Kategori: Gunvor Hofmo – Jeg vil hjem til menneskene

Gunvor Hofmo – Jeg vil hjem til menneskene

Første gang jeg ble oppmerksom på lyrikeren Gunvor Hofmo, var i forbindelse med et NRK-program hvor Jan Erik Vold fortalte om hennes liv og diktning. Det var særlig én begivenhet som stod sentralt i både programmet og Hofmos liv. Hennes jødiske venninne Ruth Maier ble deportert og drept i Auschwitz i 1942, en opplevelse man antar har sammenheng med Hofmos senere store psykiske problemer. Hun var innlagt på Gaustad i lange perioder med diagnosen schizofreni. Og hun var åpent lesbisk samboer med lyrikeren Astrid Tollefsen allerede på 1950-tallet. Gunvor Hofmo må ha vært et svært bemerkelsesverdig menneske. Hun er i alle fall en bemerkelsesverdig poet.

Hofmos debutsamling Jeg vil hjem til menneskene ble utgitt i 1946. De to mest kjente diktene fra samlingen er etterkrigsdiktet «Det er ingen hverdag mer» og diktet tittelen på samlingen refererer til, «Jeg vil hjem». Høsten, vinteren, natten, kulden, regn og frost er gjennomgående motiver Hofmo knytter til smerte, sorg og tap. Men diktene viser ingen resignert stillstand. Dystre og kalde motiver lades av intense følelser, livskraft og voldsom innlevelse.

Min bitre ensomhet, lik vannfall i mitt sinn, tordner, tordner, skummende og blind. Stjernene, all hunger i det vide rum styrtet ned i fallet, sprengt til skum!

Jan Erik Vold beskriver Hofmo som en norsk Emily Dickinson, og jeg skjønner hvorfor. Både i metaforbruken og den grunnleggende melankolien er det mye som likner. Men Hofmos dikt er kanskje enda tristere?

Jeg vil hjem til menneskene –

som en blind

gjennomstråles i mørket

av sorgens stjerneskinn.

Ved første øyekast synes tapserfaringene og ensomheten i diktene å være et individuelt anliggende. Skikkelsen som vandrer hvileløst rundt i kulde og mørke, smertefullt bevisst på avstanden mellom seg selv og andre, er lett å assosiere med den evige outsideren i ensomhetens lyrikk. Lest opp mot Hofmos samtid er det imidlertid like nærliggende å lese det fremmedgjorte individet som en kollektiv erfaring av den dype splittelsen mellom mennesker, en konsekvens av krigens vold mot fellesskapet. Ensomheten er dobbel i Hofmos dikt; et bunnløst ensomt jeg i en verden som er blitt fremmed for alle.

Diktenes temperament varierer mellom hevngjerrig sinne, kald bitterhet, vemodig lengsel og melankolsk tomhet. Men intensiteten er jevn. De siste strofene i henholdsvis «Regnkveld» og «I en mørk natt» er gode eksempler på spennvidden i diktenes stemning.

Stille, mildnet blir regndråpers tunge skred

som om en storm nå endelig er over,

som er en sorg nå blitt til svanger fred.

Så kom da gribber!

Sus med ville skrik

igjennom regn og storm

og hakk meg opp, et lik,

og sleng meg så for orm

og la meg ligge der:

Ynkelig som ikke

er livet nær!

Hofmos dikt er en bråttsjø av stormende følelser. Det gjør Jeg vil hjem til menneskene til en kontrastfylt samling, på tross av en noe ensidig tematikk og motivkrets. Det er mørkt, trist og dystert – og veldig vakkert.