Merkelapp: Line Tidemann

Dipsolitteraten har intervjuet meg!

Dipsolitteraten intervjuer bokbloggere, og igår var det min tur! Ekstra hyggelig var det at han benyttet anledningen til å spørre meg om Tidsskriftet Biblioteket, som jeg egentlig hadde lovet å skrive om selv i påsken.

1. Hvorfor begynte du å blogge?

Jeg begynte å blogge da jeg startet Tidsskriftet Biblioteket i fjor fordi vi hadde en vag idé om at det var lurt å være på nett. I starten ble blogging derfor ofte nedprioritert til fordel for redaktøroppgaver som hastet mer. Først da jeg ble sykemeldt i slutten av 2010 og hadde mye ledig tid som måtte fylles, oppdaget jeg at blogging kan være like inspirerende og gøy som det å lese.

2. Fortell litt om boksamlingen din.

Den er ganske allsidig. Jeg har både Shakespeares samlede verker og Sagaen om Isfolket av Margit Sandemo. Romansjangeren dominerer helt klart, og jeg har mange klassikere og mye krim. Ny norsk litteratur er dårlig representert, siden jeg har en forkjærlighet for eldre utenlandsk litteratur.

3. Du har en magistergrad i litteraturvitenskap. På hvilken måte påvirker det din ‘lesemåte’?

En magistergrad skal jeg ikke lyve på meg, siden det tilsvarer en doktorgrad og jeg (dessverre) bare har en mastergrad. Jeg er litt usikker på om utdanningen påvirker lesemåten min, for jeg liker stort sett det samme i litteraturen nå som før jeg begynte å studere. Det som er fordelen med utdanningen er at jeg føler at jeg får mye mer ut av bøkene jeg leser nå enn før. Faglige begreper og kjennskap til teori kan være veldig berikende for leseropplevelsen, fordi det gir nyttige fortolkningsverktøy. Jeg har blitt flinkere til å stille gode spørsmål mens jeg leser, og gir ikke opp når jeg kommer til vanskelige partier. Som litteraturviter har man nok lettere for å gi en konkret og grundig analyse av en bok i stedet for bare å si at man liker den eller ikke. Ulempen med utdannelsen er at mange får den villfarelsen at litteraturens oppgave primært er å være litteraturviterens forskningsobjekt, som skal gi anledning til å praktisere alle spissfindige lesemåter man har lært og dermed bekrefte litteraturforskerens eksistensgrunnlag. Da blir det vanskelig å skulle skille mellom den viktige litteraturen og den som bare er jålete.

4. Du har vært såpass dristig at du har stiftet et litteraturtidsskrift, Biblioteket, hvilke biter i puslespillet måtte være på plass før første nummer så dagens lys? (Trykking, startkapital, bidragsytere, mm.)

Det viktigste som måtte være på plass før første nummer, var selve ideen, og den hadde jeg hatt lenge. Allerede da jeg tok bachelorgraden i litteraturvitenskap undret jeg meg over at det ikke fantes et litteraturtidsskrift beregnet på et stort publikum, et som ikke krevde at man var skolert i faget og fokuserte på annet enn smal litteratur. Det var noe jeg savnet. Men det gikk noen år før jeg innså at jeg like gjerne kunne starte det selv. Før jeg kunne tenke på det praktiske, måtte jeg finne ut hvilken målgruppe vi skulle ha, hvilken type artikler vi skulle trykke, hvilke bidragsytere vi kunne invitere, hvordan designet skulle være, osv. Startkapital må man ha til å dekke utgifter i startfasen, for man kan ikke søke støtte hos Kulturrådet eller Fritt Ord før man har et produkt å vise frem. Det er dessuten viktig å ha noe i bakhånd for å dekke et eventuelt underskudd underveis. Etter fem utgaver har vi såpass mange abonnenter at prosjektet går ca i null med salgsinntekter og støtte fra Kulturrådet og Fritt Ord.

Trykkeri er enkelt å finne når man holder til i Oslo-området, og vi bruker Zoom Grafisk i Drammen. De er kjempeflinke, profesjonelle og pålitelige. Bidragsyterne inviterer vi etter hvert som vi bestemmer tema for de ulike numrene, og vi har dem sjelden på plass lang tid i forveien. Men jeg har oppdaget at det går overraskende greit å finne dyktige bidragsytere, siden mange av de som skriver for oss ikke passer inn i profilen til de andre litteraturtidsskriftene, samtidig som de har et stort engasjement for litteratur som de gjerne vil dele med leserne.

5. Har bladet hatt noen barnesykdommer?

Det har det nok, men jeg er så tett knyttet til prosjektet at jeg nok er den siste som kan si noe konkret om hvilke. Redaksjonsarbeidet er en kontinuerlig utviklingsprosess hvor vi stadig får ideer til hva som kan gjøres bedre, og jeg synes hvert nummer er bedre enn det forrige. Men layouten har blitt klart forbedret hvis man sammenlikner kvaliteten på nummer seks, som er i trykken nå, med første nummer.

6. Er det en spesiell bok eller forfatter du vil trekke frem fra glemselen?

Verken bok eller forfatter, men en periode. Den engelske opplysningstiden (ca 1700-1780) er utvilsomt min favorittepoke innen litteraturen, men jeg har inntrykk av at den er relativt ukjent for de fleste nordmenn. Det er synd, for nordmenn elsker britisk humor og den har definitivt ikke oppstått med fjernsynet. Litteraturen fra perioden byr på alle falsetter av humor man kan tenke seg, fra den mest intrikate og intelligente politiske satire til underbuksehumor og slapstick. Men sarkasme og ironi har en generelt mye mer fremtredende rolle i denne litteraturen enn i den moderne. Daniel Defoe og Jonathan Swift er kjent for mange, men Henry Fielding, Alexander Pope og Laurence Sterne burde hatt flere norske lesere.

7. Hva synes du om de norske bokbloggerne?

Jeg synes det er stor variasjon blant bokbloggerne når det gjelder både innhold og kvalitet, og jeg liker spennvidden. Noen bruker bloggene sine tilsynelatende som en spontan og helt uformell lesedagbok, mens andre legger ned betydelig mye mer arbeid i bloggen sin. Jeg liker dessuten den personlige tonen, og at man står helt fritt til å eksperimentere med måten man skriver om bøker på. De beste bokbloggene er mer spennende å lese enn litteraturkritikken i dagspressen, blant annet fordi bokbloggere har mye mer plass til rådighet enn anmeldere, men også fordi bloggerne kan tillate seg å være synlig som lesende instans og reflektere over egne preferanser. En liten notis i VG med terningkast kan ikke konkurrere med en fleresiders anmeldelse på en blogg, så fremt blogganmeldelsen er gjennomtenkt og begrunnet, selvsagt. Det er en utbredt oppfatning at profesjonelle kritikere begrunner sine vurderinger så mye bedre enn bloggerne, men det er jeg helt uenig i. Noen bokbloggere begrunner bedre enn andre, og det samme kan man si om kritikere. Men det aller beste med bokblogger er at man får anledning til å lese om bøker som i dagspressen for lengst er gått ut på dato.

8. Kan du nevne noen utenlandske favorittforfattere?

Kanadiske Margaret Atwood og britiske Louis de Bernières. Her må man ikke velge mellom underholdningsverdi, godt språk, tankevekkende innhold, psykologisk innsikt, troverdige karakterer eller spennende plott, for man får alt på en gang. Når jeg leser bøkene deres, blir jeg påminnet om hvorfor jeg elsker å lese, og jeg føler meg som et mye klokere og bedre menneske etterpå.

9. Hvem er Norges mest overvurderte forfatter?

Tja. Det er vanskelig å svare på, for jeg pleier å unngå forfattere som overhodet ikke interesserer meg og mangler da grunnlag for å kalle dem overvurdert. Men Hanne Ørstavik er en god kandidat. Hun skriver flinkt og litteraturvitenskapelig korrekt, men det er verken skarpt eller særlig dyptloddende. For å fortjene den statusen hun har, mener jeg man må ha mer å komme med enn godt håndverk.

10. Har du selv ambisjoner om å skrive bok?

Nei, dessverre. Jeg har mange gode ideer til både romaner og noveller, og når jeg jobber med dem i hodet blir jeg alltid overrasket over hvor gjennomførbart det er. Problemet er nettopp den totale mangelen på ambisjoner som gjør at jeg aldri ser poenget med å overføre tanker til skrift.

11. Hva mener du om hjem uten bøker?

Tomt og litt trist. Når jeg besøker folk som ikke eier en eneste bok, føler jeg ofte at jeg sitter og venter på noen som skal komme. Inntil jeg skjønner at det er bøkene jeg savner. Men tristere enn et hjem uten bøker, er et hjem fullt av bøker som ingen leser.

Takk til Dipsolitteraten for intervju, og for tillatelse til å legge det ut på bloggen min! Flere av Dipsolitteratens intervjuer finner du her.

Selvangivelse, eller I love your blog award

Tusen takk til Siljes skriblerier som ga meg med denne “selvangivelsen”, eller “I love your blog award”, som den også kalles. Silje: I love your blog, too!

Reglene er som følger:

  1. Lenk til den som ga deg prisen.
  2. Besvar spørsmålene.
  3. Gi prisen videre til ti bloggere.

Hvorfor begynte du å blogge? Jeg begynte å blogge fordi vi i oppstarten av Tidsskriftet Biblioteket fikk ymse råd om at det var lurt. Dermed tenkte jeg lenge på blogging som en del av mine øvrige redaktørplikter, og en plikt det var altfor lett å sluntre unna. Så ble jeg syk i desember og trengte noe hobbyrelatert og hyggelig å drive med på dagtid. Da ble jeg fort bitt av basillen og nå synes jeg at blogging er like gøy som å lese.

Hvilke blogger følger du? Alle som står på listen over blogger jeg liker, leser jeg alle innleggene til. Pluss at jeg stikker innom mange andre blogger av og til. Men fellesnevneren er at alle blogger mye om bøker.

Favorittmakeupmerke? Jeg har vekslet mellom Chanel, YSL, Lancôme og Dior inntil jeg oppdaget at alle tester på dyr. Så nå er det adios til samtlige av merkene og bonjour til Clinique og Estée Lauder. Hvis du er opptatt av dyrevelferd, og det bør du være, kan du ta sjekke NOAHs oversikt. Her får du ikke bare en oversikt over kosmetikk som er og ikke er testet på dyr; oversikten inneholder dessuten en liste over produsenter av vaskemidler, tannkrem og ulike hygieneprodukter, og hvorvidt de tester på dyr.

Favoritt klesmerke? H&M. De har alt jeg trenger, billig, og selger over nett. Jeg elsker kanskje å kjøpe bøker, men jeg hater å kjøpe klær jeg må prøve utenfor mitt eget hjem. Jeg er dessverre litt bekymret over at klærne produseres under fryktelige vilkår, og er på utkikk etter en alternativ løsning som passer både samvittighet og lommebok.

Ditt må-ha makeup-produkt? Foundation og mascara. Og den deilige håndkremen min fra L’Occitane. Jeg prøver å avansere med øyenskygge, kajal, leppestift osv, men som regel vinner latskapen en knusende seier over forfengeligheten.

Favorittfarge? Har alltid vært rød, lilla og rosa, men etter at jeg sluttet å farge håret mørkt, ble mine favorittfarger plutselig blått, brunt og hvitt. Merkelig, men dette med vår, sommer, høst og vinter-typer har kanskje noe for seg.

Parfyme? Alt fra Bulgari. Eller Bvlgari, som det skrives på flasken. Nydelig! Jeg fikk fem miniatyrflasker i reisegave i helgen, og alle lukter fantastisk, helt fantastisk. Den jeg bruker nå heter Omnia Crystalline og lukter virkelig krystallinsk. Ellers er det ikke noen tvil om at jeg er jente hvis du sjekker badehyllen min: Parfymene har navn som Lolita, Feminine, Womanity, Angel og Princess. (Kanskje jeg skulle vært rosablogger likevel?)

Favorittfilm? Jeg har ikke fått noen ny favoritt på mange år, siden jeg sjelden har samvittighet til å prioritere film over bøker, og får akutte anfall av ADHD når jeg setter meg foran tv’en. Og når jeg ser film, foretrekker jeg egentlig drittfilmer. Men tidligere favoritter er “Piano”, “Lock Stock and Two Smoking Barrels”, “Den fabelaktige Amelie fra Montmartre”, “Sex og Lucia”, “O Brother Where Art Thou” og Monthy Pythons “Holy Grail”. Drittfilmfavoritter er “Dødelig våpen”, “Die Hard I”, “Don’t Mess With the Zohan”, “Alene hjemme I” og “Dodgeball”. Sistnevnte inneholder mine to yndlingsreplikker fra filmhistorien (ikke les hvis du ikke tåler vulgaritet): “You’re just about as useless as a cock flavored lollipop” og “watching you play dodgeball is like watching a bunch of retards trying to hump a door knob”. Hvilken språklig presisjon! Hvilken kreativ bruk av similer!

Hvilket land vil du besøke og hvorfor? Hvor finner jeg verdens vakreste strand? Fiji? Seychellene? Maldivene? Brasil? Dit vil jeg i hvert fall dra, på ubestemt tid. Med meg i kofferten vil jeg ha med et lass med bøker, deriblant boka Livet i fjæra, en bok om levende organismer i grunt saltvann. (Takk for tipset, Peter!)

Still og besvar det siste spørsmålet selv: Hvor tøffe er kattene dine? Svar: De er veldig tøffe. Blant annet fordi de tar sine rovdyrinstinkter på alvor og insisterer på å bidra i matveien. På søndag fikk jeg en litt uvant oppgave da Sabeltann (verdens tøffeste gutt) fanget en liten spurv og tok med seg hjem. Problemet var bare at den fortsatt levde og gjemte seg bak den ene bokhyllen (enda en god grunn til å ha maaaaange bøker: Man kan faktisk redde liv). Jeg måtte stenge Sabeltann inne på et rom, mens jeg prøvde å finne ut hvordan man klarer å fange en spurv uten å skade den, og hvordan man klarer å få den ut. Heldigvis var spurven smart, og klarte med litt hjelp av en pinne og litt Harry Potter-aktig vifting å finne veien ut i verden igjen på egenhånd. Sabeltann var snurt, men han klarte tross alt å drepe den lille musen han tok med seg levende hjem i påsken. Og jeg må ikke glemme like tøffe Scarlet, som har bidratt til kosten med en skjærevinge, en upillet reke og noen skikkelig feite mark. I tillegg til pinner, løv, veps, fluer og humler. Katters blinde flekk i bakhodet? De har ikke helt satt seg inn i hva mennesker liker å spise.

Jeg gir denne videre til: Alle som finner lenker til egen blogg under “blogger jeg liker”. Siden jeg har inntrykk av at denne prisen har sirkulert i bloggland en stund (og åpenbart ikke er beregnet på bokbloggere), vet jeg at jeg har lest mange besvarelser rundt omkring og har ikke oversikt over hvem som har besvart og ikke. Derfor: Jeg gir prisen videre til DEG, og så er det bare å besvare i vei dersom du ikke allerede har gjort det.

En fremmed

Jeg har aldri vegret meg så mye for å skrive et innlegg på bloggen som nå. Kanskje ville jeg heller ha gått til tannlegen (med Valium, riktignok) enn å skrive om denne novellen. Det er en hel måned siden jeg leste den, og jeg får omtrent samme følelse av å skulle tenke på den som jeg ville fått dersom noen hadde bedt meg om å analysere mitt aller mest traumatiske minne. Kanskje er det nettopp derfor jeg likevel må skrive om den. For det skyldes definitivt ikke at novellen er dårlig. Dårlig litteratur er kanskje det enkleste å skrive om. Det skyldes heller ikke at novellen har en marerittaktig stemning, eller et innhold som er på grensen til hva man kan klare å lese om. Tvert imot handler den om noe så prosaisk som en kvinne som har to menn i sitt liv. Først velger hun feil, og må betale for det. Deretter velger hun riktig, og må betale for det også.

Men dette er en svært overbevisende skildring av et depressivt sinn, og det er kanskje presisjonen i Sigrid Undsets analyse av menneskets sårbare psyke som gjør så sterkt inntrykk. Novellen er lang, og med sine hundre sider er den faktisk lengre enn romanen Fru Marta Oulie. Jeg har googlet etter en forklaring på denne forvirrende kuriositeten, bare for å oppdage at Google har utnevnt meg til en av Norges Sigrid Undset-eksperter fordi hun er et populært emne på bloggen min. Svarene må jeg med andre ord finne hos meg selv.

Thanks for nothing, Google.

Hovedpersonen i novellen er Edele Hammer, en ung kvinne i Kristiania på begynnelsen av 1900-tallet. Hun er god venn med den tyve år eldre Per Dyrssen, arkitekt og nyforlovet med sin ungdoms store kjærlighet. På pensjonatet hvor hun bor treffer hun Alf Aagaard, en mann som oser av dårlige egenskaper. Hvis du tenker som meg, kan en karakter med så mange A’er i navnet neppe stå for noe positivt. Edele forelsker seg på en måte i Alf, men det er mot bedre vitende. Han viser seg snart å være en umoden, sjalu og manipulerende guttunge som griner for hver minste lille ting. Edele sliter med en nagende følelse av at han aldri vil kunne forstå henne eller kjenne henne ordentlig, men det er paradoksalt nok denne usikkerheten som gjør at hun involverer seg sterkere.

«I det hele var det ofte at Edele ikke likte Alf. Men hun elsket ham»

Edele vemmes ved tanken på å ligge med Alf, men det er denne vemmelsen som gjør at hun ligger med ham likevel: “Hun følte det nesten som hun hadde gjort noe galt ved å nekte. Det ble ved å spøke i hennes tanker. Til hun nesten lengtes – efter å vise ham, jo hun elsket ham, uten forbehold”. Kanskje er det Edeles desperate trang til å la viljen vinne over virkeligheten som driver henne. Eller redselen for å elske for lite. “Elskov” blir i hvert fall det som sakte men sikkert fører Edele til bunns:

Hun hadde lært å lenges efter hans kjærtegn. Efter den første tid, da det sved henne som en skam – at hun var blitt bedratt for alt det fine, deilige, svulmende hun hadde tenkt seg – den dype, stigende bølge av elskov, som til sist skulle bære henne uimotståelig inn i en manns armer. – Hun hadde kastet seg hen for å stoppe munnen på ham da han grep henne i å lyve.

Det er noe ekkelt ved å lese om en karakter som ikke tror på sin egen livsløgn, som handler irrasjonelt og hele tiden er klar over det. Edele løser problemene sine ved å skape seg et nytt, større problem. Men hun fornekter ingenting, lar bare erkjennelsen over egne feil velte over seg og gradvis slukke troen på at det finnes en fremtid likevel. Edele er reflektert nok til å se virkeligheten, men hun klarer ikke å la være å pirke i sine egne (selvpåførte) sår:

Hun lo hånlig til seg selv – hun husket på sine småpikedrømmer om kjærlighet. Gud bevare meg, hvor hun hadde hatt på det rene hva man alltid skulle gjøre. Man bryter ikke sånn med en elsker. Kjærligheten – gang efter gang blir den revet i stykker – man lapper på den så godt man kan. – Å, man vet så god beskjed om livet – bare man ikke står midt oppi det, i spinnet av tusen små tråder, med synet forvirret av de tusen små ting hvis rekkevidde man ikke kan se til ende når de yrer over og inn på en – myldret av tanker, hensyn, som drar til alle kanter. Hun hadde sett det så ofte, og hun hadde lukket øynene, gjort natt og mørke om seg og elsket vilt i mørket. […]

De hadde samme sprog, ja, men hvert ord betydde noe forskjellig for dem: Elskov og vennskap, troskap og ære og lykke – for ham var det tunge, håndgripelige former, fylt med noe ensartet noe, som kunne fattes sammen i en norsk stil – for henne brøt det i tusen skiftende farver. Jo, det som hadde ført dem sammen, da de stod alene begge to. Det hadde de vært enige om å kalle elskov.

Edele blir stadig mer desillusjonert, og forholdet til Alf får et farseaktig preg når han truer med å skyte seg fordi hun ikke er hjemme en kveld han kommer for å skvære opp etter en krangel. Forholdet avsluttes brått noen uker senere, pr. brev, og Edele er fortvilet over det hun nå oppfatter som en tapt kjærlighet.

Etter at forholdet er slutt, synker Edele dypt ned i depresjon og ensomhet. Hun er en fallen kvinne, noe hun ikke glemmer et øyeblikk. Edele og Per Dyrssen finner tilbake til vennskapet, men Edele piner seg ustanselig med illusjonene som har bristet, og æren som er tapt. Herfra og ut stiller jeg meg veldig ambivalent til Edeles reaksjoner. På den ene siden forstår jeg hvorfor hun tenker som hun gjør. På den andre siden dyrker hun det negative. Hun er sin egen Mefistofeles: Hun ser en halv sannhet, den negative, men hun ser ikke hele bildet. Per Dyrssen prøver å nå frem til henne gjennom den depressive tåken som omgir henne, i en av de mer håpefulle delene av novellen:

Man skulle aldri vise fra seg menneskers – nåja, medlidenhet da. Ikke engang når den kommer fra folk man akter litt ringe. Selv om den er nokså grunt følt – man skal være stolt og huske på – det kan være litt i den av det beste som er i menneskene. Det er allikevel det eneste som gjør oss til medmennesker en gang imellom – det eneste som bringer oss ut av oss selv for et øyeblikk –. Det er sant, man synes alltid ens egen sorg er så stor – at all medlidenhet er ynkelig uforstand. Men man skal jo heller ikke be om medlidenhet – bare ta takknemlig mot det lille folk kan gi av sin fattigdom. Ikke sant, mot en gave tar man med takk – spør ikke efter dens verd –.

Per foreslår at de skal gifte seg. Edele tar da innover seg konsekvensene av å være et “ødelagt” menneske uten noe å tilby en mann, spesielt ikke mannen hun elsker, i novellens dramatiske høydepunkt. Heldigvis – eller beklageligvis – er ikke dette høydepunktet like godt motivert som resten av novellen. Men det var nok det som gjorde at jeg klarte å fullføre.

Jeg vil verken anbefale eller fraråde noen å lese “En fremmed”, for jeg vet fortsatt ikke helt hva jeg egentlig synes om den. Jeg opplever den mer som en roman enn en novelle, uten at det har noe som helst med saken å gjøre. Men det er kanskje noe i det at litteratur som det gjør vondt å lese og tenke på, er den litteraturen som virkelig er viktig.

«En fremmed» er hentet fra novellesamlingen Den lykkelige alder (1908).

Vår i Kristiania

«I mars er det at den riktige vår er i Kristiania. Midt på dagen tiner og drypper det; husveggene blir svartflammet av det sotete vann som siler nedover, og menneskene springer og hopper i sølen for ras av sneis, som bruser gjennom luften og klasker i gaten med små, fykende, blanke splinter. Der er all vårens tungsinn i det gule sollys, som gjør alt slitt og falmet, vinterklærne og de nakne, gråladne trekroner – der er litt av den evige lengsel i hvert sinn, om så de små damene bare vet at de lenges efter nye, fine klær. Vårens første lyd er der: den livsalige bristen av issvullen på fortauet, som ikke ligner noe annet, vindens saktferdige sus i trekronene – hui, så kommer der med en gang et stormstøt så grenene kløver luften med hvin; og spurvene blir skingre i målet, og oppe i skogen skjærer skiene på skaren med en egen, skarpere tone, som det våkne øre kjenner. – Den første bare flekk innmed en husvegg er en frydefull nyhet.

Så blir det kveld, og luften er skjærende kald, og nyisen brister under føttene med glasskjør klingren. Himmelen er grønnlig, og langs åsene i sydvest dveler aftengullet uendelig falmende lenge i de endeløse, fortærende lyse marsaftener.»

Fra «Den lykkelige alder» av Sigrid Undset.

Jeg er en vakker blogger

Det er i hvert fall det prisen jeg har vunnet slår fast! Forklaringen ligger sannsynligvis i at jeg nettopp har startet på et treningsprogram som visstnok skal gjøre meg i stand til å løpe maraton om et år. Det må være god treningskarma ute og går. Fra spøk til alvor: Tusen takk til Beate for den veldig hyggelige awarden! Jeg er enig i at det er ekstra hyggelig å få oppmerksomhet fra en flink medblogger!

Med enhver pris følger en forpliktelse. Denne gangen er det å svare på følgende spørsmål:

1. Ta opp nærmeste bok og slå opp på side 18, linje 4. Hva står det der? «Slaktermester Prahl som hadde stått med hendene i lommen utenfor sin dør og ropt med sin rungende stemme: ‘Dat is je denn doch woll zu arg, ist dat je denn doch woll! Men dette er da for galt, rent for galt!’ – hadde fått en kule gjennom hodet…» Fra Thomas Manns Buddenbrooks.

2. Hva er det siste du så på TV? Paradise Hotel. Uintelligente mennesker som prøver å tenke taktikk. Med hjernecellene druknet i sprit. Priceless.

3. Bortsett fra datamaskinen, hva hører du nå? Ekkoet fra min egen rungende latter etter å ha forestilt meg at jeg løper maraton. Om et år.

4. Når var du sist ute og hva gjorde du da? I kveld, da jeg var på redaksjonsmøte i tidsskriftet Biblioteket. Vi prøvde blant annet å komme på en norsk bok som er veldig morsom, men kom ikke på noe. Norske forfattere bør ta det til etterretning. Snarest.

5. Hva har du på deg nå? Nothing but my Chanel number five.            (Oversatt til norsk: Joggebukse og ullsokker)

6. Hva var den siste filmen du så? «Departed» på lørdag. Stiller meg uforstående til alle Oscar-statuettene den mottok. Tror det skyldes at filmen hadde så høyt tempo at seerne ikke rakk å innse at de ser akkurat samme plott hver uke i utallige amerikanske politiserier.

7. Skulle du overveie å flytte til utlandet? Jeg kunne nok overveid det, men tviler på at jeg hadde flyttet. Jeg liker meg best i Norge, jeg.

Sist gang det var prisutdeling, gikk mine tre priser til Ellikken, Migrating Coconuts og Fløy en liten blåhval. De fortjener pris denne gangen også, vakre bloggere som de er, men jeg utvider repertoaret mitt med tre bloggere til.

Jeg gir awarden videre til… fanfare… trudelutt…

Boklesebloggen, Fjordlandet og Boktanker. Vel fortjent!