Stikkord: Gjørme – en kjærlighetshistorie

Øyvind Strand – Gjørme. En kjærlighetshistorie

«Jeg finner ikke mening i noe som helst, glede gjør meg ikke glad, og det triste er blitt gørr kjedelig og dagligdags, som melk og brød og savn og søvn og mangel på søvn og presset fra en besværlig, voksende prostatakjertel, men jeg har skjønt, om enn litt sent, at alt håp bokstavelig talt er ute, ikke fordi mitt tilfelle er så veldig spesielt eller håpløst, ikke fordi det ikke er hjelp å få, det finnes tross alt psykologer og valiumpreparater og problemet mitt er ikke mer innviklet enn at jeg er redd, riktignok forferdelig redd, men det er ikke først og fremst redselen som gjør min situasjon så vond og vanskelig, men det sørgelige faktum at jeg helt grunnleggende har mistet alt håp om at noe skal bli bedre.»

Olavs hverdag er gjennomsyret av angst. Han er redd for det meste; gamle damer, toaletter, butikker, bakterier, naboer, ungjenter i flokk, kroppskontakt, gatehjørner, små kopper og brannstasjoner. Redselen har herjet Olav konstant etter en regnvåt dag da han var elleve år. Det var den dagen han møtte Ina for første gang. Og det var den dagen han ble lokket inn i huset til en fremmed mann, avkledd og voldtatt. Livet som voksen er så vidt til å holde ut. Det eneste lyset i tilværelsen er tanken på Ina og datteren Juni.

Gjørme – en kjærlighetshistorie er Øyvind Strands debut som romanforfatter. Det er en sterk historie om angst, smerte, overgrep og avmakt. Men først og fremst er det en gripende kjærlighetshistorie. Ina kommer inn i Olavs angstfylte liv igjen som voksen, og sammen med henne går det kanskje an å fungere sånn noenlunde. Ina bestemmer seg for at hun vil ha et barn, og hun vil ha barnet med Olav. Det er ingen enkel oppgave å få til med en mann som blir skrekkslagen ved utsiktene til kroppskontakt. Men med Ina og barnet følger et slags håp om at livet kan være noe også for ham. Et håp som allerede er blitt en fjern drøm når boken begynner. «Det begynner å bli en stund siden sist jeg spurte meg selv om Ina. Mine egne spørsmål om Ina og min oppfarende og sinte respons er den eneste kontakt jeg har med henne nå.»

Gjørme er skrevet i en stream of consciousness-aktig form. Olavs tanker springer mellom den nesten uoverkommelige hverdagens utfordringer og tilbakeblikk på barndommen og livet med Ina – ofte i en og samme setning. Språket er intenst, og speiler et kaotisk følelsesliv hvor panikken, angeren og selvforakten kan angripe når som helst. Det er et vellykket grep som fungerer godt litterært, samtidig som leseren blir sugd inn i en tankeverden som ikke er hverdagskost.

Det som overrasker mest med boken, er at Strand klarer å behandle en så sterk tematikk som overgrep, familievold og angst uten at han maner frem skrekkscenarioer så overveldende at de er fryktelige å lese om. Det er smertefull lesning, ja, men ikke fordi han spekulerer i sjokkeffekter. Den første overgrepsscenen fra den regnvåte dagen i barndommen formidles til leseren idet den gjenoppleves av Olav når Ina prøver å bli gravid, og de to opplevelsene blandes sammen.

«Øynene til Ina lyste opp da hun trædde seg på meg. Hun så meg dypt inn i øynene, som om hun så lys i mitt mørke, men jeg husket at mannen dro av meg trusen, ba meg stå helt stille før han gikk fra meg. Det eneste jeg hadde å skjule meg bak, var to våte sokker på føttene. Ina lo en stille og glad latter, men mannen kom tilbake med et håndkle, tørket meg i håret, tørket meg over hele kroppen, dro av meg sokkene. Latteren og smilet til Ina sa meg at hun var ute etter noe mye mer enn bare en befruktning. Jeg frøs, og stemmen sa: Kom.»

Olavs traumatiske barndomsopplevelser utgjør ingen isolert historie, fortalt for sin egen del, men flettes sammen med hans tafatte og livredde forsøk på kjærlighet i voksen alder. Et forsøk som er dømt til å mislykkes fordi følelsene på en måte er skrudd feil sammen, hvor uønskete assosiasjoner og reaksjoner er umulige å kontrollere. Samtidig flyttes leserens fokus fra årsaken til problemene, til det som utgjør kjernen i den voksne Olavs problem: Hvordan elsker man når man instinktivt forsøker å avverge det man ønsker mest av alt?

Olav elsker Ina og Juni dypt, inderlig og betingelsesløst, men det smertefulle mørket han lever i ødelegger enhver mulighet for intimitet og trygghet. Gjørme er en svært spesiell og inderlig historie om kjærligheten mellom mann og kvinne, far og datter. Det er en velskrevet og vakker roman som gjør sterkt inntrykk og fortjener mange lesere.

Valgets kvaler og påskekrim

Jeg klarte å holde mitt forsett om ikke å kjøpe noen bøker forrige uke, og har så langt ikke kjøpt noen bøker denne uken heller. Den behagelige følelsen av god samvittighet og kontroll jeg forventet har likevel glimret med sitt fravær. I stedet føler jeg meg tom og forvirret, og har nesten mistet interessen for litteratur. Jeg skjønner selvsagt at det bare finnes én kur mot min litteraturinduserte apati, men det føles som om jeg er kommet helt ut av dette med erverving av nye bøker. (Hvordan var det man gjorde det igjen? Kan man kjøpe hva som helst, eller finnes det regler man må følge? Sukk.) I mellomtiden blir det for trått å skulle skrive innlegg om bøker og noveller jeg har lest, for de tilhører fortidens gleder.

De siste dagene har jeg lest om rekordmange bøker på andres blogger som jeg har lyst til å lese selv, men jeg klarer ikke å bestemme meg for hvilken jeg skal starte med. Jeg har klart å snevre det ned til tre bøker, men hvilken av dem skal jeg kjøpe først?

Først ut er Les Mye, som anbefaler Marit Kaldhols Søkeord: ayotzintli. I likhet med Lena husker jeg Farvel, Rune veldig godt fra min egen barndom. Men det jeg ble mest overbevist av, var Lenas tilståelse av at hun gråt da hun leste boken, mens hun ellers sjelden gråter av bøker. For min egen del kan jeg bare si at det skal svært lite til for å få meg til å gråte av en bok, og da regner jeg med at denne boken vil være et sikkerstikk.

Andre bok var det Aroundbooks som anbefalte under overskriften En av de beste bøkene jeg har lest. Boken han skriver om er Øyvind Strands debutroman Gjørme. En kjærlighetshistorie. Slike anbefalinger kan man da ikke la gå upåaktet hen. Også den boken høres veldig sørgelig ut, men det er da ingen hindring.

Siste bok er et tips jeg fikk fra Boktanker i dag i forbindelse med at jeg etterlyste morsomme norske bøker. Hun anbefalte meg blant andre Kyrre Andreassen, som jeg ikke hadde hørt om før. Men nå har jeg det, og jeg har googlet meg frem til at den første boken hans Det er her du har venna dine attpåtil er en novellesamling. Jeg leser jo noveller i år, så det høres bra ut. Omtale finner du her.

Det store spørsmålet er: Hvilken av disse skal jeg bestille?

Lesing gikk det smått med forrige uke etter at jeg fullførte De dødes bibliotek på mandag. Jeg holder på med Buddenbrooks for Labbens lesesirkel, og er kommet langt nok i den nå til å kunne si at den er veldig god. Men jeg må lese den langsomt, for det er så mye subtil ironi som jeg ikke vil gå glipp av. Jeg ligger på etterskudd i novelleutfordringen fordi jeg begynner å slite litt med Undsets noveller. Jeg holder på med den siste nå, og den er god i likhet med de andre jeg har lest. Men det er noe med tungsinnet i tekstene hennes som treffer meg så voldsomt at jeg blir helt satt ut av det. Derfor tror jeg at dette blir siste Undset-tekst for i år.

En mer hyggelig tanke er årets påskekrimlesing og debutantutfordringen. Jeg har endelig fått bestilt alle bøkene til debutantutfordringen, og tenkte at jeg skulle prøve å lese dem samlet. Hvis du nå tenker at jeg vel burde ha fått tilfredsstilt bokshoppetrangen gjennom å bestille bøkene, tar du feil. Det er nemlig noe helt annet å bestille anmeldereksemplar enn å kjøpe selv. Det blir så fornuftig, så profesjonelt, så følelsesløst. Litt som at øl smaker enda bedre når du kjøper den ute til skarve 20 kr halvliteren enn når du får den gratis.

Jeg har krimabstinenser etter så mye tung lesing de siste månedene, og har lyst til å lese kun krim hele april. Hvis julen kan vare helt til påske, kan påsken godt få lov til å vare en hel måned. Navnene på listen foreløpig er Agatha Christie (selvfølgelig), P. D. James (selvfølgelig), Henning Mankell, Kurt Hanssen, Unni Lindell, Johan Theorin og Camilla Läckberg. Veldig forutsigbart og traust, men ifølge paven er påsken tross alt en svært konservativ og alvorlig høytid.

Er det noen andre som skal lese krim i påsken?