Stikkord: amerikansk

Lesesirkel 1001 bøker – mai og juni

The Virgin SuicidesMai gikk veldig fort over, og til tross for iherdig lesing rakk jeg aldri å starte på lesesirkelboken min. Istedet har jeg hatt en Margaret Atwood- og Harry Potter-raptus, som endte med at jeg natt til mandag begikk forbrytelser mot litteraturen. Klokka tre på natta var jeg 350 sider inn i Harry Potter og Føniksordenen uten å være i nærheten av å kunne legge den fra meg for å sove. Så jeg bladde meg gjennom seks hundre sider for å finne ut hvordan det gikk til slutt. En uakseptabel ting å gjøre, selvfølgelig, men alternativet var å gå på jobb uten søvn og forgjeves spørre sjefen om ikke Harry Potter-lesing heretter kan inngå som en del av arbeidsoppgavene mine.

Jeg gremmes over den plutselige mangelen på impulskontroll. Nå har jeg brutt min minst tjue år gamle personlige rekord med å ikke sniklese slutten. Men de fire første Potter-bøkene har vært så enkle å legge fra seg og tidvis disiplinkrevende å fullføre, at jeg var uforberedt på at femteboka skulle være besettende allerede fra første kapittel. Ja, ja. Så snart jeg er ferdig med å lese alle de seks hundre sidene på den måten det er meningen at de skal leses, er jeg klar for to lesesirkelbøker på rappen.

Temaet for lesesirkelen i mai var å lese en 1001-bok skrevet av en nålevende amerikansk forfatter. Jeg skal lese Jomfrudød/The Virgin Suicides, debutromanen til Jeffrey Eugenides som utkom i 1993. Bokens første setning lover godt, om enn sterkt:

«Den morgenen det var den siste Lisbon-datterens tur til å begå selvmord – det var Mary denne gangen, og sovepiller, som Therese – visste de to førstehjelpsmennene meget vel hvor knivskuffen var, og gasskomfyren, og bjelken i kjelleren der man kunne gjøre fast et rep.»

Eugenides har skrevet tre bøker, og alle er på 1001-listen. Han vant Pulitzerprisen for andreboka Middlesex. The Marriage Plot leste jeg i 2012, og anbefaler den varmt til alle som har lurt på hvorfor litteraturvitere er så sære og kompliserte i smaken, og ikke leser underholdende bøker med plott istedet. Boken bør selvsagt også leses av litteraturvitere, enten de har sær og komplisert smak, eller ligger våken om natten og snikleser underholdende bøker med plott istedenfor Pulitzerprisvinnere.

Et annet tips er en annen Pulitzerprisvinner: Jennifer Egans A Visit From the Goon Squad. Ellers har jeg ikke full kontroll på hvilke av 1001-forfatterne som er amerikanske og fremdeles lever, men her er noen av navnene: Siri Hustvedt, Paul Auster, Don DeLillo, Philip Roth, Nicole Krauss, Thomas Pynchon, Tom Wolfe, Bret Easton Ellis, Donna Tartt, Joan Didion, Toni Morrison, John Irving, Chad Harbach, Philipp Meyer, Lorrie Moore, Jonathan Safran Foer, Jonathan Franzen, Lydia Davis, Annie Proulx, Junot Díaz, Alice Walker og James Ellroy. Jeg har lest Donna Tartt og Nicole Krauss, men verken The Secret History eller The History of Love overbeviste meg. Andre har derimot elsket bøkene, så de er nok verdt et forsøk.

Hvis du allerede har lest din amerikaner i mai, kan du avlegge rapport i kommentarfeltet. Hvis ikke, kan du bli med meg på forsinket mailesing i juni, pluss/minus juniboken. Temaet for juni er å lese en 1001-bok utgitt på 1800-tallet. På listen min gjelder det alle bøker fra nr 77 Castle Rackrent av Maria Edgeworth til nr 265 Some Experiences of an Irish R.M. av Somerville and Ross. Min liste inneholder alle 1800-tallsbøkene som har vært innom 1001-redaksjonens lunefulle fokus, så slipper du å tenke på om bøkene pr i dag er innafor eller utafor.

1800-tallet er århundret jeg liker best både i og utenfor 1001-listen, og jeg har ikke klart å bestemme meg for hvilken bok jeg skal lese denne gangen. Det står mellom Elizabeth Gaskell og Anne Brontë, eventuelt å fullføre en av mine påbegynte; Jude the Obscure av Thomas Hardy eller Tolstojs Anna Karenina. Alt frister. Austens Mansfield Park frister spesielt, men det er den eneste uleste Austen-boka jeg har igjen. Runder jeg Austens romaner uten å være mentalt og emosjonelt forberedt, kan det fort utløse en prematur førtiårskrise. Sånt bør man helst legge til januar, når livet uansett er umulig å forholde seg til. Jeg ser det an og bestemmer meg etter Eugenides’ døde jomfruer.

Du kan melde deg på juniboken i kommentarfeltet, og lenke til innlegget ditt samme sted. God sommer så lenge!

Lesesirkel 1001 bøker: To Kill a Mockingbird

Lee-Harper-To-Kill-a-Mockingbird-Lesesirkelboken i august er Harper Lees To Kill a Mockingbird/Drep ikke en sangfugl (1960). Lee vant Pulitzerprisen for romanen i 1961, og har aldri utgitt noe siden.

1001-redaksjonens omtale: Romanen foregår i depresjonstidens Alabama og fletter sammen historien om en ung pike som blir voksen, og et dystrere drama om rasismens røtter og følger. Boken sonderer hvordan det gode og det onde kan eksistere sammen i ett eneste samfunn eller individ. Hovedpersonen Scout blir oppdratt sammen med broren Jem av faren Atticus Finch, som er enkemann og en kjent advokat. Faren snakker til dem som kompetente samtalepartnere og oppmuntrer dem til å bruke empati og filosofi, i stedet for å la seg rive med av den overtroen som skyldes uvitenhet.

Atticus følger sin overbevisning da det blir reist en falsk tiltale for voldtekt mot Tom Robinson, en av byens svarte innbyggere. Atticus går med på å forsvare ham og forbereder seg på byens forsøk på å skremme ham til å overlate klienten til lynsjemobben. Imens spiller barna ut sitt eget miniatyrdrama om fordommer og overtro omkring den lokale legenden Boo Radley, som har stengt seg inne i sin brors hus. Spekulasjonene går høyt, ut fra de voksnes umenneskeliggjøring. Scouts moralske oppdragelse går i to retninger: Hun må motstå fristelsen til å begå overgrep mot andre ut fra ubegrunnede negative oppfatninger, og hun må innse behovet for å holde ut når disse verdiene blir undergravet, slik det uunngåelig skjer, noen ganger med vold.

Det har vært en svært travel måned, og jeg har ikke fått åpnet boken engang. Istedet sitter jeg begravd i en stabel av bokhøstens utgivelser og stortrives. Jeg vet, det er slapp innsats fra lesesirkelens administrerende direktør. Men jeg var jo veldig flink i vår og leste fem av seks bøker, og kommer sterkt tilbake med oktoberboken og Margaret Atwood. Deretter er det nesten bare korte romaner så langt øye kan se, og de skal til og med jeg klare å lese i tide. I mellomtiden overlater jeg showet til dere andre godtfolk.

Når du har lagt ut innlegget ditt, legger du igjen lenke i kommentarfeltet under sånn at alle kan finne det. Husk å lenke enten til dette innlegget eller denne siden når du skriver innlegg, sånn at leserne dine finner frem til de andre deltakerne i lesesirkelen. Hvis du har skrevet om To Kill a Mockingbird tidligere, lenk gjerne til innlegget ditt i kommentarfeltet under.

Generelt om lesesirkelen: Målet er å lese så mange gode bøker som mulig sammen med så mange kule folk som mulig. Vi leser mye forskjellig, gammelt og nytt, og lesesirkelen er en glimrende mulighet til å utvide din litterære horisont, oppdage nye favoritter eller lese bøker du lenge har hatt lyst til å lese. Fordelen med å lese samtidig med andre er at man kan diskutere boken mens detaljene fortsatt sitter friskt i minne.

Alle som vil kan delta i lesesirkelen, men påmelding er bare for de som har egen blogg. Du kan melde deg fortløpende på og av bøker akkurat når du vil, det gjør du i kommentarfeltet her. Du kan delta selv om du ikke har meldt deg på på forhånd, og du kan la være å delta selv om du har meldt deg på. Likevel blir jeg veldig glad for påmeldinger, sånn at jeg vet hvor travel lesesirkelhelgen blir.

Husk å stemme på lesesirkelbok for august 2014! Det er veldig jevnt denne måneden også, og alle stemmer teller.

Ha en fin søndag!

Verdens vakreste bok

Da jeg annonserte langvarig lesetørke tidligere i høst fikk jeg mange velmente råd om å velge lettleste og underholdende bøker til leselysten igjen vendte tilbake. Istedet overså jeg alle råd og valgte Nobelprisvinner og Pulitzerprisvinner Toni Morrison og romanen Elskede (1987), en roman som går for å være svært krevende og sterk lesning. Det var et klokt valg. Jeg elsker Elskede. Den har gitt meg meningen med litteraturen tilbake. Elskede er selveste paradeeksemplet på litteratur som utmerker seg i alle tenkelige varianter av kvalitet. Og Mona Langes norske oversettelse yter Toni Morrison så mye rettferdighet som en oversetter bare kan. Jeg har bare lest en tredjedel av boken foreløpig, og det er fint. Da kan jeg skrive om den uten å avsløre for mye av handlingen.

Handlingen i Elskede foregår i Ohio i 1873. Slaveriet er avskaffet, og de nå frigjorte slavene lever videre – eller forsøker å leve videre – i etterdønningene av de ufattelige lidelsene de har vokst opp og levd under. Forhold så nedverdigende og umenneskelige at de knapt lar seg beskrive. Karakterene gjør sitt beste for å glemme mest mulig. Hukommelse er farlig, minner paralyserende.

Hovedpersonen Sethe har drept sin lille datter, Elskede. Hun drepte henne etter å ha risikert livet og barnet hun bar i magen (Denver) da hun flyktet fra Sweet Home i Kentucky, til Ohio hvor svigermoren ventet. Mange år senere lever Sethe og Denver i et hus hvor barnespøkelset Elskede hjemsøker dem. De to sønnene har stukket av hjemmefra, de orket ikke å leve med spøkelsets luner. Svigermor Baby Suggs er død. Sethe og Denver er alene igjen. Sethe med sin besluttsomhet; hun skal aldri rømme fra noen igjen – forrige gang hun rømte kostet det datteren Elskedes liv. Denver med sin uendelige ensomhet. Alle hun er glad i er borte. Ingen vil ha noe med henne å gjøre, hun som bor i et hjemsøkt hus med en barnemorderske til mor. Hun kan ikke engang være glad i faren sin, en mann hun aldri har møtt.

Redningen og håpet ankommer i form av Paul D. Han var en av slavene på Sweet Home i Kentucky, og en god venn av Sethe og mannen hennes Halle. Paul D jager barnespøkelset på dør og bringer med seg håpet om en fremtid det går an å leve, ikke bare overleve i minefeltet av minner. Men Elskede har andre planer for familien. Hun lar seg ikke jage vekk, og hun lar seg ikke glemme. En dag kryper hun opp fra elven bak huset i menneskeskikkelse, og flytter inn hos familien. Et småbarn i en ung kvinnes kropp. En blanding av ungen hun var da hun døde, og kvinnen hun ville ha vært hvis hun hadde fått leve. Hun tørster etter morens omsorg og kjærlighet. Samtidig vil hun ha hevn over et drap hun var for liten til å forstå.

Elskede behandler en tematikk man ellers vegrer seg for ta i. Barnedrap begått av moren. I en annen sammenheng ville spørsmålet ha vært: Hva er det som feiler en mor som dreper sitt eget barn? I Elskede er spørsmålet: Hvilken verden kan være så grusom at en mor med viten og vilje heller vil drepe sitt eget barn enn å la henne leve? Jeg har ikke lest langt nok i boken til at jeg vet hva som skjedde da Sethe drepte Elskede. Men både Sethes svigermor og mor har kjent på kroppen hva det koster en slavekvinne å få barn. Sethe ble aldri kjent med sin egen mor, hun fikk henne bare pekt ut av slavekvinnen Nan mens moren arbeidet på markene. Men Nan forteller Sethe at hun er det eneste barnet moren fikk utenom voldtekt. De andre barna «kastet» hun.

«Forteller deg. Jeg forteller deg, lille jente Sethe,» og hun gjorde det. Hun fortalte Sethe at moren hennes og Nan kom over havet sammen. Begge ble tatt opp mange ganger av mannskapet. «Hun kastet alle sammen unntatt deg. Den fra mannskapet kastet hun på øya. De fra de andre hvite kastet hun også. Uten navn kastet hun dem. Deg ga hun navnet til den svarte mannen. Hun la armene rundt ham. De andre la hun ikke armene rundt. Aldri. Aldri. Forteller deg. Jeg forteller deg, lille jente Sethe.»

For svigermoren Baby Suggs var saken en annen, hun tillot seg til en viss grad å elske barna sine. Dessverre, må jeg vel nesten si.

I hele Baby Suggs’ liv, og også i Sethes eget, ble menn og kvinner flyttet rundt som dambrikker. Alle Baby Suggs kjente, for ikke å snakke om dem hun var glad i, som ikke hadde rømt eller blitt hengt, ble leid ut, lånt ut, kjøpt, tatt tilbake, lagret, pantsatt, vunnet, stjålet eller beslaglagt. Derfor hadde barna til Baby Suggs seks fedre. Det hun kalte livets styggedom, var sjokket hun fikk da hun oppdaget at ingen holdt opp å spille dam bare fordi noen av brikkene var hennes barn. Halle var den hun fikk beholde lengst. Tjue år. Et helt liv. Gitt henne, det var hun viss på, for å bøte på at hun hadde hørt at de to jentene hennes, og ingen av dem hadde felt melketennene ennå, var solgt og borte og hun hadde ikke fått vinket farvel til dem engang. For å bøte på at hun hadde paret seg med en underformann i fire måneder mot å få beholde sitt tredje barn, en gutt – bare for å få ham byttet bort mot tømmer våren etter og oppdage at den mannen som hadde lovet å la være, hadde satt barn på henne. Det barnet kunne hun ikke elske og med de andre tok hun ikke sjansen. «La Gud ta hva han vil,» sa hun. Og Han tok og Han tok og Han tok, og til slutt ga han henne Halle som ga henne friheten da den hadde mistet all mening.

De tidligere slavene i Elskede har levd hardt, jobbet hardt, sett andre bli hengt, pisket, innesperret og torturert. Men det er ikke den fysiske volden, piskeslagene, ydmykelsene, rovdriften og de utallige hengningene av andre slaver som sliter dem i stykker mange år etterpå. Det er ikke engang mangelen på frihet, selve fangenskapet og hva det gjør med et menneske å leve uten et minimum av råderett over eget liv og egen kropp. Elskede viser at det aller verste man kan gjøre mot noen er å frata dem muligheten til å beskytte menneskene de elsker, og muligheten til å elske sine egne barn.

Det er mye man kan si om Toni Morrison generelt og Elskede spesielt, men språket kommer man ikke utenom. Morrison skriver mer tilgjengelig enn ryktet hennes tilsier, så lenge leseren er forberedt på å dvele ved de mer komplekse partiene. Å lese Morrison er som å lese en tekst som er 75% roman og 25% poesi. Hvis man overser metaforene, symbolene og dobbeltheten i språket, vil man gå glipp av mye. Og da tenker jeg ikke bare på innholdet, men vel så mye på presisjonsnivået hun holder.

Det er på grunn av språket at Morrison kan fortelle en historie som på mange måter allerede er så kjent for leseren, og likevel få den til å virke helt ny. Klisjeer finnes ikke her, verken i språk eller tematikk. I tillegg kommer den fascinerende kontrasten mellom innholdets brutalitet og sensualiteten i språket. Morrison skriver sensuelt, enten hun skriver om kjærlighet eller grusomhet. Egentlig oppsummerer hun sin egen stil veldig godt i et avsnitt hvor Sethe undrer på om det er vakkert i helvete:

Plutselig lå Sweet Home der og bølget, bølget, bølget ut for øynene på henne, og selv om det ikke fantes et blad på den gården som ikke ga henne lyst til å skrike, bølget den foran henne i skamløs skjønnhet. Den så aldri like fæl ut som den var, og det fikk henne til å lure på om det var pent i helvete også. Ild og svovel, jo visst, men skjult i grønne lunder. Gutter hengende fra de vakreste platanene i verden.

Ild og svovel skjult i grønne lunder. Akkurat sånn skriver Toni Morrison. Elskede er for øvrig meget godt oversatt av Mona Lange, så oversettelsen er et utmerket alternativ hvis man sliter med Morrison på engelsk. Sist jeg leste Toni Morrison, leste jeg Sula på originalspråket. Nå når jeg leser Morrison i norsk oversettelse, hører jeg fortsatt den morrisonske stemme i hodet mens jeg leser. Sånn skal det være.

Mona Lange har holdt seg for god til å prøve å oversette sørstatsdialekt til et eller annet dårlig norsk alternativ. Istedet holder hun seg til bokmål, og legger heller inn noen små markører her og der for å henvise til orginalen. Et eksempel er linjen: «Det gjorde jeg, men nå vil jeg ha meg noe fløyel». Det er det som står. Men i hodet mitt hører jeg «I did, but now I wanna get me some velvet» med slepende sørstatsdialekt. Sånn oversetter man det som ellers ikke lar seg oversette, istedenfor å gjøre som Torstein Bugge Høverstad i Morrisons Sangen om Salomon og bruke hedmarksdialekt. Det siste jeg vil høre i hodet når jeg leser om slaveriets forferdelse, er en dialekt som får meg til å tenke på Vazelina Bilopphøggers reklamere for Pizza Grandiosa. Det slipper jeg heldigvis her.

Toni Morrison er blant mine aller største favoritter blant Nobelprisvinnerne i litteratur. Jeg gruer meg allerede til Elskede er lest ferdig. Hva i alle dager leser man etter en slik roman?

Lesesirkel september: Elskede

I september har vi lest den andre amerikanske Nobelprisvinneren på rad i lesesirkelen, og denne gangen var det Toni Morrisons Elskede sin tur. Jeg fikk ikke lest John Steinbecks Vredens druer i august, men hvis jeg får høre fra noen som har lest begge at den holder samme nivå som Elskede, skal jeg kaste meg over den så umiddelbart jeg bare kan. For i mine øyne blir ikke litteratur bedre enn dette.

Morrison vant forresten Pulitzerprisen  for boken også, bare for å gni det inn. Og i 2006 ble Elskede kåret av New York Times til beste amerikanske skjønnlitterære verk de siste 25 årene.

Det handler om slaveri, barnedrap og spøkelser i menneskeform. Jeg har ikke lest ferdig boken ennå og aner ikke hvordan det ender. Men jeg har så mye å si om Elskede at jeg blogger om den i dag likevel. Den er årets desidert sterkeste roman for min del, med høy gåsehudfaktor og krav til sjeldne superlativer jeg må slå opp i ordboka for å finne. Jeg håper jeg ikke er den eneste som har kommet i gang med dette mesterverket av en bok.

Du kan legge igjen lenke til innlegget ditt i kommentarfeltet under, enten du blogger om boken i dag eller på etterskudd. Du trenger ikke å ha lest hele boka for å skrive om den. Jeg trekker ut en vinner blant de som blogger om boken, som får tilsendt en av de neste bøkene i lesesirkelen. Jeg prøvde å finne noen som har blogget om boken før, uten hell. Hvis du har skrevet om den eller vet om noen andre som har gjort det, legg gjerne igjen lenke i kommentarfeltet.

God søndag!

Lesesirkel august: Vredens druer

Månedens lesesirkelbok er John Steinbecks Vredens druer (1939). Romanen er blant Steinbecks største og regnes som et sentralt verk i amerikansk litteratur. Handlingen er lagt til den store depresjonen i USA på tredvetallet og skildrer de harde kårene fattige amerikanske landbrukere levde under. Familien Joad blir drevet fra gården i Oklahoma og reiser til California på jakt etter en bedre fremtid. Første gang jeg hørte om boken, var da en venn av meg beskrev densom en roman hvor karakterene begynner på bunnen, og deretter går alt nedover. Ingen lystig bok, men desto viktigere å lese.

Selv leser jeg ingenting for tiden og har ikke engang begynt på boken. Men jeg studerer amerikansk kultur på universitetet denne høsten og tror at det kan passe fint å lese boken senere i år, når jeg har kommet til Den store depresjonen i historieboken. Historiebøker kan være så gode de bare vil, men det er bare skjønnlitteraturen som gir anledning til å komme under huden på enkeltmennesker som har opplevd historien. Derfor starter jeg heller med å lese neste måneds lesesirkelbok, Toni Morrisons Beloved, hvor handlingen foregår i 1873 etter borgerkrigen og avskaffelsen av slaveriet. Både Steinbeck og Morrison vant Pulitzerprisen for disse to romanene, og ble senere tildelt Nobelprisen i litteratur.

Jeg vet ikke hvor mange som har fått lest Vredens druer, men Astrid Terese har blogget om boken i dag. Hun trekker frem hvor aktuell boken fortsatt er, i lys av finanskrisen som igjen har rammet fattige amerikanere hardt, og de fattige rumenerne som kommer til Norge i håp om å skaffe penger til familien. Et veldig fint innlegg som jeg anbefaler alle å lese.

Du kan legge igjen lenke til innlegget ditt i kommentarfeltet under, enten du blogger om boken i dag eller på etterskudd. Jeg trekker ut en vinner blant de som blogger om boken, som får tilsendt en av de neste bøkene i lesesirkelen.

Ha en flott søndag!