Forglemmegei

Kurt Hanssen debuterte i mars med krimromanen Forglemmegei, etter å ha anmeldt krimromaner for Dagbladet i en årrekke. Hanssens debut er enda et tilskudd til den norske politikrimtradisjonen. Men politietterforskerne Brede Monsen og Rikke Lindstad jobber ved Sandvika politikammer i Bærum, noe som gjør at Hanssens miljø skiller seg klart ut fra de Oslo-baserte krimromanene.

23 år gamle Kamilla Kaspersen er på vei til orgelundervisning med organist Rasmus Bech i Bryn kirke i Bærum. Utenfor kirken hører hun Bech spille en vemodig melodi som hun aldri har hørt før. Hun blir stående utenfor for å lytte til den usedvanlig fengslende musikken, som plutselig avløses av at noe faller over tangentene og lager forferdelig støy. På vei opp til galleriet for å undersøke hva som har skjedd, blir Kamilla nesten veltet overende av en ukjent skikkelse på vei ned trappen. Oppe på galleriet finner hun Rasmus Bech liggende over orgelet, med knust bakhode.

Under åstedsgranskingen oppdager politiet strimler av et noteark i hånden til Rasmus Bech, som om han har tviholdt på notene for å forhindre at drapsmannen skulle få tak i dem. Men det virker ikke som noe særlig til spor. For hvordan skulle noter kunne være sentralt i en drapssak?

Politioverbetjent Brede Monsen og førstebetjent Rikke Lindstad står overfor en sak hvor de potensielle motivene for drap spriker i alle retninger, uten at noen av dem virker særlig overbevisende på Monsen. Innimellom kapitlene om etterforskningen av drapet på Rasmus Bech får vi lese utdrag fra dagboken til en tidligere organist i Bryn kirke fra 1975, som skal vise seg å ha betydning for saken.

Kurt Hanssen har gjort nytte av sine studier ved orgelkonservatoriet i Tromsø til å skape et annerledes og interessant plott. Selv om han gir leseren mulighet til å se sammenhengene underveis, tok det lang tid før jeg klarte å se dem. Hanssen skriver levende og engasjert om musikk, enten det er klassisk musikk eller den musikken som Brede Monsen hører på hjemme mens han mimrer over ungdomstidens musikalske ambisjoner.

Min hovedinnvending ligger i at romanens dramaturgi ikke er så god som plottet åpner for. Spenningskurven er svak, og handlingen bygger seg aldri opp til klimakser underveis. Leseren skjønner stadig mer av hva som har skjedd, men Brede Monsen og politiet henger ikke like godt med. Det er litt rart, for Brede Monsen er en etterforsker med god intuisjon, og han kunne med fordel ha vært mer offensiv i etterforskningen. For eksempel blir en helt sentral vitneobservasjon avslørt av to utenforstående, selv om politiet allerede har avhørt vitnet. Det kaller jeg slapt politiarbeid. Jeg undrer meg også over hvorfor politiet ikke følger opp hovedvitnet Kamilla Kaspersen tettere, og snakker med henne flere ganger for å undersøke om hun husker mer enn hun allerede har sagt. Ikke minst er det rart at ingen tenker over at drapsmannen kan være interessert i Kamilla, og at politibeskyttelse kan være lurt.

Men til tross for en slak spenningskurve med tanke på plott og avsløringer, er det ingenting å utsette på drivet i romanen. Boken var utrolig fengende og jeg ville hele tiden lese videre. Delvis skyldes det at Brede Monsen er en herlig selvironisk hverdagsmann som sliter blant annet med en uønsket skilsmisse og overvekt, og har større sans for brødskiver og noe godt å drikke enn turer i skog og mark. Monsen er ingen barsk politihelt som lever for å redde verden, men blir derimot dårlig av å se døde mennesker. Og han påvirkes lett av situasjonen han befinner seg i. For eksempel reagerer han slik på den vellykkede og kjekke komponisten Severin Storms ekteskapelige lykke med en mye yngre kone: “Brede smilte anstrengt. Litt for mye strømlinjeformet bærumslykke nå. Han trengte et ondt spørsmål for å ødelegge stemningen.”

Hanssen bruker dessuten relativt lite plass på å etablere Monsen og Lindstad som karakterer innledningsvis, og det gjør at jeg rekker å bli nysgjerrig på dem før han lar meg komme tettere innpå.

Hanssen skaper også svært godt driv med sitt lette, ledige og ofte humoristiske språk. Likevel synes jeg at forfatter og forlag burde ha gått noen runder til med skikkelig språkvask, for noen av Hanssens språklige særegenheter blir litt borte i for eksempel avsnitt hvor en del kommaer med fordel kunne vært byttet ut med punktum. Det skaper et litt for muntlig preg, og gir tidvis inntrykk av at ikke alle deler er like gjennomarbeidet.

Dessverre, må jeg si, for Hanssen behersker et språklig grep som svært mange andre forfattere mislykkes med, nemlig å etablere karakterer gjennom dialog. Som i denne samtalen mellom Brede Monsen og den flåsete og godlynte kollegaen Birger Schølberg:

“Hadde jeg visst at man fikk så god råd av å lage musikk, skulle jeg ha fortsatt med pianotimene hos fru Jenssen i Grønnegata i Tromsø.”

“Var du noe flink, da?” spurte Brede.

“Nei, men herregud, lager ikke han her fyren sånn pling-plong, da? Man trenger vel ikke være flink for å få til det. Det holder med ti tommeltotter og en slegge. Og det klarer selv jeg å håndtere.”

Brede bare ristet på hodet.

“Uansett hvilken vinkel man studerer deg fra, så er du mer gorilla enn menneske.”

Slike dialoger er morsomme, effektive og troverdige. De gir romanen særpreg, og meg stor leserglede.

Totalt sett er underholdningsverdien i Forglemmegei upåklagelig, og langt bedre enn i debutromanene til Hanssens mer etablerte kolleger Jo Nesbø, Unni Lindell og Karin Fossum. Det er en utrolig lettlest og fornøyelig krimroman, og et veldig godt utgangspunkt for flere kriminalromaner med Brede Monsen i hovedrollen. Jeg leser gjerne mer av Kurt Hanssen.

Takk til Gyldendal forlag for leseeksemplar.