Stikkord: dameroman

Gamle damer på tur

Kaffemedmusikk_omslag.inddJeg har hørt om en bestemor som kom hjem fra ferie i Spania og rapporterte at det spanske språket var en barriere. De kaller kofferter for maleta, sa hun. Hvorfor kan de ikke bare si koffert? Karin Brunk Holmqvists Kaffe med musikk er som en 230-siders utbrodering av den kommentaren.

Den svenske forfatteren Karin Brunk Holmqvist har av grunner som går langt over min forstand klart å sjarmere mange norske bokbloggere og lesere med sine feelgood-romaner om gamle gubber og kjerringer på den svenske landsbygda. Kaffe med musikk er femte roman i rekken, og den første jeg leser av Holmqvist.

Fire syklubbvenninner fra Brantevik i Sverige vinner en bussreise til et julemarked i Tyskland. De gamle damene har knapt vært utenlands før, og frykter det verste når de setter seg på bussen til det store og skumle utland. Hjemme i Brantevik må mennene deres stelle hjemme for første gang, uten en kyndig og kjærlig kvinnehånd i sikte. Historien handler om enkle kvinner som forlater den vante hverdagen for å gjøre noe helt nytt i godt voksen alder. Moralen i historien skjønner man allerede i første kapittel: Det er gøyere å være i utlandet enn den engstelige magefølelsen skulle tilsi, men veldig godt å komme hjem igjen. Kjerringer skravler fælt om håndarbeid og syltetøy, men de er nå gode å ha for en gammal kall likevel.

Kaffe med musikk er en roman for kvinner, og er distinkt kvinnelig på en måte som gir meg frysninger. Fortellerstemmen er fortrolig, skravlete og beroligende. Kapitlene er så nedlesset av trivialiteter at det drukner ethvert tilløp til spenning. Karakterene, konfliktene, språket, moralen og plottet er så banalt at boken nok vil appellere sterkest til kvinner som har forholdsvis lav intellektuell selvtillit. Det er i alle fall ikke en roman for lesere som liker å tenke selv, ettersom boken er 100% fri for undertekst.

Olga gjør meg så trygg, tenkte Inez. Hun trenger ikke å si noe. Det er nok at hun sitter ved siden av meg.

De var oppriktig glad i hverandre, alle tre, det hadde de alltid vært, men det var som om vennskapsbåndene ble sterkere med årene. Nå står hun sånn igjen, tenkte Viola og ble fylt av ømhet. Når Inez var nervøs, vinklet hun alltid fotbladene utover, slik at hun liknet på Charlie Chaplin. Jo da, de kjente hverandres særegenheter, både de gode og de dårlige. Selv om de kunne være litt irritert på hverandre innimellom, lå det like fullt på et vis en trygghet i at de torde å vise følelser, også de negative.

Begge sitatene er klassiske eksempler på informasjon som skal ligge i underteksten, men som hos Holmqvist er en del av selve teksten. Det er elementær forfatterfeil nummer én. I stedet for å beskrive situasjonene slik at leseren kan trekke sine egne konklusjoner, forklarer hun konsekvent alt i hjel. Hun tolker sine egne karakterer slik at leseren skal slippe å gjøre det, til tross for at hun da fjerner hele poenget med å lese boken. Det virker som om Holmqvist er så redd for at teksten skal gå over hodet på leseren, at ethvert tilløp til undertekst og underliggende klokskap må kveles i fødselen for ikke å skremme vekk hønene.

Romanen har derfor en viss valium-aktig kvalitet. Valium med smak av kamferdrops. Den er betryggende og koselig, tannløs og helt uten motstand. Full av trivielle detaljer med brødskiver, kaker og kaffe (med eller uten «musikk» = whiskey), blomster (plast eller ekte?), duker, såper og tissepauser. Hva hjemmekjære gamle damer henger seg opp i av praktiske detaljer når de er utenfor hjemmets fire vegger. For eksempel å finne ut hvordan man åpner døra til hotellrommet med et plastkort, og hvordan man slår på lyset – en konkret utfordring som Holmqvist spanderer opptil flere sider på. Jeg prøver faktisk å like deg, Holmqvist. Throw me a bone.

Av og til ble hun så lei av kaker, og hun lengtet ofte etter nybakte rundstykker med godt pålegg.

Jeg må sy inn en strikk i denne hersens luen, tenkte hun, det er da skrekkelig som den glir ned hele tiden.

Damene er omtrent like reflekterte som tolvårige jenter, og omtrent like uskyldige, noe som kunne ha vært sjarmerende hvis fortelleren viste at hun var hakket mer begavet i hjerneavdelingen enn dem. Men jeg klarte aldri å finne tegn til distanse mellom fortelleren og karakterene, eller tegn til at forfatteren har reflektert over sin egen fortellerteknikk. Elementær forfatterfeil nummer to. Jeg får snarere inntrykk av at forfatteren gjør sitt beste for å lage et sømløst forhold mellom fortelleren og karakterene, og derfor skriver dummere enn hun er. Som om karakterene hennes vil bli såret dersom forfatteren deres avslører overfor leseren at hun er smartere enn dem.

Jeg er åpenbart ikke i målgruppen for denne typen romaner. Jeg er for ung og jeg leser så mye god litteratur at jeg rynker grettent på nesen over dårlig litteratur, som Kaffe med musikk er et paradeeksempel på. Det er ikke det at man må være over seksti år for å like boken. Men jeg tror det hjelper fælt hvis man har en viss interesse for bedøvende og koselig geriatrisk litteratur, og ikke krever mer av bøker enn at de skal harmonere med tedrikking og fyr i peisen.

Viola ble sittende lenge i lenestolen mens hun lot tankene sveve av gårde som skyer over himmelen. Iblant var de mørke som regnskyer, andre ganger lyse som sommerskyer. Ja, sånn er livet, tenkte hun. Av og til mørkt, av og til lyst. Kanskje måtte det være mørkt iblant for at man skulle sette pris på det lyse.

Eller sagt på en annen måte: Enkelte romaner er gode, andre er dårlige. Kanskje må man lese et skikkelig makkverk av en roman iblant for virkelig å kunne sette pris på de gode.

Takk til Silke forlag for leseeksemplar.

Årets morsomste roman?

Jeg leste Heidi Lindes forrige roman Nu, jävlar! (2010) i fjor og syntes den var god uten at den nådde de helt store høydene. I høst er Linde aktuell med Agnes i senga, og denne gangen er saken en helt annen. Agnes i senga må være årets morsomste roman. Det er ikke ofte jeg hikster høyt av latter når jeg leser en bok; humring holder som regel i massevis. Men med Agnes i senga gikk jeg fra det ene latterbrølet til det andre, og klarte bare ikke å slutte å le. Selv ikke da jeg skulle sove. Jeg holdt på å kveles av akutt latteranfall mens jeg pusset tennene. Heldigvis måtte jeg ikke i noen begravelser den uken. Verken min egen eller andres.

Agnes er 31 år og flyvertinne i SAS. Kjæresten William har kastet henne på dør etter seks års forhold, fordi han har forelsket seg i en annen kvinne som han har bedratt Agnes med over lengre tid. Faren til Agnes eier en bygård, og Agnes flytter inn i en av leilighetene mens leieboeren Åsa Wallander er i praksis i Tromsø. Åsa har fått lov til å oppbevare tingene sine i boden mens hun er borte, og det gjør jo ingenting for Agnes ettersom hun regner med å dø av knust hjerte innen kort tid. I måneden som følger er Agnes et nedbrutt vrak som griner seg til sykemelding og tilbringer dagene alene i senga. Hun velter seg i selvmedlidenhet og kjærlighetssorg, selvmedisinerer med paralgin forte og kjeks, og romsterer i Åsa Wallanders personlige eiendeler i boden mens hun lurer på om hun blir filmet, à la Truman Show.

Agnes forholder seg til kjærlighetssorgen sin med et høytidelig alvor. I første kapittel ser hun for seg sin egen tragiske begravelse for ørtende gang og tenker på hvor mye William kommer til å angre når hun er død i en bilulykke eller av en uhelbredelig sykdom. Agnes har allerede vært så oppsatt på å forestille seg begravelsen helt riktig at hun har stått opp midt på natta for å lage lister over hvem som garantert ville ha møtt opp i begravelsen, hvem hun er usikre på, og hvem som sannsynligvis ville ha latt det være. Det er ingenting i veien med fantasien til Agnes, og det samme kan man si om Heidi Linde.

I likhet med Nu, jävlar! er dette umiskjennelig en roman fra Norge i våre dager, komplett med småbarnsmødre som føler seg dratt mellom jobb og unger, Facebook-oppdateringer og sjekking i fylla. Leseren følger Agnes til legekontoret, på butikken, når hun treffer den alternative naboen sin og mens hun prater i telefonen med broren og bestevenninnen, og det er like vittig beskrevet alt sammen. Agnes gråter, og leseren ler. I egne kapitler fortelles episoder fra Agnes sitt tidligere liv; fra barneskolen, ungdomsskolen, opplæringen i SAS, og ikke minst forholdet til William. Engelske nudister er inkludert her, bare så det er sagt. Disse bakgrunnskapitlene er også fornøyelige, men her finner man en sårere undertone som aldri forløses. Istedet bidrar sårheten til å nyansere Agnes, og forhindrer at hun blir en rent komisk figur.

Humoristiske romaner om unge kvinner – eller relativt unge kvinner, hvis man skal høre på faren til Agnes – med hjerte/smerte som sentralt tema sorterer som regel inn under kategoriene chick lit eller feel good. Eller dameroman, hvis man skal bli riktig stygg og ty til skjellsord. Lettvint tidtrøyte som fyller den kvinnelige leserens behov for avkobling. Bøker som passer godt til sjokoladespising. Bøker som Agnes selv mest sannsynlig ville ha likt hvis hun ikke hadde funnet mer pikant lesestoff blant sakene til Åsa.

Agnes i senga vil utvilsomt appellere til lesere som liker chick lit. Men det gjør ikke jeg. Dermed må jeg finne på noe annet for å begrunne min hengivenhet og begeistring for romanen. Det holder ikke å si at Linde skriver for smart, for godt og for nyansert til at designerskoen passer. Det blir omtrent det samme som å si at boken er chick lit bare hvis den er dårlig, og at den er Noe Annet hvis den er god. Som på en måte er det jeg mener, men som ikke helt holder mål som argument overfor chick lit-inkvisisjonen. Heldigvis kan jeg min narrative teori og finner for tiden stor glede i å analysere fortellerinstanser og dele det med resten av verden. Kanskje kan man si det så enkelt som at det er fortellerinstansen som her skiller Den Gode Roman fra den antifeministiske bullshitmutanten chick lit? Ja, la oss si at det er så enkelt.

I chick lit er det meningen at man som leser skal kunne identifisere seg med heltinnen, enten det er gjennom reelle likheter eller ren ønsketenkning. Når heltinnen har det leit, skal leseren ha det leit (bare et lite stikk, ikke genuin smerte). Når heltinnen møter drømmemannen, blir leseren like begeistret som henne («Han er jo så kjekk! Hviiiin!»). Den kvinnelige leseren av chick lit leser seg inn i en jenteverden som likner tilstrekkelig på hennes egen til at innlevelse er mulig, men som likevel er glossy og annerledes nok til at det føles som en underholdende flukt fra egen virkelighet. Chick lit skal være koselig. Litt sånn intim jenteprat om gutter og plagsomt flisete hårtupper, som viser at vi damer kan være så vidunderlig fjollete, dere! Nevnte jeg at jeg ikke liker sjangeren?

Selve narrativet i chick lit er basert på askepotthistorien. Den er en garanti for at man trygt vil ankomme den lykkelige slutten i drømmemannens armer etter at heltinnen har fjollet fra seg, og opplevd en passende mengde motstand og dårlige hårdager. Men hvis leseren skal få ta rikelig del i heltinnens eternal bliss, må fortellingen i seg selv være sømløs og usynlig. Fortellingen skal bare være et vindu inn i en annen virkelighet – gjerne med et behagelig rosa filter – og skal ikke tiltrekke seg noen oppmerksomhet i seg selv. Fortelleren skal koble sammen leseren og heltinnen i en deilig sjokoladespisende symbiose, og ikke forstyrre dem når de endelig har funnet hverandre. Fortellerinstansen er bare et middel for å oppnå all denne saligheten. Fortelleren er den dyktige butleren som ingen husker ansiktet på når han blir mistenkt for mord. Han har vært der hele tiden, men du husker ham ikke.

Det som gjør Agnes i senga så morsom, er at fortellingen i seg selv tiltrekker seg en hel masse oppmerksomhet. Det er selve fortellingen som er viktig her, det er den som er bra. Handlingen er underordnet den underfundige og særdeles lakoniske fortellerinstansen. Agnes er en ganske vanlig jente. Hun er verken dum eller smart, hun er helt normal. Men fortelleren er betraktelig smartere enn henne, og det benytter fortelleren enhver anledning til å demonstrere overfor leseren, uten å blande seg inn ved å mene noe. Her går det kun på måten alt fremstilles, understrekes og vektlegges. Hvis man for eksempel skulle få lyst til å føle med Agnes når hun lider av sitt knuste hjerte, klapper det prosjektet ganske raskt sammen. Du kan ikke gråte når Agnes gråter, for fortelleren er der for å vise hvorfor du heller burde le av henne. Bare se på dette:

For seks dager siden lå hun i en langt større seng ved siden av William. Seks dager, hva er det? I et evighetsperspektiv: ingenting. I et menneskeliv: ingenting. Og likevel. Seks dager, og alt er forandret. Og akkurat nå, tenker Agnes mens hun forgjeves forsøker å rigge seg til i en stilling som kan lindre smerten, akkurat nå, et eller annet sted, fins han, William. Den varme munnen, det bankende hjertet, han fins nå, og kanskje er han på sitt aller lykkeligste.

Det er uutholdelig, men hun fortsetter å holde fast ved tanken. Å fortrenge er farlig, konsekvensene kan gi uopprettelige skader. Jeg skal stå i denne sorgen! tenker Agnes, og i det samme kjenner hun hvor rørt hun blir av seg selv, av sin egen tapperhet, av hvordan hun liksom bærer alt dette, og akkurat da hun bestemmer seg for bare å gi seg hen til sorgen og tårene, merker hun at hun fryser. Det er en utrolig forstyrrende oppdagelse. Når tanken først er tenkt, er det umulig å konsentrere seg om noe annet.

Agnes prøver seg stadig. Hun er så ulykkelig at hun bare vil melde seg ut av verden og vente på døden. Livet er kansellert, det er ikke noe mer å hente. Men den forferdelige sorgen blir stadig amputert av matlyst, seksualdrift, spennende hemmeligheter i boden og det faktum at det sitter en fyr og kjederøyker rastløst utenfor vinduet hennes som er til forveksling lik Ryan Gosling.

Og voilà: Som leser skal du ikke identifisere deg med Agnes. Du skal ikke leve deg inn i hennes kamp mot kjærlighetssorgen og drømme deg inn i hennes tornefylte vei mot drømmemannens armer. Tvert imot kan du le godt og lenge av Lindes herlige blanding av dypt alvor og frydefulle komedie. Istedenfor å identifisere seg med heltinnen, danner leseren en allianse med den kloke og innsiktsfulle fortelleren. Sammen kan vi flire av Agnes og samtidig forstå henne. Hvis du har hatt skikkelig kjærlighetssorg før eller har sett det på nært hold, vil du nok kjenne deg igjen. Nå får du muligheten til å le av det. Le av deg selv eller andre. Uten rosa filter. Å sympatisere med Agnes er det samme som å innse at du har oppført deg fryktelig teit en eller annen gang i løpet av livet. Du hadde sikkert gode grunner, men teit var du likevel.

Linde holder opp et speil foran leseren og viser hvor sørgelig komisk man ser ut når man drukner seg i selvmedlidenhet. Kjærlighetssorg er ingenting å spøke med. Det kan være virkelig ille. Men bak enhver tapt kjærlighet ligger et såret ego og blåser seg opp. Bak enhver tapt kjærlighet ligger det heldigvis også nye muligheter. Dette er klisjeenes verden, hvor velmente visdomsord spikkes inn i fjøler og henges på veggen. Men Heidi Linde unngår dem elegant, og gir oss istedet en fornøyelig, underholdende og klok historie om Agnes, flyvertinne i SAS, som etter hvert klarer seg godt på egenhånd – med eller uten drømmemannen.

Linde er en stor humorist, og er det noe jeg gjerne skulle sett mer av i norsk litteratur, er det gode humoristiske romaner. Agnes i senga fortjener å glede mange lesere, og kommer sannsynligvis til å gjøre det også. Så hva venter du på? Les, for faen! Nu, jävlar!

Hvis du mot formodning ennå ikke har fått nok av bokbloggeres distinksjoner mellom populærkulturelle sjangre, anbefaler jeg Ingalills innlegg om forskjellen mellom chick lit og feel good i «The Good life» fra tidligere i år. Det kan virke klargjørende eller forvirrende avhengig av hvilke merkelige forestillinger du har gjort deg på forhånd. Jeg ble personlig helt satt ut over at Nick Hornby i henhold til disse kriteriene ikke er feel good selv om han unektelig feels good å lese. Nick Hornby er jo selveste feel good-kongen i mine øyne. Dengang ei. Men dersom Heidi Linde er en norsk Nick Hornby, er jo ikke hun heller feel good. Og da får det være greit. Herren gir og herren tar. Det samme gjør Ingalill. I samme slengen anbefaler jeg Boktankers innlegg om bestselgeroppskriften, eller hvor jævlig dårlige Kate Mortons bøker er. Sånn apropos dameromaner. Les og bli klok.

Takk til Gyldendal for leseeksemplar.