Stikkord: Alltid Alice

Alltid Alice

Lisa Genovas Alltid Alice er en sjeldent sterk og gripende roman om det å få Alzheimer i en alder av femti år, og hvordan det er å leve med en sykdom som gradvis utsletter hukommelse og identitet.

Alice Howland er en vellykket professor i psykolingvistikk ved Harvard universitet. Hun er femti år og lykkelig gift med forskeren John. Sammen har de tre voksne barn. Hun har en hektisk hverdag, men nyter hvert sekund av forskningen, foredragene og forretningsreisene. Eneste skår i gleden er at hennes yngste datter Lydia vil bli skuespiller istedenfor å følge i foreldrenes og søsknenes akademiske fotspor. Og at Alice i det siste har vært usedvanlig glemsk. Alice er sikker på at hun bare er sliten, og at det er overgangsalderen som har satt i gang for fullt. Selv om hun glemmer stadig flere ting hun aldri før har glemt, klarer hun stort sett å berolige seg selv med at ingenting er galt. Inntil hun under en løpetur en dag står midt på Harvard Square, en kilometer unna hjemmet og jobben hun har hatt i flere tiår, og ikke husker veien hjem. Alice oppsøker lege, og får diagnosen tidlig Alzheimers sykdom.

Språk

Både Alice og ektemannen John håndterer diagnosen som ekte vitenskapsfolk: Fornektelse inntil hundre prosent sikker; det kan ikke være, det er usannsynlig, så lenge det ikke finnes hundre prosent sikker diagnostisering, og så videre. I mellomtiden blir Alices hukommelsestap stadig mer omfattende. Hun glemmer ting hun har brukt timer på å forberede, forstår ikke sine egne huskelister, og begynner å blande sammen døtrene Anna og Lydia når hun snakker med dem i telefonen. Enda verre er det å få vite at sykdommen er arvelig og at Alice kan ha gitt det fryktede genet videre til barna sine.

Sykdommens fulle konsekvenser går opp for Alice idet hun leser et skjema hvor hennes pårørende etter hvert skal vurdere funksjonen hennes.

Det verste kom under overskriften “Kommunikasjon”. Tale nesten uforståelig. Forstår ikke hva folk sier. Har sluttet å lese. Skriver ingenting. Har mistet språket. […] Hun så på radene med bøker og tidsskrifter i bokhyllen, stabelen med avsluttede eksamensoppgaver som lå på skrivebordet og skulle rettes, epostene i innboksen, det røde, blinkende beskjedlyset på telefonen. Hun tenkte på bøkene hun alltid hadde ønsket å lese, de som prydet den øverste hyllen på soveværelset, de hun regnet med å få tid til senere. Moby Dick. Hun hadde eksperimenter å utføre, artikler å skrive og forelesninger å holde og delta på. Alt det hun gjorde og elsket, alt det hun var, krevde språk. […] Og hun visste at hun en dag kom til å se på mannen sin, barna sine og kollegene, ansikter hun hadde kjent og vært glad i bestandig, og ikke kjenne dem igjen.

Kommunikasjon og språk er selve essensen i Alices liv og selvforståelse. Ironien i at nettopp hun, som er spesialist i psykolingvistikk og forsker på sammenhengen mellom psykologi og språk, snart skal miste evnen til selv å snakke og forstå, er vanskelig å forsone seg med.

Og Alice har heller ingen planer om å gjøre det. Hun legger en plan for hva hun skal gjøre den dagen hun blir så dårlig at sykdommen overskygger livskvaliteten. I mellomtiden bestemmer hun seg for å nyte hvert øyeblikk fullt ut. Hun har ingen tid å miste.

Livets gleder

Det som gjør boken så utrolig sterk, er at det for Alice og leseren skal vise seg å være vanskeligere å måle livskvalitet enn man skulle tro på forhånd. Alice setter seg mål for hva hun skal oppleve. Hun vet at hun aldri vil få oppleve at barnebarna vokser til og blir store. Men hun skal holde sitt første barnebarn i armene, kjenne lukten av spedbarn og vite at det er hennes barnebarn. Og hun skal spise is. Ekte is, med fløte. Hun kommer til å glemme hvordan man spiser is uten å søle, men inntil det skjer skal hun spise mye is og nyte det.

Arbeid, status, reising, selvstendighet, intelligens – alt det Alice på forhånd tror at hun ikke kan leve uten, får sine motpoler i gleden som ligger i å spise is i solen og holde et barnebarn i armene. Hvis man mister en sans, forsterkes de andre. Er man blind, utvikler man ekstra god hørsel. Er man døv, blir man ekstra god på å lese menneskers mimikk og kroppsspråk. Er man dement, ja, da finnes det også måter å kompensere på. Boken viser på en troverdig og gripende måte at man ikke slutter å være menneske selv om man blir dement. Bokens gjennomgående spørsmål er: Hva er det egentlig som gjør at livet er verdt å leve? Hvor mye av det som gir livet mening kan fjernes før livet blir meningsløst? Hva er egentlig livskvalitet?

Alice mister gradvis de egenskapene og evnene hun har vært så stolt over, men ikke alle forandringer er av det negative slaget. Alice har lenge hatt et vanskelig forhold til sin yngste datter Lydia fordi hun ikke vil utdanne seg. Alice og Lydia klarer ikke å slutte å krangle og har et anspent forhold. Men så blir Alice dement, og forholdet mellom dem utvikler seg i en helt annen retning.

Harvard-professoren Alice er sjeldent begavet og lynende intelligent. Men den demente Alice er faktisk mye klokere.

Perspektiv

I tillegg til at boken er tematisk interessant, er det en del fortellertekniske grep som bidrar til å gjøre boken spennende – og veldig lettlest. Boken bruker blant annet flere grep fra krimsjangeren, som her, på aller første side:

Allerede den gang, over et år tidligere, var det nevroner i hodet hennes, ikke langt fra ørene, som ble kvalt og drept, for stille til at hun kunne høre dem. Enkelte vil hevde at det hele skjedde så snikende at nevronene selv igangsatte et forløp som ville føre til deres egen tilintetgjørelse. Om det nå var molekylært drap eller cellulært selvmord, var de ute av stand til å varsle henne om hva som foregikk før de døde.

Romanen er like fortettet som en krimroman, og det gjør den vanskelig å legge fra seg. Genova sløser heller ikke med sidene. Istedenfor først å skildre Alices liv og relasjoner uberørt av sykdommen, for deretter å blande dem sammen, får vi fra første side innblikk i Alices liv gjennom sykdommen. Det er et effektivt grep å la sykdommen stå i sentrum, og det fungerer veldig godt.

I tillegg er romanens perspektiv uhyre interessant. Romanen fortelles i tredje person, men vi ser alt fra Alices synsvinkel. Innenfor hennes synsvinkel varierer det likevel: Noen ganger vet vi at Alice gjør feil uten at hun forstår det selv. Andre ganger aner vi like lite som henne, og følger henne i forvirringen og forsøkene på å forstå. Man kan kanskje si at bokens perspektiv langt på vei imiterer sykdommen den skildrer, og det tilfører et ekstra lag til romanen.

Lisa Genova har en Ph.D. i nevrologi fra Harvard, og jeg er imponert over hvor godt hun klarer å bruke fagkunnskap til å skrive viktig litteratur. Alltid Alice er en roman jeg vil anbefale på det sterkeste. Det er en sjeldent god bok som man lærer mye av å lese. Jeg skal definitivt få med meg Lisa Genovas neste roman Left Neglected, som handler om en ung mor som får hjerneskade. I mellomtiden bør du lese Alltid Alice.

Ukens lesning, Undset og Harry Potter

I uken som gikk leste jeg den mest fengende boken jeg har lest på flere år, nemlig Alltid Alice av Lisa Genova. Stikk i strid med hva jeg lovet meg selv, ble jeg liggende våken til langt på natt for å lese den ferdig, noe jeg ikke har gjort siden Hodejegerne av Jo Nesbø holdt meg våken for et år siden. Den var helt fantastisk fra begynnelse til slutt, og er en roman jeg unner flere lesere å oppdage. Forhåpentligvis kommer du til å skjønne hvorfor når du leser den.

Jeg fikk endelig fullført novellen “Herre og dreng” av Leo Tolstoj, og er mildt sagt forundret over at jeg leste ut en hel roman på kortere tid enn jeg brukte på den novellen. Hva kan jeg si? Hvis du bråkjekt har tenkt deg ut på tur i fjellheimen i nærmeste fremtid, kan novellen bidra til å minne deg på hvorfor det er fornuftig å kunne sine fjellvettregler. Skildringen av to menn og en hest i en snøstorm var intet mindre enn angstfremkallende. Men det var utmerket litteratur.

Etter Ellikkens glimrende innlegg om Sigrid Undset i romjulen ble jeg inspirert til å lese mer av damen som ga meg en av mine virkelig store leseropplevelser med Kristin Lavransdatter. Jeg fikk Fru Marta Oulie, Den lykkelige alder og Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis i samlet utgave som hovedbok i Bokklubben for noen år siden, og startet friskt på den etter Alltid Alice. Nå angrer jeg litt på at jeg ikke valgte mer lettbeint underholdning etter en så opprørende bok, for Sigrid Undset er en forfatter som krever tilstedeværelse og konsentrasjon. Men det er virkelig god litteratur. Siden Den lykkelige alder er en novellesamling bestående av fire noveller, tar jeg en liten pause fra novellene i Karavane for å konsentrere meg om dem.

Etter mange års motstandskraft har immunforsvaret mitt endelig bukket under for Harry Potter-feberen, og forrige uke kjøpte jeg første bok, Harry Potter og de vises stein. Jeg har aldri hatt noen motforestillinger mot bøkene tidligere; jeg er bare veldig, veldig treig til å kaste meg over litterære snakkiser. Inntil jeg plutselig, helt uten videre, får blod på tann. Det er forresten en av grunnene til at du finner så få omtaler av ny, norsk litteratur på bloggen min. Jeg venter som en gjedde i sivet på at tidens gang skal luke ut de bøkene det er verdt å lese fra de som blir fort glemt. Sånn blir det når man leser i snegletempo.

Harry Potter trenger neppe noen videre introduksjon, men får det likevel siden baksideteksten er så herlig:

Harry Potter har aldri vært en fremragende rumpeldunk-spiller på sopelime høyt over bakken. Han kan ikke trylle, har aldri hjulpet til med å klekke ut en drage, og har aldri hatt på seg en usynlighetskappe. Alt han kjenner til, er et trist liv hos teite onkel Wiktor og tante Petunia, og den ondskapsfulle fetteren Dudleif som har to rom – et ekstra til alle lekene sine. Harry bor i et kott under trappa og har ikke feiret bursdagen sin på 11 år. Men alt dette endrer seg når ei ugle leverer et mystisk brev med innbydelse til et utrolig sted som Harry – og alle som leser om ham – aldri vil glemme. For her får han venner og lever et magisk liv, men et skjebnesvangert møte venter på ham. Kan gutten med siksakarret i pannen leve opp til forventningene alle har til ham…?

Dette minner meg om Roald Dahls herlig absurde verden, selv om jeg går ut fra at Harry Potter-bøkene har sitt helt egne særpreg. Jeg har allerede store forventninger til boken og trenger strengt tatt ikke flere oppfordringer til å lese, men alle dere Potter-fans kan gjerne slå dere løs: Hva er fantastisk med Harry Potter, og denne boken spesielt?

Ukens lesning og klassikere fra Norilana

Nå begynner det å ta seg litt mer opp med lesingen, og jeg har hatt flaks med de to siste bøkene jeg har begynt på. Jeg leste Louis de Bernières Partisanens datter i forrige uke, og det var en morsom, rørende og annerledes bok som jeg likte kjempegodt. Innlegg om den kommer i løpet av uken. Deretter begynte jeg på Lisa Genovas Alltid Alice, nysgjerrig etter å ha lest så mange lovord og hederlige omtaler av den. Jeg har bare lest ca hundre sider av den foreløpig, men vil allerede si: Fy fader, for en bok!! Hvis du har den, les den. Hvis du ikke har den, skaff den og les den. MED EN GANG!!

Novelleutfordringen går det saktere med for tiden, men det skyldes at jeg holder på med en novelle av Leo Tolstoj, “Herre og dreng”, som er lang som et ondt år. Selv om jeg har lest tretten sider av den, føler jeg at jeg ikke helt er kommet inn i handlingen ennå. Man kan si hva man vil om Tolstoj, men han var ikke særlig glad i å fatte seg i korthet. Likevel er den ikke kjedelig; den kan bare ikke konkurrere med Alltid Alice.

Forrige ukes nyanskaffelse er jeg ekstra godt fornøyd med, nemlig Elizabeth Gaskells The Moorland Cottage. Mrs. Gaskell, som hun ble kalt i gamle dager, skrev samtidig med søstrene Brontë (ca 1850) og det er hennes romaner BBC-serien “Cranford” er basert på. Jeg leste romanen Cranford i fjor, og den var like herlig som tv-serien. Det eneste som er litt forvirrende, er at tv-serien består at en salig blanding innslag fra Gaskells bøker. The Moorland Cottage ser for eksempel ikke ut til å være lagt til Cranford, men hovedpersonene figurerte i “Return to Cranford” som gikk på NRK i julen. Søsknene Maggie og Edward Browne er svært forskjellige og lever sammen med sin mor, en sørgende enke. Hun foretrekker sønnen fremfor datteren uansett hvor snill og pliktoppfyllende Maggie er, mens Edward er en egoistisk slyngel og skurk. Hvis handlingen i boken noenlunde tilsvarer den i serien, vil dette bli en fornøyelse å lese.

Grunnen til at jeg er ekstra godt fornøyd med kjøpet, er at boken er utgitt av Norilana Books, min yndlingsutgiver av klassikere. Bøkene er pent og solid innbundet, og latterlig billige. Denne kostet bare 134 kr, selv om den måtte bestilles fra utlandet. Jeg bestilte boken gjennom Bokklubbene, og da slapp jeg dessuten å betale frakt fra utlandet eller styre med kredittkort. Uimotståelig enkelt og greit, og svært belastende for bokhyllene mine på sikt.

Hva leser så du denne uken?

Tidsskriftet Biblioteket, Hamsun og nytt i bokhyllen

Forrige uke var en enda en laber leseuke, men denne gangen var det faktisk ikke Knut Hamsuns feil. Jeg mottok nemlig nytt nummer av Tidsskriftet Biblioteket fra trykkeriet, og det tar tid når man skal distribuere til 200 abonnenter fra kjøkkenbenken. Men nummeret ble kjempefint, og presentasjon av innholdet blir lagt ut i løpet av uken.

Jeg holder fortsatt på med Hamsuns Rosa og liker den sånn passe. Forhåpentligvis blir det bedre tid til å lese denne uken, for det er ikke lange boken. Men jeg er fortsatt à jour med novelleutfordringen, og forrige uke leste jeg «En enkel sjel» av Gustave Flaubert fra Karavane. Den likte jeg utrolig godt, og jeg ble nok en gang overbevist om at det er bra å utvide novellehorisonten min.

Nytt i bokhyllen denne uken er Alltid Alice av Lisa Genova, hovedbok i Bokklubben. Denne boken har jeg hatt lyst på helt siden jeg leste et kjempefint blogginnlegg om den i fjor. Jeg har dessverre ikke klart å finne innlegget igjen, men andre som har skrevet fint om boken er blant andre Solgunn sitt, Ord om annet og Stinema.

Fra omslaget:

Alice Howland er femti år og jobber som professor ved Harvard universitet. Hun er en anerkjent forsker og foredragsholder, er lykkelig gift, og har tre vellykkede voksne barn. Men Alice har begynt å glemme ting på en foruroligende måte. Ord blir borte for henne, hun glemmer stadig avtaler og skjønner ikke sine egne huskelapper. Først avfeier hun det hele med overgangsalder og stress på jobben. Så får hun stilt diagnosen: tidlig Alzheimer sykdom.

Alltid Alice er en gripende, vakker og jordnær roman om hvordan det er å leve med Alzheimer – om hvordan det er å sakte, men uunngåelig miste minnene om alt og alle man har vært glad i. Historien om Alice er usentimental, rørende og opprørende lesning, og en sterk fortelling om det å aldri ville gi opp.

Ellers har jeg laget en liste over de uleste bøkene jeg har i bokhyllen her. Det er ca 300, and counting, og jeg ble litt imponert da oversikten var ferdig. Mye å lese er det, men mange av bøkene er klassikere eller slike bøker som en litteraturviter med respekt for seg selv bør ha tilgjengelig i bokhyllen. Hvis en eller flere av bøkene er din favoritt, legg gjerne igjen en kommentar eller en lenke til et blogginnlegg hvor boken er omtalt!