Merkelapp: Monica Isakstuen

Livstegn, høstlesing og bokpriser

Ifølge Facebook er det nå 63 dager siden sist jeg publiserte på bloggen. Jeg skulle ønske at det føltes like kjekt for meg som for en rusmisbruker med samme strake statistikk.

En av de større svakhetene ved livet er at bokhøsten og lokale lønnsforhandlinger i staten inntreffer samtidig. De siste månedene har jeg måttet velge om jeg skal bruke de strategiske skillsene mine for at medlemmene skal gå opp i lønn, eller for å redusere antallet Calendar Girl-bøker under årets norske juletrær. To edle og viktige saker på hver sin måte. Men nå er kronene fordelt, og det er på høy tid å erklære krig mot fordummende drittbøker fra Amerika, bevæpnet til tennene med helnorske varer.

Ellers er 1. november et ypperlig tidspunkt å gjøre comeback på i Blogglandia. I dag er det nøyaktig to måneder til vi åpner for nominasjoner til Bokbloggerprisen 2016. Mange bokbloggere har nå suttet ferdig på årets Booker-karameller, innsett at Ulysses ikke ble lest dette året heller, og hamstret et så rikholdig utvalg av norske 2016-bøker at vi er så klare som vi kan bli for to intense måneder med bøker bredfulle av navlebeskuelse, fosterstilling, svake sosiale ferdigheter, og uendelige mengder førstepersonsfortellinger i presens om folk som kanskje/kanskje ikke finnes i virkeligheten.

En gladnyhet til alle bokbloggere og lesere som nå sukket tungt og begynte på sine Ave Maria, er at jeg pr i dag har lest hele femten norske 2016-bøker, og funnet tilløp til plott, overraskende mye preteritum, og opptil flere tilfeller av karakterer som jevnlig omgås andre mennesker. Mer om bøkene i innlegg fremover.

Nominasjonene til årets Bragepris ble offentliggjort i dag, og de bør være av interesse også for bokbloggere. For hvis Bokbloggerprisen holder fram som den har stevnet i tre år, finner vi neste års vinner av vår Åpen klasse blant Bragebøkene i år også; Ruth Lillegraven, Ingvild Rishøi og Morten Strøksnes vant begge prisene. Siden det er en ubetinget fordel å være kvinne hvis Bokbloggerprisen er det man ønsker seg her i verden, har Ruth Lillegraven, Heidi Sævareid og Åsne Seierstad etter mitt skjønn sterkest sjanser. Lillegraven fordi hun har vunnet før, Sævareid fordi hun var nominert i fjor, og Åsne Seierstad fordi hun, vel, er Åsne Seierstad. Og navn legger visse føringer.

Men om vår Åpen klasse er en demokratisk og folkelig copy cat-variant av Brageprisen, er bokbloggerne og Brage-folket nærmest demonstrativt uenige om romanene. Ingen Brage-romaner fra de siste tre årene har kommet i nærheten av Bokbloggerprisens kort- eller langliste. Det ser med andre ord ikke lyst ut for Kyrre Andreassen og Monica Isakstuen.

Vær snill med dyrene er imidlertid årets foreløpig mest omstridte bok blant bokbloggerne, og det kan jo på sikt bære andre frukter enn generell ufred i rosenes leir. Jeg skulle ha lenket til det høyst interessante forsøket på diskusjon om romanen, men kommentarfeltet ser dessverre ut til å ha forsvunnet fra internettets overflate. For ikke å rive plasterlappen av kjøttsårene hos de som elsker/elsker ikke Vær snill med dyrene, og tirre de kjempende løver til unødig omkamp: Husk at ingenting er avgjort før nominasjonsfristen går ut ved midnatt 7. januar, og at det totale antall stemmer bestemmer.

I mellomtiden – hvordan prioritere når tiden er knapp og bøkene mange? Selv er jeg bortimot ferdig med bøker for barn og ungdom, og halvveis i novellelesingen. Novellesamlingene har i år gitt meg overraskende mye, og dermed styrket troen på at noveller er den nye vinen. (Jeg funderer fremdeles på hvordan jeg skal utbrodere dette synspunktet for andre mennesker uten å legge skylden på at jeg er stormende nyforelsket i Gunnhild Øyehaugs noveller.)

Romanene er alltid en logistikkutfordring og potensiell felle. Alt er vel så lenge flyten er der, og forfatteren kaster ut livliner i form av dialog hvert fjerde kapittel eller så. Men klok av skade vet jeg at det ikke er skikkelig norsk bokhøst før jeg leter etter escape-knappen og angrer på at jeg lærte alfabetet, og det er alltid romanene sin feil.

Enter Batman, forkledd som lyriker. Jeg begriper ikke hvordan det er mulig ikke å like diktsamlinger. Lyrikerne skriver minst like godt som romanforfatterne (eller svært mye bedre, hvis vi først skal være ærlige med hverandre), og i tillegg gjør de leseren den vidunderlige tjenesten å unngå alt som heter transportetapper ved å droppe 90% av ordene. Det er selvsagt uheldig når de dropper alle de ordene som kunne ha gitt diktene en mening. Men det skjer ikke så ofte lenger, er min erfaring. Så hva du enn gjør ellers i høst, bør lesingen av minst én diktsamling stå på agendaen.

Og apropos agenda: Jeg har vist deg min. Nå må du vise meg din.

Advertisements

Nye bøker fra Tiden

De siste ukene har det vært en del surmuling i kommentarfeltet mitt om at bokhøsten og nye norske bøker måtte dukke opp akkurat nå, når vi først er inne i det gode klassiker-siget og Bookerprisens longlist er på vei til alles postkasser. Men etter Tidens høstlansering på tirsdag er jeg direkte entusiastisk over alle de nye bøkene som kommer, og hadde gladelig lest alle bøkene i katalogen. Det blir vanskelig å prioritere, og verre skal det bli etter hvert som resten av forlagene legger stein til byrden. Men den tid, den sorg. Jeg later fremdeles som jeg vil klare å lese alt jeg vil i høst.

untitledBokbloggerprisen 2015 deles ut 3. september i Oslo, og da passer det jo bra at to av våre tidligere nominerte forfattere er aktuelle med nye bøker. Ruth Lillegraven vant i 2013 med diktsamlingen Urd, som nok har bidratt til å øke interessen for lyrikk blant vanlig dødelige. Sigd er hennes fjerde diktsamling, og handler om odelsgutten Endre som vokser opp i ei vestlandsbygd på 1800-tallet. For å lese mer om boken, anbefaler jeg Beathes bokhjertes flotte innlegg – og kanskje særlig for de sjelene som fremdeles tenker at lyrikk ikke er noe for dem.

Ida Hegazi Høyer var nominert i fjor med sin tredje roman Unnskyld, og har rukket å skrive enda en roman og en novellesamling etter det. Novellesamlingen heter Historier om trøst og utgis i midten av oktober. «Tre byer. Tre møter. Tre historier.» er overskriften fra forlaget, og historiene «viser hvordan møter med nye steder og mennesker utfordrer hvem vi er, hvordan vi ser oss selv, eller vil bli sett. At identitet er en størrelse i stadig endring.»

Monica Isakstuens forrige roman Om igjen kom i 2014, og ligger fremdeles i den endeløse ulestbunken min og venter på at jeg skal lese den sammen med høstens roman Vær snill med dyrene, hennes tredje. Boken handler om en familie på tre i oppløsning, og beskrives av forlaget som «en rå, akutt og opprivende roman om å befinne seg i ruinene av et ekteskap sammen med den man bryr seg om aller mest – annenhver uke.» Jeg hørte mye bra om Om igjen, og har i tillegg lyst til å lese Isakstuen basert på – av alle ting – en tekst på to sider hun bidro med til ungdomsantologien Mensen, utgitt på Gyldendal i vår. Et umulig format å prestere noe litterært interessant i, men hun gjorde det likevel.

Ingrid Winters makeløse mismot av Janne Stigen Drangsholt bidro til å berge opptil flere bokbloggere gjennom den ellers nokså alvorlige bokhøsten i fjor. I slutten av september er Ingrid Winter tilbake igjen i en bok som (i alle fall foreløpig) har bokhøstens artigste tittel: Winter i verdens rikeste land. Andre leste fjorårets bok om Ingrid Winter som en komisk underholdningsroman, mens jeg vil insistere på at den var en norsk samtidsroman fortalt på en humoristisk måte. Noe flere av de finsk fjernsynsteater-inspirerte norske samtidsforfatterne i hvert fall kunne ha vurdert av og til. Som Drangsholt sa på lanseringen, finnes det mye komisk potensial i den norske hverdagen.

Layout 1Jeg vet ikke om hverdagspotensialet er mest komisk eller tragisk i Endelig skal vi le av debutant Birgit Alm. Utgangspunktet minner litt om Marit Eikemos Alt inkludert fra i fjor, med en fattig alenemor som sliter med å få pengene til å strekke til, og i første kapittel har flyttet inn i en sliten kjellerleilighet. Forlaget beskriver romanen som «en skeiv rapport fra et lite skildret samfunnslag, spekket med skarpe observasjoner og mørk humor.» Jeg tok med meg boken fra lanseringen, og tror jeg starter bokhøstlesingen min med den.

Jeg rekker neppe å lese stort mer enn disse fem Tiden-bøkene i høst, men kan jo ikke være bekjent med å ha trukket frem bare kvinner. Tidens andre debutant i år er Espen Ytreberg, som har skrevet en roman om Roald Amundsen. I Amundsen. En roman fortelles «historien om den berømte sydpolekspedisjonen med et nytt blikk. Sett gjennom Roalds øyne kommer leseren tett på de enorme hindringene ekspedisjonsmedlemmene måtte forsere for å nå målet.»

Per Schreiner debuterte med novellesamlingen Min fars fem bad i fjor, og nå i august utgis romanen Henrettelse med elefant. Okei da, så er den tittelen enda flottere enn Drangsholts. Boken er «en kjærlighetsroman om mennesker som ingen greier å elske», blant annet Morten, som drømmer om elefanter som tråkker ham i hjel, uten å vite hva det skal bety. I tillegg til at Schreiner ser ut til å skrive om sånne absurditeter som jeg liker, har bøkene hans også den i disse dager praktiske fordel at de til sammen utgjør ca 250 sider.

Selveste Shakespeare får runde av årets bokgilde fra Tiden. I år er det 400 år siden Shakespeare døde, og Inger Merete Hobbelstad har skrevet en essaysamling med utgangspunkt i ti av stykkene hans. Å leve med Shakespeare beskrives som en personlig, klok og morsom bok som viser hvordan disse verkene fortsatt har mye å fortelle mennesker i dag. Boken lanseres i slutten av oktober.

Mer informasjon og flere bøker finner du på Tidens nettside. Neste forlag ut er Cappelen Damm, som lanserte en høstliste bestående av 60 bøker i går. Innlegg kommer på mandag, etter at jeg har ligget i fosterstilling hele helgen og prøvd å velge ut kun ti bøker.