Måned: april 2012

Aprilstatistikk

Hvis lesingen i april hadde sluttet slik den begynte, ville jeg ha overgått meg selv og satt ny rekord denne måneden. Men så heldig skal man selvsagt ikke være. Sykdom og generell opptatthet på andre fronter satte en effektiv stopper for leserekord. For ikke å snakke om at det stort sett har vært tyst på bloggen de siste par ukene. Men resultatet ble ikke så verst likevel.

Dette har jeg lest i april:

  • Birger Baug Død sjel
  • Agatha Christie Snikende død
  • Federico García Lorca Sigøynerballader
  • Oversatt roman, kvinnelig forfatter
  • Bruno Schulz «Kanelbutikkene»
  • Abo Rasul (Matias Faldbakken) The Cocka Hola Company (påbegynt)
  • Herman Melville Moby Dick (påbegynt)

Hva synes jeg?

Endelig fikk jeg lest litt krim igjen, og det stilnet de verste abstinensene. Birger Baugs roman var som vanlig et høydepunkt, og grunnene til det har jeg allerede rukket å blogge om. Agatha Christie-romanen var ikke blant hennes beste i plottmessig forstand, til tross for at jeg heller ikke denne gangen klarte å skjønne hvem morderen var, selv om jeg så filmen for ikke lenge siden. Men den er blant hennes aller, aller beste for oss (dvs meg) som elsker den spesielle Agatha Christie-humoren. Poirot og Hastings som småkrangler dagen lang – i denne boken tok de helt av. Veldig morsomt! Lorcas Sigøynerballader var en nydelig diktsamling på alle måter. Mystisk og lidenskapelig, en vellykket kombinasjon av modernisme og tradisjon.

Den oversatte romanen er ikke utgitt ennå, så den vil jeg ikke avsløre noe om før den er i salg. Det holder å si at den var en gedigen prøvelse, som sugde meg ned i et sort hull av litteraturvitenskapelig lesedepresjon som varte i to uker. Heldigvis tok den da slutt etter hvert, den også. Og da fikk jeg endelig tid til å fortsette med Matias Faldbakkens debutroman fra 2001, The Cocka Hola Company, som ligger an til å bli en ny favoritt. Jeg ler og ler og ler og tenker at norsk litteratur hadde vært betraktelig bedre hvis flere hadde skrevet som ham. Det er intelligent, satirisk og grisete, og helt i min gate. Bruno Schulz’ novelle er hentet fra Karavane, og det var månedens mest anonyme. Verken god eller dårlig. Jeg har hentet frem Melvilles Moby Dick igjen etter at jeg avbrøt den for fem år siden. Denne gangen prøver jeg meg på lydboken istedenfor å lese den på engelsk. Så langt fungerer det bedre. Leses ferdig skal den åkke som, for jeg er like sta som kaptein Ahab.

Som jeg varslet tidlig i april, rakk jeg ikke å lese lesesirkelboken denne gangen heller. Denne gangen var det kriminalromanen The Moonstone (1868) av Wilkie Collins som skulle krysses av på evighetslisten. Jeg hadde valget mellom å begynne på den eller utsette den helt, og da virket det siste fornuftigere. Istedet skal jeg prøve å lese ferdig en av de ufullførte 1001-bøkene mine, enten Karen Blixen, Thomas Mann eller Victor Hugo, før det er på tide å begynne på maiboken, Trainspotting av Irvine Welsh.

Status lesemål:

Jeg skrev om Dan Aleksander Andersens diktsamling Evighetsarbeid i påsken, og dermed var absolutt alle leste bøker/noveller fra 2011 behørig skrevet om på bloggen. Nemlig. Ikke verst med 100% måloppnåelse på et av fjorårets mål, selv om det var noen måneder på etterskudd. Jeg har fortsatt utkast til innlegg om fire bøker fra 2010 liggende, og nå skal jeg snart få også dem ut av verden.

Jeg ligger på etterskudd med 52 bøker på 52 uker, men ikke noe mer enn jeg gjorde forrige måned. Sigøynerballader var eneste off the shelf-bok. Ingen 1001-kryss denne måneden, men Moby Dick er i alle fall starten på et kryss jeg kommer til å juble over når den en dag er lest ferdig – kanskje det til og med blir i år. Jeg har 21 noveller igjen å lese i år, og har lest tre lyrikere av tolv. Ingen sakprosa eller skuespill.

Lesesirkel avstemning:

Denne måneden er det virkelig jevnt i avstemningen over hvilken bok vi skal lese om ett år. Frankenstein leder med bare ett poeng foran Northanger Abbey, med The Tenant of Wildfell Hall tre stemmer bak den igjen. De andre månedene har vinneren vært så åpenbar på månedens siste kveld at jeg har lagt ut nye alternativer litt tidlig. Siden det er så jevnt denne gangen lar jeg den være til i morgen, og så kan dere som ikke allerede har stemt benytte anledningen til å gjøre det nå. De av dere som allerede har stemt kan forresten også endre stemmen, det har jeg glemt å si.

En bokshopoholikers bekjennelser:

Listen over nye bøker er lang som et ondt år, men likevel føler jeg ikke at jeg har så mye å bekjenne denne måneden. Kanskje skyldes det at leseeksemplarene har haglet inn i april, og at jeg i flere tilfeller ikke har gjort meg skyldig i noe mer enn å åpne postkassen.

Nye bøker:

  • Abo Rasul/Matias Faldbakken The Cocka Hola Company (påbegynt)
  • Audun Mortensen Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det
  • Irvine Welsh Trainspotting
  • Stefan Zweig Chess
  • Casper André Lugg Lite Rekviem
  • Stein Riverton Jernvognen
  • Agatha Christie Kortene på bordet
  • Lene Kaaberbøl Kadaverdoktoren
  • Carolina de Robertis Det usynlige fjellet
  • Philippe Claudel Granskingen
  • Ellen Fjestad Sammen skal vi holde himmelen
  • Anna Funder Alt jeg er
  • Zakhar Prilepin Støvler fulle av varm vodka
  • Peter Carey Parrot og Olivier i Amerika

Første bok er jeg halvveis i allerede. Check. Mortensen og Lugg er lyrikere, og jeg må jo nesten ha noen diktsamlinger hvis jeg skal oppnå årets lyrikkmål. Check, check. Trainspotting er lesesirkelbok i mai. Nok sagt. Zweigs Chess er en av de virkelig korte 1001-bøkene – en lang novelle – og er blitt anbefalt av flere bloggere jeg stoler på som usedvanlig god. Nesten sånn at jeg skammer meg over å ha ventet så lenge med å skaffe den. Riverton-boka var en gave. Med over tredve leste Christie-bøker i hyllen trenger jeg aldri å unnskylde meg for at en ny Poirot-bok legges til samlingen. Kadaverdoktoren er et leseeks (som jeg riktignok ba om selv). Schibsted har allerede sendt meg Carolina de Robertis’ andre roman Perla, og da måtte jeg jo ha eneren også, sant? Innbundet kostet den dessuten bare 149 kr. Enkelt valg.

De siste fem er alle leseeks, så her har jeg ingen skyld overhodet. (Bortsett fra at jeg har meldt min interesse for å motta tre av dem, da.) For å skape en viss balanse i bokhyllen, som det av en eller annen merkelig grunn FREMDELES er plass i (hvis jeg stabler og setter dobbelt), skal jeg gi bort minst fem bøker på book crossing-møtet nå på onsdag. Der skal jeg dessuten møte lesedoktor Ingalill, som har med loppisbok til meg (bokmedisin/gave om vampyrsexkrigere teller ikke). Det Ingalill ikke vet, er at jeg også har med bok til henne. Om den inneholder vippende myrstrå, vet jeg ikke, men det er en lolitabok og faller derfor forhåpentligvis i smak.

Du trodde det var alt? Meeeeen. Det er det ikke. For! Jeg fikk nemlig en forespørsel fra et fortvilet menneske, et medmenneske i dyp og inderlig nød tidligere denne måneden. Faren hennes døde dessverre av kreft før jul, og etterlot seg et rikholdig bibliotek som hun ikke har hatt hjerte til å kaste eller gi bort til fremmede mennesker som ikke kan gi dem et godt hjem. Skjebnen ville ha det til at jeg kom henne til unnsetning, som en deus ex machina, og edelt og uselvisk hjalp henne med problemet. Kanskje fordi jeg handlet så uegennyttig, fikk jeg min belønning i form av hele fem 1001-bøker, og noen poser fulle av andre bøker som jeg skal gi videre til passende og velvalgte nye eiere.

Dødsbo, altså veldedighet, pluss 1001-alibi:

  • John Kennedy Toole Tåpenes sammensvergelse
  • Dashiell Hammett Malteserfalken
  • Raymond Chandler Farvel, min elskede
  • Kazuo Ishiguro Kunstner i den flytende verden
  • Vikram Seth En passende ung mann

Vikram Seth-romanen har for øvrig nå æren av å være den lengste romanen i ett bind i boksamlingen min, med nesten 1400 (!) sider. Tittelen likner litt på Robert Musils Mannen uten egenskaper som jeg har i to bind – 10 cm til sammen. (Jada, jeg skrev 9 cm for et år siden, men jeg er sikker på at den har vokst siden sist) og jeg lurer på hva det er med disse mennene – enten passende og unge eller helt uten egenskaper – som virker så inspirerende på kreativiteten at forfatterne ikke klarer å beherske seg. Jeg vegrer meg for å finne det ut. Det får bli postmobydick.

Og ikke nok med deeeeet. Neida. Det var ikke alt. For! Huset til min kjære eks sin bestemor skal selges, og i den forbindelse var det ikke rent få gamle Frøken Detektiv-bøker inne i bildet man ikke visste hva man skulle gjøre med. Enter Line. Jeg har samlet på Frøken Detektiv-bøker siden jeg var liten, og arvet allerede på barneskolen min mor og hennes tre søstres ikke ubetydelige samling. I tillegg til de jeg har supplert med selv opp gjennom årene, vil jeg anslå at jeg nå har totalt ca 60 bøker, mange av dem utgitt på 1950- og 60-tallet. Og nå har jeg jammen fått 14 til, hvorav 7 av dem er bøker jeg ikke hadde allerede. To av dem er utgaver av første bok, som jeg allerede har to eksemplarer av. Interessant nok er alle fire bøker forskjellige. Collector’s item, uten tvil. Spesielt siden førsteboka senere er blitt redigert for å fjerne tvilsomt moralsk innhold som rasisme og fyll, og det nå er gode sjanser for at jeg er i besittelse av både før og etter-versjonene. The plot thickens.

Det vil kanskje være forståelig at jeg ikke hadde tid til å delta på så mange kulturelle begivenheter denne måneden med så mange bokanskaffelser på programmet. Men jeg fikk da deltatt på lanseringsfest for Geir Nummedals debutroman Hun er der hele tiden, som jeg også (note to self) må få lest. Dessverre var jeg syk den dagen arrangementskomiteen for bokbloggertreffet i september skulle ha møte, og gikk derfor glipp av sjansen til endelig å få hilse på Knirk, Bokelskerinnen, Groskro og Rose-Marie. Silje er også med, men hun treffer jeg forhåpentligvis igjen allerede på onsdag, når det er tid for book crossing-møte.

Apropos bokbloggertreff i september. Dere har vel tenkt å ta turen, formoder jeg?

Det var min litterære april. I morgen kommer forventningene og planene til lesemåneden mai, da både jeg, bloggen og fedrelandet har bursdag tre dager på rad. Og jeg skal gi bort bøker for å feire oss alle. Stay tuned!

Advertisements

Lesesirkel april: The Moonstone

Forrige lesesirkelsøndag var jeg spent på hvor mange som hadde klart å komme seg gjennom Victor Hugos Ringeren i Notre Dame. Denne søndagen er jeg spent på om noen i det hele tatt har begynt på Wilkie Collins’ The Moonstone. Av de påmeldte vet jeg at Ann Helen for tiden er travelt opptatt med masteroppgaven som skal leveres snart, og at hun kommer til å lese og blogge om boken senere i år. Jeg vet at Bente Bing leste boken allerede i påsken, og at Astrid Terese er i gang. Hvordan det går med resten av de påmeldte, aner jeg ikke. Selv varslet jeg allerede i begynnelsen av måneden at jeg ikke kom til å rekke det, og det stemmer. Jeg har hatt to stressende uker med mye å gjøre, i tillegg til altfor mange sykedager hvor jeg ikke har fått gjort noe som helst (derav bloggstillhet). Lesedoktor Ingalill ga meg streng beskjed tidligere i uken om derfor å lystlese når jeg først skulle lese noe, og man skal som kjent alltid lytte til fagfolk. Istedenfor å bruke de siste dagene på The Moonstone – som jeg riktignok har lyst til å lese, men ikke SÅ lyst – har jeg heller lest Matias Faldbakkens debutroman The Cocka Hola Company. Hva det eventuelt avslører om meg at jeg lystleser en roman befolket av misantroper med porno og dop øverst på agendaen, skal jeg ikke spekulere i. Men hysterisk morsomt er det. Det blir sannsynligvis også en perfekt opptakt til neste måneds lesesirkelbok, Trainspotting av Irvine Welsh, hvor jeg kommer sterkere tilbake.

De av dere som har lest The Moonstone, kan som vanlig legge igjen lenke til innleggene deres i kommentarfeltet. Hvis dere likte boken, skal jeg prøve ikke å vente så altfor lenge med å få lest den selv. I morgen trekker jeg som vanlig ut en vinner blant de som deltok i lesesirkelen i dag. Premien er en av de neste bøkene i lesesirkelen i år, litt avhengig av hvilke bøker vinneren allerede har lest. Kriteriene for å være med i trekningen er at dere har lest boken og blogger om den i dag eller i morgen.

Jeg håper det kommer et par innlegg i dag, for jeg er veldig nysgjerrig på hva slags leseropplevelse The Moonstone er. For min egen del er trappevask og selvangivelse dagens viktigste aktiviteter.

Ha en strålende søndag!

Drep for en god sak

I Birger Baugs tredje kriminalroman om Halvor Heming, Død sjel, blir Norges mest eksklusive klesbutikker arena for blodige drap. Ingen påtar seg ansvaret for aksjonene, og politiet sliter med å komme til bunns i hva som ligger bak. At de finner ut hvem som utfører selve aksjonene, fører dem ikke noe nærmere verken bakmenn eller formål. Halvor Heming har egentlig tatt ett års permisjon fra stillingen som etterforskningsleder ved Oslopolitiet for å bo på Vega sammen med kona og de tre ungene. Når han blir beordret tilbake til Oslo for å lede etterforskningen av butikkdrapene, vikler han seg samtidig inn i problemer på privatfronten som kan snu livet hans på hodet. Parallelt med etterforskningen og de private forviklingene følger vi hjernevaskingen av unge, svenske Sofi Bornebusch.

Birger Baugs kriminalromaner er forankret i et sosialt og samfunnsmessig engasjement. I de to første bøkene Straff og Paradis tapt var det henholdsvis mobbing og rusmisbruk som var tematikken, og i Død sjel følger han opp med klimaendringer som følge av de rike landenes overforbruk. Tematikken danner ikke bare utgangspunkt for plottet slik det gjerne gjør i kriminalromaner; motivasjonen bak forbrytelsene kan knyttes opp mot etiske problemstillinger og perspektiver man kan sympatisere med selv om aktørene trekker det altfor langt. Baug tilfører en ekstra dimensjon til denne tematikken gjennom bruken av romantitler som refererer til verk med beslektede temaer fra litteraturhistorien: Dostojevskijs Forbrytelse og straff, Miltons Paradis tapt og Gogols Døde sjeler.

Død sjel er det som sagt klimaendringer og overforbruk det handler om. Vi har en økonomisk verdensorden som er basert på å skape kunstige behov hos mennesker, slik at vi måler lykke og suksess gjennom en ond sirkel av forbruk som verken er bærekraftig eller særlig oppbyggelig. Her settes forbrukskulturen opp mot miljøaksjoner på en måte som hever skyldsspørsmålet langt over den sedvanlige forbryter/offer-konstellasjonen.

«Hvem er det som er mest hjernevasket: en som dreper noen få i dag for å redde millioner i morgen, eller en som tror hun er nødt til å ha 48 par designersko i skapet?»

Tematikken utforskes på en interessant måte, og jeg liker spesielt godt at den ikke ledsages av den sedvanlige kynismen man ofte finner når all verdens onder skal under lupen i spenningssjangeren. Det maner til en sterkere innlevelse i de aktuelle problemstillingene enn dersom krimforfatteren mesker seg i elendigheten og tilsynelatende bare ønsker å gni leserens ansikt i det faktum at slaget allerede er tapt.

Samtidig er dette god, gammeldags spenningskrim med høy intensitet fra begynnelse til slutt. Baug er god på å skape driv i handlingen, og det er vel så spennende å følge privatlivet til Halvor og kollegene Kristine og Hans Petter som selve kriminalplottet. Halvor Heming er en etterforsker jeg har stor sans for. På den ene siden er han en handlekraftig og dyktig politimann. På den andre siden er han en moderne mann som nekter å prioritere jobben fremfor familien. De er i det hele tatt svært familieorienterte, disse etterforskerne til Baug, noe det handler ekstra mye om i Død sjel.

Jeg kunne imidlertid ha ønsket meg at Baug roet ned tempoet i de delene hvor han fokuserer på privatlivets ufred, og forbeholdt de hyppige vekslingene mellom perspektiver til de mer actionfylte delene av romanen. Spesielt siden privatlivene skildres med samme engasjement som krimplottet, og absolutt ikke har funksjon som rent fyllstoff. Jeg kunne gjerne tenkt meg å synke mer ned i denne delen av handlingen før jeg måtte haste videre. Dette lyktes han svært godt med i Paradis tapt, med resultat at boken var nesten helt umulig å legge fra seg. I Død sjel er tempoet derimot så høyt gjennom de bortimot fem hundre sidene at det til tider nesten blir for mye av det gode. For å hente begreper fra musikkens verden, er det ikke dumt å kombinere allegro med adagio. Likevel skal jeg ikke klage for mye over en spenningskurve som er så høy at den får de fleste andre kriminalromaner til å fremstå som seige, trauste og baktunge.

Da jeg hadde lest Paradis tapt i fjor, uttrykte jeg et håp om at Baug ville skru opp ambisjonsnivået noen hakk med neste bok. Det har han gjort, med stort hell. For fjerde bok om Halvor Heming håper jeg at Baug stoler mer på at kvaliteten ved stoffet er spenningsskapende i seg selv, for det er det. Død sjel hører til blant de sjeldne kriminalromanene som kombinerer interessant tematikk, eksplosiv spenning og et underliggende engasjement for mennesker. Det gikk tre år mellom utgivelsen av Paradis tapt og Død sjel. Jeg håper at ventetiden ikke blir like lang før neste bok om Halvor Heming er klar.

Takk til Aschehoug forlag for leseeksemplar.

En klassisk grøsser

Edgar Allan Poe er en forfatter som aldri har nådd helt opp til mine store litterære høyder. Jeg har lest «The Tell-Tale Heart», «The Purloined Letter», «The Fall of the House of Usher», «The Murders in the Rue Morgue» og nå også «The Pit and the Pendulum». Pluss diktene «Annabel Lee» og «The Raven». Kanskje har jeg lest enda flere tekster uten at jeg husker titlene på dem i farten. Poenget er at jeg har lest mer enn nok til å konkludere med at Edgar Allan Poe ikke er helt i min gate. Det er spennende og gotisk, ja vel, men blandingen av realisme og det overnaturlige fungerer ikke helt for meg.

En av novellene starter for eksempel med et alminnelig mordmysterium slik en moderne leser kjenner det fra den klassiske detektivfortellingen. Etterforskningen er spennende, og godt beskrevet. Men så kommer vi til løsningen, som – hvis jeg husker riktig – går ut på at det er en orangutang som står bak drapet. Gud bedre, så teit. Mer enn én krimteoretiker har i ettertid advart mot å blande kortene på den måten når man komponerer kriminalfortellinger. Dermed forbinder jeg Edgar Allan Poe med et solid antiklimaks. Det nytter ikke hvor bra han skriver, og hvor mye han har hatt å si for novellekunsten og kriminallitteraturen. Det blir bare latterlig når hele prosjektet kollapser i noe det aldri har forespeilet leseren.

«The Pit and the Pendulum» var siste Poe-tekst på 1001-listen jeg ikke hadde lest. Kombinasjonen av at novellen ligger fritt tilgjengelig på nett og at den ville være et lettlest 1001-kryss på listen, fikk meg til å lese den på impuls en lørdag ettermiddag. Hvis du vil, kan du lese novellen her. Men denne gangen fikk jeg meg en positiv overraskelse. Dette tror jeg må være Poes beste. Novellen er nifs og ekkel, og jeg kan nesten garantere at den får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg mens pulsen øker. En skikkelig grøsser.

Jeg-personen i «The Pit and the Pendulum» er blitt tatt til fange av den spanske inkvisisjonen, noe som burde få tortur-bjellene til å ringe hos noen og enhver. I første avsnitt blir han dømt til døden, og besvimer av tanken på hva han har i vente. Den spanske inkvisisjonen er kjent for sine groteske henrettingsmetoder, hvor døden virker som en lettelse sammenliknet med frykten og pinen fangene skal utsettes for før de kommer så langt. En kombinasjon av fysisk og psykisk terror. Jeg-personen våkner i stummende mørke, og heretter er det selvoppholdelsesdriften som dominerer. Hvor er han? Hva har han i vente? Hvordan skal han dø? Og når?

A fearful idea now suddenly drove the blood in torrents upon my heart, and for a brief period, I once more relapsed into insensibility. Upon recovering, I at once started to my feet, trembling convulsively in every fibre. I thrust my arms wildly above and around me in all directions. I felt nothing; yet dreaded to move a step, lest I should be impeded by the walls of a tomb. Perspiration burst from every pore, and stood in cold big beads upon my forehead. The agony of suspense grew at length intolerable, and I cautiously moved forward, with my arms extended, and my eyes straining from their sockets, in the hope of catching some faint ray of light. I proceeded for many paces; but still all was blackness and vacancy.

Ikke uventet handler det om avgrunnen og pendelen, og hva som er verst. Poe beskriver jeg-personens klaustrofobiske helvete så godt at man begynner å tenke over hvilken måte man selv ville ha foretrukket å bli torturert i hjel på. Det er grusomt, og grusomt spennende.

Dessverre ender det også her i et antiklimaks som Poe godt kunne ha spart seg for. Hadde han strøket eller endret de siste par linjene i novellen, kunne dette ha blitt et perfekt stykke litteratur. Men til slutt punkterer han hele spenningen og får novellen til å flate ut i et intetsigende tomrom. Likevel kan jeg anbefale novellen, for et av punktene som skaper ulidelig spenning underveis, er nettopp tanken på hvordan novellen kommer til å ende – og ikke minst hvordan man håper at den skal ende. Kanskje blir du mindre skuffet enn meg, rett og slett fordi du gjør deg andre forventninger.

Videre 1945

Inger Hagerups tredje diktsamling utkom i 1945, og har den passende tittelen Videre. Jeg ble svært engasjert av Hagerups debutsamling Jeg gikk meg vill i skogene, og var ikke fullt så begeistret over andreboka Flukten til Amerika. I førsteboka var så godt som alle diktene interessante, uansett tematikk og metaforikk, med en underliggende emosjonell energi og inderlig patos som smittet. I andreboka ble det litt for mange uspennende kjærlighetsdikt som til forveksling liknet hverandre. Det var vanskelig å hente ut noe annet enn at kjærligheten er viktig og at lengsel og brudd er noe som hører kjærligheten til; det er vondt og vakkert, og aller lettest å uttrykke i en slags flora og fauna-metaforikk. Dessverre havner Videre i sistnevnte kategori, til tross for at samlingen avsluttes med et knippe krigsdikt, deriblant Hagerups aller mest kjente dikt «Aust-Vågøy».

Grovt oppsummert handler diktene om å være lykkelig forelsket men akk! vite at lykken er forgjengelig og at tiden snart er forbi, eller kjærlighetssorg og klassisk hjertesmerte. Nyperoser, løvetann, myrull, prestekrager, marikåpe, kjerringrokk, blåklokke, kløver og rosebusker – Hagerup byr i det minste på botanisk variasjon. Diktene er fine og meningen stort sett åpenbar. Dette er lettleste saker som ikke krever mye av leseren. Men med mangelen på språklig variasjon og underliggende kompleksitet, blir det unektelig kjedelig lesning. Det er så motstandsløst og lite originalt at det er vanskelig å få i gang noen refleksjon over tematikken. De mest interessante linjene jeg fant var avslutningsstrofen av «Jeg tror»:

Hør ikke på meg. Alle mine ord

er farlige profeter, falske spor.

Jeg er en ganske annen enn du tror.

I seg selv ikke særlig spennende, men det eneste tilfellet jeg fant hvor jeg-instansen vrir seg unna istedenfor å konkludere på vegne av både universet og leseren. Et bittelite skritt i riktig retning.

Siden diktene jeg likte aller best i Jeg gikk meg vill i skogene var de som tematiserte den fremvoksende nazismen i Europa, altså den politiske Hagerup, hadde jeg store forventninger til krigsdiktene som avslutter samlingen; totalt åtte dikt innledet av «Aust-Vågøy», inkludert et dikt som hyller krigshelten Nordahl Grieg. Men dette er for det meste vasne saker, rettferdig harme skrevet for å sette mot i brøstet på Ola Nordmann der han ligger og kaver under den tyske overmaktens jernhæl.

«Vi er en seig, usårlig hær.» «Tror du en nordmanns frihetsild kan slukne under polen?» «Hører du skuddene, du på den andre siden, hver gang de meier ned våre beste menn?» «Men lyset i våre hjerter, troen på seiren, brenner vi trassig inne med likevel.»

Linjer som utvilsomt hadde sin funksjon under krigen, men som gir en litt skeiv nasjonalromantisk etterklang i dag som det ikke lenger finnes belegg for å dyrke med mindre man har, tja, skeive nasjonalistiske sympatier. Kontekstavhengige dikt. Du må ha vært der for å skjønne det, osv. De er dog ikke uten historisk interesse, og utkonkurrerer for min del overlegent den delen av lyrikken som tematiserer poetens besværlige omgang med språket og funderinger over eget ettermæle.

Det mest forunderlige med Videre er likevel måten samlingen er satt sammen på. To tredjedeler hjertesmerte, stjernehimmel og blomsterenger, en tredjedel glødende motstand, norske flagg og innbitt tyskerhat. En sammenrasket samling, kanskje? Hvor det beste (?) Hagerup hadde skrevet den siste tiden ble samlet mellom to permer enten det hang sammen eller ikke?

Slik jeg ser det, er Videre først og fremst en diktsamling med historisk verdi. Men den er også å anbefale til alle diktvegrende lesere der ute (du, ja!) som tror at lyrikk er altfor komplisert for vanlige lesere. Etter å ha lest et par samlinger av Hagerup, tipper jeg at de fleste er klare for å skru opp vanskelighetsgraden noen hakk. Det er i alle fall jeg. Inntil videre legger jeg Inger Hagerup til side for å plukke roser og prestekrager andre steder.