistret for det som likevel kunne ha vært en strålende tolkning av Store forventninger, er at de har ødelagt Estella. Og når de ødelegger Estella, rakner hele historien. Estella skal være en iskald skjønnhet som behandler Pip med en likegyldighet som svir. Den eneste grunnen han har til å tro at de kommer til å gifte seg når de blir voksne, er fordi han tror at Miss Havisham er velgjøreren hans og at hun vil gjøre Pip til en gentleman som er Estella verdig. Estella selv gir ham aldri noen slike forhåpninger, for hun vet at Miss Havisham har andre planer. Estella forsøker tvert imot å få Pip til å ta til fornuft og glemme henne. Det er derfor verden hans raser sammen når han oppdager at det er straffangen Magwitch som er velgjøreren hans, som belønning for hjelpen han fikk av Pip som barn. Miss Havishams plan med Pip har hele tiden vært å oppdra Estella til å knuse hjertet hans, som hevn for at Miss Havisham ble sviktet på bryllupsdagen. Estella er aldri forelsket i Pip. Hun er opplært til å være kald og følelsesløs, og det er akkurat det hun er. Hun beklager det for så vidt selv, men føler ikke noe mer av den grunn.

I denne tv-versjonen er den lille Estella akkurat så arrogant og ekkel som hun skal være. Vanessa Kirbys tolkning av den voksne Estella er derimot feil fra første stund. Hun mangler den oppsiktsvekkende kalde skjønnheten og karismaen til en kvinne som er oppdratt til å tiltrekke seg menn og knuse hjertene deres uten dårlig samvittighet. Istedet ser hun menneskelig og skjør ut, og virker helt betatt av den modellkjekke Pip med flott krøll i panneluggen. Denne Estellaen fremstår som et yndig og pent, men ganske ordinært pikebarn fra victoriatiden, ikke den uforstyrrelige og strålende femme fatale hun må være for å legge Pips liv i ruiner. Hun hevder at hun er følelsesløs og kald, men viser likevel et oppsiktsvekkende repertoar av følelsesladde ansiktsuttrykk og tårevåte øyne.

Hele poenget med historien forsvinner når man fra første stund får inntrykk av at Estella gjengjelder Pips følelser. Da står man igjen med en helt ordinær kjærlighetshistorie med en passende mengde forviklinger, og reduserer Store forventninger til enda et typisk kostymedrama fra 1800-tallet. Min indre feminist stønner oppgitt over at den beherskede og upåvirkelige Estella transformeres til en stereotyp kvinneskikkelse i tv-serien, og jeg forbanner populærkulturen for å være så kjedelig forutsigbar. Gjenkjennelighet trumfer særpreg, må vite. Hvis jeg ikke får grunn til å gråte av handlingen i siste episode, skal jeg gråte over akkurat det.

Da jeg leste boken tidligere i år var jeg ikke engang overbevist om at forholdet mellom Pip og Estella i det hele tatt er en kjærlighetshistorie, av grunner jeg går nærmere inn på her. Først og fremst er Store forventninger en dannelsesroman, og en ganske trist en. Forholdet mellom Pip og Joe og Pip og Magwitch er minst like viktig som forholdet mellom Pip og Estella. Jeg skulle ønske at serien var dobbelt så lang, sånn at det hadde vært plass til å gi utviklingen av disse to forholdene plassen de fortjener. Da kunne karakteren Biddy også ha vært med, den fattige jenta Pip vokser opp med og som leseren skulle ønske at han valgte foran Estella. Det er Biddy som egentlig er den klassiske heltinnen i Store forventninger, men Pip forstår det ikke før det er for sent. I stedet for å ha to kvinnelige motsetninger som skaper en passende ambivalens i Pip, har serien blandet Estellas jernharde trekk med Biddys milde vesen. Fysj og fy.

Men for å si noe positivt og veldig entusiastisk om serien: Gillian Anderson er aldeles strålende som Miss Havisham, om enn både yngre og galere enn jeg hadde forestilt meg. I boken er hun riktignok splitter pine gal, men mer eksentrisk gal enn nevrotisk gal. Anderson tolker henne med større sårbarhet, men jeg digger det. Miss Havisham er absolutt en karakter som tåler å utforskes kreativt av kvalifisert personell. Gillian Anderson har full kontroll og tilfører karakteren minst like mye som hun trekker fra. Igjen skulle jeg ønske at serien var lengre og grundigere, for det er en del samtaler mellom Pip og Miss Havisham jeg gjerne skulle ha sett Anderson tolke. Hun var fantastisk i «Bleak House» fra 2005, og hun er fantastisk her. Heretter må BBC alltid finne en plass til Gillian Anderson når de skal lage moderne moro av Dickens. Dessuten er det like herlig å se den aller kjæreste David Suchet, den fabelaktige Poirot, spille Mr Jaggers. Mr Jaggers er like pertentlig som Hercule Poirot, så Suchet har god trening i å rense neglene foran kamera.

Min konklusjon er at serien er god på veldig mange måter, men at det er en middelmådig tolkning av Dickens. Hvis du har falt for serien og ennå ikke har lest noe av Dickens, bør det være det første du gjør i det nye året. Dickens skrev underholdningsromaner av høy kvalitet, og Store forventninger regnes som en av hans beste. Ragnhild Eikli har oversatt den til norsk, og den dama vet virkelig hva hun gjør. En hel haug bokbloggere leste Store forventninger i januar i år, og du finner lenker til tolv andre blogginnlegg om boken i kommentarfeltet under dette innlegget. Jeg mener å huske at alle var mer eller mindre positive til boken, selv om de ikke er litterater. Tenk det! Enda mer kred til Dickens.

Mine lesevaner – og god jul!

Det virker meningsløst å publisere skikkelige bokinnlegg når leserne mine har mer julete ting å gjøre enn å lese bokblogg. Selv har jeg oppdaget for lenge siden at det å sitte klistret foran dataskjermen fritar meg fra vasking, baking, stryking og pynting fordi det ser mye viktigere og mindre avslappende ut enn å lese bok. Og jeg gadd bare ikke å se «Tre nøtter til Askepott» enda en gang. Det hardeste jeg har tenkt å gjøre i dag er å dusje, spise meg stappmett og flerre av gavepapir. Det ligger urovekkende få harde pakker under treet, så gaven fra kjære Silje blir kveldens høydepunkt. Bokbloggere har peiling på gaver!

Jeg har stjålet noen spørsmål om lesevaner fra Nisse-Silje som får fungere som pausefisk de neste par dagene, til det i anstendighetens navn går an å blogge ordentlig om bøker igjen. Men bevares, spørsmålene er viktige! De gir viktig informasjon om bloggeren bak anmeldelsene; om de leser hvert eneste ord eller hopper over sider, om de leser bøkene på tom mage eller har sunt næringsvett. Og ingen skal komme her og si at det ikke spiller noen rolle om man leser bøker i dyp, meditativ stillhet eller om man har Hotell Cæsar durende i bakgrunnen. Dessuten passer spørsmålene godt til mandarinspising.

Har du et fast lesested?

Ja, jeg leser i sofaen foran peisen, med en eller to katter som selskap. I mange år leste jeg ivrig på sengen, men det har jeg aldri fått til i den leiligheten jeg bor i nå. Jeg blir bare liggende og fundere på når jeg skal få slått ned veggen mellom soverommet mitt og det ved siden av sånn at jeg får et digert soverom med spesiallagde bokhyller fra gulv til tak, og om det skjuler seg rosett og stukkatur bak panelet i taket. Det kan godt hende at det finnes bøker som er så spennende at jeg glemmer interiørrelaterte spørsmål på soverommet, men jeg har ikke oppdaget dem ennå.

Bokmerke eller tilfeldig papirlapp?

Helst et bokmerke jeg kan bruke som linjal mens jeg leser for å holde på konsentrasjonen. Når jeg ikke har flere bokmerker på lager, bruker jeg enten en tilfeldig papirlapp i pocketbøkene eller innbretten i de innbundne. Sa jeg at jeg bruker bokmerke? Det er ikke helt sant, jeg bruker postkort. De passer perfekt og varer mye lenger.

Må du lese ferdig kapittelet før du legger fra deg boka?

Nei. Jeg kan finne på å avslutte midt i en setning, for jeg leser uansett det siste avsnittet på nytt før jeg fortsetter. Dessuten er ikke alle bøker delt inn i kapitler, og noen av bøkene har så lange kapitler at det ikke er mulig for en skilpaddeleser som meg å forholde seg til dem. Men hvis de har korte kapitler, er det jo et naturlig sted å avslutte lesingen.

Spiser eller drikker du noe mens du leser?

Jeg spiser. Jeg liker å lese mens jeg spiser, og liker enda bedre å spise mens jeg leser. Bøker gjør meg sulten! Jeg skal være glad for at jeg ikke leser mer enn jeg gjør, for da hadde jeg vært smellfeit og fortsatt like sulten. Det er egentlig ganske rart at ingen bokbloggere har tenkt på å legge ved menyforslag til anmeldelsene sine. Noen bøker passer til kjøttsuppe (spesielt de som foregår på vinteren i gamle dager der karakterene har smått med mat). Andre bøker passer best til frukt og grønt (de med farlig overvektige hovedpersoner som ikke klarer å slanke seg og er farlig røde i ansiktet). Aller best liker jeg bøker der karakterene spiser mat som jeg liker, så kan vi på en måte spise sammen.

Går det greit å høre på musikk eller se på TV mens du leser?

Absolutt ikke! Jeg må ha det helt stille mens jeg leser, ellers klarer jeg ikke å konsentrere meg. Tv er det verste, med både lyd og bilde som forstyrrer. Jeg liker ikke tv, og vurderer å kaste min. Pr idag brukes den bare som kombinert katteseng/jakttårn, siden pusegutten min har god utsikt til skjærene i hagen når han ligger på den og slumrer (ja, jeg har en veldig, veldig gammel tv).

Leser du flere bøker samtidig, eller holder det med en om gangen?

Jeg foretrekker å lese en bok om gangen, men lesesirkel, blogg og manuslesing har gjort det vanskelig å følge preferansen de siste årene. Et av målene mine for 2013 er å kutte ut denne uvanen og maks lese to bøker om gangen; en lang eller tung og en kort eller lett.

Leser du helst hjemme hos deg selv eller overalt?

Helst hjemme. Jeg kunne kanskje ha lest andre steder også, men andre steder er det som regel også andre mennesker og de distraherer meg. Med ørepropper kan det gå, men som regel ikke. Etter jul må jeg trene meg opp til å lese på lesesal igjen, for kjedelig pensumlitteratur er en utfordring å få lest hjemme. Da må jeg ha ørepropper, selv om studenter stort sett er flinke til å oppføre seg på lesesalen og er mottakelige for fiendtlige blikk.

Høytlesing eller stillelesing?

Stillelesing. Enkelte dikt må leses høyt, jeg gjør unntak for dem. Hvis jeg sliter med å holde konsentrasjonen oppe eller jeg leser avsnitt jeg har vanskelig for å forstå, leser jeg dem høyt.

Hopper du over sider eller snikleser forover i boka?

Jeg hopper aldri over sider, det er en Stor Forbrytelse. Hvis jeg føler for å hoppe over sider, vurderer jeg seriøst å avbryte boken og heller finne noe annet å lese. Jeg hopper ikke engang over avsnitt. Eller ord. Jeg leser ALT. Men så leser jeg da også for det meste bøker hvor det språklige er uhyre viktig. Dersom forfatteren (eller oversetteren) har valgt sine ord med omhu, har jeg ikke tenkt å være noe dårligere. Jeg gidder ikke stresse når jeg leser og synes det er viktig å lese nøye for å få med meg undertekst og eventuell tvetydighet, samt filosofere over de store spørsmål her i verden. Det hender at jeg snikleser forover i boka, men ikke av ren nysgjerrighet. Det er mer en indirekte kritikk av forfatteren som har prøvd å legge inn overraskelser jeg ikke ønsker å overraskes over, hvor opptakten til overraskelsen distraherer meg bort fra ting i handlingen jeg finner mer spennende. Unntaket er krim, hvor overraskelser er hele poenget. Der blir jeg sur hvis overraskelsene uteblir.

Knekker du bokryggen eller prøver du å bevare den helt som ny?

Jeg prøver å fare pent med bøkene mine sånn at de skal leve lenge i landet. Men noen pocketbøker er umulig å lese i hvis jeg ikke knekker litt på dem, og det gjør meg ingenting at man kan se på bøkene at noen (dvs jeg) har lest dem. Jeg har da mer enn nok av jomfruelige bøker i samlingen.

Skriver du i bøkene dine?

Jeg markerer gode sitater med blyant i margen sånn at jeg kan finne dem igjen når jeg skal skrive om dem. Hvis det er en billig underholdningsbok hender det at jeg bruker eselører i stedet. Sånn sett finnes det en underklasse i bokhyllen min bestående av bøker med brett både inni og utenpå. Deres lurvete ytre står i stil med hva jeg synes om innholdet.

Da var det på tide å få av seg pysjamasen og trekke i finstasen. Siden jeg vet at min kjære mor er blant mine aller mest trofaste lesere, vil jeg benytte anledningen til å takke henne for å ha laget jul for oss helt på egenhånd i år også. Genetikk er et livets mysterium, og sjansene var femti-femti for at jeg skulle arve evnen til å stelle hjemme, eller evnen til å sitte stille og rolig og drikke kaffe mens andre gjør det. Det var et lotteri jeg dessverre tapte (eller vant, alt etter som hvordan man ser det), men jeg satser friskt på at mitt skjulte potensial vil blomstre når jeg en dag blir godt gift og det er min tur til å lage jul. Da skal du få sitte på stas hele julen, mamma, det lover jeg.

Jeg ønsker dere alle sammen en riktig god jul! Jeg håper at dere skal feire sammen med noen dere er glade i, og at det blir en fredelig og koselig høytid. Ta godt vare på hverandre, og husk at Nissen ser deg.

God jul!

Endelig ferie!

James AndersonMandag ble jeg ferdig med alt jeg hadde å gjøre før jul: Skriftlig eksamen på morgenen, julegavekjøp på ettermiddagen og koffertpakking på kvelden. Nå er jeg endelig klar for en skikkelig lat juleferie. Første punkt på listen over things to do er å ta igjen lystlesingen jeg har forsømt mens jeg leste til eksamen. Bøkene får imidlertid hard konkurranse av trangen til å sove. Det er mørketid i nord, og etter femten år i Oslo har jeg mistet den medfødte nordnorske evnen til å holde seg våken når det er natt nesten hele døgnet. Jeg testet ut lesingen i hiet mitt i går og fant ut at det beste jeg kunne få til var lesing og slumring i intervaller. Men jeg klarte likevel å lese ferdig en bok, og synes i grunnen at Saurons mørke utenfor vinduet gir den perfekte stemningen til å begynne på M.G. Lewis’ The Monk. Og i dag skal jeg endelig begynne å lese den, ikke bare si at jeg skal begynne å lese den, som jeg har gjort i tre uker nå.

(Beskjed til eventuelle innbruddstyver: I mitt fravær bevoktes leiligheten og biblioteket mitt av to livsfarlige katter med kvasse klør og en kattepasser som tar min kroppsvekt i benkpress. Prøv heller nabogården!)

Først og fremst må jeg klage litt på det jeg har brukt de siste par ukene på å lese, nemlig pensumlitteraturen i amerikansk kulturkunnskap. Generelt kan jeg nå slå fast at det er en dårlig idé å gå fra å studere litteraturfag, hvor pensumlitteraturen stort sett består av gode primærtekster, til kulturfag hvor pensum består av dårlige lærebøker. Hvis man har studert litteratur først kan man bare ikke unngå å se hvor svake lærebøkene faktisk er.

Jeg skulle lese Bryn O’Callaghan An Illustrated History of the USA og John Oakland & David Mauk American Civilization. An Introduction. Den første er en ren historiebok, mens den andre kombinerer historie med en oversikt over bl.a. politiske institusjoner og det økonomiske systemet. Begge bøkene skal ha kred for at de i mine øyne gir en nyansert fremstilling av amerikanernes gjøren og laden de siste fire hundre årene, der kritikk og forsvar er godt balansert. Jeg fikk inntrykk av at begge bøkene er skrevet fra et nokså liberalt perspektiv uten å fordømme mer konservative standpunkter. Da må leseren gjøre seg opp sine egne meninger, og det er bra. Men jeg har mye å utsette på dem likevel. An Illustrated History of the USA henvender seg til lesere som aldri har hørt om Martin Luther King eller Wall Street, og som ikke klarer å plassere Storbritannia på verdenskartet uten hjelp. American Civilization refererer derimot til Monroe-doktrinen og Cuba-krisen som om leseren allerede kjenner detaljene, og presterer å skrive om andre verdenskrig uten å nevne Adolf Hitler en eneste gang. Kapitlet som forsøker å forklare hvordan en amerikansk president blir valgt er bortimot uleselig.

Jeg foretrakk Illustrated History. Den er nesten rørende banal med hyppige formuleringer à la «this made the Americans very angry», «a man called John F. Kennedy did not like this» og «Wall Street is a street on Manhattan, New York surrounded by very tall buildings. People called stockbrokers work here buying and selling valuable pieces of paper called stocks.» Men med sine 140 illustrerte sider gir den likevel en god oversikt over greatest hits i amerikansk historie, og stoffet formidles entusiastisk og livlig. American Civilization er derimot hårreisende dårlig på formidling, og den er fryktelig rotete og uoversiktlig. I stedet for å behandle amerikansk historie kronologisk og samlet, er den delt inn i ca femten kapitler hvor historien er delt inn etter tema: Geografi, minoriteter, immigrasjon, det føderale systemet, utenrikspolitikk, økonomi, osv. Som om utenrikspolitikk ikke har noe med økonomi å gjøre, og det er mulig å skille mellom immigrasjon og minoriteter. Den oppstykkede fremstillingen skaper forvirring når leseren selv må prøve å oppdage sammenhengene som vitterlig finnes i historien, men som læreboken har gjort sitt aller beste for å skille fra hverandre. Men den mest utilgivelige synden er at boken klarer å gjøre spennende temaer dørgende kjedelig. Det eneste underkapitlet som var virkelig interessant, er det som redegjør for republikanernes og demokratenes historiske utvikling.

Ingen av bøkene burde ha vært pensum. De burde heller ha valgt en historiebok som er fire ganger så lang og henvender seg til en voksen leser med intellekt og allmennkunnskaper på universitetsnivå, og kombinert den med en velskrevet og lesbar bok som fokuserte mindre på historie og mer på amerikanske institusjoner og moderne problemstillinger. Pensum burde generelt ha vært mye større, istedenfor å være tilpasset studenter som synes at studentlivet er hardt nok i seg selv om man ikke må lese bøker i tillegg.

Sånn, da har jeg klaget ferdig. De neste ukene kan jeg heldigvis velge selv hva jeg skal lese, bortsett fra The Monk, som er lesesirkelplikt. De andre bøkene jeg rasket med meg på vei ut døra var Linda Eide Oppdrag Mottro, Christian Valeur Pusling!!!, Maria Lang Roser, kyss og døden og Alessandro Baricco Silke. Med andre ord ingen tungvektere. Dessuten kjøpte jeg min første bok i bokhandel på evigheter på Gardermoen, en bok jeg aldri har hørt om før: The Affair of the Bloodstained Egg Cosy av James Anderson. Det er en krimroman som skal være en blanding av Agatha Christie og P.G. Wodehouse. Forfatteren er sitert på baksiden: «I prefer villains to be nice, refined people, the sort who quote Shakespeare and knock off their nearest and dearest between rubbers of bridge.» Det kan bare ikke bli feil.

Ellers gleder jeg meg over at nettforbudet mitt nå er opphevet, sånn at jeg endelig kan begynne å blogge og lese andres blogger igjen. Jeg aner jo ikke hva som har skjedd i Blogglandia de siste ukene. For alt jeg vet har det brutt ut full krig om julegavetips og årets beste bøker. En virkelig god nyhet er at Ingalill har gjenopplivet prosjekt Norske Bokblogger igjen, for jeg har vært helt fortapt etter at Anita slettet den gamle nettsiden. De neste ukene planlegger jeg å skrive litt ymse innlegg, men det viktigste blir et misjonsblogginnlegg om neste års lesesirkel. Kåringen av årets beste og dårligste bøker og en gjennomgang av hvilke bøker som har vært mest populære på bloggen min i år får jeg vel i rettferdighetens navn vente med til året er slutt, i tilfelle det skjer store ting de neste ti dagene.

Ha en flott førjulstid så lenge!

Lesesirkel avstemning desember 2013

Ok, Poll Daddy har sviktet meg og nekter for tiden å generere nye avstemninger på bloggen. Men noe må vi lese i lesesirkelen 1001 bøker neste desember, så da får vi heller plukke ut boken på den litt mer tungvinte måten. I oktober i år ble 11 nye titler lagt til 1001-listen, oversikten finner du her, og jeg tenkte at vi kunne velge en av de nye bøkene. Vi har lest så mange klassikere i år og flere skal det bli neste år, at det kan være fint å lese noe som er av nyere dato også. I desember neste år er det igjen damenes tur, og det var bare fire kvinnelige forfattere blant tilføyelsene. Siden jeg allerede har lest Jennifer Egans A Visit From the Goon Squad, ble det en enkel sak å velge ut kandidatene. Som en liten ekstraservice har jeg lagt ved noen omtaler som gjør det lettere å finne ut hva som frister mest.

1. Nicole Krauss – The History of Love/Kjærlighetens historie (2005/252 sider)

nicole kraussI en nedslitt leilighet i New York prøver Leo Gursky å overleve litt til. Hver kveld banker han på radiatoren for at naboen over skal høre at han fortsatt lever. Men livet hans har ikke alltid vært slik. For seksti år siden bodde han hjemme i Polen, der han forelsket seg og skrev en bok. Kjæresten mistet han da hun flyktet til Amerika rett før krigen. Boken ble også borte. Men uten at han selv er klar over det, har den overlevd: Den har krysset hav, blitt overlevert mellom generasjoner, og forandret liv. Fjorten år gamle Alma er oppkalt etter en person i denne boken. Etter at faren hennes døde, er hun fullt opptatt med å finne en ny kjæreste til moren, holde styr på en lillebror som tror han er Messias, og ta utførlige notater i et hefte hun kaller Hvordan overleve i villmarken, Bind tre. En dag dukker det opp et mystisk brev i posten, og Alma begir seg ut på jakt etter sin navnesøster.

Personene i Kjærlighetens historie er mennesker man blir glad i. Hver for seg sysler de med gåter som på bemerkelsesverdig vis er forbundet med hverandre. Nicole Krauss har skrevet en medrivende og imponerende sammensatt roman om mennesker som har blitt avkuttet fra sin fortid, og som på hver sin pussige, rørende måte forsøker å få livet til å henge sammen. (Kilde: Cappelen Damm)

2. Ali Smith – There but for the (2011/256 sider)

ali smithThere But For The is a 2011 novel by Scottish author Ali Smith, set in 2009 and 2010 in Greenwich, London. The story revolves around Miles Garth who at a dinner party, goes upstairs, locks himself in the spare bedroom and refuses to leave indefinitely. He goes on to become a minor celebrity with crowds gathering outside to try and catch a glimpse of him at the window; and merchandize being produced with his name. The book is divided into four main narrative parts:

There : Tells of Anna Hardie, a social worker who knew Miles some thirty years previously, but the hosts of the party find her email address on Garth’s phone and they contact her in the hope that she can persuade Miles to leave. Anna recalls her contact with Miles when in 1980 as a 17-year-old she and Miles travelled together on a coach tour of Europe as winners in a short-story competition.

But : In which Mark, a gay photo-researcher who invited Miles to the party mourns an old lover and hears his dead mother speaking to him in rhymes.

For : Is set in the head of May Young, an elderly lady in a care home suffering from dementia, who has annual contact with Miles.

The : Revolves around Brooke, the daughter of two of the guests of the party – and the only person to have contact with Miles since his self-inflicted imprisonment. (Kilde: Wikipedia)

3. Lorrie Moore – A Gate at the Stairs (2009/336 sider)

Gate at the stairsWith America quietly gearing up for war in the Middle East, twenty-year-old Tassie Keltjin, a ‘half-Jewish’ farmer’s daughter from the plains of the Midwest, has come to university – escaping her provincial home to encounter the complex world of culture and politics. When she takes a job as a part-time nanny to a couple who seem at once mysterious and glamorous, Tassie is drawn into the life of their newly-adopted child and increasingly complicated household. As her past becomes increasingly alien to her – her parents seem older when she visits; her disillusioned brother ever more fixed on joining the military – Tassie finds herself becoming a stranger to herself. As the year unfolds, love leads her to new and formative experiences – but it is then that the past and the future burst forth in dramatic and shocking ways. Refracted through the eyes of this memorable narrator, A Gate at the Stairs is a lyrical, beguiling and wise novel of our times. (Kilde: Amazon)

Jeg kunne forsåvidt tenke meg å lese alle tre, men stemmer på Nicole Krauss. Boken står allerede i bokhyllen, og hvis det blir den slipper jeg faktisk å kjøpe en eneste av lesesirkelbøkene neste år. Det hadde vært kjekt. Dessuten kjøpte jeg den etter å ha lest anbefalingen til Les Mye for et par år siden: «Har du ikke lest Kjærlighetens historie, så skaff deg boken snarest. Den er rett og slett fantastisk!» Kvalitetssikret av en av våre, med andre ord.

Legg igjen stemmen din i kommentarfeltet. Alle kan stemme, uansett om du skal være med å lese eller ikke. Kom gjerne med anbefalinger (eller det motsatte) hvis du har lest en eller flere av bøkene. Du kan stemme i hele desember.