Rydde ut

Rydde utHelene Uris roman Rydde ut kombinerer fiksjon og virkelighet, og handler blant annet om sorg, slektsgranskning og forfatterens skriveprosess. Uri forsøker å gjøre mye på en gang i romanen, og resultatet er delvis vellykket.

Uri skriver på en roman om språkforskeren Ellinor, en nyskilt og barnløs kvinne fra Oslo, da hun oppdager at oldefaren hennes var sjøsame fra Finnmark. Nysgjerrigheten på sin ukjente familiebakgrunn får Uri til å forlate sitt prinsipp om aldri å skrive selvbiografisk litteratur. Hun reiser til Finnmark for å finne ut mer om oldefarens oppvekst, mens Ellinor får i oppgave å forske på utdøende samiske språk samme sted. Ellinor har lite annet til felles med sin forfatter enn utdannelsen, og i begynnelsen av romanen beskriver Uri hvordan hun forsøker å bli kjent med sin nye romankarakter. Etter hvert som Ellinor tar form, bruker Uri erfaringer og minner fra sitt eget liv for å gi Ellinors liv dybde og retning.

Jeg må tilstå at selvbiograf-ish skjønnlitteratur og forfattere som skriver “om det å skrive” står langt opp på listen min over ting som får meg til å stønne oppgitt over litteraturen. Jeg liker ikke å føle at jeg stirrer forfatteren i hvitøyet mens jeg leser romaner, og jeg er mer interessert i resultatet av skriveprosessen enn selve skriveprosessen. Men i Rydde ut fungerer møtet mellom forfatter-karakter og virkelighet-fiksjon overraskende godt.

Helene Uri har en språkorientert stil, og skriver med en nokså kjølig distanse til innholdet. Nettopp derfor er det beste med romanen hvor nært og varmt hun skriver om forholdet til og tapet av moren, som havner på sykehjem og dør. Minnene om moren, stemmen hun aldri kommer til å høre igjen, de små tingene moren alltid la merke til; alt det man ikke tenker over før det er borte. Ellinor mister faren sin, og her har Uri lagt inn en kontrast mellom de to måtene å miste en kjær forelder på, og hvordan man som voksen går frem for å bevare minnet om de som plutselig er borte. Uris mor er åndsfrisk, og opplever at kroppen til slutt bryter sammen. Ellinors far forsvinner gradvis i demens. Uri beskriver begge deler så godt at jeg jammen ikke vet hva som er sårest.

Jeg liker å lese historien om Ellinor, og jeg liker å lese om tankearbeidet forfatteren gjør i kulissene mens hun skriver om Ellinor. Det gir Ellinor en slags dypere motivasjon, en opprinnelse, selv før jeg har skjønt hvem hun er. Før Uri har skjønt hvem hun er. Ellinor er en vanlig kvinne, uten bemerkelsesverdige trekk, som lever et ordinært liv. Men med forfatteren som trekker i trådene bak henne, får jeg (og Ellinor) plutselig øye på alt som kan skje i et helt vanlig liv, alle retningene livet kan gå. Skal, skal ikke? Spør både Ellinor, og Uri på Ellinors vegne. Forfatteren bestemmer hva Ellinor skal utsettes for, og så blir det (tilsynelatende) opp til Ellinor å bestemme hva hun skal gjøre ut av det.

Forholdet mellom Ellinor og hennes forfatter var det jeg syntes fungerte best i Rydde ut, på delt førsteplass med skildringen av morens død. Uri skriver ellers så kontrollert og behersket at teksten trengte et skikkelig emosjonelt innslag. Samtidig viser hun på en forbilledlig enkel og god måte hvordan forfatterens egne erfaringer kan være nøkkelen til alt liv i en tekst. Det handler i og for seg ikke om virkeligheten, men om hvordan en forfatter kan bruke sine egne erfaringer i en skjønnlitterær sammenheng. Fiksjonen kan stables oppå en virkelighet som er ukjent for leseren og få diktningen til å føles troverdig og sann, uten at man blir belemret med en følelse av klam intimitet.

Men for å vende tilbake til min skepsis til selvbiograf-ish skjønnlitteratur. Den bunner i at det er svært vanskelig å legge skjønnlitteraturen tett opp til virkeligheten uten å tryne før eller senere. På et eller annet tidspunkt må virkeligheten konkurrere med det litterære, og det litterære taper ni av ti ganger. Forfatteren blir altfor opphengt i det som er sant, og glemmer at hovedregelen for absolutt all god skjønnlitteratur og generelt skrønemakeri er:

Man skal aldri ødelegge en god historie ved å fortelle sannheten.

Rydde ut er et godt eksempel på at det er vanskelig å gi seg mens leken er god. Gi virkeligheten lillefingeren, og den tar hele armen. Etter morens død blir diverse arvegods noe konkret Uri kan knytte minnene sine til. Hun gir seg tingene i vold, beskriver hva de betyr for henne og hvilken plass de skal få i hjemmet. Jeg vet ikke om oppramsingene av inventar tidvis er endeløse, eller om det bare føles sånn. I stedet for å stramme inn grepet om Ellinor, litteraturen og livet, ramser hun opp minnene hun knytter til en lang rekke gjenstander. Å skrive om det man har i skuffer og skap er riktignok en uskyldig måte å være privat på. Likevel opplevde jeg det som privat, lite viktig og en avsporing i romanen.

Livet mitt ser ut til å handle om gjenstander for tiden. Jeg tar på dem, lukter på dem. Jeg tenker på dem, skriver om dem. På pinlig vis lar jeg meg røre av dem.

Skillet mellom privat og allmenn interesse glipper også i Uris jakt på sin ukjente familiebakgrunn. I begynnelsen av romanen er Uris nysgjerrighet på slekten fra Finnmark en smittsomt spennende jakt på svar. Deretter blir «prosjekt oldefar» imidlertid for personlig, detaljert og lite interessant lesning. Jeg ble pinlig klar over at jeg ikke engang klarer å interessere meg for mine egne oldeforeldres helt ukjente og udokumenterte liv, og at det er begrenset hvor mye jeg klarer å interessere meg for forfatteres ukjente oldeforeldre hvis ikke forfatteren holder seg til den gode historien. Noe Uri ikke helt gjør.

Det jeg likevel fikk størst problemer med, er måten Uri forholder seg til oldefarens bakgrunn. Han var altså sjøsame. Jeg forstår at oppdagelsen kommer som en stor overraskelse når det aldri har vært kjent i familien. At det er naturlig å tenke at han holdt bakgrunnen sin skjult på grunn av skam, fordi han giftet seg over sin stand med en fin frøken fra et velmøblert hjem. Men hvorfor er det så viktig for Uri i nåtid? Det synes jeg aldri at hun kommer skikkelig inn på, i alle fall ikke på en måte som gjør at jeg forstår henne.

For Oslo-folk er samer tydeligvis adskillig mer eksotiske enn jeg på forhånd ville ha trodd. Det virker som om Uri har et visst behov for å understreke hvor veldig spennende og viktig de samiske anene er, på en måte som er litt vanskelig å skjønne for en nordlending som meg. Jeg har riktignok ingen samiske aner (såvidt jeg vet), men jeg tviler på at jeg hadde reagert med mer enn et skuldertrekk og et høflig «jasså?» hvis jeg hadde oppdaget at oldefaren min var same. Derfor trengte jeg en slags forklaring fra Uri på hvorfor det for hennes del var så interessant at det ble bok av det, for vi befinner oss åpenbart på hver vår side av en forståelsesmessig avgrunn her.

Jeg vet ikke helt, men det er noe ved fokuset hennes som for meg virker en smule snobbete. Som om hun skriver om samer fra eller for en fordomsfull overklasse. Jeg får inntrykk av at Uri kommer fra en familie der alle har sittet pent på stolene, og familiehistorien skal være like ryddig, komplett og respektabel som sølvtøyet i skuffene. At Uri tar for gitt at alle leserne hennes tenker det samme om samer, i stedet for å gå dypt nok inn i tematikken til at den virker allmenn. Derfor fikk jeg også problemer med å forholde meg til det jeg oppfatter som romanens verdigrunnlag, og et av de viktigste premissene for romanens motivasjon.

Totalt sett spriker Rydde ut i for mange retninger til at den gjorde skikkelig inntrykk på meg. Men på sitt beste var den velskrevet, lesverdig og engasjerende.

27 thoughts on “Rydde ut”

  1. Eg fekk leseeksemplar av denne av Uri, forrige helg. Eg kjenner eg er usikker på om eg skal prioritere boka, eg har ikkje vore strålande begeistra for dei andre bøkene eg har lese av henne, så forventningane er ikkje skyhøge. Og det du skriv om at ho kan vere litt «snobbete» og ta for gitt at alle tenker som henne, synest eg er ein svært god karakteristikk av det eg har lese av henne tidlegare. Det er gjerne som om ho henvender seg til ein «åndsfrende» i lesaren, og dermed legg meininger i munnen på lesaren. Likevel synest eg den sjølvbiografisk-ishe tendensen er svært spennande som fenomen, ikkje fordi det alltid fungerer så godt, nødvendigvis, men fordi det reiser ei heil rekke spørsmål om forhaldet mellom fakta og fiksjon som eg synest er veldig interessante. Så det kan fort hende eg kjem til å lese boka, likevel.

    1. Jeg har aldri lest noe av Uri før, og synes det er interessant at karakteristikken kan passe til flere av bøkene hennes. I en ellers ganske staut norsk samtidslitteratur bør det være rom før bøker som har et visst overklassepreg. Det som trekker ned er snarere at det virker som et perspektiv hun ikke reflekterer over selv, men bare antar at andre vil dele. Åndsfrende er et dekkende ord. Så det jeg reagerer på er ikke holdningene hennes i og for seg, men at hun skriver som om de var allmenne og nøytrale. I en selvbiografisk kontekst synes jeg likevel at hun klarer seg greit sammenliknet med andre bøker jeg har lest. Hun pådytter ikke leseren intime detaljer, og virker veldig bevisst på å verne om privatlivets fred. Jeg er enig i at forholdet mellom fakta og fiksjon er interessant, og kommer tilbake til det når jeg skriver om Frode Saugestads romandebut. Han tråkker så til de grader over streken at hele prosjektet virker spekulativt. Samtidig åpner det for mye mer spennende diskusjoner om selvbiografiske romaner enn de som velger light-varianten. Kanskje den er noe for deg?

      1. Det er ikkje noko problem at ho har eit overklassepreg, i og for seg, men eg liker ikkje at ho legg meiningar i munnen på meg som lesar, utan å reflektere rundt det, som du seier. Eg har og ei kjensle av at ho ikkje heilt lever opp til den lista ho sjølv legg, og at det slik sett blir eit slags sprik i teksten. Nå har eg høyrd fleire seie at De rettferdige er den beste boka hennar, så eg skal gi den og ein sjanse, men hittil har eg ikkje vore overbegeistra.

      2. Jeg er ikke fremmed for å lese mer av henne, for hun skriver godt. Jeg har hørt mye forskjellig om de andre romanene hennes, men har også hørt at De rettferdige er den beste. Så vi får se hva jeg rekker i mitt overveldende travle leseprogram! Saugestad er fort gjort å lese, men ikke like enkel å fordøye. Jeg har skrevet på innlegget om den i en måned allerede, uten at det er i nærheten av ferdig. Evighetsarbeid deluxe.

  2. Jeg fikk også denne forrige helg, og det var sært interessant å høre Uri selv fortelle om romanens tilblivelse. Jeg synes også hun fremsto som en spennende og morsom person. Nå har jeg ikke lest noen av bøkene, så det blir jo ekstra interessant å se om jeg liker «stemmen» hennes i skriftlig form også.

    Og som alltid; du er god!!

    1. Takk, Silje! Jeg har aldri hørt henne snakke om romanene sine, men hun er utvilsomt en ordsterk og smart dame. Nå ble jeg også spent på hva du vil synes, så les, les! Jeg ser at det er forholdsvis stor uenighet blant både anmeldere og bloggere om hva som var bra og ikke, og sånne bøker må man nesten lese selv for å finne ut av.

  3. Så utrolig interessant du skriver om en bok jeg fant dørgende kjedelig. Jeg tror det er litt de samme tingene som deg jeg ikke liker. Hvilket egentlig er rart da jeg er en «sucker» når det gjelder selvbiogrfiask-ish skjønnlitteratur. Men det er ikke så veldig ofte jeg er på lag med Uri, kanskje nettopp fordi jeg oppfatter hennes bøker litt «snobbete». Jeg er forøvrig enig med det Bjørg sier om overklassepreg.

      1. Kjedelig? Ja, da fikk vi det momentet også på banen. Jeg syntes faktisk ikke at den var kjedelig, selv om det ble i overkant mye ting og tang og slekt til tider. Men underholdt, det ble jeg, og jeg opplevde boken som veldig lettlest. Det er ganske pussig hvor forskjellig inntrykk forskjellige lesere har av denne romanen. Noen elsker den, andre synes den er dårlig, og mange havner midt i mellom et sted.

  4. Alltid verd å vente på, innleggene dine:-)

    Jeg har kun lest De rettferdige av Uri, likte den sånn der, har aldri hatt noe behov for å lese noe annet, tror jeg har prøvd, men de blir bare lagt bort. Jeg liker godt å høre på når hun snakker, men hun engasjerer meg lite i bøkene.

    Uansett, det jeg synes er mest interessant her som du pirker borti og som kanskje mer gjelder de bøkene på markedet a la Morton (som jeg elsker) og andre forfattere er det der hvor stort behov for å vite hva oldefedre, oldemødre og besteforeldre har gjort – og hvilken betydning det har for deres vel og ve. Jeg er nok over middels interessert i slektshistorie, men jeg klarer ikke å se at det er fordi «jeg mangler en bit av meg selv». For meg bunner det ut i pur nysgjerrighet, og om noen er fordrukne kirketjenere eller samer (3 av 4 besteforeldre nordfra, sikkert noe sameblod der også uten at jeg gjør noe annet enn å trekke på skuldrene) så gjør det ikke mye med meg.

    Jeg har alltid tenkt at vår generasjon er den første som står på to egne bein og som i veldig liten grad blir dømt (og plassert) på bakgrunn av vår familiehistorie. Men det er kanskje ikke slik i alle miljø enda?

    1. Takk, Karin:-) Nå ble jeg nysgjerrig på hvordan hun snakker, hvis det er sånn at hun engasjerer mer muntlig enn skriftlig. Kanskje hun er mindre stiv og mer uformell når hun snakker? Jeg kan bare gjette, selvsagt.

      Interessant det du sier om familiebakgrunn og miljøer. I likhets-Norge er det kanskje lettere å trekke på skuldrene over slektshistorien hvis man kommer fra et sted hvor den likevel ikke vektlegges av noen. Jeg tenker i alle fall aldri over sånne ting selv, til tross for at jeg for eksempel er den første i min familie (på begge sider) som har en grad fra universitetet. Jeg kunne sikkert ha laget meg en sånn personlig klassereisehistorie av det, men det blir for dumt. Hvis mine foreldre og besteforeldre hadde vært ung i dag, hadde de gjort det samme. Jeg har det nok heller ikke i meg å konstruere en slektshistorie ut fra tanken om at det finnes en helhet, der alt ureglementert regnes som avvik. Det får holde at jeg har arvet gener, med personlighet, fordeler, sykdommer og alt det innebærer. Utover det går jeg ut fra at vi er individer, hele gjengen.

      Men nysgjerrigheten din både forstår og deler jeg. Jeg synes gamle dager er kjempemoro i bøker, så fremt historien er god. Historien MÅ være god. Og jeg synes det er spennende å høre om oldeforeldre og andre slektninger, hvis det finnes noen gode historier der også. Hvilket det for så vidt gjør i min familie, i alle fall fra krigens dager. Oldefaren min skjulte blant annet en britisk fallskjermjeger i potetkjelleren. Dét er en historie jeg gjerne skulle ha hørt. Dessverre døde han da jeg var liten.

  5. Jeg har lest en hel bunke Uribøker, Honningtungene, De Rettferdige (uff), og De beste i blant oss (yay). Jeg likte sistenevnte, sikkert av samme grunner som Karen nevner over her. Men kjølig og overdannet er hun absolutt, ingen følelser bak den korrekte tegnsettinga. I og for seg humoristisk men uten at den treffer eller linkes sammen med innholdet. Spesielt i De Rettferdige var dette et problem. Språket passt overhode ikke tematikken (incest), hun kunne skrevet kapittelvis og detaljert om voldtatte barn og jeg ville gjespet og bladd om, kanskje til og med smilt. Hvorfor har jeg aldri skjønt, så kanskje er du inne på noe med denne snobbetheten, og åndsfrendeteorien, som Bjørg nevner.

    Jeg skal ikke lese Rydde Ut (med det første). Måten du beskriver den på minner meg om en Will Farrell film jeg nylig så. Han finner ut at han befinner seg i ei bok der livet hans endres etter forfatterens whims, og han skal dø på siste side – slik skriver man mesterverk. Questen blir da og prøve å finne denne forfatteren (vha av en litt.professor, sukk Dustin Hoffman) og prøve å få teksten endret. Etter å ha lest manuskriptet, mener professoren forøvrig at den mannen må død, for litteraturen, boka er et mesterverk og slikt er verd å dø for.
    Ja, jeg har nå ødelagt filmen for hele kommentarfeltet, men dere hadde sikkert ikke tenkt å se den likevel,,, uansett, det var assosiasjonen jeg fikk til det du skriver om Uri og Ellinor, og hvordan den ene beriker den andre osv. Også lo jeg litt til dette samestyret, for det er umulig å forestille seg Uri i oljehyre blant fiskeslam, heftig bannende på samisk. Hadde det likevel skjedd er jeg sikker på at bannremsene ville vært tydelig uttalt og grammatisk korrekte.

    1. Du, altså! Du er den fremste Uri-eksperten jeg kjenner, med full kontroll på hele forfatterskapet. Derfor tror jeg deg ikke når du sier at du ikke skal lese denne. Før du vet ordet av det har du lånt den på biblioteket, lest den, blogget om den, og skrevet at det er siste gangen du leser noe av Uri. I know you, jeg vet hvordan dette funker. Men jeg får blandede signaler her, om hvilken roman som er best: De beste blant oss eller De rettferdige? Rent intuitivt stoler jeg på deg og Karen, og går for De beste blant oss. Jeg er garantert en passende åndsfrende for den boken, og vil nok ta alle stikkene hennes. Og jeg har alltid vært svak for uthengning av akademikere i bokform. Med korrekt tegnsetting. Dessuten har tanten min anbefalt den, hun syntes den var priceless. Jeg er ganske sikker på at akkurat den romanen faktisk inngår i arven min, dvs boksamlingen hennes.

      Ang incestteorien din: Hvordan ser den ut hvis du sammenlikner De rettferdige med Tampa? Eller Lolita? Er det fortellerens distanse det handler om? At fortelleren ikke er interessert i følelser og/eller moralsk harme? Hvorfor fungerer Tampa, men ikke De rettferdige? Compare and contrast. Deadline: førstkommende lørdag.

      Fun fact: Da jeg tok et kurs i engelsk oversettelse for ti år siden, oversatte vi både utdrag fra Honningtunger og en tekst om Tristan Egolf. Jeg føler meg skjebnetung i dag, og tolker det nå som et frampek om at du ti år senere ville gjøre din entré i livet mitt med referanser til Will Ferrell-filmen. For jeg ELSKER Will Ferrell!!! Hva heter filmen du så? Det er forresten umulig å spoile en Will Ferrell-film. Plottet er uvesentlig, så lenge vitsene er gode. Har du sett Stepbrother? Lyrikeren refererer fremdeles til den minst én gang i uken, selv om vi så den for to år siden.

      Grammatikalsk korrekt bannskap på samisk skal man heller ikke kimse av. Men hjelp! Tenk hvis Uri leser dette og går løs på oss med rødblyanten? Det blir et blodbad uten like.

      1. Jeg har forresten lest ei Uribok til, Kjerringer, den var desidert den dårligste av alle, mindre bastant, den jeg likte minst. Orker ikke utdype. Men Tampa versus De Rettferdige er et eget innlegg verdig. På mange måter prøver, (eller jeg tror hun hadde ønsket å få det til) Uri og gjøre det Nutting gjør, skrive med avstand, humor og spre innsikt ved overdrivelser og fremmedgjøring, hun går bare ikke langt nok, krysser ikke gata engang, prøver med distansert kjølig humor og så blir det bare kaldt og upersonlig – ikke kitcshy, tegneserieaktig lek med tabuer, fordommer og, ikke minst, våre egne lett påvirkelige forestillinger.
        , men nok om Uri, hun er kjedelig.

        Will Ferrell, on the other hand, hvorfor har vi aldri snakket om han tidligere?? Hvorfor??
        Vi er et household av fans og en i huset har sett Stepbrothers mange nok ganger til at både mimikk og sitater er spikret for livet. (avkommet). Selv synes jeg ikke den er blant de beste, men sender min stemme til Blades of Glory, Glede rmeg til å se den om googlestundentene, har du sett den? Filmen jeg snakket om i forrige kommentar dog, husker jeg ikke navnet på – tror det var noe med ei klokke, den var hakket mer alvorlig enn de kjente-este filmene hans.

        (Krig og Fred har jeg forresten ikke lest).

      2. Ja, hvorfor har vi aldri beundret Ferrell før? Jeg skjønner det ikke, mannen er jo genial! Jeg har sett bare halvparten av filmene, eller deromkring, og googlestudenter sier meg ingenting. Noe å glede seg til, med andre ord? Blades of Glory har jeg sett, men den husker jeg ikke så godt. Jeg skal sette lyrikeren på saken, det er som regel han som skaffer filmene og pusher dem på hele vennekretsen, inkludert yours truly.

        Hvorfor har du ikke lest Krig og fred? Og enda viktigere: Hvorfor deltok du ikke i lesesirkelen da?? Den tar liksom bare 60 timer på lydbok, og det er under tre døgn. Jeg hadde hørt den på en helg – lett – hvis jeg hadde likt lydbøker. I stedet blir jeg nødt til å bruke seks måneder på å lese boka.

        Du trengte ikke et eget innlegg for å utdype om Nutting og Uri, det lot seg fint oppsummere i en kommentar. Jeg gleder meg til Tampa, og har den liggende ganske langt opp i bunken. Jeg kunne selvfølgelig ha begynt på den i kveld, siden jeg nå ENDELIG er ferdig med Hvit tiger, men du vet, tvangslesing går foran lystlesing, og Tampa frister for mye.

  6. Hva menes med overklassepreg ? Jeg har selv lest flere av bøkene og finner ingen preg av det. Hva med noen eksempler ?

    1. Eksempler i form av sitater kan jeg ikke gi, for jeg har gitt bort boken. Overklassepreget fant jeg i tekstens verdisyn og holdninger, altså ikke bare i enkelte deler. Men det skinner sterkest gjennom når hun ramser opp eiendeler hun har arvet, mange av dem svært verdifulle. Hun ramser opp disse eiendelene med samme dårlig skjulte stolthet som hun går gjennom den solide morssiden av slekten, med vekt på hvor vellykkede de var og hvor fine de var på det. Og hvor dyre og fine ting hun har arvet fra dem, som hun nå kan plassere rundt omkring i den åpenbart dyre og store leiligheten hennes på vestkanten. Kostbare gjenstander og status synes å være omtrent like viktige som menneskene selv i historiefortellingen hennes. Det å definere mye av sin identitet og historie fra slekt og arvegods er et typisk overklassetrekk, spesielt hos den øvre delen av borgerskapet som etterlikner aristokratiet. Boken minnet meg til tider om karakterene i Thomas Manns Buddenbrooks, som har et liknende fokus. Bortsett fra at Mann ironiserer temmelig heftig over fokuset, mens Uri reflekterer lite over det.

  7. Som finnmarking med lite sans for sølvtøy reagerte jeg negativt på Helene Uris bok. Jeg har anmeldt den, og jeg klarte ikke å komme over den skamfølelsen jeg mener teksten lyser av. Hun må altså fortelle oss lesere om for en rik og begavet og forfinet familie hun kommer fra (på morssiden) før vi beveger oss til Finnmark og det eksotiske. Hun fremstår som snobbete med et sterkt fokus på sølvtøy. Faktisk så sterkt at jeg håper at hun har funnet et nytt gjemmested til det for så ofte som hun skrev om det i boka er det jo en direkte fare for at noen knabber det.

    1. Hehe, godt poeng om å gjemme sølvtøyet. Vi får vel håpe at hun har en skikkelig boligalarm, i det minste, og god forsikring. Interessant det du sier om skamfølelsen, for det overrasket meg at en samtidsroman kunne knytte så mye skam til det samiske uten å problematisere det skikkelig. Jeg fikk av og til inntrykk av at hun projiserte sin egen skamfølelse over på oldefaren, eller blandet dem sammen. Jeg syntes også det var rart at hun ikke skiller mellom det å være same for flere generasjoner siden i Norge, og det å oppdage at man har en samisk slektning i dag. Hva er greia, liksom? Jeg tror det virker helt uforståelig for lesere som er oppvokst nord for Trondheim. Hun overdriver hvor eksotisk det er, og jeg bet meg også merke i at hun bare antok at oldefaren måtte ha vokst opp i en gamme. Kjære vene, for noen stereotype forestillinger som fremdeles lever i beste velgående. Men Oslo-folk har ofte det om livet nordpå, så Uri er neppe alene om det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s