Mørkets elsker

Beth har vokst opp i den tro at hun er foreldreløs. I en alder av 25 år jobber hun i en lokalavis i Caldwell, New York, og lurer på hva hun skal gjøre med resten av livet sitt. Svaret kommer noe uventet i form av en to meter høy kriger i skinnbukser, med et faretruende oppsyn og svulmende overarmer. Han heter Wrath og er vampyrenes konge. Beths far, vampyrkrigeren Darius, har alltid voktet over Beth på avstand fordi han ikke vil komplisere livet hennes unødig ved å avsløre at hun har vampyrblod i årene. Før han dør, ber han Wrath om å ta seg av henne. Siden Beth er halvt menneske, halvt vampyr, står hun ovenfor den fryktede overgangen som alle vampyrer gjennomgår når de fyller 25 år. Det er da hoggtennene kommer frem og behovet for jevnlig blodtilførsel oppstår. Hvis Beth ikke får hjelp av en vampyrhann når overgangen kommer, vil hun dø.

Wrath er en mann som foretrekker å slåss mot vampyrenes dødsfiender lesserne fremfor å stelle med nære relasjoner. Det er derfor en noe motvillig kriger som oppsøker Beth en sen sommernatt. Beth er på sin side døden nær av sjokk når den skremmende karen plutselig står i stua hennes. Heldigvis er kjemien mellom de to så overveldende sterk at den overvinner både ambivalens, skrekk og bange anelser. Før de får sukk for seg ligger Wraths trange skinnbukser i en haug på gulvet, og det er duket for la dolce vita.

Men de kan selvfølgelig ikke ri lykkelig inn i solnedgangen sånn helt uten videre. Først er det duket for forviklinger. Beth tror at Wrath er en farlig kriminell som muligens står bak flere drap i Caldwell den siste tiden. Wrath vegrer seg kraftig for å innlate seg med et kvinnfolk, spesielt et som attpåtil er halvt menneske. Likevel er de bundet til hverandre mens Beths overgang nærmer seg; Beth for å overleve, Wrath for å innfri ønsket til sin avdøde krigerbror. Libidoen kommer dem til unnsetning, og ventetiden blir mer lystbetont enn forventet.

Jeg har ikke lest noen vampyrbøker siden jeg slukte bøkene om den vesle vampyren Rydiger på barneskolen. Derfor ble jeg litt overrasket over at J. R. Wards vampyrunivers appellerte til meg. Som man kan gjette seg til ut fra bokens tittel, går det mye i brunstige vampyrhanner og kvinner med løpetid. Det knurres, bites, elskes, hates, drepes og bannes med glødende intensitet, og man skal lete lenge før man finner mer labile karakterer. Men det var overraskende mye action også utenfor soverommet, og boken er sterkt handlingsdrevet.

Den sorte dolks brorskap består av vampyrkrigerne med de fortryllende navnene Wrath, Rhage, Vishous, Phury, Tohrment og Zsadist, som strutter av aggresjon og muskler og i varierende grad er mer sjarmerende enn navnene skulle tilsi. Brorskapets oppgave er å beskytte vampyrslekten mot lesserne, blodtørstige mennesker som har solgt sjelen sin til Omega for å kunne forlyste seg med å slakte ned vampyrer i evig tid med total utryddelse av vampyrrasen som mål. Om ikke Wrath var det mest spennende bekjentskapet jeg har stiftet i litteraturens verden, virker opptil flere av de andre krigerne desto mer lovende. Deres (kjærlighets)historier er tema for de neste bøkene i serien.

Drømmemannen ifølge Ward

Et vesentlig skille mellom den såkalt seriøse litteraturen og underholdningslitteraturen er at førstnevnte inspirerer til ettertanke og forandring mens sistnevnte appellerer til hva det nå enn er som gjør at vi mennesker lar oss oppsluke av en bok uten å la oss forandre av den grunn. Dette hva-det-nå-enn-er synes jeg det er spennende å sysle med når jeg først leser slike bøker, fordi det kanskje avslører hva lesere går rundt og drømmer om når man ikke er opptatt av å forbedre seg selv eller lære noe fornuftig. Spesielt siden salgstallene i bokbransjen indikerer at vi stort sett foretrekker å drømme oss bort fremfor forbedring og visdom. Men hva er det vi drømmer om?

Det mest nærliggende å se på er Wards versjon av Drømmemannen. Wrath er overdrevent sterk, kjekk, muskuløs, barsk, modig, sexy og velutrustet på alle tenkelige måter. Han er tøffere enn toget i penible situasjoner, og er en elsker som alltid vet hva Beth føler og ønsker fordi han kan lukte følelsene hennes. Ingenting gjør Wrath mer tilfreds enn at Beth får det som hun ønsker. En kjekk egenskap og en sympatisk innstilling som jeg tror mange kvinner gladelig ville utstyrt sine respektive bedre halvdeler med hvis de kunne. Samtidig er Wrath tilsvarende overdrevent usikker, selvforaktende, skadeskutt, pessimistisk, sårbar og emosjonelt ustabil. Han går på med dødsforakt når det gjelder kriging og sex, men er pinglete og redd når det kommer til følelser og relasjoner. Han er utrustet med en formidabel luktesans og hørsel, men er svaksynt på grensen til blind.

Jeg skjønner hvorfor en lidenskapelig og velskapt mannlig karakter kan få blodtrykket til å stige hos en hærskare av kvinnelige lesere, men den overdrevne overdrivelsen i begge retninger fascinerer meg. For hvert supermanntrekk Wrath har, finner man et tilsvarende handicap.

Hvorfor er Wrath like fullt en drømmemann? Er det slike menn store mengder kvinner vil lese om når de skal drømme seg vekk fra unger og klesvask? En mulig forklaring er kravet om en balansert helt, hvor sterke og sårbare punkter skal stå i forhold til hverandre. Skal han være usedvanlig barsk, må han være like usedvanlig usikker, ellers blir det vanskelig å få ham til å virke levende. En annen forklaring er at Wrath simpelthen er en mann alle kvinner ville drømme om å tilbringe noen hete netter med. Men mannen som får blodet ditt til å bruse er ikke nødvendigvis den mannen du ønsker å gifte deg med. Og i en slik roman vil man vel ha begge deler? Ward løser det ved å skape en mann som er barsk og sexy nok til at “alle” kvinner finner ham tiltrekkende, men uerfaren og renhjertet nok følelsesmessig til at han faller pladask og trofast for kvinnen han begjærer. Det er kanskje nettopp det romantiske bøker må handle om. En kjekk mann som ikke er komplett uten en kvinnes kjærlighet, og som ikke viser seg å være en drømmemann før han forguder sin utkårede.

Men hva innebærer denne versjonen av maskulinitet? For maskulin er han, i en slik grad at det nesten lukter svidd. Tja. De gode nyhetene for alle menn i virkelighetens verden er at kvinner ser ut til å akseptere både sårbarhet og usikkerhet hos sin mann med lett hjerte så lenge de respekterer ham og han er trofast og forelsket. Det mer foruroligende ved et slikt syn på menn er at en mann tilsynelatende bør være supermann for å kunne tillate seg å ha lav selvfølelse og samtidig forvente aksept. Han kan gjerne ha svakheter så lenge han har udiskutable kvaliteter, og begge deler kommer kvinnen til gode og gjør ham følelsesmessig avhengig av henne.

Vampyr eller ikke, Wards versjon av drømmemannen er svært lik drømmemannen slik han beskrives i alskens dameblader og chick lit-romaner. Minus hoggtennene, selvfølgelig. Perfekt, med svakheter som gjør ham både elskelig og tilgjengelig.

Amors piler

En annen ting jeg ikke fikk ut av tankene mens jeg leste var – av alle ting – Jane Austen. Både Ward og Austen skriver om kjærlighet, og en litt forbudt kjærlighet med oddsene mot seg. Men det er også alt de har til felles. Mens Austen beskriver kjærligheten som et individuelt anliggende som kommer i konflikt med tradisjon og samfunn, er den hos Ward en naturkraft knyttet til et voldsomt begjær. Selv om Austens par ikke er gode par sett med datidens øyne, er de utmerkede par ut fra forutsetningen om å få et godt samliv. Kjærligheten skal vokse seg frem og overveies nøye. Hos Ward er det å være kompatible elskere utgangspunktet for en god match. Wrath og Beth finner ut at de kan tilfredsstille hverandre bedre enn de noen gang har kunnet forestille seg, og deretter må de bli kjent med hverandre og finne ut hva dette begjæret kan føre til.

Allerede her tenker jeg at det ukompliserte begjæret selvfølgelig har en mye større plass i underholdningslitteraturen enn i den seriøse litteraturen, siden begrepshierarkiet i den siviliserte verden (som den seriøse litteraturen forholder seg mer eller mindre lojalt til), postulerer at begjær er underordnet kjærlighet, kropp er underordnet sinn, og følelser underordnet fornuft. Begjær er enkelt og basalt, og de fleste gangene begjær vies plass i den seriøse litteraturen er det fordi det enten analyseres eller problematiseres. Som leser skal du skal ikke leve deg inn i begjæret, du skal reflektere over det. I et anfall av kategorisk tenkning lurer jeg på om graden av innlevelse i litterære karakterers drifter står i diametral motsetning til graden av seriøsitet man tilskriver boken.

I Mørkets elsker – og i mye underholdningslitteratur for øvrig – er begjæret i hvert fall en ukomplisert drift man skal leve seg inn i med karakterene, ikke tenke over. Hvis du ikke kjenner et sug i magen når karakterene gjør det, kan du like godt la være å lese boken. Mens karakterene i den seriøse litteraturen sliter med alskens problemer kjærligheten fører med seg, er begjæret i Wards univers en sikker indikasjon på at Amors piler har truffet blink. Kjærligheten er en avgjørelse man slipper å ta fordi kroppen og instinktene allerede har tatt den for deg. Ikke bare det, men Wrath faller pladask for Beth ved å lukte henne, og vampyrenes sterke luktesans står sentralt for deres opplevelse av både begjær, forelskelse og kjærlighet. Det kroppslige og sanseopplevelser generelt fremmes som en positiv verdi, og karakterene lar instinktene råde.

Jeg syntes det var forfriskende å lese om sex og begjær uten at det gikk gjennom det sedvanlige litterære filteret som klarer å snu enhver sanselig opplevelse til et intellektuelt prosjekt. Samtidig er tenkning om litteratur i seg selv så begrepslig og fornuftsbasert at det kanskje ikke er så rart at de fleste litterater nødvendigvis griner på nesen over å støte på en såpass ukomplisert og kroppsbasert ideologi i et medium man ellers tilskriver evnen til å løse verdensproblemer.

Love me tender

Tilbake til boken, som jeg nå har forvillet meg litt bort fra. I tillegg til å være fylt med lidenskapelige og aggressive mennesker/vampyrer, var en av Mørkets elskers mer overraskende styrker at den til tider var svært morsom. Jeg er litt usikker på om humoren var tilsiktet fra forfatterens side, men jeg lo i hvert fall godt ved opptil flere anledninger. Spesielt når den hissige alfahannen Wrath noe motvillig begynner å kjenne på sine romantiske sider. I en scene står han foran speilet i sin nye designerdress, eller “kamgarnsdritten”, som han kaller den, nervøs og ukomfortabel før et stevnemøte med Beth og tenker: “Han ville gi henne det alle kvinner likte, for faen, litt oppmerksomhet og kjærlighet.” Her synes jeg Ward treffer spikeren på hodet hva angår å beskrive tankene til en mann som er mer komfortabel med å slåss enn med å leve ut sine ømme følelser. Du kan kle en apekatt i en Armani-dress, men det er like fullt en apekatt. Et annet eksempel er Wraths humørsyke og følelsesladede tanker om hva brødrene vil si når de finner ut hva han føler for Beth: “Han visste at han hadde et idiotisk, tilfreds flir i fjeset, og at brødrene kom til å kjøre ham hardt på grunn av det. Men hva faen brydde vel han seg om det? Han tok seg en ordentlig shellan nå. Han skulle få seg en make. De andre kunne kysse seg i ræva.” Hvis Ward fortsetter i denne stilen i resten av serien, skal det bli en fornøyelse å finne ut hvordan de andre trollbrødrene skal temmes av kyndige kvinner.

Det som likevel trakk ned med boken, var Wards overveldende trang til å la alt ordne seg på aller beste vis for alle karakterer samtidig. Da ble det sukkersøtt på en måte som ikke kledde verken karakterene eller det hardbarkede miljøet, og romanen mistet både driv, humor og spenning. Det at samtlige karakterer hadde så lik oppfatning av hva som var rett og galt virket også litt teit. Enkle løsninger er fine, men de kan ikke brukes til enhver tid i enhver sammenheng. Selv ikke når man skriver underholdningslitteratur. Noe må gå til helvete, sånn er det bare. Da får man heller skrive inn en syndebukk som må sitte igjen med svarteper til slutt.

Allergi og slurv

Bare så det er sagt: Dette er en bok man må ligge unna hvis man har klisjéallergi og har som krav at bøker må ha et godt språk. Jeg har ingen av delene, og syntes dette var moro å lese. Det var først og fremst i forholdet mellom Wrath og Beth at klisjeene blomstret, noe som var vekselvis pinlig og sjarmerende. Alle forelskede mennesker virker utrolig teite når man ikke bruser av stormende følelser selv, så på en merkelig måte tilførte det et ellers virkelighetsfjernt forhold et snev av realisme. Dessuten begynte jeg å tenke etter om jeg har lest en roman om stormende forelskelse som ikke er klisjefylt, men kom ikke på noen. Enten handler bøker om forelskelsens negative sider, eller den beskrives fra en slik distanse at innlevelse blir vanskelig. Dermed avskriver jeg klisjeene på kontoen for forelskelsens galskap, mens jeg spekulerer videre.

Dessverre var det så mange slurvefeil i den norske oversettelsen at jeg fikk inntrykk av at hele utgivelsen var et venstrehåndsarbeid. Vanligvis irriterer slike feil meg grenseløst når det blir mange nok av dem. Men her var det rett og slett så mange (i gjennomsnitt en-to pr side på 480 sider = ca 750-800 slurvefeil) at jeg ble mer fascinert enn irritert. Korrekturleseren må ha sovet seg gjennom boken, eventuelt være ordblind. Jeg tør i hvert fall ikke tenke på hvor mange slurvefeil boken ville hatt hvis dette var den korrekturleste versjonen. Du er herved advart.

Ingalill har skrevet et veldig bra innlegg om hele serien her. Jeg gleder jeg meg til å se hvilke spenstige eventyr Ward har pønsket ut for Rhage i Evige elskede.