Stikkord: P. D. James

Malteserfalken – klassisk hardkokt krim

The Maltese FalconTemaet for lesesirkelen 1001 bøker i mars er inspirert av påsken – årets krimhøytid. Vi leser en valgfri 1001-bok som virker skummel eller spennende, et tema som kan tolkes i ortodoks retning Agatha Christie, Stephen King og Edgar Allan Poe, eller liberal retning [fyll inn det som passer].

Selv har jeg lest krimklassikeren Malteserfalken av Dashiell Hammett. Mange har sikkert sett filmen fra 1941 med Humphrey Bogart i hovedrollen som privatdetektiven Sam Spade. Bogart spilte også Philip Marlowe, Raymond Chandlers hardkokte privatdetektiv, og etter å ha lest Malteserfalken er det ingen tvil om at jeg foretrekker Chandlers bidrag til noir-krimmen.

Sam Spade oppstår tilsynelatende som menneske i første kapittel av boken. Han har ingen fortid, ingen fritid, ingen fremtidsplaner og en diffus personlighet. Siden det aldri kom flere bøker om Sam Spade, kan Hammett ha oppdaget at Spades utviklingspotensial var i magreste laget. Men krimscenariet er klassisk nok. Historien begynner og slutter med at Sam Spade sitter på kontoret sitt i San Fransisco, med hatten og sigarettene innen rekkevidde. Inn kommer en blendende vakker kvinne i nød, og i begynnelsen av andre kapittel er første mann funnet død i ei grøft.

Som tittelen avslører, er en malteserfalk sentral for handlingen. Det er ingen levende falk, men en gullfigur fra 1500-tallet som er verdt mange nok penger til at revolveren sitter løst i hånden på griske kjeltringer. Deretter følger den sedvanlige rekken løgner, feller, drap, anklager, mistanker, konfrontasjoner, slåsskamper og klining som hører med til historien. Plottet er standard krim, og det eneste som skiller seg litt ut fra den vanlige sjangeroppskriften er at oppklaringsscenen breier seg ut over hele seksti sider – ca en fjerdedel av boken. Det funker ikke helt. Ikke noe av det.

Jeg er litt overrasket over at en såpass anonym og intetsigende bok kan ha fått status som krimklassiker. For å finne en forklaring, leste jeg litt i det som burde være en bibel for alle som liker klassisk krim – P.D. James’ Talking about Detective FictionI et eget kapittel viet de amerikanske krim noir-forfatterne, forklarer hun Hammetts prestasjon sånn:

«In a writing career of little more than a decade he raised a commonly despised genre into writing which had a valid claim to be taken seriously as literature. He showed crime writers that what is important goes beyond an ingenious plot, mystery and suspense. More important are the novelist’s individual voice, the reality of the world he creates and the strength and originality of the writing.»

Problemet mitt med Malteserfalken er imidlertid at den verken har en særegen stemme eller et spesielt troverdig/engasjerende univers, og at Hammett skriver direkte uoriginalt. Beskrivelsene er nøytrale, karakterene mangler en interessant personlighet og Hammetts stemme er det jeg vil kalle anonym. Boken er ikke dårlig, men den er litt kjedelig. Med forbehold om at jeg leste romanen i en noe ynkelig norsk oversettelse (Olav Angell 1979), og at alle de spektakulære kvalitetene kan være lost in translation. Men jeg tviler, siden samme oversetter står bak Raymond Chandlers Den lange søvnen, en bok jeg likte veldig godt.

Merkelig nok er det som utmerker seg hos Chandler, det som James hevder at Hammett er god på. Språket, stilen, den spesielle stemmen til Marlowe/Chandler og et univers fra gamle dagers Los Angeles som bare har vokst seg sterkere og fagrere i hodet mitt fem år etter at jeg leste boken. Marlowes desillusjonerte ironi fortrenger dessuten behovet mitt for intrikate plott og mye action. Malteserfalken hadde trengt i hvert fall én av dem. Sam Spade er rappkjeftet, han også, men han sier ikke ting som «Folk som bruker penger på brukt smusslitteratur er like nervøse som enkefruer som ikke finner veien til toalettet».

Om P.D. James ikke forklarer hvorfor Malteserfalken regnes som en Big Deal i krimtradisjonen, forklarer hun på sitt vis hvorfor Chandler skriver så mye mer særpreget enn Hammett. Han var sannsynligvis mer opptatt av det. Begge skrev de krim for magasiner som ikke ville ha unødvendige skildringer, med begrunnelsen at leserne mislikte alt som kunne forsinke spenningen. Men i motsetning til Hammett (i hvert fall i Malteserfalken), bestemte Chandler seg for at leserne tok feil, de visste det bare ikke selv.

«I set out to prove them wrong. My theory was that the readers just thought they cared about nothing but the action; that really, although they didn’t know it, the thing they cared about, and that I cared about, was the creation of emotion through dialogue and description.»

Så var det bevist igjen. Språk er viktig, også i krimromaner.

Min foreløpige dom over Dashiell Hammett (der kommer nok flere sjanser), er at han ikke står seg verken mot moderne konkurrenter eller andre klassiske krimforfattere som Chandler, Agatha Christie og Sir Arthur Conan Doyle. Men for de som har like sære krimhistoriske interesser som meg, er det ingen grunn til å unngå Malteserfalken. Plottet er helt ok, selv om den store spenningen uteblir. Og det gjør den, selv når det egentlig burde være spennende. Etter å ha lest ferdig et kapittel hvor Sam Spade svimer av etter å ha blitt bedøvd på hotellrommet til en suspekt kar, lukket jeg boken og sovnet som en stein.

Til sammenlikning ble jeg liggende våken i natt etter å ha lest de første femti sidene av Agatha Christies Og dermed var det ingen, og våknet med tilløp til panikk over at Christie-reserven min har krympet til kun ti uleste bøker! I påsken, av alle ting. (Jeg har bestilt to til.) Så hvis valget står mellom Malteserfalken og Og dermed var det ingen, vet du hva du bør gjøre.

Innleggene mine om andre 1001-bøker som passer til månedens tema finner du her:

Lesesirkeldeltakere kan lenke til innlegg eller si hvilke bøker dere har lest i kommentarfeltet under. Temaet for april er å lese en 1001-bok skrevet av en kvinnelig forfatter du aldri har lest noe av eller vet lite om. Jeg skal lese Prinsessen av Clèves av Madame de la Fayette, en fransk 1600-tallsroman som muligens vil få Malteserfalken til å fremstå i hukommelsen som en actionfylt pageturner.

Ha en fin påske!

Radarparet Poirot og Hastings

Av de ca førti bøkene Agatha Christie skrev om Hercule Poirot er Snikende død nummer sju i rekken. Det skulle man ikke tro, for allerede her har han trukket seg tilbake fra sin glitrende karriere som mesterdekektiv. Han hviler fornøyd på sine laurbær på solferie i Cornwall, hvor han kjæler med barten sin og småkrangler med sin trofaste Hastings.

«Hva kan det vel tenkes for en mer storslagen gestus enn å stige ned fra sin pidestall mens en står på høyden av sin berømmelse? Man sier om meg: ‘Der går Hercule Poirot! Den store – den uforlignelige! Han har aldri hatt noen likemann og kommer ikke til å få det heller!’ Eh bien! Jeg er tilfreds. Jeg forlanger intet mer. Jeg er en beskjeden mann.»

Men den beskjedne Poirot må sette pensjonen på vent når den unge damen Nick Buckley blir forsøkt snikmyrdet foran øynene hans. Hun har opplevd tre ulykker på kort tid, uhell som kan være drapsforsøk. Poirot kan kanskje takke nei til offisielle politimyndigheter og en forespørsel fra selveste innenriksministeren, men han kan ikke unnlate å redde livet til en vakker jomfru i nød. Denne gangen har han intet mord å ta utgangspunkt i, og må forsøke å komme den vågale morderen i forkjøpet. Han er overbevist om at det er noen i Miss Buckleys nærmeste omgangskrets som står bak – det er da ikke et lukket rom-mysterium uten grunn – men klarer ikke å finne noe motiv. Nick Buckley har ingen formue, og eier bare et falleferdig hus med gjeld til oppunder takmønet. Hun har heller ingen fiender. Uten et lik og uten noe motiv, famler Poirot i blinde. Men så, selvfølgelig, skjer det et mord.

«Hva nytter det å være Hercule Poirot og ha grå celler av en finere kvalitet enn andre menneskers hvis man ikke greier det som vanlige mennesker står maktesløse overfor?»

Snikende død er ikke blant Christies beste mysterier, selv om det er snedig nok. Så snedig, faktisk, at jeg ikke klarte å gjette hvem morderen var til tross for at jeg så filmen for et par år siden. Men om plottet er en tanke mindre innviklet enn Christies beste, tar hun det igjen med humor. Snikende død er nok den morsomste Poirot-boken jeg har lest. Hastings forteller historien i jeg-form, og det pleier å være en suksess. Hastings er dum som et brød, og har altfor edle og romantiske tanker om mennesker til å skjønne seg på mord og forbrytelser. Han blir like rystet hver gang noen gjør noe galt, enten det er å klubbe noen i skallen med en stein eller å rote rundt i dameundertøy på jakt etter spor. Når noen skrur på sjarmen i nærheten av Hastings, blir de automatisk hevet over enhver mistanke. Det samme blir vakre kvinner. Med sin kvikke hjerne og usedvanlig gode selvtillit, kan ikke Poirot unngå å erte Hastings ustanselig for hans «sløve åndsevner» og «middelmådige sjeleliv» (for ikke å snakke om hans sideskill og begredelige bart). Hastings tar på sin side hevn ved å henge ut Poirots innbilskhet og pertentlige jåleri overfor leseren. Det er bare i litteraturen at motsetninger av denne typen kan bli perlevenner.

«De er da et fenomen lell, ikke sant, kaptein Hastings? Det har han vært i alle år. Ikke noen større forandring å spore… litt glisnere på toppen, men ansiktsvegetasjonen er mer blomstrende enn noensinne.»

«Comment?»

«Han lykkønsker deg med barten,» sa jeg beroligende.

«Ja, den er frodig,» sa Poirot og strøk seg selvtilfreds over den.

Da jeg leste P.D. James’ Talking about Detective Fiction for noen uker siden, fant jeg noen utrolig fine beskrivelser av Agatha Christies bøker. James påpeker – som mange kritikere har gjort før henne – at Christie skriver verken elegant eller originalt, og at det ikke finnes noen stor psykologisk dybde i karakterene hennes. De er gjenkjennelige som typer, enkelt og greit. Men det hun er god på, er nettopp det å lure leseren hver eneste gang:

«Above all she is a literary conjuror who places her pasteboard characters face downwards and shuffles them with practised cunning. Game after game we are confident that this time we will turn up the card with the face of the true murderer, and time after time her cunning defeats us. And with a Christie mystery no suspect can safely be eliminated, even the narrator of the story.»

Det er usannsynlig, ekstraordinært innviklet og skapt for å bedra leseren. Eller rettere sagt: Christie legger ut spor slik at leseren bedrar seg selv. Og det er det som er så morsomt. Med Agatha Christie får man brynet seg på et skikkelig mentalt puslespill, og testet ut sin egen observasjonsevne og evne til logisk tenkning. Mordet er der bare som enn unnskyldning for å bedrive iherdig tankearbeid, og har ingen funksjon i seg selv. Det er krimbøker hvor kriminaliteten egentlig er en bagatell.

«The moral basis of the books is unambiguous and simple, epitomised by Poirot’s declaration: ‘ I have a bourgeois attitude to murder: I disapprove of it.’ But even the horror of murder is sanitised; the necessary violence is perfunctorily described, there is no grief, no loss, an absence of outrage. We feel that at the end of the book the victim will get up, wipe off the artificial blood and be restored to life. The last thing we get from a Christie novel is the disturbing presence of evil. […] The vicar may find a body on his study floor but it is unlikely to interfere with the preparation of the Sunday sermon.»

Bedre kan det ikke sies, av en krimdronning om en annen. Eh bien.

P.D. James om detektivromanen

Jeg kommer ikke på noen nålevende krimforfatter som nyter så stor respekt som P.D. James. I skrivende stund er hun 92 år gammel, men ga imponerende nok ut sin hittil siste krimroman, Death Comes to Pemberley, så sent som i fjor høst. Jeg har i tillegg lest An Unsuitable Job for a WomanA Mind to Murder og The Black Tower. Og nå også Talking about Detective Fiction (2009), hvor James skriver om den klassiske detektivromanens utvikling.

James har avgrenset seg til å skrive om den britiske detektivromanen slik vi kjenner den fra Sir Arthur Conan Doyle, Agatha Christie, Dorothy L. Sayers m.fl., men hun tar også en avstikker til USA og blant andre Raymond Chandler og Dashiell Hammett. Stor plass vies den såkalte «Golden Age» på 1930-tallet, da detektivromanen var umåtelig populær og geskjeften virkelig blomstret. Men James gjør seg også tanker om hvordan en god detektivroman bør være, og hvorfor det er en sjanger folk enten liker eller ikke. Hun presiserer at hun ikke skriver om Sherlock Holmes og Miss Marple som en kritiker, men som en beundrer av sjangeren og sine forgjengere. James skriver heller ingen avhandling om temaene, noe som gjør boken både lærerik og underholdende. Og lettlest. Overraskende lettlest til James å være.

Det var mye jeg likte med James gjennomgang av klassisk krim, men best av alt likte jeg stilen hennes. Jeg syntes den var enda bedre enn hennes skjønnlitterære stil. James skriver respektfullt, klokt, reflektert og underfundig om forfatterskapene hun tar for seg, og kunnskapen hennes formelig siver ut av sidene, uanstrengt og lærd. James er rett og slett så gjennomført sofistikert og dannet som kun et medlem av det britiske aristokratiet kan være. Ja, for den offisielle tittelen hennes er Baroness James of Holland Park. Baronesse James sitter for øvrig også i the House of Lords i det britiske parlamentet som «life peer» for de konservative, i tillegg til å skrive mordmysterier. Hvor kul er det mulig å være?

«To say that one cannot produce a good novel within the discipline of a formal structure is as foolish as to say that no sonnet can be great poetry since a sonnet is restricted to fourteen lines – an octave and a sestet – and a strict rhyming sequence. And detective stories are not the only novels which conform to a recognised convention and structure. All Jane Austen’s novels have a common storyline: an attractive and virtuous young woman surmounts difficulties to achieve marriage to the man of her choice.»

Det er helt spesielt å lese argumenter i krimsjangerens favør som er basert på sonnetter og Jane Austen. Kriminallitteraturen har alltid vært og blir fortsatt definert som annenrangs skjønnlitteratur, og som vesentlig annerledes og mindreverdig enn andre romaner. At James bruker det ypperste innen diktekunsten og litteraturen for å bevise sitt poeng, kan jeg bare bøye meg i støvet for. Om hun ikke overbeviser alle, lykkes hun i det minste med å gi krimskeptikere en vrien utfordring når det kommer til å forklare hvorfor krim er dårlig litteratur per definisjon. Ikke at det er umulig, men du bør ha en temmelig bred (kriminal)litterær kompetanse for å motbevise hennes «octave and a sestet»-teori og unngå kategorien «foolish». Nevnte jeg hvor kul hun er?

Samtidig går utfordringen vel så mye i krimforfatterens retning, som verken kan eller skal slippe unna med dårlig språk og lite troverdige karakterer og plott bare fordi de skriver krim. Hvis krimbøker skal vurderes som annen skjønnlitteratur, må forfatterne også strekke seg etter de samme kvalitetskriteriene. Hva disse kriteriene går ut på, har James mye å si om både i historisk og moderne sammenheng. Det pussigste må være det redaktør Ronald Knox definerte i 1929: «No Chinamen must figure in the story.» Rule Britiannia. Selv ikke krimromanene unnslapp britisk kolonialisme i «the Golden Age».

Og da er vi inne på det som kanskje er mest spennende med boken, nemlig James’ evne til å kontekstualisere kriminallitteratur som tilsynelatende foregår i sitt eget univers, uten noen tilknytning til leserens virkelighet. For en moderne leser vil romanene til Agatha Christie og Raymond Chandler kunne virke enten herlig eller irriterende verdensfjerne. Men begge forfatterne speiler samfunnene og tiden de skrev i, selv om dette er mer tydelig hos Chandler. Mens den britiske krimlitteraturen stort sett gjenopprettet ro og orden på den idylliske engelske landsbygda for å gi leseren følelsen av at det fantes godhet og rettferdighet i en ellers problematisk verden, gjorde den hardkokte amerikanske krimhelten et fåfengt forsøk på å bekjempe sitt samfunns problemer med korrupsjon og lovløse tilstander.

Når James går tilbake til Storbritannia i Christies gullalder og minnes hvordan folk levde og tenkte på den tiden, blir hennes litterære univers imidlertid mer forståelig. Verdenskrigene, moderniseringen og kolonialiseringens etterdønninger; den britiske leseren lengtet seg inn i et St. Mary Mead hvor alt forblir som det alltid har vært. Denne konteksten handler spesielt om kvinners vilkår, og hvor hårreisende skjev fordelingen mellom kjønnene var etter at hele tre millioner «overflødige» kvinner satt igjen etter første verdenskrig, med få muligheter for både arbeid og ekteskap. Noe som gjør den fenomenale suksessen til kvinnelige forfattere som Agatha Christie, Dorothy L. Sayers, Josephine Tey og Ngaio Marsh ekstra spesiell. James forklarer også hvordan deres litteratur viser frem kvinners vilkår selv om det ikke er det de forsøker å gjøre. De plasserte simpelthen handlingen i verden de så rundt seg. Det er først i ettertid at man kan analysere samfunnet de levde i gjennom bøkene deres, som ifølge James er et bedre materiale enn de fleste populære sosialhistorier kan tilby.

Men det er som sagt slike ting som ettertiden ser, for der og da var kriminalromanens primære oppgave den samme som i dag: Å underholde leseren. Det er også noe av grunnen, ifølge James, til at språklige kvaliteter og psykologisk dybde ofte måtte vike til fordel for plottet. Leserne forventet et skikkelig saftig plott, og sannsynlighetsprinsippet måtte virkelig ikke komme i veien for sensasjonslysten og gleden over en snedig og intrikat gåte.

«Readers of the 1930s expected that the puzzle would be both dominant and ingenious, and that the murderer in his villainy would exhibit almost superhuman cunning and skill. It was not sufficient that the victim should be murdered; he must be ingeniously, bizarrely and horribly murdered. Those were not the days of the swift bash to the skull followed by sixty thousand words of psychological insight.»

Det tilfører James sine refleksjoner en ekstra dimensjon når man tenker på at hun ble født samme år som Agatha Christie debuterte med Styles-mysteriet i 1920. James husker «the Golden Age», og hvordan det var å lese mange av bøkene for første gang. Jeg er virkelig glad for at hun bestemte seg for å skrive om det. Og enda gladere for at jeg leste.

Talking about Detective Fiction gir en velskrevet og underholdende innføring i de mest betydningsfulle krimforfatterne fra Sir Arthur Conan Doyle og første halvdel av 1900-tallet. Hele fem av forfatterne er for øvrig godt representert på 1001-listen. I tillegg kan man få noen gode tips om krimforfattere man kanskje ikke har hørt om før. Jeg har allerede bestilt The Case of the Gilded Fly (1944) av Edmund Crispin, debuten til en forfatter som ifølge James skal være sjeldent vittig. Det får bli min sommerlektyre.

Tilbake til Pemberley

Jane Austens romaner har inspirert en forbløffende mengde forfattere til å skrive enten fortsettelser av eller andre versjoner av originalverkene hennes (med eller uten zombier). Spesielt karakteren Mr Darcy fra Pride and Prejudice dukker opp i stadig nye sammenhenger, og blir dermed – det må sies – tvunget inn i situasjoner den ekte Mr Darcy nok ville følt seg svært ukomfortabel i. Jeg tipper at Jane Austen selv ville ha ment at slike bøker for det meste er en direkte radbrekking av originalen; at forfatteren på tross av sin hengivenhet for Austen ikke har skjønt poenget med bøkene hennes, og at det er en tvilsom ære å se sine karakterer og plott leve videre i bøker skrevet av forfattere som er forgapt i følsom romantikk og sentimental lidenskap – noe Austen selv ikke var. Til tross for at jeg gjerne skulle ha lest hvordan man kunne tenke seg at det gikk videre med karakterene i en av mine yndlingsklassikere – Pride and Prejudice – har jeg derfor alltid ligget langt unna slike fortsettelser, klok av skade etter å ha lest Alexandra Ripleys hårreisende dårlige fortsettelse av Margaret Mitchells fantastiske Tatt av vinden som tenåring.

Nettopp derfor ble jeg overlykkelig da jeg i fjor høst leste at selveste P. D. James hadde skrevet en fortsettelse av Pride and Prejudice. Det krever en virkelig intelligent, belest og dyktig forfatter for å kunne gjenskape Austens univers på en troverdig og interessant måte, og forfattere av det kaliberet pleier som regel å foretrekke sine egne originale ideer. Men de gjør unntak, heldigvis, og resultatet er Death Comes to Pemberley, hvor Jane Austens kjære Elizabeth og Mr Darcy blir forstyrret i sin ekteskapelige lykke når et mord blir begått i skogene rundt Pemberley.

Det første James gjør i boken er da også å be Jane Austen om unnskyldning for at hun blander Austens favorittkarakter Elizabeth Bennet inn i en mordetterforskning. Dermed viser James også hvor godt hun kjenner Jane Austen og hennes forfatterskap, ved å være i stand til å forestille seg hvordan Austen ville ha reagert: «No doubt she would have replied to my apology by saying that, had she wished to dwell on such odious subjects, she would have written this story herself, and done it better.»

Hun har rett, Austen ville ha gjort det bedre. Men når Austen selv ikke er her for å skrive fortsettelsen om Elizabeth og Mr Darcy, tviler jeg på at noen kunne ha gjort det bedre enn P. D. James. For Death Comes to Pemberley er lagt så tett opp til originalen at jeg stadig tok meg selv i å glemme at det ikke var Austen selv jeg leste, og jeg ble regelrett sjokkert de få gangene James brøt med god gammeldags decorum på sin elegante ferd gjennom Austens verden. Språket er umiskjennelig og gjennomført austensk. Elizabeth Darcy (tidligere Ms Bennet) var for meg ikke mulig å skille fra originalen. Og Mr Darcy – som vi i denne romanen for første gang får stifte bekjentskap med fra sitt eget perspektiv – er akkurat som Mr Darcy skal være. Burde være. Må være. Osv.

Jeg visste ikke at jeg hadde fundert så mye på hva som kunne skje videre med Elizabeth, Darcy og alle de andre fra Pride and Prejudice før jeg leste Death Comes to Pemberley, og jeg plutselig skulle få lese en kvalifisert tilhengers versjon av hva som skjedde etter at de levde lykkelig alle sine dager. Allerede i første avsnitt av bokens prolog skjønner man at man har med nettopp en kvalifisert leser å gjøre:

«It was generally agreed by the female residents of Meryton that Mr and Mrs Bennet of Longbourn had been fortunate in the disposal in marriage of four of their five daughters. Meryton, a small market town in Hertfordshire […] has an assembly room where dances are regularly held but no theatre, and the chief entertainment takes place in private houses where the boredom of dinner parties and whist tables, always with the same company, is relieved by gossip.»

Dette er Pride and Prejudice. Det er Jane Austen. For en begynnelse!

Elizabeth Darcy har rukket å få to sønner siden sist, og er blitt allment godtatt som husfrue på Pemberley – godt hjulpet av sin utmerkede forstand og upåklagelige manerer. Til og med den fryktede Lady Catherine de Bourgh har endret oppfatning om det upassende ved ekteskapet mellom aristokraten Darcy og middelklassejenta Elizabeth, og det sier det meste. Elizabeths eldste søster Jane er like lykkelig gift (selvfølgelig) med sin Mr Bingley, og paret er bosatt i behagelig avstand fra Pemberley. Året er 1803, og Elizabeth planlegger Pemberleys årlige ball da yngstesøsteren Lydia – familiens sorte får – uventet dukker opp på godset og annonserer at hennes ektemann, Mr Wickham, er blitt myrdet. Mr Wickham har ikke vært velkommen på Pemberley etter at han prøvde å forføre Mr Darcys lillesøster Georgiana før Pride and Prejudice-tidsregningen. Nå kommer ubehagelige minner fra fortiden tilbake og truer med å ødelegge harmonien på Pemberley for alltid.

«I have no doubt that all of you on the night before Lady Anne’s ball had better things to do than make your way through the stormy night with the purpose of murdering a complete stranger in the wild woodland.»

Det er duket for mord og mysterier in the good old fashioned way, med gotisk stemning og obduksjon i skinnet fra stearinlys, likskue med distriktets prominente borgere i juryen, og en rettssak basert på den mistenktes karakter og alt som ikke sies. Mye står på spill. Det blir generelt ufred for en familie av høy byrd når folk går hen og lar seg myrde på eiendommen deres. Den muligens uskyldig mistenkte risikerer å henges for et mord han ikke har begått. Årsakene til Mr Darcys og Mr Wickhams dårlige forhold må for all del ikke komme for dagen, for det vil ødelegge ugifte lillesøster Georgianas gode navn og rykte. Sistnevnte vil være spesielt uheldig ettersom hun nå er i gifteklar alder og har to ivrige beilere: Darcys fetter Mr Fitzwilliam og den unge fremadstormende advokaten Mr Alveston. Ja, for det hadde jo selvsagt ikke blitt noen bok i god Austen-tradisjon hvis det ikke var ekteskap under oppseiling, også under times of distress.

Jeg tror ikke man trenger å ha lest Pride and Prejudice for å henge med i denne boken, og man må heller ikke ha lest boken nylig. P. D. James gir leseren samvittighetsfullt all den bakgrunnsinformasjonen man trenger for å forstå hva som foregår, samtidig som hun gir sine egne tolkninger av tidligere begivenheter. Jeg presiserer dette fordi jeg som blodfan av originalen og eksepsjonelt nerdete leser av denne versjonen er mest opptatt av hvordan James forholder seg til Austen. Alle andre hensyn må vike, og heller vurderes av noen som ikke forguder prosjektet per definisjon. For å unngå detaljer i det kjedsommelige, skal jeg prøve å oppsummere kort.

P. D. James holder seg nært og respektfullt til originalen, og dikter videre på livene til både små og store karakterer. Av og til blir det nesten for mye respekt, siden de satiriske sparkene og avsløringene som er så typiske for Austen her er nedtonet eller fraværende. Men det er også da P. D. James gjør det hun er god på, nemlig å skape portretter av karakterer med fokus på psykologisk dybde og subtile relasjoner mellom dem. Noen ganger var jeg litt skeptisk til retningen hun hadde ført et par av Austens karakterer i, men merkelig nok ga dette meg en følelse av å være i dialog med P. D. James mens jeg leste. Du och jag, P. D., du och jag. Vi er ikke enige om alt, men vi er enig om det viktigste.

Death Comes to Pemberley er mye mer detaljrik enn originalen, et annet typisk særtrekk ved James’ bøker som hun definitivt ikke deler med Austen. Men det at denne boken er mer rik på detaljer, tror jeg gjør det lettere for en leser som ikke er så vant med 1800-tallslitteratur å sette seg inn i karakterenes kontekst. Det er en fremmed verden for en moderne norsk leser, men James får den til å tre frem med tydelige konturer og problemstillinger ved å dvele ved scenene. Det er ikke bare en nostalgisk visitt tilbake til Austens verden, men tidlig 1800-tall generelt. En langsommere verden som er både mer brutal og mer inntrykksvar enn den moderne. Krimplottet i seg selv er ikke det viktigste i boken, noe enkelte lesere kanskje vil innvende mot den. Mot det igjen vil jeg innvende at krimplottet ikke alltid er like fremtredende i James’ øvrige krimromaner heller. Touché.

Det som skiller de to sterkest er faktisk – og dette er overraskende – at den notorisk uromantiske P. D. James her gir utløp for romantiske sider jeg ikke mistenkte henne for å ha. Om Austens romaner er mer romantiske i leserens hode enn i svart-hvitt-format, er slutten på Death Comes to Pemberley så inderlig romantisk at den overgår egne forestillinger. Det eneste som forhindrer P. D. James i å avslutte med slow motion og fiolinmusikk, er at det er vanskelig å få til i bokform. Men det er fint, og helt riktig. Skal hun først rippe opp i den lykkelige avslutningen Austen ga oss for snart to hundre år siden, og introdusere mord og konflikter på det harmoniske Pemberley, må hun nesten avslutte det hele ved å kline til med en skikkelig happy ending. P. D. James tar oppgaven på alvor, og gir meg dermed et muligens fåfengt håp om at Elizabeth og Darcy heretter, og i all fremtid, skal få hvile i fred for alskens snodige innblandinger fra ivrige forfatterfans. Men hvordan det hele ender ifølge P. D. James, dét er definitivt verdt å få med seg.

Januarstatistikk

Januar har gått unna i et forrykende tempo, og jeg har gjort mitt beste for å lese like fort. Kalde vintermåneder foran peisen er som skapt for å fordype seg i en bok, og jeg har hatt flere lesestunder enn jeg ellers pleier å ha tålmodighet til. Min årelange plan om å bruke søndagen til å lese er endelig blitt en realitet. Nå når kattene igjen er fulltallige i heimen har jeg dessuten en fin unnskyldning til å tilbringe mye tid i sofaen, for ellers fryser vel de stakkars små pelskledde ihjel? Mesteparten av æren for min nye tålmodighet er det imidlertid visse forfattere som skal ha. De fleste vil være enige med meg i at det er langt bedre å lese velskrevne bøker av intelligente forfattere, enn middelmådige bøker av merkelige forfattere. Dagens visdomsord.

Dette har jeg lest i januar:

  • Tom Wolfes Forfengelighetens fyrverkeri 
  • P. D. James’ Death Comes to Pemberley 
  • Inger Hagerups Videre (påbegynt)
  • Charles Dickens’ Store forventninger (påbegynt)

Jeg byttet ut Shakespeares Macbeth med Hagerups diktsamling, siden lyrikkmålet er viktigere for meg å prioritere i år enn skuespillmålet. Ellers har jeg lest det jeg planla første januar, om enn ikke blitt helt ferdig, selvsagt. Fire bokinnlegg er skrevet, så jeg ligger et bittelite skritt foran skjema. Klapp på skulderen.

Hva synes jeg?

Tom Wolfes roman var det absolutte høydepunktet. Forfengelighetens fyrverkeri var ikke lettlest, men den var så intelligent, velskrevet og morsom at tyngden aldri ble frustrerende. Etterpå har jeg tatt meg i nesten daglig å tenke på en av Wolfes utallige smarte observasjoner og finurlige formuleringer, og jeg mistenker mannen for å ha endret mitt verdensbilde i en ikke ubetydelig grad.  P. D. James’ kriminalroman basert på Jane Austens Pride and Prejudice bød på en lykkelig gjenforening med karakterene i en av mine favorittklassikere. Jeg lot meg imponere over James’ behandling av Austens roman, og ikke minst over at hun faktisk klarer den nesten umulige oppgaven det er å skulle gjenskape Elizabeth Bennet (nå Mrs Darcy) og Mr Darcy, Jane og Mr Bingley, Mr Wickham og Lady Catherine de Bourgh som autentiske Austen-karakterer. En veldig god roman jeg nikoste meg med. Inger Hagerups tredje diktsamling var mye bedre enn den jeg leste rett før jul, men jeg merker at jeg nå har lest meg mett på diktene hennes i denne omgang. Neste måned skal jeg lese en lyriker jeg aldri har lest noe av før.

I alt tolv bokbloggere skrev om Charles Dickens’ Store forventninger i går i forbindelse med lesesirkelen 1001 bøker, den samlede listen over lenker til omtaler finner du her. Det var morsomt med så mange deltakere, og mange interessante og fine innlegg å lese. Isabella vant månedens bokpremie, og Victor Hugos The Hunchback of Notre Dame er på vei i posten. Jeg var forsinket på grunn av sykdom, og har ikke rukket å lese mer enn en fjerdedel av boken ennå. Men boken fenger som bare det, og er en kjempefin start på Dickens-året 2012. Det er en fornøyelse jeg føler for å gjenta med Pickwick-klubben og Bleak House senere i år.

Etter å ha lest James’ og Dickens’ bøker med handling lagt til England på 1800-tallet, har jeg oppdaget hvor mye jeg har nedprioritert slike bøker de siste årene, og hvor mye jeg har savnet det. Før denne måneden hadde jeg faktisk ikke lest noen bøker fra England i gode, gamle dager etter at jeg begynte å blogge i mai 2010. Jeg føler meg ofte mer hjemme i bøker hvor a coach and six er et adelsmerke, og karakterer er very much obliged, gir sine evinnelige compliments, og lar seg ryste av alt inappropriate, enn jeg gjør i moderne romanunivers. Sånn kan det gå når man bruker store deler av studiepoengene på å fordype seg i eldre engelsk litteratur. Mer Dickens har jeg allerede tenkt å lese i år, men det spørs bare om ikke jeg må prøve å finne tid til Jane Austen, Elizabeth Gaskell, Henry Fielding og/eller en Brontë-søster eller to også.

Alt i alt ble januar en fin påminnelse om at jeg i fjor prioriterte relativt nye norske romaner mye mer enn jeg egentlig har interesse av, norsk krim unntatt. I år blir det forhåpentligvis litt mindre norsk, og mye mer litteratur fra det store utland. Engelskspråklige bøker er førstevalget, men jeg leser gjerne flere franske og tyske bøker, og bøker fra mer eksotiske land. Oversatt, selvfølgelig, jeg har fortsatt ingen planer om å lære meg koreansk eller punjabi.

Status lesemål:

Jeg ligger foreløpig dårlig an med målet om å lese 52 bøker på 52 uker, men slik må det bli når to av fire bøker så langt i år har vært mursteiner. Jeg ligger derimot suverent godt an når det gjelder målet om å lese ti bøker kjøpt før 2009, og hente annenhver bok fra 1001-listen. To av fire på begge punkter er en strålende start. Jeg er også i gang med målet om å lese tre Dickens-romaner i år, og har lest den første av tolv lyrikere. Sakprosa, skuespill og noveller er blitt nedprioritert, men jeg kommer sterkere tilbake en annen måned.

Lesesirkel avstemning:

Dere har stemt fram hvilken lesesirkelbok vi skal lese om ett år, og den soleklare vinneren ble Haruki Murakamis Kafka på stranden som fikk hele 70% av stemmene. Nå har jeg lagt ut tre nye kandidater dere kan stemme på i februar, alle tre er skrevet av kvinnelige forfattere på fransk og er relativt nye utgivelser (i 1001-sammenheng riktignok). Dere kan melde dere på Murakami-boken så fort jeg har somlet meg til å oppdatere deltakerlisten øverst i arkfanen. Stem, godtfolk, stem! (Enten dere skal være med å lese eller ikke.)

En bokshopoholikers bekjennelser:

Dette målet må nesten få sin egen overskrift, for vi er utallige bokbloggere som planlegger å skjerpe inn bokkjøppraksisen betraktelig i år. Målet mitt er å kjøpe kun to bøker pr måned, anmeldereksemplarer og gaver ikke medregnet (fordi stikkordet er kjøpt), men jeg hadde bestemt meg for ikke å skaffe meg en eneste bok i januar.

Under over alle under: Jeg klarte det!! Jeg klarte å motstå salg i Bokklubbene, tilbud på John Irving-pocket i bokhandelen, min stadig voksende ønskeliste, og en telefonselger fra Tanums bokklubber som ville lede meg bort fra den smale sti med alskens gratis fristelser. Jeg takket faktisk høflig nei før hun rakk å komme nærmere inn på hva jeg kunne velge mellom. Det kaller jeg selvinnsikt!

Meeeen… Hvor lenge var Adam i paradis? Forrige uke var det slutt på disiplinen. Nå venter jeg på anmeldereksemplarer fra både Schibsted og Samlaget (fortsatt ikke kjøp, men det gjør jo ikke leselisten noe kortere av den grunn), og Bokklubbene fikk endelig has på meg ved hjelp av et gavekort som måtte brukes innen i dag. Man kaster jo ikke penger ut av vinduet, sant? Derfor skriver jeg følgende oversikt over månedens nyanskaffelser med andakt, for det blir nok lenge til den blir så oversiktlig og nett igjen.

  • Candace Bushnells Sex in the City (julegave som måtte byttes)

Det var min litterære januar. Bokarrangementer ble det dårlig med, bortsett fra det nå obligatoriske book crossing-møtet. Men allerede denne uken slår jeg til med hele to litterære arrangementer, og det blir to neste uke også. Mer om det i morgendagens innlegg, der februar skal planlegges.

Hvordan har deres januar vært på bokfronten?