Stikkord: Fru Marta Oulie

En fremmed

Jeg har aldri vegret meg så mye for å skrive et innlegg på bloggen som nå. Kanskje ville jeg heller ha gått til tannlegen (med Valium, riktignok) enn å skrive om denne novellen. Det er en hel måned siden jeg leste den, og jeg får omtrent samme følelse av å skulle tenke på den som jeg ville fått dersom noen hadde bedt meg om å analysere mitt aller mest traumatiske minne. Kanskje er det nettopp derfor jeg likevel må skrive om den. For det skyldes definitivt ikke at novellen er dårlig. Dårlig litteratur er kanskje det enkleste å skrive om. Det skyldes heller ikke at novellen har en marerittaktig stemning, eller et innhold som er på grensen til hva man kan klare å lese om. Tvert imot handler den om noe så prosaisk som en kvinne som har to menn i sitt liv. Først velger hun feil, og må betale for det. Deretter velger hun riktig, og må betale for det også.

Men dette er en svært overbevisende skildring av et depressivt sinn, og det er kanskje presisjonen i Sigrid Undsets analyse av menneskets sårbare psyke som gjør så sterkt inntrykk. Novellen er lang, og med sine hundre sider er den faktisk lengre enn romanen Fru Marta Oulie. Jeg har googlet etter en forklaring på denne forvirrende kuriositeten, bare for å oppdage at Google har utnevnt meg til en av Norges Sigrid Undset-eksperter fordi hun er et populært emne på bloggen min. Svarene må jeg med andre ord finne hos meg selv.

Thanks for nothing, Google.

Hovedpersonen i novellen er Edele Hammer, en ung kvinne i Kristiania på begynnelsen av 1900-tallet. Hun er god venn med den tyve år eldre Per Dyrssen, arkitekt og nyforlovet med sin ungdoms store kjærlighet. På pensjonatet hvor hun bor treffer hun Alf Aagaard, en mann som oser av dårlige egenskaper. Hvis du tenker som meg, kan en karakter med så mange A’er i navnet neppe stå for noe positivt. Edele forelsker seg på en måte i Alf, men det er mot bedre vitende. Han viser seg snart å være en umoden, sjalu og manipulerende guttunge som griner for hver minste lille ting. Edele sliter med en nagende følelse av at han aldri vil kunne forstå henne eller kjenne henne ordentlig, men det er paradoksalt nok denne usikkerheten som gjør at hun involverer seg sterkere.

«I det hele var det ofte at Edele ikke likte Alf. Men hun elsket ham»

Edele vemmes ved tanken på å ligge med Alf, men det er denne vemmelsen som gjør at hun ligger med ham likevel: “Hun følte det nesten som hun hadde gjort noe galt ved å nekte. Det ble ved å spøke i hennes tanker. Til hun nesten lengtes – efter å vise ham, jo hun elsket ham, uten forbehold”. Kanskje er det Edeles desperate trang til å la viljen vinne over virkeligheten som driver henne. Eller redselen for å elske for lite. “Elskov” blir i hvert fall det som sakte men sikkert fører Edele til bunns:

Hun hadde lært å lenges efter hans kjærtegn. Efter den første tid, da det sved henne som en skam – at hun var blitt bedratt for alt det fine, deilige, svulmende hun hadde tenkt seg – den dype, stigende bølge av elskov, som til sist skulle bære henne uimotståelig inn i en manns armer. – Hun hadde kastet seg hen for å stoppe munnen på ham da han grep henne i å lyve.

Det er noe ekkelt ved å lese om en karakter som ikke tror på sin egen livsløgn, som handler irrasjonelt og hele tiden er klar over det. Edele løser problemene sine ved å skape seg et nytt, større problem. Men hun fornekter ingenting, lar bare erkjennelsen over egne feil velte over seg og gradvis slukke troen på at det finnes en fremtid likevel. Edele er reflektert nok til å se virkeligheten, men hun klarer ikke å la være å pirke i sine egne (selvpåførte) sår:

Hun lo hånlig til seg selv – hun husket på sine småpikedrømmer om kjærlighet. Gud bevare meg, hvor hun hadde hatt på det rene hva man alltid skulle gjøre. Man bryter ikke sånn med en elsker. Kjærligheten – gang efter gang blir den revet i stykker – man lapper på den så godt man kan. – Å, man vet så god beskjed om livet – bare man ikke står midt oppi det, i spinnet av tusen små tråder, med synet forvirret av de tusen små ting hvis rekkevidde man ikke kan se til ende når de yrer over og inn på en – myldret av tanker, hensyn, som drar til alle kanter. Hun hadde sett det så ofte, og hun hadde lukket øynene, gjort natt og mørke om seg og elsket vilt i mørket. […]

De hadde samme sprog, ja, men hvert ord betydde noe forskjellig for dem: Elskov og vennskap, troskap og ære og lykke – for ham var det tunge, håndgripelige former, fylt med noe ensartet noe, som kunne fattes sammen i en norsk stil – for henne brøt det i tusen skiftende farver. Jo, det som hadde ført dem sammen, da de stod alene begge to. Det hadde de vært enige om å kalle elskov.

Edele blir stadig mer desillusjonert, og forholdet til Alf får et farseaktig preg når han truer med å skyte seg fordi hun ikke er hjemme en kveld han kommer for å skvære opp etter en krangel. Forholdet avsluttes brått noen uker senere, pr. brev, og Edele er fortvilet over det hun nå oppfatter som en tapt kjærlighet.

Etter at forholdet er slutt, synker Edele dypt ned i depresjon og ensomhet. Hun er en fallen kvinne, noe hun ikke glemmer et øyeblikk. Edele og Per Dyrssen finner tilbake til vennskapet, men Edele piner seg ustanselig med illusjonene som har bristet, og æren som er tapt. Herfra og ut stiller jeg meg veldig ambivalent til Edeles reaksjoner. På den ene siden forstår jeg hvorfor hun tenker som hun gjør. På den andre siden dyrker hun det negative. Hun er sin egen Mefistofeles: Hun ser en halv sannhet, den negative, men hun ser ikke hele bildet. Per Dyrssen prøver å nå frem til henne gjennom den depressive tåken som omgir henne, i en av de mer håpefulle delene av novellen:

Man skulle aldri vise fra seg menneskers – nåja, medlidenhet da. Ikke engang når den kommer fra folk man akter litt ringe. Selv om den er nokså grunt følt – man skal være stolt og huske på – det kan være litt i den av det beste som er i menneskene. Det er allikevel det eneste som gjør oss til medmennesker en gang imellom – det eneste som bringer oss ut av oss selv for et øyeblikk –. Det er sant, man synes alltid ens egen sorg er så stor – at all medlidenhet er ynkelig uforstand. Men man skal jo heller ikke be om medlidenhet – bare ta takknemlig mot det lille folk kan gi av sin fattigdom. Ikke sant, mot en gave tar man med takk – spør ikke efter dens verd –.

Per foreslår at de skal gifte seg. Edele tar da innover seg konsekvensene av å være et “ødelagt” menneske uten noe å tilby en mann, spesielt ikke mannen hun elsker, i novellens dramatiske høydepunkt. Heldigvis – eller beklageligvis – er ikke dette høydepunktet like godt motivert som resten av novellen. Men det var nok det som gjorde at jeg klarte å fullføre.

Jeg vil verken anbefale eller fraråde noen å lese “En fremmed”, for jeg vet fortsatt ikke helt hva jeg egentlig synes om den. Jeg opplever den mer som en roman enn en novelle, uten at det har noe som helst med saken å gjøre. Men det er kanskje noe i det at litteratur som det gjør vondt å lese og tenke på, er den litteraturen som virkelig er viktig.

«En fremmed» er hentet fra novellesamlingen Den lykkelige alder (1908).

Gaver, bruktbokfunn og lengden på noveller

Det ser ut til å være min skjebne her i livet at jeg er flinkere til å kjøpe bøker enn til å lese dem. I uken som gikk ble i hvert fall boksamlingen min utvidet med flere titler enn jeg klarte å lese – igjen. Og ennå har jeg ikke vært på Mammutsalg…

Først ut var Valentine’s Day. Min kjære vet sannelig hva han skal kjøpe i gave til meg, for jeg fikk Jonas Jonassons debutroman Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant i gave. Den stod på ønskelisten min, men det hadde jeg ikke sagt til noen. Godt valg, med andre ord. Før jeg siterer første del av den fantastiske baksideteksten, vil jeg sitere forfatterens onkel Hans: “Jeg har lest verre skit enn dette”. Mer fristende enn dét blir det ikke for min del.

I hundre år har Allan Karlsson gjort verden usikker ved bare å være til. Og nå er han løs igjen. Etter et langt og begivenhetsrikt liv havner Allan Karlsson på gamlehjem hvor han tror han snart skal ende sine dager. Problemet er bare at helsa nekter å svikte. En dag fyller han ubønnhørlig hundre år. Pomp og prakt, ordfører, lokalavis og bløtkake venter. Men Allan vil ikke være med. Han klatrer ut gjennom vinduet. Labben har skrevet om boken her.

Forrige uke var uken da jeg ENDELIG skaffet meg en av de bøkene som har gjort størst inntrykk på meg noensinne: Peter Pohls ungdomsroman Vi kaller ham Anna. Jeg lånte boken på biblioteket da jeg var seksten, og den rystet meg så sterkt at jeg ikke klarte å gå på skolen dagen etter at jeg hadde lest den.

På sommerhjemmet har de vært i gang en uke når Anders dukker opp. Tynn og liten finner han rommet der han skal tilbringe ukene sammen med sju andre gutter. Stemningen er allerede fra begynnelsen illevarslende, truende… “Anna” blir raskt målet for aggresjonen som ulmer under overflaten i gruppen. Han har Micke, sommerhjemmets idrettsleder, på sin side, og det utvikler seg et vennskap mellom dem som hjelper Anders til å overleve. I hvert fall sommeren…

Bare så det er sagt: Når det står at Micke hjelper Anders til å overleve sommeren, så kan du lese det helt bokstavelig. En mer nådeløs og grusom roman om et ungt menneskes tragiske skjebne skal man lete lenge etter. Jeg er virkelig glad jeg fant romanen og sikret meg den, men jeg kjenner at det godt kan ta en stund før jeg klarer å lese den på nytt.

Siste nye bok i hyllen er Håkan Nessers Carmine Street, som var hovedbok i Bokklubben. Denne har jeg få forhåpninger til på forhånd, siden jeg aldri har lest noe av Nesser før.

Erik og Winnies fire år gamle datter forsvinner. Erik ser henne løpe mot en bil utenfor familiens hage, så er hun borte. Etter sytten måneder med resultatløs leting, bestemmer ekteparet seg for å flytte langt vekk, til Carmine Street i New York. Der møter de spåkvinner, mystiske uteliggere, en pensjonert privatdetektiv og hverandre på underlige, nye måter. Datterens forsvinning viser seg også å ha gåtefulle forbindelser med ekteparets nye hjemland.

Forrige uke leste jeg for øvrig den fantastisk gode romanen Fru Marta Oulie av Sigrid Undset, og den første novellen i hennes samling Den lykkelige alder. Men det fikk meg til å stusse på noe. Romanen Fru Marta Oulie er nemlig kortere enn novellen “En fremmed”, som jeg holder på med nå. Romanen var ca åtti sider lang, mens novellen er på ca hundre sider. Hvordan i alle dager er det mulig? Er ikke et av sjangertrekkene for noveller at de er kortere enn romaner? Og hvorfor klarer jeg ikke å finne korte noveller til novelleutfordringen jeg er med på??

Nettet snører seg sammen.

Fru Marta Oulie

“Jeg har vært min mann utro”. Åpningslinjen i Sigrid Undsets debutroman Fru Marta Oulie fra 1907 er velkjent. Marta har bedratt ektemannen Otto med Henrik, hennes fetter og Ottos kompanjong. Hun begynner å føre dagbok mens Otto ligger tæringssyk på et sykehjem og kanskje skal dø. I dagboken skriver hun ned alle tankene hun ikke kan dele med noen: angeren, skyldfølelsen og bekymringene, men også de gode minnene fra et lykkelig samliv, og håpet om at alt ennå ikke er tapt.

Speilet på toalettskapet

Otto Oulie er en hengiven ektemann og far, en driftig forretningsmann og friluftsmenneske av solid bondeslekt. Marta er foreldreløs og utdannet lærerinne, og det kommer frem at hun er fra mer dannede og intellektuelle kretser enn Otto. I forelskelsens rus og de første årene av samlivet er forskjellen mellom dem uvesentlig for Marta. Livet som hustru og mor til tre tilfredsstiller henne på alle plan. Inntil hverdagens begrensninger innhenter henne omtrent på det tidspunktet når fetteren Henrik vender tilbake fra England etter mange år utenlands, og fører med seg assosiasjoner til det eksotiske, smakfulle og originale. Marta ser plutselig livet sitt fra et annet perspektiv enn hun er vant til, og skammer seg over det hverdagslige og jordnære livet hun fører med Otto.

Til en viss grad var det nå likefrem uerfarenhet. For jeg hadde virkelig absolutt ingen erfaringer utenfor Otto. Og jeg var kommet til å se på meg selv med hans øyne, og da forholdet mellom oss var blitt hverdag og vane, så følte jeg meg sikker på at enten jeg likte det eller ikke, så ville livet jo aldri mere ha ærend til meg uten gjennom Otto eller barna.

Det skal vise seg at Marta er spesielt sårbar overfor følelsen av å ha mistet sin individualitet gjennom familielivet og hverdagens plikter. Når hun oppdager at Henrik er forelsket i henne, griper hun sjansen til å være noe annet enn hustru og mor. Hun står foran speilet og betrakter sine yndigheter, og ser en kvinne som fortsatt kan vekke begjæret i en mann til tross for “de treogtredve år, tre barn og en innsatt hjørnetann”. Det er spesielt avslørende at hun i ettertid slår fast at “Henrik, ham tenkte jeg vel aller minst på; i grunnen brydde jeg meg jo ikke mere om ham enn om speilet på mitt toalettskap”. For strengt tatt er Henrik bare en mann hun innleder et forhold til fordi han gir henne bekreftelsen hun ønsker; et blikk hun kan speile seg i.

Selvmedlidenhet og tungsinn

I dagboken og etterpåklokskapen ser Marta tilbake på tiden da hun møtte Otto og de harmoniske årene sammen, og reflekterer over hva som førte henne bort fra ektemannen. Hun er ikke nådig i selvransakelsen, og hennes store sorg er at hun lot lykken med ektemannen glippe unna.

Jeg gikk og stirret meg blind på det at Otto ikke forstod meg. Det falt meg aldri inn at ikke jeg forstod ham. Vi har gått i mørket og vært hinannen så nær at hadde jeg bare rakt en hånd ut, hadde jeg funnet ham ved min side. Vår unge elskov brente ut, og jeg lot det slukne, og så ikke hvor lett jeg kunne næret ilden til en kjærlighet som kunne gjort det lyst og varmt for oss begge hele livet ut. Jeg, som syntes jeg var så klok.

Det som begynner som en angrende synders bekjennelser, ender likevel i tungsinnets håpløse blindvei: “Jeg er så trett nu at jeg forstår nesten ikke hvordan jeg skal kunne leve videre – jeg er som knust innvendig av en hel rekke fall, og jeg orker ikke reise meg”.

Marta klarer ikke å la være å pirke i såret hun har fått på samvittigheten, og synker ned i et bunnløst sort hull hvor hun dyrker sin egen skyld. I store deler av romanen fremstår hun som en karakter det er lett å sympatisere med i sin vilje til å ransake egen samvittighet. Men siden hun aldri klarer å tilgi seg selv det hun har gjort, fortsetter hun å begå nye, kanskje enda større synder. Dette rammer spesielt Henrik, som har elsket Marta siden barndommen, og er en hederlig mann hun drar med seg i fallet: “Jeg var slett ikke noe glad i ham, men jeg tok imot hans kjærlighet, og fingret og rev og slet i hans hjerte så godt jeg kunne”.

Likevel er Marta for menneskelig, for gjenkjennelig, i sine svakheter til at man kan felle noen enkel dom over henne. Skylden ligger heller ikke hos Otto eller Henrik, og det gjør at Marta og leseren ender i et slags moralsk sjakk matt. Nyansene i de eksistensialistiske problemstillingene teksten tar opp gjør det i hvert fall vanskelig å hente ut ett enkelt moralsk paradigme fra romanen.

En annerledes ekteskapsroman

Fru Marta Oulie er et bevis på at man ikke trenger å pakke budskapet inn for å lage kompleks litteratur med rik undertekst. Enkelte avsnitt hadde så mange lag av betydning at jeg måtte lese dem ti-tolv ganger for å få med meg alle tolkningsmulighetene, til tross for at Marta fortolker seg selv og sitt liv i klartekst. Det er dessuten en svært velskrevet roman, spekket med poetiske avsnitt som kan nytes for sin egen del:

Det er en ro i skogen på disse brennende, lyse dager, så dyp som den evige søvn; man merker rent hvor svakt og sakte livssaftene siver i trær og i lyng – til sist synes jeg livet rører seg likeså søvnig og stille i min egen kropp og min egen sjel, og min sorg synker til bunns i meg og sover.

Dette er rett og slett stor litteratur, etter alle tenkelige litterære målestokker. Fru Marta Oulie er ingen typisk ekteskapsroman fra forrige århundreskifte, med et kritisk blikk på samfunnet og ekteskapet som institusjon. Mer enn noe annet handler det om å miste seg selv, og det å være ute av stand til å fokusere på alt det gode man har innen rekkevidde. For de som har lest Kristin Lavransdatter, er dette kjent Undset-tematikk. Og den er like ramsalt, bitter og sviende i denne knapt hundre siders boken som i selve storverket. Det er ingen fred å få for selv den mest uskyldige leser når man følger Martas nådeløse oppgjør med sin egen villfarelse, men Undset klarer å gi inntrykk av at denne ufreden er selve meningen med livet – og litteraturen.