Hva må kritikken lære?

En mørk og stormfull aften i oktober var jeg på høstens første kritikersalong sammen med Moshonista. Kveldens overskrift var «Hva må kritikken lære?». Bernhard Ellefsen var ordstyrer, og panelet besto av Silje Stavrum Norevik (Bergens Tidende), Ane Farsethås (Morgenbladet) og Sissel Furuseth (professor ved NTNU). Du kan lese denne presentasjonen av debattens temaer, og vurdere sannsynligheten for at panelet klarte å snakke i 45 minutter uten å nevne bokblogging én eneste gang:

«Litteraturkritikken har aldri vært en monolittisk praksis: Den har vært utøvd i anmeldelser og essays, boklange studier og infame niddikt, karikaturtegninger og samtaler på scener så vel som i etermedier. Kritikkhistorien kan leses parallelt med pressehistorien. For å forbli en selvfølgelig journalistisk sjanger, en sentral del av offentligheten og den viktigste arenaen for litterær samtale, må kritikken åpenbart være villig til å lære, både av fortidens mest fruktbare idealer og av mediale og idémessige nyvinninger i samtiden.»

De klarte det. De nevnte ikke bokblogging én eneste gang. Og det til tross for at det i Norge i 2015 er umulig å si noe relevant og dekkende om litteraturkritikk som praksis, historie, sjanger, del av offentligheten, arena for samtale, vilje til å lytte, idealer, medium, ideer og nyvinninger – uten å nevne bokblogging.

Sånn sett var debatten et flott bilde på hva som ligger i begrepet monolittisk, slik det er definert i Store norske leksikon: «Monolittisk, som har form av en monolitt; som består av en enhetlig masse; helt igjennom ensartet, uten avvik eller varianter, f.eks. monolittisk enighet.» Panelet var i hvert fall monolittisk enige om å late som om bokblogging aldri har eksistert.

Det er blitt direkte uvanlig at bokblogging ties i hjel på den måten i diskusjoner om litteraturkritikk. Så hvorfor begynne med det nå? Vanligvis kommer fordommene mot bokblogging som perler på en snor, og på skråsikker innpust, utpust og repeat – «kjøpt og betalt, mangler kunnskap om bøker, leser bare bestselgere og bøker vi liker (som ikke er bestselgere), er for entusiastiske, osv, osv, osv». Uten belegg, uten oversikt, uten oppfølgingsspørsmål. Hersketeknikk nr 3 – damned if you do, damned if you don’t – er vanlig. Hersketeknikk nr 1 – fortielse – er lite brukt.

Så hva pønsker de på?

Arbeidshypotese: De har tenkt å stjele ideene våre og late som de fant på alt selv.

Hva de ikke sa

Det ville ha vært naturlig å nevne bokblogging da Norevik snakket om at hun begynte med anmelderintervjuer i Bergens Tidende fordi hun ønsker seg en mindre monologisk kritikk. Tja. Blogg er som kjent et sosialt medium, og kjent for å være et sted for dialog. Blogg er et slags Anti-Twitter fordi det er mulig å skrive om viktige temaer i fullstendige setninger med leddsetninger, konjunksjoner og nyanser, uten å jukse med grammatikken. Og i motsetning til Facebook er det enkelt for lesere å søke opp bloggtekster via søkeord på Google. Så kan hvem som helst – inkludert forfattere – dukke opp i kommentarfeltet og hjelpe bloggeren med å drive en mindre monologisk kritikk. Jeg synes det er sært at Norevik ikke viser kjennskap til bokblogging som dialogisk kritikk, når hun har fått 200 000 kr fra Fritt Ord for sitt bidrag til å dempe monologen: Å stille forberedt til forfatterintervjuer og holde seg til saken.

Det ville ha vært naturlig å nevne bokblogging da Ellefsen snakket om muligheten for fornyelse av kritikken. Kritikere virker ellers veldig opptatt av å understreke at bokblogging er noe annet enn kritikk, fordi bokblogging ikke likner på kritikken de driver med selv. Jeg er enig i at bokbloggere jevnt over skriver ganske annerledes om bøker enn kritikere, uten at det betyr at det ikke er kritikk. Nettopp derfor virker bokblogging ekstra relevant å kommentere når kritikerne nå ønsker seg vekk fra kritikkformen de hittil har forsvart så innbitt mot bokbloggernes, vel, fornyelse av kritikken. Siden Ellefsen lot være å nevne bokbloggere, synes jeg det er vanskelig å forstå hva han egentlig mener med «fornyelse». Og «kritikk».

Det ville ha vært naturlig å nevne bokblogging da Littkritikk ble nevnt i positive vendinger som noe nytt og nærmest revolusjonerende i norsk litteraturkritikk. Skjønt det fra et bloggperspektiv er vanskelig å se hva som er nytt og spesielt med Littkritikk. Det er enda en ny bokblogg, som mer spesifikt plasserer seg mellom Bokmerker og Debutantbloggen: Redaksjonsdrevet bokblogg med fokus på debutanter. Littkritikk var ikke engang de første som fikk støtte fra Fritt Ord for å drive bokblogg, hvis man regner med Litteraturbloggen. Det eneste nye med Littkritikk er at de i motsetning til andre bokbloggere etablerte seg med en forhåndsgodkjenning og hallelujarop fra bokbransjen før de hadde publisert noe som helst. Fordi?

Det ville ha vært naturlig å nevne bokblogging da Farsethås snakket om avisenes betalingsmurer, og sa noen Pauli ord om hvorfor litteraturkritikken ligger bak muren. Jeg er ikke uenig i noen av argumentene hennes om hvorfor lesere bør betale for å lese litteraturkritikk i aviser. Men et viktig moment for lesere som vurderer å betale for å lese anmeldelser vil nok være en sammenlikning av hva de må betale for å lese, og hva de kan lese gratis. Er nivået på gratis bokblogg høyt, hva er da vitsen med å betale for kritikken?

Dessuten vil ingen vurdere å betale for å lese noe de ikke vet at finnes. Eksempel: I går googlet jeg Bjørn Vatnes debutroman Slik skal vi velge våre ofre. Jeg fant tretten bokbloggere som har skrevet om boken, pluss en liten omtale på bloggen til NRK. Hvorfor har ingen aviser anmeldt boken? Tenkte jeg, før jeg tilfeldigvis klikket meg inn hos Gyldendal. Det viser seg at boken visst er anmeldt både av Klassekampen, Sunnmørsposten, Stavanger Aftenblad og Adresseavisen. Men jeg får ikke opp noen treff eller lenker dit når jeg googler. Denne usynligheten er et like effektivt tiltak for litteraturkritikken som kollektivt selvmord i Kritikerlaget. If it’s not on the Internet, it didn’t happen. Husk det.

Moving on. Det ville ha vært naturlig å nevne bokblogging da Furuseth snakket om hvor givende hun synes det er å høre vanlige lesere diskutere bøker i forbindelse med P2-lytternes romanpris. Hun etterlyste – og jeg tuller ikke nå – at flere lesere som driver med noe helt annet enn litteraturkritikk til daglig deltar i den offentlige samtalen om litteratur, og bidrar med et friskt kritisk blikk. Da er det ikke lenger bare naturlig å nevne bokbloggere, det er latterlig å la det være.

Første spørsmål fra publikum handlet da også om bokblogging, og om ikke Furuseth mente at bokbloggere gjør det hun etterlyser? Men neida. Bokbloggere er visst for positive og hyggelige til å kunne bidra med noe kritisk. Akkurat, ja, det var sånn det var. Fra total fortielse rett over i generaliseringer og fordommer. Jeg skal ikke gjenta nøyaktig hva vi bokbloggende Sarkasmens Apostler på bakerste rad mente om Furuseth og svarene hennes, men kan tenke meg at hun har truffet hyggeligere sjeler enn oss der vi satt og freste skjellsord ned i glassene. Jeg nøyer meg med å si at jeg håper Furuseth evner å se større nyanser når hun forsker, og ikke bruker «alle utlendinger er kriminelle»-logikken sin overalt. Se der, nå klarte til og med jeg å si noe hyggelig.

For ordens skyld: Furuseth skriver om norsk litteraturkritikks historie fra 1814-2000. Jeg synes ikke det er mye å kreve at hun viser seg såpass orientert om norsk litteraturkritikk i 2015, at hun kan vise kjennskap til såkalt vanlige leseres nokså storstilte og synlige bidrag til diskusjoner om litteratur.

Hva må kritikken lære?

= kveldens overskrift. Kritikken må lære seg en hel del, virker det som. En hel del. Aller først bør de som forvalter kritikkens viktige posisjoner lære seg at det er farlig å ha en skreddersydd og selektiv oppfatning av offentligheten og hva den består av. Hvis du mener at offentligheten kun består av det du vanligvis forholder deg til, det du tilfeldigvis har oversikt over, ting skrevet eller sagt av folk du kjenner, og det du liker og finner interessant – ja, da har du farer på ferden. Spesielt hvis du er i en posisjon der du skriver norske historiebøker om emnet.

Hva mer må kritikken lære?

Jeg går snart tom for plass, og oppsummerer de ti viktigste punktene. Jeg får heller utdype dem en annen dag.

~ Bokblogging er en del av litteraturkritikken. Verken mer eller mindre.

~ Litteraturkritikken krymper ikke, den bare vokser og vokser.

~ Bokblogging er såvidt jeg vet den første formen for litteraturkritikk i Norge som ikke vokste ut fra den etablerte kritikken, men likevel kan nå lesere fra Stjørdal til Taiwan.

~ Alle problemer som kritikere så langt har funnet med bokblogging, representerer også et problem i den tradisjonelle kritikken.

~ Kritikere unngår å snakke om to ting: God bokblogg og dårlig aviskritikk. I stedet snakker de om kritikkens idealer og den dårligste teksten om bøker de fant på internett.

~ Kritikere trenger et oppfriskningskurs i hva en dikotomi er, og hvorfor det er jævla dumt å konstruere dikotomier ubedt for så å bli nødt til å dekonstruere dem igjen.

~ Hittil har bokblogging nærmet seg den tradisjonelle kritikken. Heretter kommer den tradisjonelle kritikken til å nærme seg bokbloggingen.

~ Kritikere bruker bokblogger som idébank. Det er kult å ha en inspirasjonskilde, mindre kult å hente inspirasjon fra noe man offisielt undergraver verdien av. Da foretrekker jeg å kalle det stjeling.

~ Internett er full av feller, og norsk bokblogg er intet unntak. Fordi kritikere kan så lite om bokblogging, risikerer de å stjele ideer fra bokblogg som ikke funker. Let’s call it a booby trap.

~ Den største trusselen mot Kritikken som det ved enkle grep er mulig å gjøre noe med, er kritikernes – og for så vidt også resten av bokbransjens – holdning. Stikkord: Konservativ, selvopptatt, intern.

***

Referat om hva kritikerne snakket om i sin salong mens de unngikk å snakke om bokblogging, finner du nok på nettsidene til Kritikerlaget. Hvis du er kritiker og leser dette, har du sikkert fått en utskrift av innlegget mitt tilsendt på faksmaskin. Dersom du har lyst til å lese og kommentere innlegget på internettet, kan jeg godt lære deg hvordan du finner veien hit. Du har kanskje sett Harry Potter? Så lenge du har trådløst internett i nærheten, er det veldig enkelt. Du tar tilfart og løper alt du orker med hodet først inn i veggen. Vi sees på den andre siden – lykke til!

22 thoughts on “Hva må kritikken lære?”

  1. Etter at jeg kom ut av latterkicket din grande finale utløste hos meg, tok jeg bilde av teksten, fom Internett er full av feller tom lykke til! Jeg håper det er OK at jeg legger ut bildet på min Facebookside sammen med link til dette blogginnlegget. Jeg venter ikke nødvendigvis på tillatelse, så jeg håper der vil være rom for tilgivelse.

    Mvh
    Astri

    1. Klart du kan dele! Det er bare stas for meg at du vil spre det glade budskap. Ellers glad for å høre at du syntes det var morsomt. Jeg må jo innrømme at uansett hvor irritert jeg blir på disse kritikerne, så er de ganske morsomme å skrive om. Flere innlegg kommer etter hvert!

  2. Jeg ler meg ihjel og leser høyt til familien. Utrolig bra å ha to av sarkasmens apostler på bakerste benk. Vi beveger oss sakte fremover med to så gode representanter av «arten» som dere🙂

    1. Hehe, jeg er stolt over å ha skrevet kritikk som egner seg som høytlesning for familier. Og så håper jeg kritikerne snart skjønner at det er de sureste bloggkjerringene som møter opp for å høre på dem. De blide har gitt dem opp for lenge siden.

  3. Flott innlegg og skarpe betraktninger. Heia deg, Line!
    Jeg tenker også som deg at dette er ganske gjennomsiktig hersketeknikk. En måte å manifestere sin egen makt på. Man definerer litteraturkritikken slik at det bare er en selv som kan fylle rollen. Jeg undres også over den selvmotsigelsen i at man støtter de bloggene som drives av litteraturkritikere/forlag. Det virker som om nok en gang er det en mangel på forståelse på hva en blogg er. Dette har jo vi forsøkt å presisere en stund nå. En blogg er et media og ikke en sjanger. Enkelt og greit. Som du sier, det finnes både god og dårlig aviskritikk, og det finnes god og dårlig bloggkritikk. Men et av problemene ligger i betaling. Så lenge bloggere ikke får betalt er de en trussel til den profesjonelle kritikken. Det har jeg sympati for. Bloggere kjemper kanskje for respekt, men vi har kanskje allerede akseptert at vi forblir ulønnet. Det er ikke lett for litteraturkritikere som har litteraturkritikken som inntektskilde. Jeg tror ikke bokblogging blir akseptert blant «the litterati» før et slags honorar for seriøse bloggere er på plass. Forlagsbloggerene er jo betalt av forlagene – kanskje derfor det er ok? Og likevel har de samme kritikerene gjort det klinkende klart at å ha honorar/inntjening på en blogg for en vanlig blogger er uakseptabelt fordi da er vi ikke objektive. Damned if you don’t and damned if you do.
    — Men grensene må viskes ut — og da er det supert at feks Elin har begynt å anmelde for VG. Og at du som utdannet litteraturviter driver denne bloggen. Og at forlagene fortsetter å bringe bloggerene inn i kritikervarmen fordi de bruker oss så aktivt.

    1. Takk for kloke ord!

      «Man definerer litteraturkritikken slik at det bare er en selv som kan fylle rollen.» Nettopp. Det er akkurat det de gjør. Men jeg er temmelig sikker på at de har oppdaget hvor trangt deres eget format er sammenliknet med bokblogging. Fortielsen virker strategisk. Hvis de later som om de ikke har sett at bokbloggere driver med kritikk, trenger de heller ikke å anerkjenne vår eksistens når de begynner å ”fornye” seg i vår retning. Som Ingalill sier i kommentaren under, måtte man nok være der for å skjønne hvor snål fortielsen var. Men alt de regnet som nye, gode ideer var hentet fra bokblogging. De nevnte bare ikke bokblogging. Strategisk, som sagt.

      Jeg ville hatt full forståelse for betalingsargumentet hvis kritikerne hadde holdt seg til det. Men i så fall burde de gjort to ting: 1) Stipender som utlyses for kritikere bør også være åpne for bokbloggere. 2) Regnet inntekter fra blogg som positivt, fordi det er å tjene penger på kritikk. Når de i stedet vil ha stipendene for seg selv, mener inntekt fra blogg er et tegn på uredelighet, og i tillegg har brukt fire år på å blande inn alskens fordommer og myter inn i diskusjonen – ja, da har de mistet min sympati for lengst. Målet helliger ikke middelet, og jeg synes ikke det er greit at kritikere går uredelig til verks for å tjene penger. Som på alle måter er det de beskylder oss for å gjøre.

      Jeg vil ikke si at jeg etterlyser respekt fra kritikere, men at de tar bokblogging tilstrekkelig seriøst til å skjønne hvorfor de må kunne noe om det. Jeg var rasende da jeg forlot debatten, fordi jeg blir skremt når høyt utdannede og ellers kompetente folk bygger et hvitt stakittgjerde rundt seg selv og sin egen virkelighetsoppfatning. Det er et mye større problem at de velger sin egen sannhet, enn at den fremtidige lønnen deres er usikker.

      Selv synes jeg det er på tide at bokbloggere begynner å tjene penger. Det var vanskelig for tre-fire år siden, da bokblogging fremdeles var nytt. Men i dag? Det er fullt mulig. Siden bokbloggere likevel regnes som kjøpt og betalt pr definisjon, ser jeg ingen grunn til at vi ikke begynner å selge annonser nå. Eller?

  4. Som andre halvpart i sarkasmens apostler, på bakerste rad, er jeg selvfølgelig enig og applauderende. (Man må ha vært der for å skjønne for snål denne fortielsen var.)Det er et skikkelig catch22 som Clem skisserer – – useriøs som ubetalt – kjøpt og betalt med lønn.

    Kanskje er det å håpe på at grensene viskes ut, men hvis jeg kjenner etter tror jeg ikke på det, og vil det egentlig ikke. Blogg har allerede blitt brukt som springbrett både for forfattere, kritikere og andre skriblende profesjoner, begge veier. Det finnes kritikere/forfattere som blogger, og det finnes bloggere som er/blir forfattere/kritikere/osv. Jeg ønsker at bokblogging skal ha verdi på egenhånd – ikke kun betraktes som et startpunkt for alt det andre man kan drive med innen litteratur. Gjerne med penger/lønn/sponsing. Likestilt.

    Så kan man være god eller dårlig bokblogger (uavhengig av nisje) på samme måte som man kan være god eller dårlig – kritiker.

    Hadde ikke vært for denne fortielsen, og denne iveren etter fornyelse hos kritikerne, der de plutselig skryter oppi skyene, alt det vi er vant til å fordømmes for, samtidig som de later som om vi ikke eksisterer (så de kan plukke ideer??), hadde dette vært selvfølgeligheter og ikke-sak.
    Underlig det hele!

    Løs erindring fra salongen:
    Sinnasnekker’n ble nevnt som den perfekte litteraturkritikker.
    Første spørsmål fra salen lurte på om ikke bokbloggere var dagens sinnasnekkere?
    Svar: Nei de er for positive…

    Farer på ferden, indeed!

    1. Jeg prøvde å heve meg over det – men må gi tapt.
      Litteraturkritiker. Litteraturkritiker. Litteraturkritiker.
      (og da har jeg ikke engang lest igjennom resten av kommentaren)

    2. (Lo and behold! Sarkasmens apostel smøg inn enda en diskret anbefaling av Catch 22.)

      Grensene mellom kritikere og bokbloggere er allerede tilstrekkelig utvisket, de har alltid vært tilstrekkelig utvisket, ingen har klart å påvise noe annet. Ikke fordi bokblogging nødvendigvis er så bra, men fordi blant annet VG driver med jevnlige litteraturskriverier på lavt nivå. Men grenseområdene er uinteressant for kritikere, som vil ha essens/prinsipp og rake motsetninger. Grenseområde er der man må begynne å tenke selv og vurdere og slikt, og jeg tviler på at det er målet deres. De har aldri begitt seg ut på galeien «kvalitet», sannsynligvis fordi de vet at det kan bli masete. Da må de slutte å trekke frem den dårligste teksten på nett, og være forberedt på å forholde seg til den beste. Jeg tror det får bli tema for neste innlegg. Kvalitetsdiskusjonen, Den Store.

      Selvfølgelig har bokblogging en sterk egenverdi. Bare husk hva VG-damen sa om hvor løse vi er i snippen! Og raske på labben! Mens det er lettere å si hva kritikerne ikke gjør, enn hva de gjør. De får ikke lov til noe, virker det som. Likevel ligger de der, som slanger i busken, og prøver å omvende oss til deres tro. Høy pinsevennfaktor!

      Jeg droppet Sinnasnekkern. Det andre hun sa var ille nok, om hun ikke skal konfronteres med drøye snekker-kritikk-forbindelser. Jeg er slem, men ikke ond.

      …litteraturkritikker er nok verst for en litteraturkritiker.

  5. Fint innlegg og jeg er aldri redd for å si mn mening når jeg vurderer bøker. Har ikke gitt mange femmere eller seksere i år. Jeg er en kresen leser som vet hva jeg vil ha. Å gi en bok en ener,med konstruktiv kritikk er jeg ikke redd for og skulle ønske at vi bokbloggere ble tatt mer seriøst🙂

    1. Takk for det! Jeg tviler på at bokbloggere generelt vegrer seg mer for å ha ærlige meninger om bøker enn kritikere. I høst har jeg lest langt flere lunkne/negative anmeldelser på bokblogger enn i avisene, så det er nok helt andre grunner til at vi ikke blir tatt seriøst. Av enkelte kritikere, riktignok. Leserne tenker nok litt annerledes om oss. Riktig god jul, Ina!🙂

  6. På jakt etter å verifisere at vedkommende som i dag postet en vitsetegning på Facebooksiden til bokelskere.no hadde misforstått vitsen totalt, eller faktisk ikke i det hele tatt hadde forstått at det dreide seg om en vits, kom jeg over denne

    http://afterthesuckerpunch.com/2014/10/03/ok-lets-discuss-this-whole-book-review-thing-please/

    artikkelen. Den aktuelle vitsetegningen topper artikkelen, som jeg leste og forsto såpass mye av at jeg tenkte at den var av interesse i denne kommentarlenken.

    (Nå håper jeg ingen kommer og forteller meg at mannen i lenestolen faktisk leser høyt for dem som står i kø! For da er det jeg som har dummet meg ut…)

    1. Takk for lenke til et veldig interessant innlegg! Det er i høyeste grad relevant for flere av litteraturdiskusjonene i Norge for tiden. Fra min egen navle: At bokbloggere blir møtt med skepsis fra kritikere fordi de regner med at vi kan oppnå noe ved å smiske, slik selvpubliserte forfattere kan oppnå salg ved å klø hverandre på ryggen med falske «anmeldelser». Men så ligger det en tankefeil der et sted, siden bokbloggere ikke har noe å tjene på å lyve, snarere tvert imot. Uansett var det interessant å lese om en liknende dynamikk fra en annen litterær sfære enn vår egen.

      Hehe, nei, han leser ikke høyt for køen. Det var nok den andre bokelskeren som hadde misforstått tegningen, både bokstavelig og billedlig. Jeg håper du fikk satt vedkommende på plass;) Ønsker deg en riktig god jul videre, og så snakkes vi i det nye året!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s