Charlotte Roche – Våtmarksområder

I våre dager er det sjelden at en roman virkelig klarer å skape furore. Vi er blitt så vant til det intime, morbide, voldsomme og sære at vi knapt lar oss sjokkere av noe som helst lenger. Men Charlotte Roches Våtmarksområder kan få selv den mest blaserte leser til å sette kaffen i halsen. Historien om den attenårige Helen som ligger på sykehus etter en mislykket intimbarbering er en sjokkartet leseropplevelse som viser at det fortsatt finnes tabuer i vår hyperseksualiserte og intimfikserte kultur.

Perspektivet i romanen tilhører Helen, og hun forteller skravlete og åpent om alt hun tenker og gjør i sykesengen, og det hun har opplevd før hun havnet der. Mesteparten av det hun forteller er sjokkerende, og både som fortellerinstans og hovedperson gjør hun det komplett umulig å forholde seg distansert og uengasjert til historien. Hun tvinger leseren til å reagere med avsky eller fascinasjon, gjerne begge deler vekselvis eller samtidig, avhengig av hvem leseren er. Det er ingen liten prestasjon. Roche er da også blitt beskyldt for å ha spekulert i det sensasjonelle. Jeg tror ikke det er tilfelle, for sjokkeffektene er mye mer enn bare et virkemiddel.

Men sjokkerende er det. Helen har nemlig en fullstendig mangel på hemninger, og i litteraturens verden skal man lete lenge etter hennes like. Hun forholder seg like skamløst og hverdagslig til kropp, hygiene, seksualitet og rus som andre mennesker gjør til lavkarbo, fotball og mobiltelefoner. I Helens øyne er alt lov, til og med naturlig, enten det er å ligge med hvem som helst, la være å vaske seg, drikke andres oppkast eller spise sårskorper og snørr. Det er dette totale fraværet av hemninger som garanterer leseren en sjokkerende leseropplevelse.

Samtidig reflekterer Helen over det hun gjør, for hun er fullstendig klar over at andre vil betegne oppførselen hennes som uhygienisk, umoralsk og usunn. Nettopp her ligger mye av romanens fascinasjonskraft, for med mindre man er en ekstremt prippen og hysterisk leser er man nødt til å si seg enig med noe av det Helen sier. For eksempel er det på ingen måte hevet over enhver diskusjon at det moderne forholdet til hygiene er verken sunt eller nødvendig. Særlig når hygienehysteriet, som Helen viser, er knyttet til skamfølelse over egen kropp og dens helt naturlige funksjoner. Hvorfor skal man være besatt av tanken på det uhygieniske ved å dele toalettsete med andre? Hvem har dødd av å benytte et offentlig toalett uten å ty til akrobatiske metoder? Hvorfor skal man skamme seg hvis noen ser dine brukte underbukser? Hvorfor skal man alltid være så skinnende ren?

Det som er spennende med teksten, er at den hele tiden utfordrer leserens fordommer og tanker om hvor grensene går. Mens man leser, stiller den kontinuerlig spørsmål som: Er dette greit? Enn dette? Hvorfor ikke? Hvorfor er en ting akseptabelt mens noe annet er avskyelig? Og er det egentlig avskyelig? Eller bare uvant? Eller er det bare du som er prippen? Og hvor kommer prippenheten din fra? Er den naturlig eller konvensjonell? Ligger det noen bevisst tanke bak, eller har du bare akseptert det du har fått beskjed om? Og så videre.

I romanen kommer slike spørsmål spesielt tydelig frem i relasjonen mellom Helen og hennes mor, som danner ytterpunkter på en slags skala om hvordan man forholder seg til egen kropp. Mens Helen mangler hemninger, har Helens mor altfor mange. Hun fremstilles som hysterisk opptatt av hygiene, og skamfull over kroppen generelt, kvinnekroppen spesielt. Leserens oppgave er å orientere seg på denne skalaen. Hvor befinner man seg selv? Er man der man burde være? Teksten prøver ikke å overbevise leseren om at man skal innta Helens ståsted mot den skamfulle og hemmede moren, men snarere å fremprovosere en refleksjon rundt leserens holdninger til egen og andres kropp.

Samtidig er Helens hemningsløse adferd sterkt forankret i indre uro og smerte. Hun er et neglisjert barn hvis største ønske er å se foreldrene sammen igjen. Når hun skravler ufortrødent og selvsikkert i vei om kropp og sex, blir det desto mer åpenbart at det står dårligere til på det emosjonelle planet. Bak den selvironiske holdningen hennes er det fryktelig tomt. Mangelen på respekt for egen kropp er knyttet til mangelen på omsorg og nærhet fra foreldrene. I likhet med andre barn presser hun grenser i håp om å finne svar på hvor grensen går. Men moren har aldri hatt andre grenser å gi enn de som springer ut av hennes egen skamfølelse, og de kan ikke Helen akseptere. Det er lett å forestille seg at Helens holdninger henger sammen med en oppvekst som har vært regelbundet på helt feil måte, og at hun gjør opprør og blir voksen gjennom en livsførsel hvor ingen grenser finnes.

Kanskje nettopp derfor ble jeg sterkt berørt av Helen. Hun har et uklart minne om at moren klippet av henne øyevippene som seksåring fordi moren var misunnelig på henne. Hun har et annet minne hvor hun finner moren og lillebroren på kjøkkengulvet etter at moren har skrudd på gassen for å ta livet av dem. Et minne som har skapt et grunnleggende spørsmål i Helens liv: Hvorfor ville du ta broren min med deg i døden, men ikke meg? Var jeg ikke viktig nok? Helen drømmer fortsatt om at foreldrene skal finne tilbake til hverandre, og hun prøver febrilsk å bringe dem sammen mens hun er på sykehuset. Forsøket vitner om at Helen fortsatt er en liten jente når det gjelder følelser, for slike drømmer forbinder jeg med førpubertale barn, ikke en jente som snart skal flytte hjemmefra. Men Helens umodenhet når det gjelder følelser, og da særlig tilknytningen til foreldrene, tilfører hemningsløsheten hennes en litt sår og alvorlig undertone.

Så langt tilbake som jeg kan huske har jeg virkelig ønsket meg barn. Men i familien vår er det et stadig tilbakevendende mønster. Oldemoren min, bestemoren min, mor og jeg. Alle er vi førstefødte. Alle er vi jenter. Alle har vi svake nerver, er forstyrret og ulykkelige. Nå har jeg brutt kretsløpet. I år ble jeg atten, og jeg har spart lenge for å kunne gjøre det. Dagen etter bursdagen min, så snart jeg kunne dra uten foreldrenes tilltatelse, dro jeg for å sterilisere meg. Siden har ikke mors gjentatte setning virket truende på meg: «Skal vi vedde på at det første barnet du får også blir en jente?»

Hvis romanen er en kontinuerlig utfordring om å utforske og utfordre sine egne grenser, er den også en roman som oppfordrer leseren til å anerkjenne at det skal finnes grenser. Uten grenser blir alt likegyldig og tomt, og man risikerer å miste seg selv slik Helen har gjort. Spørsmålet er hvilke grenser som er gode, og hvilke som bare er hemmende.

Jeg kan tenke meg at tilhengere av Freud vil gå amok over denne boken. Man finner den typiske freudianske versjonen av familien med en distansert far, en nevrotisk mor, en datter som behandles annerledes enn sin bror på grunn av kjønn, og en datter som vil ligge med faren. Helen er en barnekvinne som er erfaren seksuelt, men umoden følelsesmessig. Hun er et ensomt barn som finner trøst og trygghet i sin egen kropp når hun ikke finner trygghet andre steder.

Det er sjelden jeg uttaler meg kategorisk om bøker, for som regel er det en smakssak hvilke bøker man liker eller lar seg berøre av. Men Våtmarksområder er et unntak. Den er ingen behagelig leseropplevelse, men det er en tankevekkende og provoserende bok. Les den!

14 thoughts on “Charlotte Roche – Våtmarksområder”

  1. «Les den!» …tja… Eg veit rett og slett ikkje om eg blir frista. Akkurat denne boka høyrest ut til å vere litt i overkant, for min del.

  2. På grunn av et særdeles overbevisende innlegg er denne herved notert. Av og til må det behagelige vike for spesielle leseropplevelser. Brodeck’s Report (som Bai har skrevet om i dag) var heller ingen behagelig leseropplevelse, men jeg tenker fremdeles på den, over et halvt år etter at jeg leste den.

  3. yay! Interessant at du nevner Helen som barnekvinne
    , tenkte også på henne når jeg leste Darling River – en annen (dolores)variant av grensemangel – også lurer jeg på om ‘skitten’ i Stridsberg er mer akseptabel fordi den er fjernet fra kvinnekjønnet, (for det meste).

    Måtte omtalen gi boka mange lesere!

  4. Jeg bruker boka hele tiden! Den er perfekt til å skape diskusjoner, og det er nesten alltid Våtmarksområder jeg begynner med når jeg snakker om litteratur på vgs. Det som er interssant er at reaksjonene er veldig forskjellig, noen blir kvalm og klarer ikke å lese, mens andre syns at dette er en bok som er seksuelt pirrende. En gutt på 20 år tok denne boka og sammenlignet det med en bok som handlet om selvskading (fordi jeg sa at jeg mente at hovedpersonen skader seg selv), og han skjønte ikke hva jeg mente. I hans hverdag var hennes handlinger helt vanlige!!! Jeg anmelde denne boka da den kom ut – og jeg anbefalte den da til alle som jobber med ungdommer som sliter , det er en anbefaling jeg fremdels står for.

  5. Jeg hadde egentlig bestemt meg for aldri å lese etter å lest den ene negative omtalen etter den andre. Men du klarte å overbevise meg at denne boka burde jeg lese en gang.

  6. Så gøy at flere vil lese boken! Bare vær forberedt på et sjokkartet førsteinntrykk, ellers blir det kanskje vanskelig å lese videre. Men uansett om man legger vekk boken etter få sider er den verdt et forsøk, spesielt hvis man klarer å reflektere over hvorfor man reagerer så voldsomt. Selv likte jeg å bli sjokkert, for det er så sjelden jeg opplever å få skikkelig bakoversveis av en bok. Film og tv ja, bøker nei.

    @Solgunn: Jeg synes det er fantastisk at noen faktisk finner boka seksuelt pirrende, og skulle likt å vite hvorfor. Men det sier mye om den at lesernes reaksjoner er så innmari forskjellige. Det må være en kjempemorsom bok å diskutere i klasseromsammenheng! Bra valg av bok.

  7. Bra omtale, og jeg husker også Ingalil sin omtale (kanskje noen andre også). Som flere andre her er jeg usikker på om det er en bok jeg virkelig vil lese, jeg tenker at om den finner veien hjem via loppis så kanskje, men i utgangspunktet ikke. Samtidig blir man nysgjerrig, spesielt med din omtale og med kommentarene her på innlegget. Vi får se!

    1. Tror det er gode sjanser for å finne boken på loppemarked, for det er helt sikker noen som ble så frastøtt at de vil kvitte seg med den;-) Slik blir det uansett med mange anbefalinger på bokblogger; man rekker ikke å lese alle, og da får heller tilfeldighetene råde.

  8. Husker diskusjonen rundt denne da den kom. Jeg ble veldig nysgjerrig på den da, men har (typisk meg) ikke rukket å lese den ennå. Ser at noen trekker paralleller til Sara Stridsberg, som jeg holder på med nå, så hvis jeg liker «Drømmefakultet», blir dette kanskje neste bok ut? Det var mye spennende i omtalen din🙂

    1. Takk for det:-) Dette er i hvert fall en bok jeg tror en litteraturviter kan finne mye spennende i. Hele diskursen rundt kropp og kjønn tas opp på en spenstig måte, uten at den har det påtrengende politiske preget slike bøker ofte har. Jeg husker også diskusjonen rundt boken, og synes fokuset ble for ensrettet mot det sensasjonelle ved den. Jeg er glad jeg leste den selv og fikk gjort meg opp en egen mening.

      1. Ja, den sensasjonshypen tok litt av; det har vel en lei tendens til å gjøre det når det handler om kvinnekropper som ikke er så pene og pyntelige som de «skal» være:/ Jeg har fått meg etpar overraskelser av sånne bøker som jeg nesten følte at jeg hadde lest på forhånd, også var de kanskje mye bedre (eller bra på helt andre måter) enn jeg hadde forventet. Noen ganger går det jo den andre veien også, men det er i alle tilfeller fint å ha lest og tenkt selv, som du sier🙂

      2. Nettopp. Det rare var at de jeg la merke til som hadde størst behov for å markere avstand til boken, var kvinner. Etter å ha lest boken, tenker jeg at den på mange måter er en kommentar til sin egen resepsjon:-) Jeg håper at du leser boken og blogger om den etterpå. Det hadde vært spennende å lese hva du tenker om den.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s