Merkelapp: novelle

Høstbøker fra Tiden

Etter å ha lest Ingvild H. Rishøis samlede noveller med stort utbytte nå i sommer, har jeg lyst til å lese flere novellesamlinger i høst. Jeg snakket nylig med en novelleforfatter som opplever at man liksom ikke regnes som ordentlig forfatter før man har skrevet en roman. En velkjent, men pussig holdning, som om noveller er en mindreverdig form for litteratur. I hine hårde dager tok jeg et kurs i novelleteori på universitetet, som uten særlig hell forsøkte å definere hva som kjennetegner en novelle, i motsetning til romanen og kortprosa. Om jeg ikke finner løsningen på akkurat den problemstillingen i høst, skal jeg i alle fall forsøke å definere for meg selv hva som er helt spesielt med noveller.

På Tidens høstlansering forrige uke ble årets novellesamlinger trukket frem. Forlaget utgir fire samlinger i år, og de tre som allerede er utgitt virker ulike nok i stil og temavalg til at jeg skal prøve å lese alle. Gaute Heivoll og Laila Stien er kjente navn for de fleste, og deres novellesamlinger Øksa og ishavet og Over elva er allerede i salg. Tittelen på Heivolls samling – Øksa og ishavet – er hentet fra et sitat av Franz Kafka: «En bok må være øksen til det frosne ishav i oss.» Rishøis noveller er definitivt en øks til det frosne ishavet, og med det er listen lagt akkurat så høyt som den burde.

HunnesBøen av Joakim Hunnes ble utgitt i vår. De ni novellene er lagt til ei lita bygd i Norge et sted, og karakterene er blant andre en tidligere lærer som har mistet alt og ikke klarer å leve lenger; en seksuelt frustrert småbarnsfar som innleder et forhold til ungdomskjæresten og en bonde som finner seg en postordrebrud og drikker seg fra gård og grunn. Da Ellikkens bokhylle skrev om novellene før sommeren var det ikke enkeltnovellene, men måten de inngår i en større helhet på som ble fremhevet som en kvalitet ved samlingen: «Jeg omfavner ikke hver enkel novelle, men sammen blir de større enn seg selv. De vokser sammen. Felles for alle er noe gruoppvekkende, ytterst vanskelig som ikke trenger helt igjennom til bevisstheten. Det er andre hensyn å ta midt oppe i det, noe grunnleggende egosentrisk. Vi danner oss et vern, et slags skjold, som beskytter oss.»

Mest spent er jeg nok på Den forstenede byen av Svein Roger Nilsen, som utgis i slutten av oktober. Nilsen er utdannet sosionom og videreutdannet innen behandling av rusavhengighet. Jeg har inntrykk av at norske forfattere ofte er så opptatt av sin egen navlelo, oppvekst og nære relasjoner fordi de aldri har hatt en annen jobb enn skrivingen, og derfor lever i en begrenset liten boble. Men jeg synes sjelden at det private og nære blir særlig interessant i litteraturen hvis det ikke settes opp mot noe annet, større. Nilsens bakgrunn er beslektet med min jobb i NAV, og jeg har lenge tenkt at den overlegent mest spenstige samtidslitteraturen jeg leser, er sakspapirene på jobb. Hjelpeapparatet rundt de som trenger hjelp er en ytterligere kompliserende faktor, og byr på litterært materiale herfra til evigheten. Nilsens karakterer er blant andre en politimann, en fengselsprest, en psykolog og ansatte i en kommunal hjelpeetat. Jeg gleder meg til å lese.

Fra forlagets omtale: «Hvordan holder en gruppe mennesker seg motiverte for å hjelpe de uhjelpelige? Og er det egentlig lov å fortelle historiene vi helst vil glemme? Novellene i Den forstenede byen retter blikket mot sider av samfunnet vi sjelden ser, om konsekvenser av handlinger, om forbrytelse og straff, om institusjoner som skal holde oss oppe, men som til tross for regler og systemer er like menneskelige som oss selv.»

ArnesonBjarte Arnesons kanarigule roman Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten har allerede rukket å bli en underholdende snakkis rundt bordet når jeg møter andre bokbloggere. Ifølge forlaget er dette «historien om de fjorten mest interessante livsløpene til enten Jørn eller Torgeir Bråten, presentert i en interaktiv roman der du som leser bestemmer hvilken retning handlingen tar. Dette er en bok om liv og død, men også om high fives og Stalin og helium og en linerle som heter Skibladner Christian Radich.» Om hovedpersonen heter Jørn eller Torgeir kommer an på valg du som leser skal ta sammen med, eller på vegne av, foreldrene hans.

En roman inspirert av hypertekst er morsomt i teorien, men ifølge forfatteren svært krevende å skrive når alle de fjorten variantene av enten Jørn eller Torgeirs liv skal samkjøres med hverandre. Om romanen blir morsom eller krevende for leseren, kommer nok an på hvem leseren er. De bokbloggerne jeg har snakket med, reagerer i likhet med meg med umiddelbar entusiasme, og tre sekunder senere med vidt oppsperrede øyne, høye skuldre og stresspuls. For en historie som kan ta mange ulike retninger, er en historie som ikke. Går. Opp. Den første foreslåtte varianten for å begrense forvirringen er å lese alt fra perm til perm bare på trass. Den andre varianten er å lage et skjematisk oppsett over alle valgmulighetene, og utforske hver enkelt. (En matematiker vil fort kunne lage en beregning som viser hvor ufattelig urealistisk det er, men vi er heldigvis bedre på tro, håp og kjærlighet enn vi er på kalkulatoren.) For nevrotiske, tvangstenkende, kontrollfreakete listemennesker kan dette gå fryktelig galt, og bli den eneste boken vi leser i høst før det endelige sammenbruddet kommer. Eller det kan bli gøy. Eller noe sånt.

Simon Stranger og Ida Hegazi Høyer er nominert til Bokbloggerprisen 2014, og begge kommer med ny roman i høst. Strangers Det som en gang var jord leste jeg i helgen. På lanseringen av romanen forrige mandag fortalte Stranger at han er mindre opptatt av form nå enn tidligere, og er blitt mer opptatt av karakterenes indre. Det som en gang var jord minner meg sånn sett om ungdomstrilogien hans. Men noen kapitler ut i Mnem fra 2008, som jeg leser nå og som ikke likner noe annet jeg tidligere har lest, vil jeg si at jeg absolutt foretrekker den formbevisste Stranger, som stadig overrasker med sine kreative innfall og energiske utforskning av litteraturens og verdens uendelighet. Vel å merke uten at uendeligheten gir stresspuls og høye skuldre.

Høyers roman heter Fortellingen om øde og beskrives av forlaget som en underlig og dypt fascinerende fortelling fra mellomkrigstiden om tannlegen Carlo, som trekker ut alle tennene sine og bosetter seg på en øde øy i Stillehavet. Han får snart selskap av et eventyrlystent ektepar og en eksentrisk baronesse med sitt mannlige harem. Romanen beskriver et konfliktfylt mikrosamfunn, og er visstnok inspirert av virkelige hendelser(!). Jeg hørte Høyer lese fra åpningen av romanen på en lanseringsfest på fredag. I tillegg til å høres nettopp underlig og dypt fascinerende ut, likte jeg den fortellermessige distansen til karakterene. Boken utgis i midten av september.

Birger Emanuelsen leste to forskjellige utdrag fra romanen Historien om et godt menneske på Tidens lansering på onsdag og ovennevnte fest på fredag, og teksten slo meg som annerledes enn de to foregående bøkene hans For riket er ditt og Fra jorden roper blodet. Men det er mulig ørene bedro meg. Boken utgis neste uke, og beskrives av forlaget som «en roman om å tvile på sannheten om seg selv. En intens fortelling båret frem av et rikt persongalleri, som hele tiden stiller nye spørsmål om hvem vi er for hverandre. Boken utfordrer stadig skillet mellom det gode og det onde, det ærlige og det iscenesatte, bildet vi selv ønsker å tegne av oss selv og hvordan verden virkelig ser oss.»

Jeg intervjuet Birger Emanuelsen om de to første bøkene hans i fjor, og intervjuet kan du lese her.

Bok365 har skrevet en fin sak om høstbøkene fra Tiden, som du kan lese her.

Samleinnlegg: Bokbloggerprisen (special edition)

Atter en kongeI vår har jeg visst slått min gamle personlige rekord i latskapsblogging. Jeg har verken «mistet gnisten» eller hatt behov for å «lade batteriene», noe man sikkert er opptatt av hvis man er solariumsbrun hele året og skriver om det 24-7 på rosa fjolleblogg. På fjollete bokblogg i streit pastellblått vet man jo at livet uansett er et ubarmhjertig slit, hvor man tvangsleser seg gjennom den ene helt greie boken etter den andre, mens ulestbunkene stadig vokser. Det er et evig Sisyfos-arbeid med utakk som verdens lønn. Livsgnist og overskudd gjør så liten forskjell fra eller til.

Siden avstemningen til Bokbloggerprisen starter om få uker – og bokhøsten rett etterpå – er det vel bare å piske seg selv opp på den litterære kjepphesten igjen og skrive noen tusen ord. Samleinnlegg er fremtiden! Men aller først, en liten oppdatering på hva jeg har gjort når jeg ikke har blogget om bøker. Siden sist har jeg –

– nesten sluttet å kjøpe bøker. Den trofaste leser vet at dette umulig kan stemme, og finner raskt de kinkige punktene i mitt bloggarkiv som dokumenterer det. Men det er helt sant. Nedturen startet i februar, forverret seg i mars, og i hele april kjøpte jeg ikke én eneste bok. Faktisk. For første gang siden jeg begynte å blogge for fem år siden. (Og nei, jeg jukset ikke med å snike femogtjue anmeldereksemplarer inn bakdøra.) Ikke var det vanskelig heller. Jeg var så imponert over meg selv og min egen selvdisiplin, at jeg overveide å bli et sånt menneske som står opp halv seks hver morgen for å løpe en liten mil før havregrøt og siste nytt fra børsen. Men så leste jeg denne saken. Jeg hadde visst undervurdert min egen betydning for norsk forlagsøkonomi. Nå kan jeg berolige alle aksjonærer om at jeg er tilbake i sedvanlig kjøpemodus.

– i et svakt øyeblikk vurdert å kjøpe Fifty Shades of Grey. Det er også helt sant. Første bok, i alle fall. Det var i slutten av mai, jeg hadde fylt 35 år, var halvveis til 70 og maksimal forventet levealder, og hadde fått et gavekort hos ARK som en slags kompensasjon for det. I bokhandelen skjønte jeg at jeg til tross for midlertidig kjøpestopp hadde de fleste bøkene allerede, bortsett fra Fifty Shades. Jeg stod der med boken i hånden, men kom til meg selv før noen kom til skade. Jeg ble så skremt at jeg flyktet til den andre siden av bokhyllen, hvor jeg fem minutter senere vurderte å kjøpe trilogien til Jon Fosse. Herregud, liksom. Enda mer skremt flyktet jeg ut av bokhandelen og løp rett hjem. Jeg har altså en symboltung litterær midtlivskrise på gang. Det er bare å beklage at symbolene er så overtydelige og platte.

– lest nesten hele femte bok av Ringenes herre! (((fanfare))) Tretten år etter at jeg startet på første bok, tør jeg for første gang å tro at det går an å fullføre trilogien i et av denne jordens tideverv, og at en sølvskimrende dag en gang vil gry over Gondors fruktbare sletter og kaste sin glans på Minas Tirith mens en frisk vind blåser fra vest over Mindolluin – etter at Frodo en-de-lig har ødelagt den forbannede ringen og fått det overstått. Fortelleren er etter åtte hundre drøye siders trasking, grubling, værmelding og blablabla nå i ferd med å snegle seg videre fra slagmarken i Gondor til Mordor, meter for meter, og ifølge kartet skal dette være en lovende utvikling. Forutsatt at absolutt alle steiner, trær og elver ligger akkurat der de skal, at ingen høviske språk eller skikker dør ut på veien, og at den autistisk korrekte stamtavleforskningen ikke krever en plutselig retrett til Rohan. Hjertet mitt svulmer av håp. Men jeg kan allerede slå fast at Silmarillion, den leser jeg aldri. Da blir det heller Fifty Shades eller Jon Fosse.

Sånn. Hvis du vil ha mer detaljert rapportering om hva jeg har lest/gjort i vår/sommer, får du presisere ønsker i kommentarfeltet. Men jeg advarer om at jeg brenner inne med noen heslig detaljerte anekdoter om døde og halvdøde dyr som har vært innom leiligheten min i det siste, og de fortelles først.

Over til Bokbloggerprisen: Jeg teller ned til avstemningen starter midnatt 1. august, og er meget spent. Jeg tipper at valgets kvaler blir ekstra kvalfulle i år, og ikke bare for meg. Årets kandidater er gode. I skrivende stund har jeg lest fire av seks nominerte bøker, og rekker de to siste med romslige nok marginer til å være den første bokbloggeren som slenger inn stemmene kl 00.01. I fjor leste jeg på spreng rett før avstemningen. I år har jeg lært at man for sikkerhets skyld må regne med treig progresjon på grunn av seige bøker, og er for lengst ferdig med romanene.

unnskyldJeg trenger ikke engang å lyve på meg et sjeldent anfall av diplomati for å si at jeg vil sove godt uansett hvem som vinner Årets roman. Jeg hadde noen innvendinger til Ida Hegazi Høyers Unnskyld da jeg skrev om den i april, men for å sette ting i perspektiv, var boken definitivt bedre enn to av fjorårets nominerte til Årets roman, Herbjørg Wassmos Disse øyeblikk og Roy Jacobsens De usynlige. Enda et argument for å gå forbi de store stablene med forhåndsannonserte bestselgere i bokhandelen og heller velge noe annet.

Aina Bassos Finne ly handler om den unge romjenta Hanna, som flykter fra tukthuset i Christiania på midten av 1800-tallet og tar tjeneste hos en bonde med to sønner midt i tjukkeste skauen. Hun er ufri der også, om enn på den respektable og trauste måten. Men som et dyr i bur lengter hun etter naturen, å kunne bevege seg fritt både fysisk og mentalt, reise dit hun vil. I stedet havner hun mellom de to brødrene, og lever i frykt for å bli avslørt. Romanen er lavmælt og poetisk, og uventet fengende til å være så anslagsvis stillferdig. Karakterene trådte gradvis frem for meg gjennom et sanselig språk og subtilt kinkige relasjoner, både privat og politisk, mens den illevarslende stemningen lå som et tjukt lokk over handlingen fra starten av.

Aina BassoBasso balanserer litterære hensyn til språk og den gode historien, en kyndig historisk skildring av Romanifolket i Norge på 1800-tallet, og et indirekte og humant innspill til den aktuelle og (som regel) inhumane diskusjonen om Romanifolket i Norge i dag. Dessuten var slutten like herlig dramatisk overraskende som i fjorårets vinnerroman, Fugletribunalet av Agnes Ravatn. Så jeg tenker konspirasjonsteoretisk at det finnes en hemmelig Samlaget-oppskrift på romaner som bokbloggere er særlig mottakelige for: Underspill, underspill, underspill – ACTION!!! Katastrofe.

Marit Kaldhols det skulle vere sol, vi skulle reise til Łódź er min selvsagte favoritt til Årets roman. Selvsagt fordi jeg har et like sterkt bånd til Kaldhol som det andre har til Dostojevskij, Hamsun eller Bjørneboe. Skjellsettende leseropplevelser i de formative år, sporene kan umulig viskes ut. For meg startet det tidlig, med barneboken Farvel, Rune i 1986. Med den boken klarte Kaldhol å etablere i en seks år gammel kropp, med en langt over gjennomsnittlig følsom sjel, at det som var trøblete og vondt og vanskelig også var en del av livet, at det var greit, og til og med kunne være fint på en litt mystisk måte. Farvel, Rune var den første boken jeg maste meg til å få, og jeg utfordret meg selv til å lese hele boken uten å gråte. Tredve år senere har jeg fremdeles ikke klart det. Tredve år senere trykker Kaldhol på samme knappene.

kaldhol. det skulle vere sol, vi skulle reise til Lo dz. omsldet skulle vere sol, vi skulle reise til Łódź handler om et år i unge Jennys liv. Hun har mistet moren i en ulykke, og bor alene i huset med den nesten blinde bestefaren Olvar rett over tunet. Storesøsteren Sol er rusmisbruker, og romanen åpner med at Jenny setter seg inn i bilen for å lete etter henne. Deprimerende sosialrealistisk? På ingen måte. Samtlige kapitler i boken bør leses to ganger: Første gang for plott og sammenhengen i historien. Andre gang for å dvele ved det vakre språket, og underteksten bak metaforene som røper hvordan Jenny egentlig har det, alt det hun selv ikke formulerer.

Det er nærliggende å si at Kaldhol skriver om død, tap og sorg, og at det er derfor det gjør inntrykk å lese. Men egentlig handler det mer om livet og kjærligheten. Mennesker tåler mye djevelskap og motstand uten å knekke. Det vi ikke tåler så godt, er å miste det fineste i livet, og de vi ikke kan leve uten. Det er det Kaldhol skriver så innsiktsfullt, gripende og poetisk om. Samtidig gjør hun det en av karakterene i ungdomsromanen hennes søkeord: ayotzintli ønsker å oppnå med kunsten sin:

«Jag vil öppna rum i människan – stora tomma rum – så att dom själva ser och känner denna plötsliga längtan att fylla dom.»

Måtte langt flere lesere oppdage Marit Kaldhols bøker. I beste fall åpner hun store tomme rom i deg som du lengter etter å fylle. I verste fall har du bare lest en god roman. Hvis Marit Kaldhol hadde vært en karakter i Ringenes herre, ville hun ha vært Gandalv.

Trivia på blogg: Ifølge min polske kollega Anna uttales Łódź ikke som låts, men vodsj, der o-lyden lener seg mot norsk u-lyd og sj-lyden likner litt på lyden du får når du knipser med fingrene. Så vet du det.

de som ikke finnesI Åpen klasse har jeg fremdeles en jobb å gjøre. Simon Strangers ungdomsroman De som ikke finnes ble lest og forsøksvis fordøyd i påsken, omtrent tre uker før nettavisene eksploderte med rapporter om alle som drukner i Middelhavet hvert år, på vei til Europa i håp om et bedre liv. De som ikke finnes er tredje bok i en trilogi for ungdom, og handler om papirløse asylsøkere. Barsakh er en form for skjærsild i islam, der de døde venter på dommedag. På en måte er Samuel død allerede og lever i Barsakh; papirløs, hjemløs, verdiløs, uønsket overalt, på evig flukt.

Andreboka i trilogien, Verdensredderne, passer nok bedre for ungdom enn voksne. Men både De som ikke finnes og førsteboken Barsakh bør leses av ungdommer i alle aldre som fremdeles har klart å forsvare hjerte og samvittighet mot retorisk iskalde tankerekker om hvorfor fortvilte menneskers verdi handler om statsbudsjett og logistikk i et land så absurd rikt på ressurser og plass.

Samuel fra Ghana er 21 år og ofrer alt for å komme seg til Norge. Bak seg har han et liv uten muligheter, med fattigdom, voldtekt, drap, prostitusjon, dop, sult, utnytting, kriminalitet og enda mer fattigdom. Foran seg har han en lapp med adressen til Emilie i Bærum, jenta som reddet livet hans tre år tidligere på Gran Canaria (i Barsakh). Nå har han et halvhjertet håp om at hun kan redde ham enda en gang, og oppsøker hjemmet hennes i Bærum.

Romanen veksler mellom perspektivene til Samuel og Emilie, og det er sårt å lese hvor stor avstanden er mellom dem i De som ikke finnes sammenliknet med Barsakh. Håpet renner ut. Emilie blir skremt av forandringen Samuel har gjennomgått siden sist, og er redd ham. Samuel har opplevd så mye forferdelig, men klarer ikke å nå fram til Emilie eller formidle hva som har skjedd. Emilie står ved terskelen til voksenlivet med alle muligheter et menneske kan ønske seg. Samuels erfaring er annerledes: «Det har vært altfor vondt å leve altfor lenge.»

Språklig sett er bøkene langt enklere enn (det jeg har lest av) Strangers voksenromaner, men på grunn av tematikken gjør ikke det så mye. Her er det ingenting som trekker oppmerksomheten vekk fra innholdet, og flere steder føles det som å skli nedover i et mørkt hull uten noen flotte formuleringer jeg kan klamre meg fast til på vei nedover.

Trilogien er moralsk, uten å være moraliserende. I De som ikke finnes banker Samuel fra Ghana på soveromsvinduet til Emilie i Bærum en morgen og ber henne om hjelp. Det burde ha vært et passende bilde på Norges forhold til mennesker fra den tredje verden. Noe av det siste Samuel sier til Emilie er likevel: «Det er bare ikke plass til meg i denne verden.» Men hvor skulle han ellers være, om ikke rett utenfor vinduene der vi – med Arnulf Øverlands ord – tåler verdens urett så inderlig vel?

VinternovellerJeg ville ha utropt De som ikke finnes til min soleklare favoritt, hvis det ikke var for at jeg nå har lest Ingvild H. Rishøis novellesamlinger La stå og Historien om Fru Berg, klar for å lese den nominerte Vinternoveller. Jeg tenker at oddsene er ganske dårlige for at Rishøi mellom andre og tredje bok har skrevet seg ned fra en brukbart stormfull litterær høyde, til et lite konkurransedyktig svadanivå. Topp tre noveller så langt? «Jentene mine», «Historien om Fru Berg» og «Det regner inn». Den klumpen i magen gjorde vondt, gitt.

Men gjennom Rishøis noveller har jeg endelig klart å definere hva det er jeg savner når jeg leser norsk samtidslitteratur og sier at jeg savner noe: Klassebevissthet. Det er det jeg savner. Rishøis noveller har klassebevissthet i et monn som nesten fyller hele den samtidslitterære kvoten for 2010-2020. Men det burde ikke være et hvileskjær for noen forfatter. Husk: Du må ikke sove!

Livet ser litt annerledes ut når man ikke kan lese eller har penger nok til å kjøpe en bussbillett (jeg har sniklest første side i Vinternoveller), enn når en forfatter for eksempel skriver om livet til en som sitter der ved skrivebordet og ikke klarer å formulere hvor vanskelig det er ikke å kunne formulere det som burde kunne formuleres for å skape en sammenheng i noe. Gjerne på grunn av en barndom som var i overkant anti-Disney både tematisk og strukturelt. Som er det jeg, til tross for iherdig og variert norsklesing de siste par årene, fremdeles har en overbevisende følelse om at alle norske forfattere skriver om hele tiden. Bortsett fra Rishøi. Og de andre nominerte. Ser det ut til at jeg har dokumentert ganske solid lenger opp.

Jeg har skrevet et utkast om Rishøis noveller som sannsynligvis aldri blir publisert, hvor jeg åpner prangende og pompøst med et lærd sitat av Hemingway, og i løpet av andre avsnitt oppdager at jeg liker Rishøis noveller langt bedre enn Hemingways. Men så er Hemingway da også den eneste Døde Hvite Mann hvis forfatterskap jeg setter enda mindre pris på enn skriveriene til han nordlendingen som donerte Nobelprisen sin til Dr. Goebbels. Så her kan alt fremdeles skje.

ida jacksonApropos Dr. Goebbels og hans publiseringsdyktige norske nazitilhengere: Om siste nominerte bok ut, Ida Jacksons dokumentar Morfar, Hitler og jeg, kan jeg foreløpig bare si at den handler om Jacksons tilfeldige oppdagelse av at bestefaren hennes var SS-mann og redaktør for den nasjonalsosialistiske avisen Germaneren. Det var også den boken jeg endte opp med å kjøpe i stedet for Fifty Shades og Jon Fosse da den litterære midtlivskrisen min hadde stabilisert seg. Ikke minst var/er boken ifølge omslaget på pocketutgaven nominert til Kritikerprisen, Bokbloggerprisen og Brageprisen. I den rekkefølgen.

Da må den vel være bra? Eller?

Bokbloggerprisen og greier, midt i fleisen på leseren – i samme åndedrag som både Hitler og morfar. Hjertet mitt svulmer av stolthet. Og det aner meg ut fra baksideteksten at jeg kan få bruk for en av anekdotene mine om døde dyr, hvis jeg anmelder boken og ingen har spurt i kommentarfeltet først.

Siste punkt på dagens timeplan er bokhøsten, som starter snart snart. Jeg liker bokhøsten. Det er den eneste tiden på året jeg tror at jeg vil rekke å lese alt jeg har lyst til, og den tiden på året jeg leser aller minst. Hvis det er lykkerus du ønsker deg her i livet, er selvinnsikt det første du bør kvitte deg med. Målet i år er som i fjor å finne noen dugelige kandidater til Bokbloggerprisen, og helst noen forfattere som ikke er så kjent fra før. Men det viktigste er selvsagt at de skriver bra ting. Så det går i norsk årgang 2015, alle sjangre, selvpubliserte skriverier ikke medregnet.

Første store skjær i bokhøstsjøen er lokalisert utenfor Helgelandskysten et sted. Fem personer har allerede kontaktet meg uavhengig av hverandre for å spørre om jeg vet at Roy Jacobsen nå kommer med en oppfølger til De usynlige. Sist ute var min mor, som ringte fra Helgelandskysten et sted for å si at hun gleder seg til å lese både boken og min påfølgende slakt. Hun betaler full pris for den boken, så det må hun ha lov til.

Men så blir jeg litt oppgitt, for jeg sa jo at De usynlige 2 ville utgis bokhøsten 2015 så tidlig som 17. august i fjor! (I mitt svar til kommentar 7, siste linje) Hvis folk hadde lest bloggen min OG alt som skrives i de sykt lange og kaotisk (u)strukturerte kommentarfeltene, ville alle ha lest det her først! (Jeg foregriper en fornuftig innvending, og det er at de som både elsket De usynlige OG leste hele det lange kommentarfeltet – hvor alle andre som heller ikke likte boken uimotsagt avla rapport i tur og orden– sannsynligvis fortsatt sliter med en brysom PTSD.)

Forlaget bruker adjektiver som «dramatisk», «intens» og «handlingsmettet» for å beskrive Hvitt hav, som altså er en kjærlighetshistorie fra andre verdenskrig. Aha, ser man det. Siden De usynlige var selve motpolen til alt som er dramatisk, intenst og handlingsmettet, tyder dette på at også Moshonista hadde rett, da hun i januar 2014 antok at de viktigste delene av De usynlige ikke kom med i den endelige versjonen:

«Alas – man kan gjerne ha som mål å beskrive mennesker i en spesiell tid, i et spesielt landskap – men det må jo være en historie i midten – noe å bygge rundt. Det undrer meg om ikke Jacobsen glemte de kapitlene på hytta – gadd ikke reise tilbake, og skitta au au, ingen merker noe likevel. Could it be?»

It could be.

Jeg er delt, og har fremdeles ikke bestemt meg for om De usynlige 2 skal leses eller ikke. På den ene siden har jeg sverget aldri å lese Jacobsen igjen, noe alle Jacobsen-fans (og kanskje også Roy Jacobsen selv, for alt jeg vet) ville ha satt stor pris på, minus min mor. Men på den andre siden finnes det et optimistisk lite barn i mitt indre, som plent nekter å tro at det går an å skrive kjedelige romaner om andre verdenskrig. Overbevisningen krever selektiv hukommelse og mye velvilje, og jeg har rikelige mengder av begge deler.

Men faen heller, altså. Ikke før har Frodo tråkket seg gjennom ni hundre tettskrevne sider for å kaste ringen i gryta, så må man trå til og lese De usynlige – the lost chapters? Nei, det må man ikke. I stedet kan man lytte til de advarslene man får, og i seks måneder advarte Moshonista meg mot De usynlige: «Ikke les den, du må ikke lese den, ikke gjør det, ikke les, ikke — [jeg leser likevel] — jammen, det var jo det jeg SA!» Denne gangen lytter jeg. Kysten er klar for all den hemningsløse beundringen kritikere, bloggere og lesere klarer å mobilisere for Hvitt hav. I alle fall inntil videre. Jeg skal lese noe annet, hva som helst egentlig, så lenge det ikke er selvpublisert. Alle tips mottas med takk!

Om bøkenes opprinnelse: Tolkien var hovedbok i Den Norske Bokklubben, Høyer fikk jeg fra Tiden, Basso og Kaldhol fra Samlaget, Strangers trilogi fra Cappelen Damm, Rishøis samlede noveller fikk jeg i julegave fra mamma og Jackson via bursdagsgavekort fra Mario. Bokhyllene mine har aldri vært tjukkere, og jeg har aldri vært gladere. Tusen takk!

Men bloggen var ikke død!

Jeg trodde det var greit å ta en lengre pause fra bloggen på grunn av sykdom og generell bloggtretthet. Men det viste seg at myten om bokblogging som et lystbetont overskuddsprosjekt bare er sånt man leser om i avisene. I virkeligheten handler det om tvang, plikt, ansvar og mest mulig ubehag. Etter å ha fått min andre purring/advarsel fra Moshonista for et par uker siden føler jeg meg presset til å komme med en forklaring på mitt lange fravær og igjen melde meg til offentlig tjeneste.

Here goes. I september leste jeg Agnes Ravatns Operasjon sjølvdisiplin; selvhjelpsboken for de som ikke liker selvhjelpsbøker. Ravatn har blant annet konkrete tips for hvordan man kan slutte å fjase så mye på internett og heller få gjort noe fornuftig med livet sitt. Operasjon sjølvdisiplin overbeviste meg umiddelbart om at jeg måtte kvitte meg med nettavhengigheten som boken påstod at jeg hadde, og bli et nytt og bedre menneske. Et par måneder senere har jeg fremdeles ikke blogget, og jeg har sluttet å svare på mail som ikke inviterer meg på fest eller eksplisitt ber om bekreftelse på at jeg lever.

Jeg kunne ha satt punktum der, og latet som om Ravatns bok er et mirakel og jeg regjerende verdensmester i selvdisiplin. Istedet innser jeg nå at jeg innerst inne hater internett, at bloggen har krevd alt jeg har av selvdisiplin de siste fire årene, og at jeg endelig har hatt tid til å gå på alle festene jeg vil. Å slutte med blogg virker derfor som den soleklart enkleste løsningen. Jeg føler meg som en martyr når jeg velger det motsatte. Bøker skal anmeldes, omtales og namedroppes regelmessig om jeg så blør ut av øynene mens jeg skriver. Her er jeg, i et perfekt synkronisert tilfelle av anagnorisis og peripeti.

Og det kom i grevens tid, for om halvannen måned sitter jeg og Gro og biter negler mens vi teller opp nominasjonene til Bokbloggerprisen 2014. Før den tid må jeg ha klart å finne til sammen fjorten norske bøker fra 2014 som jeg mener er gode nok til at de fortjener å komme på longlist, shortlist eller stikke av med hele seieren i september 2015. Aller helst bør jeg også ha klart å overbevise/overtale/manipulere/hypnotisere andre bokbloggere til å nominere de bøkene jeg, Machiavelli, mener er best.

Siden jeg er direkte motstander av å røpe alle detaljer rundt nominasjonene, kan det godt hende at jeg underslår noen av mine kandidater bare for å gjøre ting spennende. Jeg kan uten problemer nominere sju romaner allerede. Planen min er likevel å fortsette å lese 2014-romaner på spreng til jeg er så overbevist om de sju kandidatene mine som den gregorianske kalenderen tillater meg å bli. Romankategorien har hittil vært prioritert, og her er fire av mine sju romaner. Fanfare!

  • Hanne Ørstavik På terrassen i mørket
  • Kristine Næss Bare et menneske
  • Marit Kaldhol det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz
  • Emil B. Lund Norske edelstener

Begrunnelsen fra den tidemannske jury er språk, tenkning og særpreg. Romanene setter standard på hver sin måte. Kristine Næss’ språklige nivå burde få ca 50% av norske forfattere til å krympe seg av skam og seriøst vurdere et annet yrke. Av hensyn til alminnelig høflighet skal jeg ikke engang nevne nivået på tenkningen hennes. Les selv, og ta det derfra.

Hanne Ørstavik skriver så hudløst og treffende om kjærlighetssorg at lesingen ble en like fysisk opplevelse som en intellektuelt krevende øvelse. Jeg sitter igjen med følelsen av at mine emosjonelle traumer nå er en del av norsk litteraturhistorie, til tross for at jeg aldri har opplevd noe tilsvarende som Ørstaviks hovedperson. Sånn går det når forfatteren graver dypt nok i menneskesjelen.

Det er vanskelig å avgjøre om Marit Kaldhols roman er en roman, eller om man bare skal gjøre kort prosess og kalle det poesi. Jeg har ingen fornuftig forklaring på hvordan hun klarer å skrive så poetisk og komplekst, og samtidig ende opp med en tilgjengelig roman. Heller ikke hvordan hun kan skrive så nydelig om erfaringer som unektelig er helt forferdelige.

Emil B. Lunds roman er påtrengende og in your face annerledes enn den slitsomt store mengden selvmedlidende oppvekstromaner debutanter vanligvis debuterer med. Romanen er kritisk, intelligent og tankevekkende, og er skrevet med en overbevisende arrogant og vital selvsikkerhet som er sårt tiltrengt i norsk samtidslitteratur. Lunds upålitelige forteller er en opplevelse i seg selv; en snørrhoven narsissist fra Oslo vest det er umulig å like. Men Gud bedre, så morsom han er. Flere har etterlyst en morsom norsk 2014-roman. This is it.

Dessuten beviser romanen det alle lesere burde vite nå: De mest underholdende romanene er alltid eksepsjonelt velskrevet. Så alle burde gjøre hverandre en tjeneste og glemme den falske motsetningen mellom underholdningsverdi og litterær kvalitet. Enten det handler om forfattere som tror de ikke trenger å skrive godt for å underholde, eller forfattere som tror de ikke trenger å underholde fordi de skriver godt. Begge deler er påkrevd, og alt annet må tilskrives latskap eller mangel på talent.

Og med den doktrinen sier jeg meg klar for å anmelde bøker igjen. Ordforrådet mitt har ligget til lading på ubestemt tid etter at jeg brukte opp hele repertoaret på De usynlige i sommer. I retrospekt kunne timingen ikke ha vært verre. Tenk å slite seg ut på en av fjorårets bøker før årets bokhøst! Dermed har alle de ekstremt dårlige bøkene fra i år sluppet unna, og er for alt jeg vet i ferd med å hamstres i store mengder for å ligge under et juletre nær deg. Det er jeg slett ikke sikker på at de fortjener. Jeg hører rykter om dvaske metaforer, slapp dramaturgi og irriterte etterlysninger av hvor forlaget har vært hen i prosessen. Folk har begynt å anbefale meg høstens bøker ved å si at de er skikkelig, skikkelig dårlige, og at noen må ta ansvar.

Heldigvis er jeg ikke den eneste bokbloggeren som har gått løs på bunkene av årets norskbøker med dødsforakt for å komme gjennom flest mulig før 1. januar. Det viste seg å være smått genialt å dele ut Bokbloggerprisen midt i neste års bokhøst. Tre og en halv måned er akkurat passe for systematisk norsklesing, mens motivasjonen fremdeles er på topp etter årets prisutdeling. En del av oss har dessuten gjort seg opp tanker om hvor galt det kan gå hvis man ikke engasjerer seg i tide. Mens andre planlegger jul, bedriver vi kriseforebyggende arbeid.

Så hvordan ligger vi an?

Aller siste nytt fra ryktebørsen er at Ida Hegazi Høyers Unnskyld kan komme til å slå selveste Carl Frode Tillers Innsirkling 3. Andre hete navn er ovennevnte Ørstavik og Kaldhol, i tillegg til Brit Bildøen, Aina Basso, Vigdis Hjorth og Monika Isakstuen. Bare damer. Hvor blir det av herrene? Eivind Hofstad Evjemo, Sigbjørn Skåden og Birger Emanuelsen nevnes ikke like ofte, men desto mer innbitt og inderlig. Det sies at Carl Frode Tiller kan komme til å slite av samme grunner som Tore Renberg. Utmerkede bøker ifølge fansen, men hvem av oss lykkelig uvitende har vel tid til å lese seg opp på deres tidligere utgivelser for å komme til årets bok når Dommedag er rett rundt hjørnet?

Og det er med tilløp til panikk, utmattelse og dårlig samvittighet jeg innser at jeg fullstendig har nedprioritert Åpen kategori. Jeg er sannsynligvis den eneste som vil prøve å finne gode dikt- og novellesamlinger å nominere i år. Jeg frykter derfor at neste års shortlist i Åpen kategori kommer til å bestå av tre ungdomsromaner av bedriten litterær kvalitet som er totalt uegnet for lesere over 13 år.

I så fall er det bare å forberede seg på et blodbad uten like under neste års samlesing. Da må de bloggerne som nominerte bøkene belage seg på å forsvare dem i et iskaldt frontalangrep fra oss nådeløse litteraturstalinister. Kanskje er det langt færre av oss blant bokbloggerne. Men til gjengjeld er vi bevæpnet til tennene med knusende, nedlatende og utrivelige adjektiver.

Simon Stranger er foreslått som et mulig preventiv her. Jeg har ikke lest boken ennå, men det skal visstnok være en ungdomsroman som slipper gjennom den litteraturkritiske voksensensuren. Dokumentarbøkene (valgfri forfatter, valgfritt tema) kan også bidra til å forhindre krig. Forutsatt at bloggfolket klarer å enes om hvilken av dem som fortjener det mest.

Mine neste bøker er: Sunniva Lye Axelsen Tyrkisk frokost (noveller), Eli Fossdal Vaage Hekla myter (dikt), Lars Petter Sveen Guds barn (roman), Mikkel Bugge Tauet (noveller) og Tora Seljebø Om kvelden blir namna ropa heim (dikt). Og jeg blir nok nødt til å sjekke ut Ida Hegazi Høyers Unnskyld nå straks, for å finne ut hva det er slags roman som har begeistret både Ellikken, Silje og Moshonista. Det har såvidt jeg vet aldri skjedd før. Boken må være meget spesiell.

Siste frist for å nominere er tidlig januar en gang. Shortlisten offentliggjøres i slutten av januar. Jeg håper vi sitter igjen med seks bøker som ikke ligger øverst i stabelen i bokhandelen. Jeg håper shortlisten ikke vil bestå av alle de bøkene forlagene selv har satset på i år ved å sende ut leseeks uoppfordret i hytt og pine. Jeg håper det blir nye forfatternavn på listen i år, og at Åpen kategori ikke blir en ren reprise av fjorårets shortlistede forfattere. Jeg håper vi klarer å få til noen overraskelser, også for oss selv. Jeg gleder meg.

Men først: Bokbloggere, avlegg statusrapport!

Hvilke førsteplasser har dere foreløpig i de to kategoriene?

Hvilke diktsamlinger og/eller novellesamlinger kan anbefales?

Hvilken bok bør virkelig ikke komme på shortlist?

På en skala fra en til ti: Hvor vanskelig kommer dette til å bli?

Breaking news: Årets splitter nye 1001-titler er klare!

Monika kunne i går avsløre hvilke 11 helt nye titler som er tatt med i 2012-utgaven av 1001 bøker du må lese før du dør. Den redigerte utgaven ble utgitt 1. oktober, og jeg har utålmodig gått rundt og ventet på at noen skulle forbarme seg over meg og avsløre endringene på nett slik at jeg slipper å kjøpe boken selv (jeg har allerede to av utgavene). Monika to the rescue, og de 11 nye bøkene er som følger:

  1. The Sense of an Ending – Julian Barnes
  2. The History of Love – Nicole Krauss
  3. The Art of Fielding – Chad Harbach
  4. There but for the – Ali Smith
  5. A Visit from the Goon Squad – Jennifer Egan
  6. The Marriage Plot – Jeffrey Eugenides
  7. Freedom – Jonathan Franzen
  8. A Gate at the Stairs – Lorrie Moore
  9. Cain – José Saramago
  10. Nemesis – Philip Roth
  11. IQ84 – Haruki Murakami

Monika reagerte umiddelbart på hvor mange engelskspråklige titler som er representert blant nykommerne. Jeg er enig. Den opprinnelige 1001-listen fra 2006 ble kritisert fordi fokuset var altfor vestlig, og med hovedvekt på nettopp engelskspråklig litteratur. I 2008-utgaven ble det gjort mye for imøtegå kritikken ved å inkludere betydelig flere titler fra Asia, Afrika og Sør-Amerika. Nå er de imidlertid tilbake der de startet. Tar man med i betraktning at Murakami er enormt populær i vesten og tungt influert av vestlig kultur, og at Saramago tross alt kan skilte med en Nobelpris, er dette et tilbakeslag for verdenslitteraturen i ordets rette forstand. Tilføyelsene er forutsigbare, konvensjonelle og lite oppsiktsvekkende. Jeg mistenker redaksjonen for latskap.

Ikke minst fordi denne listen er såpass hardt belastet av forfattere som har vunnet eller vært nominert til høythengende og internasjonalt anerkjente litteraturpriser. Julian Barnes vant Bookerprisen i fjor for The Sense of an Ending, og Bookerprisvinnere kommer ofte med på listen. Nicole Krauss ble shortlisted for Orangeprisen med The History of Love i 2006. Jennifer Egans A Visit From the Goon Squad vant Pulitzerprisen i 2011. Lorrie Moores A Gate at the Stairs fra 2009 var en kandidat til både PEN/Faulkner Award og Orangeprisen. José Saramago vant Nobelprisen i litteratur i 1998, og Cain var hans siste roman før han døde i 2010.

Jeg skal ikke påstå at disse bøkene ikke fortjener å være med på listen; jeg har bare lest tre av dem. Men har redaksjonen tatt seg bryet med å vurdere bøker utenom de mest åpenbare kandidatene? Jeffrey Eugenides er for øvrig nå – såvidt jeg vet – den første forfatteren etter Jane Austen som har hatt sitt komplette forfatterskap inne på 1001-listen. Tre av Jane Austens romaner ble imidlertid fjernet i 2008-versjonen, da verdenslitteraturen ble prioritert. Philip Roth er et velkjent navn i 1001-sammenheng, det samme er Haruki Murakami.

1001-redaksjonen har også gått noe tilbake på kjønnsfordelingen, som i 2010 var eksemplarisk med 6 kvinner og 5 menn. Med 4 kvinner og 7 menn er det ingen krise på den nye listen. Men hvis man tenker over hvor hårreisende skjeiv kjønnsbalansen er blant spesielt de dominerende 1900-tallstitlene (én kvinne pr tiende mann?), kunne redaksjonen for min del gjerne ha benyttet anledningen til å jevne den ut enda noen hakk når muligheten først var der.

Dette er imidlertid bare mine umiddelbare reaksjoner på saken. Det som er mer spennende er at dette er første gang siden vi begynte å samlese 1001-bøkene i fjor at vi har fått nye titler å forholde oss til. 1001-listen er i mine øyne et vesentlig internasjonalt bidrag til å etablere den skjønnlitterære kanon – fra tidenes morgen frem til i dag. Den kanoniserte litteraturen er aldri etablert en gang for alle. Tiden går, nye titler kommer inn, andre forsvinner ut. Listen utelukker sjangrene drama og poesi, og fokuserer på romaner og (unntaksvis) noveller/novellesamlinger. Likevel danner listen – som ingen annen – en rød tråd gjennom verdenslitteraturen, fra Æsops fabler til Julian Barnes.

Nettopp derfor: Hva tenker dere om de nye titlene? Har dere lest noen av dem? Hvilke har dere mest lyst til å lese? Hvilke har dere minst lyst til å lese? Ikke minst: Hvilke av bøkene er de hotteste kandidatene for samlesing i lesesirkelen neste år? Jeg reserverer herved desember 2013 til å lese en av de nye bøkene. Hvem som skal være kandidatene, er opp til dere å avgjøre. Her må det menes og synses til den store gullmedalje!

Og Monika: Hvis du er tilgjengelig på nett med boken innen rekkevidde, hvilke titler er fjernet? Og hvilke av de gamle titlene som har vært fjernet tidligere er nå tatt til nåde igjen?

En klassisk grøsser

Edgar Allan Poe er en forfatter som aldri har nådd helt opp til mine store litterære høyder. Jeg har lest «The Tell-Tale Heart», «The Purloined Letter», «The Fall of the House of Usher», «The Murders in the Rue Morgue» og nå også «The Pit and the Pendulum». Pluss diktene «Annabel Lee» og «The Raven». Kanskje har jeg lest enda flere tekster uten at jeg husker titlene på dem i farten. Poenget er at jeg har lest mer enn nok til å konkludere med at Edgar Allan Poe ikke er helt i min gate. Det er spennende og gotisk, ja vel, men blandingen av realisme og det overnaturlige fungerer ikke helt for meg.

En av novellene starter for eksempel med et alminnelig mordmysterium slik en moderne leser kjenner det fra den klassiske detektivfortellingen. Etterforskningen er spennende, og godt beskrevet. Men så kommer vi til løsningen, som – hvis jeg husker riktig – går ut på at det er en orangutang som står bak drapet. Gud bedre, så teit. Mer enn én krimteoretiker har i ettertid advart mot å blande kortene på den måten når man komponerer kriminalfortellinger. Dermed forbinder jeg Edgar Allan Poe med et solid antiklimaks. Det nytter ikke hvor bra han skriver, og hvor mye han har hatt å si for novellekunsten og kriminallitteraturen. Det blir bare latterlig når hele prosjektet kollapser i noe det aldri har forespeilet leseren.

«The Pit and the Pendulum» var siste Poe-tekst på 1001-listen jeg ikke hadde lest. Kombinasjonen av at novellen ligger fritt tilgjengelig på nett og at den ville være et lettlest 1001-kryss på listen, fikk meg til å lese den på impuls en lørdag ettermiddag. Hvis du vil, kan du lese novellen her. Men denne gangen fikk jeg meg en positiv overraskelse. Dette tror jeg må være Poes beste. Novellen er nifs og ekkel, og jeg kan nesten garantere at den får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg mens pulsen øker. En skikkelig grøsser.

Jeg-personen i «The Pit and the Pendulum» er blitt tatt til fange av den spanske inkvisisjonen, noe som burde få tortur-bjellene til å ringe hos noen og enhver. I første avsnitt blir han dømt til døden, og besvimer av tanken på hva han har i vente. Den spanske inkvisisjonen er kjent for sine groteske henrettingsmetoder, hvor døden virker som en lettelse sammenliknet med frykten og pinen fangene skal utsettes for før de kommer så langt. En kombinasjon av fysisk og psykisk terror. Jeg-personen våkner i stummende mørke, og heretter er det selvoppholdelsesdriften som dominerer. Hvor er han? Hva har han i vente? Hvordan skal han dø? Og når?

A fearful idea now suddenly drove the blood in torrents upon my heart, and for a brief period, I once more relapsed into insensibility. Upon recovering, I at once started to my feet, trembling convulsively in every fibre. I thrust my arms wildly above and around me in all directions. I felt nothing; yet dreaded to move a step, lest I should be impeded by the walls of a tomb. Perspiration burst from every pore, and stood in cold big beads upon my forehead. The agony of suspense grew at length intolerable, and I cautiously moved forward, with my arms extended, and my eyes straining from their sockets, in the hope of catching some faint ray of light. I proceeded for many paces; but still all was blackness and vacancy.

Ikke uventet handler det om avgrunnen og pendelen, og hva som er verst. Poe beskriver jeg-personens klaustrofobiske helvete så godt at man begynner å tenke over hvilken måte man selv ville ha foretrukket å bli torturert i hjel på. Det er grusomt, og grusomt spennende.

Dessverre ender det også her i et antiklimaks som Poe godt kunne ha spart seg for. Hadde han strøket eller endret de siste par linjene i novellen, kunne dette ha blitt et perfekt stykke litteratur. Men til slutt punkterer han hele spenningen og får novellen til å flate ut i et intetsigende tomrom. Likevel kan jeg anbefale novellen, for et av punktene som skaper ulidelig spenning underveis, er nettopp tanken på hvordan novellen kommer til å ende – og ikke minst hvordan man håper at den skal ende. Kanskje blir du mindre skuffet enn meg, rett og slett fordi du gjør deg andre forventninger.