Stikkord: debutant

Bokbloggerprisen 2015 – kortlisten

Endelig er dagen her. 52 bokbloggere har nominert de norske bøkene fra 2015 vi likte best innen kategoriene Årets roman og Åpen klasse. De tre bøkene i hver kategori som fikk flest poeng i nominasjonsrunden er samlet på en kortliste.

De seks bøkene på kortlisten skal samleses av bokbloggere i perioden 1. februar til 31. juli. Alle bøkene får hver sin måned, og alle som vil kan være med på samlesingen. Den endelige avstemningen starter 1. august, og da nullstiller vi poengene fra nominasjonsrunden. De bloggerne som har stemmerett i august, er de 52 bokbloggerne som nominerte minst én bok i januar. Prisen deles ut i september.

Her er bøkene på årets kortliste.

Årets roman

vatne. slik skal vi velge va re ofre. omsl

Bjørn Vatne Slik skal vi velge våre ofre (Gyldendal)

Kjetil og Aina drømmer om å gjøre en forskjell. De skal legge den forflatede, norske kulturen bak seg, flytte til det økologiske sambruket i USA, være med på starten av en ny samfunnsorden. De skal bare bruke et år på å spare opp penger først. Så kommer Ingrid, barnet. Og Aina dør under fødselen.
Fire år senere er Kjetil alenepappa og reklamemann i Ålesund. Han skriver brosjyrer om ullundertøy. Driver kundepleie. Lager fine videoer av barnehagens luciatog. Men det finnes også en annen Kjetil: Han som skriver den anonyme bloggen Oppløsningsrepetisjonene, der han kan utforske det mørke, aggressive og forbudte.

Slik skal vi velge våre ofre er en roman om å holde ut og holde kjeft, men å rase når ingen ser det. Om grensene mellom ytring og handling i en verden av treningsblogger og interiørtips. Men kanskje mest av alt en roman om en far og en jente på fire.

VisBildeServlet

Maja Lunde Bienes historie (Aschehoug)

William er en melankolsk biolog og frøhandler i England i 1852. Han setter seg fore å bygge en helt ny type bikube som skal gi både ham selv og hans barn ære og berømmelse. George er birøkter i USA i 2007 og kjemper i motbakke, men han håper sønnen kan bli gårdens redning. Tao arbeider med håndpollinering i et fremtidig Kina hvor biene har forsvunnet. Hun ønsker mer enn noe annet at sønnen skal få en utdannelse og et bedre liv enn henne selv.

Bienes historie skildrer menneskenes første spede forsøk på å holde bier, via dagens industrielle landbruk og til en fremtid hvor biene er døde. I bunnen ligger tre sterke historier om relasjoner mellom foreldre og barn, og om menneskenes sårbarhet.

Vingebelastning

Helga Flatland Vingebelastning (Aschehoug)

Andreas på 30 år er tilsynelatende en representant for de unge og vellykkede i Oslo anno 2014. Han tilhører en generasjon som er blitt fortalt at de kan bli akkurat hva de vil, velge hva de vil, og gjøre hva de vil. Andreas har også fått alt han forestilte seg at han skulle få – han har egen leilighet, jobber i et anerkjent kommunikasjonsbyrå og er samboer med Hanna som jobber i NRK. Noe er likevel feil, han er ikke så lykkelig som han burde vært. Når Andreas blir utsatt for en ulykke og mer eller mindre tilfeldig fanges opp av det psykiatriske helsevesenet, får han raskt en lettere psykisk diagnose. Han blir sykemeldt og han omfavner den nye livsstilen som en mulighet. Samtidig blir alle hans mellommenneskelige relasjoner satt på prøve idet han går inn for å finne «svarene». Helga Flatlands nye roman handler om dessertgenerasjonen – generasjon meg – og tar samtiden på kornet med sine lykkeforventninger og krav om selvrealisering. Og det er fortelleren Andreas som i sin sjelenød er generasjonens stemme.

***

slipp hold

Heidi Sævareid Slipp hold (Mangschou)

«Du er så pysete», hvisker han og klemmer hånden min. Jeg rister på hodet for meg selv, det er ikke sant. Det er mange ting jeg ville prøvd som han aldri ville gjort.

Mari og Torger har vært sammen lenge. Hun vet ennå ikke helt hvor hun har ham. Han er litt for opptatt av å vite hvor han har henne. Hvordan kan Mari komme tilbake til den hun var før? Hvor langt kan hun gå for å sprenge nye grenser? Og går det an å overgi seg til noe uten å gi opp hele seg?

Fotturar i Norge

Gaute M. Sortland Fotturar i Norge (Samlaget)

Gaute M. Sortlands nye kortprosasamling kretsar om kvardagen i alle fasettar, frå små, daglegdagse glimt til meir dramatiske hendingar av livsendrande karakter. Det handlar om einsemd og kjærleik, og familie, barn og om nye møte. Tekstane spenner frå små dikt via lengre anekdotar og forteljingar og til kartlegging av heile livsløp. Felles for alle tekstane er den gjenkjennelege vekslinga mellom melankoli og humor som pregar forfattarskapen hans.

Fotturar i Norge er sniglegift og draumar, beatlitteratur og avbestilte feriar. Fotturar i Norge er sjølve livet, på godt og vondt, full av humor, melankoli, trass og pågangsmot.

Havboka

Morten Strøksnes Havboka (Oktober)

Havboka eller kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider.

To menn i en liten båt. Et monster i havdypet under dem. Det er utgangspunktet for Havboka. Fra den lille øya Skrova i Lofoten undersøkes havet gjennom historie, fortellinger, vitenskap, poesi og mytologi. Hav er opphav, og rommer de utroligste livsformer. For forfatteren blir havet en rik kilde til forundring, nye innsikter og salte eventyr.

***

Gratulerer så mye til forfatterne!

For første gang råder likestillingen på kortlisten; både i 2013 og 2014 var det kun én mannlig mot fem kvinnelige forfattere. Sjangrene i Åpen klasse er i år ungdomsroman, kortprosa og sakprosa.

MEN: Kortlisten er ikke komplett ennå. Årets nyhet er Jokeren, den sjuende boken på kortlisten. De seks bøkene på langlisten som ikke fikk nok poeng til å komme med på kortlisten, får en ny sjanse denne uken. Alle bokbloggere med stemmerett kan delta i denne runden (eller la være), og stemme på sine Joker-favoritter fra og med nå, til midnatt søndag kveld. Hvem som blir Jokeren, og årets komplette kortliste, offentliggjøres mandag 1. februar kl 12.

De seks bøkene som har mulighet til å bli årets Joker er Linn Ullmann De urolige, Synnøve Macody Lund Personar du kanskje kjenner, Morten Øen Tellemarck, Eirin Gundersen Du er menneske nå, Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato Astrid Lindgren og Siri Pettersen Evna. Jokeren vil ikke få sin egen samlesingsmåned, men vil ellers ha like muligheter til å vinne prisen i september.

Les mer om hvordan stemmegivningen foregår på Bokbloggerprisens hjemmeside.

Samlesingen starter 1. februar. Tusen takk til Moshonista, Så rart og Artemisias verden som i år stiller opp som komiteens flinke hjelpere. Her er samlesingsplanen:

For min egen del er jeg veldig fornøyd med at førsteplassene mine i begge kategorier er med på kortlisten, og at jeg allerede har lest halvparten av bøkene (Vatne, Sævareid og Sortland). Jeg har ennå ikke bestemt meg for hvilke bøker jeg skal nominere til Jokeren, men de tre jeg har lest (Lund, Gundersen og Bjorvand/Aisato) fortjener alle en plass på kortlisten.

Jeg oppfordrer alle bokbloggere til å bruke stemmeretten sin på Jokeren, og gleder meg stort til et halvt år med samlesing. Det er nå moroa begynner.

Høstbøker fra Samlaget

Eller haustbøker frå Samlaget, som det også heiter. Heter. Bah! Smittsomt sidemål. Anyhow, det er på sin plass å innlede med litt selvskryt. Jeg pleier å gå gjennom mine innlegg om fjorårets høstbøker når jeg skriver om årets bøker, for å sjekke om teften min er så god som selvtilliten min antar at den er. Og det stemmer. I fjorårets innlegg trakk jeg fram de to romanene fra Samlaget som kan vinne Bokbloggerprisen 2014 om to uker: Marit Kaldhol det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz og Aina Basso Finne ly. På tide å slutte med blogg og starte bettingselskap?

Nja, ikke når skuling og surmuling passer så meget bedre. Da Samlaget presenterte høstbøkene sine onsdag kveld for to uker siden, kom forlagssjef Håkon Kollmansskog i fare for å tråkke meg på nervene. Han unnskyldte sine entusiastiske lovprisninger for bøkene han er ansatt for å lovprise med at han «nesten høres ut som en bokblogger». Hva behager?! Jeg var der sammen med Elisabeth fra Bokstavelig talt, og som hun sa: «Er det nå vi bare går?» Det er litt risikabelt å si sånne ting i nærheten av en bokblogger med hissig gemytt og lav impulskontroll, uten en sidrumpa redaktør på evig vakt foran publiseringsknappen som kan si: «Tidemann, nå roer du deg ned, dette er en ikkesak.»

Men. Jeg har ikke tenkt å hisse meg opp. Istedet tenker jeg på at Agnes Ravatn vant Bokbloggerprisen i kategorien Årets roman i fjor. I år har Samlaget høynet innsatsen, og har med Kaldhol og Basso 66% sjanse for å vinne igjen. Så jeg flirer i skjegget og håper Samlaget har lagt en tentativ plan for hva de skal si om bokbloggere og vår overstrømmende entusiasme for (middelmådige?) bøker hvis de gjør rent bord og vinner for andre år på råd. I mellomtiden nøyer jeg meg med tilforlatelig og uanstrengt å ha stavet forlagssjefens etternavn veldig feil.

SB_OMS_omslag alt inkludert.inddIfølge bookmaker Tidemann er det Alt inkludert av Marit Eikemo som har best odds til å vinne den gjeve Bokbloggerprisen 2015 på vegne av Samlaget. Romanen utgis i september, og handler om alenemoren Agnes og hennes datter på seks år som flytter inn i et hybelhus uten nettverk, venner, penger eller møbler, og bruker sommeren på å forsøke å etablere seg.

Fra forlagets omtale: «I møte med alle dei nye menneska, borna i gata, mammabloggaren, politimannen, organisten og jusstudenten, er det ofte ikkje meir enn ei kvit løgn som skal til for å få ting til å gli lettare. Men snart blir omgangen meir utfordrande, pengane minkar og løgnene blir fleire når skulestart nærmar seg. Med eit fargerikt persongalleri, kostelege scener og eit utforskande alvor, teiknar Marit Eikemo eit skarpt portrett av Noreg i dag, og viser fram korleis vi lever i fellesskap og i einsemd – nedlest av ting, på evig jakt etter meir.»

På lanseringen leste Eikemo et utdrag fra romanen hvor Agnes er hjemme hos en mammablogger hun har funnet via finn.no på jakt etter brukte klær til datteren. Utdraget morer seg på bekostning av den overprivilegerte mammabloggeren, retter et hardt spark i retning folk med vanvittige I-landsproblemer og svikt i selvinnsikten, og avdekker samtidig de uheldiges usynlige fattigdom. Utdraget minnet meg om noe en jusstudent sa til meg en gang: Det verste med å donere fjorårets pent brukte designerplagg til Fretex for å få plass i klesskapet til årets kolleksjon, er at du noen uker senere risikerer å se en sliten narkoman traske rundt i Ralph Lauren-skjortene dine og ødelegge merkevaren.

Jan Roar Leikvoll døde i fjor, bare 40 år gammel. Han etterlot seg en stor mengde ufullførte tekster, og en av dem ble utgitt nå i høst. Ifølge forlaget er Forkynnaren en fortelling om tap, trøst og forsoning. Vi møter den gamle mannen Hans som våkner etter et lengre sykeleie, overbevist om at han har fått et kall. Uviss på hva som venter ham, forlater han gården og ror utover fjorden, for aldri mer å vende tilbake. Ifølge kritikerne som er sitert på Samlagets hjemmeside oppleves Forkynnaren som en komplett fortelling, og minner om Morgon og kveld av Jon Fosse. Det hører man ikke så ofte om tekster hentet direkte fra forfatterens skrivebordskuff. Man hører det for så vidt heller ikke så ofte om tekster hentet direkte fra forlagenes ferdigredigerte bunker.

Synnøve Macody Lund debuterer i september med romanen Personar du kanskje kjenner. På lanseringen leste Lund utdrag med driv og fin språklig rytme, men det er vel så mye utgangspunktet for romanen som gjør meg velvillig innstilt. Fortelleren Synnøve begynner å skrive en roman om faren sin, men går over til å skrive om tre kvinner istedet. Fra eget liv til fiksjon = kjerringa mot strømmen. Måtte det være like smittsomt som sidemålet. Bloggheder, kred og høye odds for å bli lest utloves herved alle andre norske forfattere som klarer å slite seg løs fra den sikkert svært fascinerende verkebyllen på innsiden av venstre lår, og heller dikter opp noe alle kan ha glede av, om personer vi garantert ikke kjenner.

Fra forlagets omtale: «Synnøve skriv på ein roman om faren, men klarer ikkje å halde fram når ho må reise heim for å halde han med selskap i jula. Ho saknar den han var før han blei ramma av hjernebløding; den suverene faren, levemannen, kompisen, han ho kunne snakke med om alt. I staden byrjar ho på historia om tre ulike kvinner, tre liv som etter kvart flettar seg saman. Studina Mari forelskar seg i rettleiaren sin, men mister seg sjølv på vegen, skodespelerinna Live vil gå frå kjærasten sin, men følgjer i staden etter henne, åleinemora Anna prøver å finne fotfeste etter eit samlivsbrot. Karakterane er svermande, påverkelege, søkande; personar du kanskje kjenner.»

superpularen-9788252188974.inddFjerde roman ut fra Samlaget er den jeg leser akkurat nå, Superpularen av Atle Berge. Superpularen er en satire over bokbransjen, og «eit portrett av ein kultur der nokre menneske snakkar og snakker og snakkar, mens andre aldri kjem til orde.» Boken vil nok oppleves som skuffende lite tilfredsstillende for lesere som forventer store mengder superpuling. Men den inneholder til gjengjeld uventede mengder antikke filosofer, intertekstualitet, en slags metafiksjon inni fiksjonen (eller fiktiv metafiksjon?), og alt sånt som fungerer svært opphissende for alle litterater som vet at sex likevel ikke finnes utenfor teksten.

Selv valgte jeg Superpularen fra bunken på Samlagets lansering fordi den så ut til å være det lengste jeg kommer unna noe som noen kritiker kan sammenlikne med Jon Fosse denne bokhøsten. Jeg vet at jeg før eller senere overdoser – igjen – på sarte, dårlig skjult selvbiografiske oppvekstromaner med rammefortelling i presens, og trengte en litt annerledes roman for å unngå at bokhøsten min ender med sørgelig kapitulasjon og diagnosen P76 allerede medio september. Men siden litterære livbøyer med tittelen Superpularen er like uimotståelig som crack, har jeg allerede sløset den bort før jeg rakk å bli lei bøker av forfattere som har «pussa og pussa på språket til det knapt var forteljing, karakterar eller situasjoner att, berre skuggar av det som hadde vore der.» Så nå er jeg dømt til, innen primo oktober, å tenke som Berges forlagskonsulent Fanny Acker: «I staden for å sitte inne og ete skit med auga burde eg gå ut og treffe andre menneske.» Og når jeg endelig kommer meg ut døra, blir det sikkert bare for å gjenta samtalen Fanny har med den første og beste mannen hun finner å ligge med:

– Hm, sa ho. – Er det ein kompliment?

– At du flørtar som ein åttiåring?

– Ja?

Biografier er en ikkesjanger her i huset; jeg interesserer meg for bøker, ikke forfatterne bak. Men jeg gjør gjerne et unntak for Arne Garborg. Jeg har riktignok bare lest Fred, romanen som ifølge Garborg-biograf Jan Inge Sørbø er den beste romanen i sin periode. Jeg er enig. Fred er faktisk også den eneste jeg har lest av de hundgamle norske romanene som virker like relevant for vår tid som et historisk interessant bilde av sin samtid, og er et innsiktsfullt og engasjerende portrett av en religiøs fanatiker. Det eneste aberet med Fred er at den språklig sett er bortimot uforståelig, skrevet på ugjennomtrengelig old school nynorsk slash Jæren-dialekt, og var omtrent like krevende å lese som Goethes Faust i original. I likhet med Faust trenger Fred en skikkelig ordliste og fotnoter 2.0. Det hadde min utgave ikke, så – lykke til.

Arne Garborg – Frå bleike myr til alveland er ifølge forlaget en medrivende og lettfattelig bok som tar utgangspunkt i traumet Garborg opplevde da hans alvorlig sinnslidende far tok livet sitt da Garborg var 19 år. Mye av forfatterskapet hans dreier seg om å forstå hvorfor dette skjedde, og førte Garborg inn i datidens religiøse og filosofiske diskusjoner. Sørbø foreslo dessuten å brøyte Garborg inn blant De Fire Store i norsk litteratur, og la samtidig ned veto mot at Kielland skal ut. Jeg mener det er på tide å brøyte inn Amalie Skram, og legger ned veto mot å fjerne Ibsen. Det betyr at Sørbø og jeg nettopp har revolusjonert norsk litteraturhistorie, og at De Nye Fire Store herved er Ibsen, Kielland, Garborg og Skram. Et vidunderlig påskudd for å oversvømme neste års bokhøst med oppdaterte litteraturhistorier som erklærer at alle andre litteraturhistorikere hittil har tatt feil om alt.

PJ HarveyDa jeg skrev om høstbøkene fra Kolon, vant Pedro Carmona-Alvarez prisen for årets flotteste baksidetekst. Han er dessuten høstens helt fordi han sammen med Gunnhild Øyehaug har gjendiktet den første poesiutgivelsen til min store heltinne i musikkens verden – PJ Harvey. Den opne handa er et kunstnerisk samarbeid mellom PJ Harvey og fotograf Seamus Murphy. Sammen reiste de i perioden 2011-2014 til Kosovo, Afghanistan og Washington D.C., og boken kombinerer fotografi og dikt fra og om stedene de besøkte.

Jeg ble så satt ut av å høre at Harvey har skrevet dikt og resten av det Carmona-Alvarez sa om utgivelsen på lanseringen at jeg ikke kan garantere for at jeg husker detaljene korrekt. Jeg noterte «HUN BA OM DET!!!», som betyr at PJ Harvey personlig ønsket seg Carmona-Alvarez som gjendikter. Jeg husker ikke om det var til både norsk og spansk, eller bare spansk, for jeg var helt sjokka og starstruck over å prøve å sette meg inn i hvordan det føles å være et menneske som PJ Harvey kjenner eksistensen til og vil involvere i verdensutbredelsen av sine kreative prosjekter. På rekordtid, ettersom Gjendikteren fikk kun én måned på seg til å gjendikte.

Han ba Øyehaug om hjelp fordi han selv ikke er stø nok i nynorsk. Som 14-åring var han mer opptatt av å bli rockestjerne enn av å lære seg nynorsk, selv om moren hans insisterte på at han med gode nynorskkunnskaper kunne få seg jobb i NRK. Heldigvis sløste han ikke bort tiden på nynorsk (eller NRK), og på lanseringen fremførte han «The Dancer» fra albumet «To Bring You My Love», som jeg har hørt ca hundre tusen ganger etter at det fikk meg til å elske PJ Harvey som ulykkelig, emo femtenåring. Uansett kan Øyehaug nynorsk nok for dem begge. Hun leste så nydelig fra Harveys samling at jeg nesten begynte å grine av både innhold og opplesning. Jeg fortrengte sporenstreks alle fordommer om litteraturvitere som skriver romaner om litteraturvitere, og bestemte meg for å lese både Vente, blinke og Undis Brekke.

Jøye meg, for en kveld! Hadde det ikke vært for den kommentaren om bokbloggere, ville det ha blitt terningkast seks til Samlaget også. Heldigvis minnet forlagssjefen meg på at det jo ikke ser så bra ut når bokbloggere elsker for mye, for fort, for høyt, for ofte. Så da lander vi for alles del heller på et streit terningkast fire.

Høstbøker fra Kolon

Hvis jeg hadde gitt terningkast her på bloggen, ville Kolon fått terningkast seks for sin pressekonferanse forrige onsdag. De utgir femten bøker i år, og alle forfatterne leste tre minutter hver, med særdeles underholdende presentasjoner av forlegger Bjørn Aagenæs. For å si det med hans ord er dette en slags minifestival der alle kolonistene får lese. Og den fungerer så utrolig bra, denne minifestivalen. Selv når man har vært på fest til klokken tre om natten og må være på plass kl 10, vet jeg at dagen kommer til å bli strålende når jeg får høre Steinar Opstad lese til frokost. Det alene er verdt terningkast fem. Resten kommer av høstbøkene generelt, for jeg fant mye jeg vil lese. Og så kan man bare forundres over at en høstliste på kun femten bøker inneholder romaner, krim, fantasy, fortellinger, essays, dikt, poetikk, gjendiktninger, filmmanus, debattbok og to antologier.

guddal. bebo.omsl.qxp_Layout 1Anne Helene Guddal debuterte i fjor med diktsamlingen Også det uforsonlige finnes. For den ble hun nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris, og jeg har i ettertid hørt en del indignerte kommentarer over at hun ikke vant. Det er litt pinlig for meg at Guddal klarer å skrive ferdig bøker innen jeg rekker å lese dem, og derfor tenker jeg å lese fjorårets diktsamling sammen med høstens roman Bebo.

Jeg tok med meg boken fra pressekonferansen, og ser at den er blant disse korte, fortettede romanene (97 sider) som jeg blar i for å få et inntrykk, og ender opp med å ha lest nesten ferdig før jeg kommer på at jeg har et blogginnlegg å skrive og at lystlesingen får vente. Sjangermessig ville jeg nok heller ha beskrevet dette som kortprosa helt åpenbart skrevet av en lyriker, men jeg skal ikke krangle. Forlaget beskriver Bebo som «en lavmælt og poetisk kjærlighetsroman om en kvinne og en mann i et gammelt hus ved fjorden. De lever med trusselen om sammenbrudd og oppløsning, men også med løfter om fellesskap og en fredelig hage. I Bebo filtrer minner, drømmer og grensetilstander seg inn i en fortelling om kjærlighet, håp og drømmer.»

Et utdrag fra romanen (beklageligvis satt opp feil fordi wordpress er lite litteraturvennlig): «Blodet i den hvite doskåla. Lukten av jern. Tanken om ufødte skjebner. Blomstene jeg kastet før de rakk å visne. Jeg tillater ikke mer død. Som om jeg bare har snakket med meg selv i de samme rommene og ikke trenger å bli hørt. Bildet jeg snudde inn mot veggen. Jeg gir ikke til tiggere, de har svake skuldre som meg. I en hyssing hang gullringen som en pendel over magen, jeg skulle få tre sønner, sa moren min, det var sikkert.»

Pedro Carmona-Alvarez ligger an til å bli høstens helt her på bloggen, av grunner jeg delvis kommer tilbake til når jeg skriver om Samlagets høstbøker. Delvis er det fordi Kolon nylig utga diktsamlingen Samtaler med onkel Nica og tante Viola, og han allerede har vunnet min nyetablerte pris for årets desidert flotteste baksidetekst. Jeg føler ikke at jeg trenger å si noe mer om hvorfor jeg gleder meg vilt til å lese boken enn å gjengi den prisvinnende baksideteksten i sin helhet:

«Diktets onkel er en hundreåring som bor i et svært hus der han ser ut på grava til en annen poet. Diktets tante, den ulykkelige, den rasende med kopparra ansikt; hun bor i en bydel som heter Dronninga. Diktets fettere er en haug med skrotnisser som vokser opp og dauer og vokser opp igjen. Noen jobber på sirkus. De fleste har paljettdrakter. De ønsker seg et esel. De er knallstilige tjuvradder, alle som én. Kusinene skriver dikt og blir kjent, glemt, flytter på seg, skriver, blir stjerner, slutter å skrive, publiserer under nye navn, glemmes, huskes. Og slektas dauinger ligger i de glemte gravene sine og sier la meg for faen ligge: Alle her heter Anti-Lazarus.

Dikteren sjøl sier, i en pressemelding: Denne boka begynte å ta form da jeg ble bedt om å skrive cirka tusen essays om hvor kult det var at en degos som meg skulle oversette en perker som Yahya Hassan. Jeg visste ikke hva jeg skulle si til de som stadig bestilte essays på min hjemmeside (bestilleessays.com), så jeg ringte Onkel Nica og han sendte en lapp med den chilenske postgangen, der det stod: reis en statue av deg sjøl om ingen andre gjør det; det er grenser for hvor tålmodig man skal være (men sørg for at den er av leire, sånn at den varer kortest mulig).»

HagerupHenning Hagerup har med Metafysisk skrapjern utgitt sin første essaysamling på 17 år. Det er visst en sånn begivenhet som bringer lyset frem i øynene igjen hos alle mennesker i Litteraturland. Hagerup ble kåret til Årets kritiker i 1994, da jeg var i min ivrigste Sagaen om Isfolket-fase, så jeg ser ikke bort fra at jeg har noe å lære av essayene hans. Eller han av mine, eventuelt.

Forlagets omtale: «I Metafysisk skrapjern befatter Henning Hagerup seg både med eldre og nyere litteratur og litteraturkritikk. Årets essaysamling inneholder lengre essays om bl.a. Sigmund Freud, Tor Ulven, T.S. Eliot, Samuel Johnson, og Ole Robert Sunde. Hagerup skriver dessuten i skriver inngående om etiske, politiske og språklige problemstillinger, om romantikken som epoke, samt om tivoliets metafysikk. Metafysisk skrapjern er en nyansert og mangfoldig essaysamling som inspirerer til videre lesing og ettertanke.»

Om de fem herrene som er trukket frem i forlagets omtale, tenker jeg NEI!, nei, nei, JAAA!!! og nei. Det rungende ja-et til Samuel Johnson gjorde utslag, han er min favorittmann i litteraturens verden. En dag skal jeg lese hele The Life of Samuel Johnson av James Boswell, en biografi på 1000 tettpakkede Penguin Classics-sider. Inntil videre trår jeg vannet med Hagerups essays.

Kjersti Rorgemoen er en av høstforfatterne jeg kjenner navnet til, men ingenting annet. I sånne tilfeller blir det da avgjørende hva som leses på pressekonferansen, om jeg får lyst til å gjøre noe med det eller ikke. Rorgemoen leste tre minutter fra romanen Håpet og festen, og jeg fikk lyst til å lese. Det var morsomt på den intelligente, nynorske måten. Eller rettere sagt: Intelligent på den morsomme, nynorske måten.

Fra forlagets omtale: «Under Bergens smog bur ein ubestemt skapning, ei ung kvinne, stranda på ein midlertidig hybel. Ho finansierer husleige, alkoholforbruk og studielån med løna for arbeidet i makuleringstenesta til Fretex. Ho har ein kvernande einetale i sitt indre, men likar å bli forstyrra av vener. Håpet og festen er ein roman om den latterlege avstanden mellom det vesle livet ein er bunden i og dei store banda som knyter verda saman. Om å gløyme å drøyme om kven ein skulle ha blitt, og likevel bli stressa av å samanlikne seg med andre.»

Steinar Opstad trenger ingen videre introduksjon her på bloggen. Mens jeg skriver dette, er innleggene mine om Avhymninger og to dikt fra Å, høye dag blant mine ti mest leste innlegg. For de som lurer på hvorfor jeg gidder å skrive gratis om bøker på blogg i år etter år, er dét en av grunnene. Steinar Opstad til folket! Min lyrikkompetanse strekker seg ikke langt nok til å kunne si noe meningsfylt om den kryptiske, tidlige delen av Opstads forfatterskap. Men Opstads forrige utgivelse Å, høye dag er obligatorisk lesning for alle som verdsetter sterke dikt om kjærlighet, tro, lengsel og savn. «Hvis målet er å være usårlig, fins det ingen grunn til å leve», skriver Opstad i ett av diktene, og minner meg om at han er en av de sjeldne forfatterne som skriver så innsiktsfullt om å ha en sjel at jeg kjenner det i min egen. Kjærlighetstapene er tittelen på høstens bok, og er en samling av poetikktekster, aforismer, fragmenter og dikt. Boken kommer i begynnelsen av oktober.

Fra forlagets omtale: «Boken utgjør på mange måter en poetisk statusrapport i Steinar Opstads forfatterskap bestående av så vel revisjonistiske tilbakeblikk som dristige erklæringer om hva poesi er eller bør være. Det er som om Opstad her rydder skrivebordet for å kunne skrive nye dikt. Sentralt står kjærligheten og, ikke minst, kjærlighetstapet som en nødvendig erfaring for å kunne skape fornyelse i livet og i kunsten. Like mye handler tekstene om ensomhet, tro, håp og forsoning, men denne gangen er formen åpnere, rikere på paradokser og kanskje mer leken enn tidligere. Alt i alt viser Opstad seg fra en annen side i denne boken.»

Med bokhøsten er jakten på nominérbare bøker til Bokbloggerprisen 2015 i gang for fullt i Blogglandia. Ari Behn er allerede nevnt i begeistrede vendinger som en ønsket bokbadgjest under neste års prisutdeling. De som ønsker seg bokbadbesøk av Behn må i så fall først lese Døden er en avsporing, en samling fortellinger som kommer i slutten av september. Noen andre Kolon-tips: De som liker fantasy kan lese Simen B. Hagerups romandebut Jordverv, som er første del i en trilogi og utgis i slutten av oktober. Stein Sørensen er også debutant, og romanen 4 beskrives som en lærd, folkelig, troverdig og morsom gangsterroman fra Oslo.

Bokhøsten hos Kolon

Kolon presenterte forrige onsdag årets bøker i Hamsun-salen hos Gyldendal. Kolon eies i likhet med Tiden av Gyldendal, men i motsetning til Tiden har ikke Kolon nylig skaffet seg egen stilig kåk, og bor fremdeles på hybel i Gyldendalhuset. Kolon er muligens Norges aller smaleste forlag, og utgir hvert år et lite utvalg titler med høy litterær kvalitet som ideal. Noen av disse titlene er så utilgjengelige at jeg personlig er ute av stand til å vurdere hvorvidt de er gode eller ei. Jeg klarer kun å slå fast at de er skrevet på mitt eget morsmål. Eller et språk som på en måte likner.

Når jeg har presentert bøker fra de andre forlagene i høst, har jeg unngått de mer kommersielle utgivelsene og fokusert på de som virker kvalitativt gode. Hos Kolon trekker jeg fram noen utgivelser som virker mulige å lese også for de av oss som bare har en skarve mastergrad i litteraturvitenskap.

I år utgir Kolon 13 bøker, hvorav to av dem er antologier. Det gjorde pressekonferansen i forrige uke til det Kolons forlegger Bjørn Aagenæs kalte en minifestival, der alle «kolonistene» fikk lese. Siden det ble damenes høst hos Aschehoug, blir det herrenes år hos Kolon.

Første herre ut er Steinar Opstad, den norske lyrikeren jeg setter aller høyest. Jeg hadde ikke fått med meg at han kommer med ny diktsamling i høst, og fikk meg en skikkelig fin overraskelse da han var på pressekonferansen for å lese noen dikt fra Å, høye dag, som kommer i midten av oktober. Fra forlagets omtale: «I Å, høye dag står forholdet mellom lengsel og bundethet sentralt. Det er en intenst lengtende stemme som kommer til orde, kanskje med håp om å tøye menneskenes bånd, kanskje med ønske om å tøyle selve lengselen. Samlingen inneholder også sterke kjærlighetsdikt og dikt som uttrykker et stille raseri over historiens undertrykte og utstøtte.» Det høres ut som Steinar Opstad på sitt beste.

Jeg skrev om den forrige diktsamlingen hans Avhymninger her, en samling jeg hentet fram igjen i dag og leste for n’te gang. Den var akkurat like sterk som jeg husket. Opstads beste dikt er tilsynelatende så enkle, på overflaten. Men man trenger liksom ikke å være språklig jålete når innholdet er så komplekst og tankevekkende. Et av mine mange yndlingsdikt fra Avhymninger:

En uendelig fred

Antall døde i den ene krigen

brukes mot antall døde i den andre

Og det heter en krig og flere kriger

men det heter ikke en fred eller flere freder

Freden regnes for uendelig

og det sies at jeg er vokst opp i en fredstid

Men jeg frykter freden

like mye som krigen

og jeg har aldri sett en død

annet enn på bilder, men jeg sverger på

at døde mennesker er vakre

og at vi har tapt freden og vunnet krigen

Hvis du ikke har lest noe av Steinar Opstad før, er det kanskje på tide å gjøre det nå? Å, høye dag og midten av oktober kan ikke komme fort nok for min del.

SaugestadUngMannsBekjennelser_storFrode Saugestad debuterte tidligere i år med romanen En ung manns bekjennelser om kjærlighet. Kolon delte ut leseeksemplarer på pressekonferansen, og jeg leste boken i helgen. Den unge mannens bekjennelser skal få en egen anmeldelse, for jeg har mye å si om boken. Men jeg kan tenke meg at mange enten vil elske eller hate den, for det er en bok man skal være ganske sedat for å unngå å mene noe om. Formen er svært original, og innholdet fylt av sterke scener. Forlagets omtale gir en dekkende beskrivelse av prosjektet, og skal få siste ordet i denne omgang:

En ung manns bekjennelser om kjærlighet starter med ordene «Kjære Pappa». Romanen er en montasje av bekjennelser, YouTube-lenker, kortfilmer, private brev og autentiske sitater fra intervjuer med Frode Saugestad i aviser og magasiner, samt, ikke minst, utskrifter fra en farskapssak som ifølge dateringer i teksten har gått runder i det norske rettssystemet i 30 år. Frode Saugestads debutroman er en sår og ærlig fortelling om lengsel, tapt barndom, fordervet kjærlighet og selvforakt, og om hvordan en tilsynelatende vellykket person med viten og vilje velger å ødelegge seg selv i mangel på kjærlighet for så å gjenoppstå som et annet menneske.

Joakim Kjørsvik debuterte i 2007 med Åpenbart ingen nabo, en samling fortellinger. I begynnelsen av november kommer romanen I fjor var en lang nattForlagets omtale: «I fjor var en lang natt følger en navnløs hovedperson på hans vandring gjennom Oslos underverden, hvor alkohol, dop, skrøner, overfladiske bekjentskaper, svarte penger, one nights stands, slåsskamper og tragikomiske skjebner leier hverandre sjanglende fra bar til bar gjennom vinternatten. Over det hele hviler skyggen av en død far, en oppvekst utenom det vanlige og en forelskelse på krykker.»

Kjørsvik leste et utdrag på pressekonferansen, og vakte umiddelbart interessen min med sin mørke humor og drøye karakterer. Han virker å være en de velsignede forfatterne som har skjønt at humor sjelden handler om hva man skriver, men om måten man skriver på. Merknad: Med «humor» snakker jeg her til de som ler av misantropiene til Matias Faldbakken, ikke de som fremdeles slår seg på knærne når de ser repriser av Mot i brøstet. Innholdet i romanen virker for øvrig tilfredsstillende dystert; hovedpersonens far har hengt seg, og hovedpersonen har skåret ham ned og lagt ham i fryseren inntil han finner ut hva han skal gjøre med novellene faren har etterlatt seg. Planen er å få novellene utgitt, og kjøpe amfetamin for alle pengene. Bra plan. Jeg gleder meg allerede.

Sistemann ut er Pedro Carmona-Alvarez, og diktsamlingen Sanger for korCarmona-Alvarez er kanskje mest kjent som romanforfatter, og har ikke utgitt en diktsamling siden 2004. Fra forlagets omtale: «I Sanger for kor er det kollektivets stemmer som får lyde, i et flerstemmig, labyrintisk verk, et speilkabinett over skapelsesberetninger, familiekrøniker og hukommelsesbroer.»

Jeg har ikke lest noe av Carmona-Alvarez før, men syntes han leste utrolig bra fra diktene på pressekonferansen. Dessuten henger jeg meg opp i dette med «kollektivets stemme» og flerstemmigheten. Lyrikken er ellers så sterkt knyttet til jeget som individ, og flerstemmighet forbinder jeg med romaner – norske samtidsromaner unntatt. Det virker som en samling det kan være verdt å få med seg. Sanger for kor utgis i begynnelsen av november.

Mer om Kolons utgivelser finner du her.

Bokhøsten hos Aschehoug

AschehougAschehoug forlag holdt i dag høstens pressekonferanse hjemme hos seg selv på Sehesteds plass. Siden jeg hadde selskap av den flotte bokbloggeren Rose-Marie med hennes kamera, kan du selv se hvor flott Aschehoug har det på tunet utenfor hovedinngangen, mens like flotte Gyldendal forlag speiler seg i vinduene deres.

Som forventet hadde Aschehoug en høstliste full av interessante utgivelser, og langt flere enn jeg i selvinnsiktens navn kan forvente å rekke over. Jeg gjør kort prosess, og vier presentasjonen til et utvalg imponerende kvinner fra Aschehougs katalog. Er det 2013, ja, så er det 2013.

I år er det 100 år siden norske kvinner fikk stemmerett, og det markerer Aschehoug med å utgi serien Stemmer, som består av 12 utgivelser skrevet av 12 kvinner som vil bidra til den offentlige debatten. Tekstene kan leses frittstående eller samlet. Prosjektet handler ikke om hva det vil si å være kvinne, men hva kvinner vil si.

Jeg har for lengst sikret meg første hefte i serien, som ble utgitt i januar i år: Språk og oppmerksomhet av Toril Moi. Moi er professor i litteratur ved Duke University i North Carolina, og hun har en gudinneaktig status i mitt liv. Jeg visste ikke hva det ville si å være starstruck før en vinterkveld tidligere i år da Toril Moi møtte Ane Farsethås i kjelleren hos Cappelen Damm for å diskutere litteratur og virkelighet, og gjorde meg til et mye klokere og lykkeligere menneske. Moi har et intellekt så skarpt at jeg tror hun er bortimot ufeilbarlig, og hun skriver så tilgjengelig, uanstrengt og intelligent om litteratur at det føles som å lese en fasit på alt jeg noensinne har lurt på om viktige ting her i verden. I Språk og oppmerksomhet stiller Moi spørsmålet: Må vi lese litteratur? Hun spør om hvordan vi skal snakke om det vi ser for å forstå hverandre. Til grunn for våre moralske vurderinger må vi anlegge det Moi kaller et rettferdig og kjærlig blikk. Jeg har ikke lest boken ennå, og kan strengt tatt ikke anbefale den. Men jeg gjør det likevel. Liker du ikke Toril Moi, liker du sannsynligvis ikke meg heller.

En annen bemerkelsesverdig intellektuell er forfatteren Siri Hustvedt. Aschehoug delte ut hennes Livet, tanken, blikket i dag, der 32 essays fra perioden 2006-2011 er samlet. I tekstene viser Hustvedt hva som ligger bak romanene hennes, og deler sin kunnskap om filosofi, nevrovitenskap, psykologi, psykoanalyse og litteratur. Livet henter sitt stoff fra forfatterens eget liv. I Tanken utforsker hun temaer som minner, følelser og fantasi. Blikket handler om billedkunst. Spørsmålet som opptar henne mer enn noe annet er: Hva betyr det å være menneske? Jeg har bare rukket å bla litt i samlingen, men synes essayene virker svært lesverdige og like uanstrengt intelligente som Mois tekster. Jeg går en lys sakprosahøst i møte, og skal forsøke å dempe beundringen såpass at jeg klarer å plukke opp noen snedige tips om «hvordan skrive gode essays» samtidig.

Nobelprisvinner Toni Morrisons nyeste roman Hjem ble utgitt på norsk i går, og hun er en annen forfatter som har tilnærmet gudinnestatus her i gården, etter at jeg leste Elskede i fjor. Jeg spekulerer fremdeles på om Elskede er den aller beste romanen jeg har lest, eller bare topp tre. Forlagsomtale av Hjem: På femtitallet vender krigsveteranen Frank Money tilbake til hjembyen i Georgia. Han bærer med seg fryktelige minner fra Koreakrigen. Hverdagen er preget av rasisme, mareritt og for mye alkohol. Når han får vite at søsteren Cee er dødssyk, drar han for å hjelpe henne. Under reisen dukker minner fra barndommen og krigen opp, og han oppdager at han er i besittelse av en styrke han aldri hadde trodd han ville finne tilbake til. Endelig kan han forsones med fortiden. Endelig er han kommet hjem.

Sara Stridsberg er en svensk forfatter jeg med skam å melde ennå har til gode å lese noe av. Men jeg har Drømmefakultetet – tillegg til seksualteorien liggende i min bunke av dårlig samvittighet, romanen hun fikk Nordisk Råds Litteraturpris for i 2007. I september kommer skuespillet Medealand, som tar utgangspunkt i den klassiske greske tragedien Medea av Euripedes. Utdrag fra Steve Sem-Sandbergs etterord: «I uutholdelig skarpt lys fokuserer [Stridsbergs tekster] på mennesket når det er utstøtt og fortvilet, men også i den lengselen etter kjærlighet og tilhørighet som en slik fortvilelse føder. Kjærlighet er å komme hjem. […] Medea drømmer at bare hun tilintetgjør alt som har vært, kommer det til å bli mulig å få tilbake alt. Hun skal bli ett med sin Jason igjen. Bak mordergestalten hennes avtegner den elskendes ansikt seg så tydelig at det gjør vondt.» Høy gåsehudfaktor.

KoritzinskyOver til en norsk debutant, som for mitt vedkommende virker som den mest interessante så langt i rekken av debutanter og høstlister. Roskva Koritzinsky utga i dag novellesamlingen Her inne et sted. Jeg har lest et utdrag fra novellen «Demning» i magasinet Aschehoug Litteratur, og kan trygt slå fast at dette er en debutant og en novellesamling etter mitt hjerte. Den unge debutanten snakket dessuten meget godt for seg på pressekonferansen i dag, og jeg har generelt mye større tiltro til forfattere som er flinke med ord, enn de som ikke er det.

Forlagets omtale: Er det ideene og forestillingene våre som avgjør hvem vi er? Hva skjer i så fall når kroppen oppleves som en trussel mot vår egen selvforståelse, i stedet for å inngå i den? Og hvor langt er vi villige til å gå for å beholde kontrollen? Behovet for selvkontroll og ønsket om nærhet lever side om side i denne novellesamlingen. Ofte blir personenes hang til observasjon og tilbaketrekning sterkere enn trangen til intimitet og kjærlighet. Ikke fordi kjærlighet ikke finnes, men fordi ideen om hvordan alt burde ha vært overskygger verdiene i hva som er. Roskva Koritzinsky evner å beskrive både unge og eldre, menn og kvinner, med psykologisk innsikt.

Karine Nyborg debuterte med novellesamlingen Ikke rart det kommer kråker i 2010. Jeg skrev om fire av novellene her, og ser fram til et gjensyn med Nyborgs skrivekunst. Ikke alle novellene var like glitrende som de beste, men alle var veldig gode. Det sier i grunnen det meste. I slutten av september utgir hun romanen Jeg er ikke redd for mørket. Romanen handler om en ung jente som blir bortført – og som kanskje ønsker det. Hun er fjorten år gammel og treffer en voksen mann i et skogholt. De skilte foreldrene hennes deler fremdeles hus etter at de verken har klart å berge kjærligheten eller avslutte den. En dag kommer ikke datteren hjem etter en spilletime. Det er en fortelling om grenseløshet, om hva som kan skje med et barn når det ikke finnes klare grenser.

Etter all denne fordypningen i intellektuell essayistikk, krigstraumer, rasisme, fattigdom, alkoholisme, sykdom, hat, drap, lengsel, sjalusi, virkelighetsflukt, død og bortførte ungjenter, er det kjekt å vite at selveste Brigdet Jones endelig er tilbake i oktober med sitt gode humør og forhåpentligvis like optimistiske syn på livet. Sist jeg leste Bridget Jonesdagbok og Bridget Jones på randen var i 1999, mens jeg fremdeles gikk på videregående. Hva har Bridget gjort de siste fjorten årene? Har hun rukket å bli Mrs. Darcy? Det får vi vite når Helen Fielding er tilbake med Mad about the boy.

Det var nok girl power fra meg for i kveld. Jeg må bare tilføye at Helga Flatland og Merethe Lindstrøm også er på ferde igjen i høst, i henholdsvis september og oktober, med henholdsvis romanen Det finnes ingen helhet og novellesamlingen Arkitekt. To utgivelser som neppe vil gå ubemerket hen.

Hele høstlisten til Aschehoug finner du her.