Merkelapp: Herre og dreng

Herre og dreng

Årets fjerde novelle er lest, og denne gangen var det den russiske stormesteren Leo Tolstojs novelle “Herre og dreng” som stod for tur. Jeg hadde faktisk ikke lest noe av ham før, men både Krig og fred og Anna Karenina står på vent i bokhyllen. Dessverre var leseropplevelsen så ubehagelig at jeg foreløpig vegrer meg for å lese mer av Tolstoj. Og jeg måtte manne meg opp i et par uker før jeg klarte å skrive om novellen. Ikke fordi den var dårlig, men fordi Tolstoj er så god på å skildre ubehagelige, livstruende situasjoner at fiksjonens velsignede illusjon brister.

“Herre og dreng” handler om Vasilij Andreitsj og Nikita, henholdsvis herre og dreng. Vasilij Andreitsj er en grisk og brautende kapitalist som elsker å gjøre gode forretninger, det vil si forretninger hvor han snyter andre for penger. Han innbilder seg at han er en veldedig samfunnsborger og omsorgsfull herre fordi han er fleksibel, men fleksibiliteten hans er på forunderlig vis alltid økonomisk gunstig for ham selv. Nikita er hans trofaste dreng. Han har et solid alkoholproblem, og drikker seg regelmessig fra hus og hjem. Heldigvis er Vasilij Andreitsj ham en god herre, som bærer over med hans utskeielser – mot at Nikita jobber bortimot gratis for ham. Det hører med til historien at Nikita er et langt bedre menneske enn Vasilij Andreitsj. Mens sistnevnte er nærmest parodisk opptatt av penger og velstand, er Nikita en hjertelig, tålmodig og velmenende sjel med et sjeldent godt lag med både dyr og mennesker. Tolstoj beskriver kort sagt deres respektive laster og dyder på eksemplarisk vis.

Handlingen i den over førti sider lange novellen er nokså enkel. Vasilij Andreitsj skal reise til en nabobygd for å kjøpe skog, og Nikita skal følge med ham. Turen er ikke spesielt lang med hest og slede, men det er vinter og det brygger opp til storm. Tross alle advarsler om at det uklokt å reise i slikt vær, insisterer Vasilij Andreitsj overmodig på at de skal reise. Ellers kan jo noen andre komme ham i forkjøpet og snyte ham for gode forretninger. Nikita vet bedre enn å reise i slikt vær, “men han hadde for lenge siden vent seg til å tjene andre og ikke ha sin egen vilje”. To menn og en hest reiser derfor ut i den russiske ødemarken, på kvelden, i snøstorm.

Det kan selvfølgelig ikke gå bra, og det gjør ikke det. Som leser tillater man seg aldri engang å håpe, for det er tydelig hva forfatteren vil frem til helt fra begynnelsen. Herre og dreng er plasseringer på en samfunnsstige, hvor den klokeste aldri har rett. Dessverre må den kloke føye seg etter idioten, når det er idioten som sitter på pengesekken og har det så travelt på vei mot nye penger at han tror han er udødelig.

I det hvite, flimrende mørket kunne han bare skimte konturene av Brunens mørke hode og rygg, som var dekket av det blafrende dekkenet og den tette, oppbundne halen. Rundt omkring på alle sider, foran og bak, var det ingenting annet enn det samme ensformige hvite, flimrende mørket, som av og til liksom ble litt lysere, av og til enda tettere enn før.

Ubehaget ved å lese novellen skyldes ingen feil ved Tolstojs skrivekunst. Snarere tvert imot. Novellens poeng er likevel ikke å forårsake angst hos leseren, selv om den gjør det. Det er Vasilij Andreitsjs omvendelse det handler om. Men hvordan det hele ender for Nikita, Vasilij Andreitsj og hesten får du lese selv. Hvis du klarer.

Ukens lesning, Undset og Harry Potter

I uken som gikk leste jeg den mest fengende boken jeg har lest på flere år, nemlig Alltid Alice av Lisa Genova. Stikk i strid med hva jeg lovet meg selv, ble jeg liggende våken til langt på natt for å lese den ferdig, noe jeg ikke har gjort siden Hodejegerne av Jo Nesbø holdt meg våken for et år siden. Den var helt fantastisk fra begynnelse til slutt, og er en roman jeg unner flere lesere å oppdage. Forhåpentligvis kommer du til å skjønne hvorfor når du leser den.

Jeg fikk endelig fullført novellen “Herre og dreng” av Leo Tolstoj, og er mildt sagt forundret over at jeg leste ut en hel roman på kortere tid enn jeg brukte på den novellen. Hva kan jeg si? Hvis du bråkjekt har tenkt deg ut på tur i fjellheimen i nærmeste fremtid, kan novellen bidra til å minne deg på hvorfor det er fornuftig å kunne sine fjellvettregler. Skildringen av to menn og en hest i en snøstorm var intet mindre enn angstfremkallende. Men det var utmerket litteratur.

Etter Ellikkens glimrende innlegg om Sigrid Undset i romjulen ble jeg inspirert til å lese mer av damen som ga meg en av mine virkelig store leseropplevelser med Kristin Lavransdatter. Jeg fikk Fru Marta Oulie, Den lykkelige alder og Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis i samlet utgave som hovedbok i Bokklubben for noen år siden, og startet friskt på den etter Alltid Alice. Nå angrer jeg litt på at jeg ikke valgte mer lettbeint underholdning etter en så opprørende bok, for Sigrid Undset er en forfatter som krever tilstedeværelse og konsentrasjon. Men det er virkelig god litteratur. Siden Den lykkelige alder er en novellesamling bestående av fire noveller, tar jeg en liten pause fra novellene i Karavane for å konsentrere meg om dem.

Etter mange års motstandskraft har immunforsvaret mitt endelig bukket under for Harry Potter-feberen, og forrige uke kjøpte jeg første bok, Harry Potter og de vises stein. Jeg har aldri hatt noen motforestillinger mot bøkene tidligere; jeg er bare veldig, veldig treig til å kaste meg over litterære snakkiser. Inntil jeg plutselig, helt uten videre, får blod på tann. Det er forresten en av grunnene til at du finner så få omtaler av ny, norsk litteratur på bloggen min. Jeg venter som en gjedde i sivet på at tidens gang skal luke ut de bøkene det er verdt å lese fra de som blir fort glemt. Sånn blir det når man leser i snegletempo.

Harry Potter trenger neppe noen videre introduksjon, men får det likevel siden baksideteksten er så herlig:

Harry Potter har aldri vært en fremragende rumpeldunk-spiller på sopelime høyt over bakken. Han kan ikke trylle, har aldri hjulpet til med å klekke ut en drage, og har aldri hatt på seg en usynlighetskappe. Alt han kjenner til, er et trist liv hos teite onkel Wiktor og tante Petunia, og den ondskapsfulle fetteren Dudleif som har to rom – et ekstra til alle lekene sine. Harry bor i et kott under trappa og har ikke feiret bursdagen sin på 11 år. Men alt dette endrer seg når ei ugle leverer et mystisk brev med innbydelse til et utrolig sted som Harry – og alle som leser om ham – aldri vil glemme. For her får han venner og lever et magisk liv, men et skjebnesvangert møte venter på ham. Kan gutten med siksakarret i pannen leve opp til forventningene alle har til ham…?

Dette minner meg om Roald Dahls herlig absurde verden, selv om jeg går ut fra at Harry Potter-bøkene har sitt helt egne særpreg. Jeg har allerede store forventninger til boken og trenger strengt tatt ikke flere oppfordringer til å lese, men alle dere Potter-fans kan gjerne slå dere løs: Hva er fantastisk med Harry Potter, og denne boken spesielt?

Ukens lesning og klassikere fra Norilana

Nå begynner det å ta seg litt mer opp med lesingen, og jeg har hatt flaks med de to siste bøkene jeg har begynt på. Jeg leste Louis de Bernières Partisanens datter i forrige uke, og det var en morsom, rørende og annerledes bok som jeg likte kjempegodt. Innlegg om den kommer i løpet av uken. Deretter begynte jeg på Lisa Genovas Alltid Alice, nysgjerrig etter å ha lest så mange lovord og hederlige omtaler av den. Jeg har bare lest ca hundre sider av den foreløpig, men vil allerede si: Fy fader, for en bok!! Hvis du har den, les den. Hvis du ikke har den, skaff den og les den. MED EN GANG!!

Novelleutfordringen går det saktere med for tiden, men det skyldes at jeg holder på med en novelle av Leo Tolstoj, “Herre og dreng”, som er lang som et ondt år. Selv om jeg har lest tretten sider av den, føler jeg at jeg ikke helt er kommet inn i handlingen ennå. Man kan si hva man vil om Tolstoj, men han var ikke særlig glad i å fatte seg i korthet. Likevel er den ikke kjedelig; den kan bare ikke konkurrere med Alltid Alice.

Forrige ukes nyanskaffelse er jeg ekstra godt fornøyd med, nemlig Elizabeth Gaskells The Moorland Cottage. Mrs. Gaskell, som hun ble kalt i gamle dager, skrev samtidig med søstrene Brontë (ca 1850) og det er hennes romaner BBC-serien “Cranford” er basert på. Jeg leste romanen Cranford i fjor, og den var like herlig som tv-serien. Det eneste som er litt forvirrende, er at tv-serien består at en salig blanding innslag fra Gaskells bøker. The Moorland Cottage ser for eksempel ikke ut til å være lagt til Cranford, men hovedpersonene figurerte i “Return to Cranford” som gikk på NRK i julen. Søsknene Maggie og Edward Browne er svært forskjellige og lever sammen med sin mor, en sørgende enke. Hun foretrekker sønnen fremfor datteren uansett hvor snill og pliktoppfyllende Maggie er, mens Edward er en egoistisk slyngel og skurk. Hvis handlingen i boken noenlunde tilsvarer den i serien, vil dette bli en fornøyelse å lese.

Grunnen til at jeg er ekstra godt fornøyd med kjøpet, er at boken er utgitt av Norilana Books, min yndlingsutgiver av klassikere. Bøkene er pent og solid innbundet, og latterlig billige. Denne kostet bare 134 kr, selv om den måtte bestilles fra utlandet. Jeg bestilte boken gjennom Bokklubbene, og da slapp jeg dessuten å betale frakt fra utlandet eller styre med kredittkort. Uimotståelig enkelt og greit, og svært belastende for bokhyllene mine på sikt.

Hva leser så du denne uken?