Stikkord: nynorsk

Bokhøsten hos Samlaget

operasjonsj¿lv-9788252186673.inddBokhøstturneen min er kommet til Samlaget, det eneste forlaget som kan skilte med 100% nynorske utgivelser. Egentlig er det rart at jeg liker Samlaget så godt, jeg som på ungdomsskolen skrev alle nynorskstilene mine på bokmål og fikk mamma til å oversette dem for meg. Men det skyldes nok at Samlaget – i motsetning til norsklæreren min – synes at det er helt ok at man skriver pene ting om bøkene deres på bokmål. Godt er det, ellers måtte jeg ha kamuflert min egen utilstrekkelighet ved å boikotte nynorsk litteratur her på bloggen.

Istedet kan jeg med god samvittighet røpe at min stemme til Bokbloggerprisen 2013 var like 100% nynorsk som Samlagets høstkatalog, og at 50% av poengene mine gikk til Agnes Ravatn. Slutten på fjorårets roman Fugletribunalet fikk meg til å ønske at jeg hadde fulgt bedre med da vi lærte om de klassiske tragediene på litteraturskolen. I stedet måtte jeg google hybris.

Før norske bokbloggere (og Ravatn selv) har rukket å finne ut om Fugletribunalet har vunnet den gjeve tittelen Årets roman i Blogglandia, har Ravatn jammen rukket å skrive enda en bok. I september kommer Operasjon sjølvdisiplin, en tittel som langt på vei forklarer hvordan dette kunne skje. Ifølge forlaget er dette en selvhjelpsbok for deg som ikke kan fordra selvhjelpsbøker. Selv har jeg ingenting imot selvhjelpsbøker, annet enn at de ofte inneholder en banal versjon av ex.phil-pensumet og er skrevet av folk som åpenbart ikke har tatt ex.phil. Men Ravatn refererer lettere henslengt til Platon allerede i forordet til boken, og da begynner vi å snakke. Dessuten er forordet skrevet på bursdagen min. Et tegn fra Gud!

Fra forlagets omtale: Mangel på sjølvdisiplin er eit problem stadig fleire merkar på kropp og sinn. Slik var det òg for forfattar Agnes Ravatn, som i mange år var ein kronisk utsetjande internettslave, med frynsete livsstil og altfor høg kvilepuls. Heilt til ho bestemte seg for å ta eit grep. Resultatet er ein vitskapleg fundert og praktisk guide til korleis du kan gjenvinne viljestyrke og sjølvkontroll. Operasjon sjølvdisiplin er ei gjenkjenneleg og underhaldande bok spekka med råd om korleis du kan bryte dårlege vanar, arbeide konsentrert, få gode rutinar, og meir fritid utan dårleg samvit.

sju dagar i augustJeg hørte Brit Bildøen lese fra Sju dagar i august på lanseringsfesten hennes forrige uke, og er glad hun sluttet å lese da hun gjorde. Gåsehud er greit på en fest, men grining er litt verre.

Forlagets omtale: I løpet av ei veke i august opplever Sofie og Otto ei rekkje små ulykker. Kvar for seg er ikkje desse hendingane så alvorlege, men dei avslører små og store sprekkar både i ekteskapet, på jobben og i samfunnet rundt dei. Er alt i ferd med å falle frå kvarandre? Eller er desse ulykkene påminningar om ein større livskatastrofe? Romanen er lagt fram i tid. Sofie jobbar på Munch-museet i Bjørvika, Otto er leiar for FROM, Foreningen for romfolket. Dei har busett seg på Tøyen i Oslo. Valet av jobb og bustad er del av ein plan for overleving. Det er åtte år sidan terrorangrepet, der Sofie mista dotter si. Ekteparet har halde det gåande fram til denne veka i august. Men kor lenge kan sorgarbeid vere ein felles prosess? Medan regnstormar herjar og konfliktane tårnar seg opp, blir det klart for Sofie og Otto at dei ikkje kan la livet gå vidare som før.

22. juli begynner å gjøre sitt inntog i skjønnlitteraturen, og Bildøen leste blant annet fra en scene der Sofie får en slags hallusinasjon for første gang etter terrorangrepet. Andre pårørende har fortalt henne at de på ulike måter kan oppleve et nærvær av den de har mistet. Når Sofie opplever det samme etter åtte år, er det imidlertid ikke datteren hun ser, men støvlene til en viss mann med politiuniform og våpen. Sterkt.

kaldhol. det skulle vere sol, vi skulle reise til Lo dz. omslJeg har aldri lest en voksenroman av Marit Kaldhol før, men barneboken Farvel, Rune og ungdomsromanen søkeord: ayotzintli gjorde et dypt og uutslettelig inntrykk på meg. Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz ble utgitt i vår, og akkurat nå fatter jeg ikke hva jeg har somlet med som ikke har lest boken allerede.

Marit Kaldhol er en av ytterst få forfattere jeg ikke klarer å snakke om bøkene til uten å få tårer i øynene. Hun skriver så intenst og gripende om sorg og tap, og klarer samtidig å vise hvor uendelig vakkert livet er i all sin skjørhet. Jeg har finlest setninger som treffer like mye hver gang, og jeg er ikke engang i målgruppen, kresen og voksen som jeg er. Årets Kaldhol-roman er imidlertid skrevet for voksne. Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz handler ikke bare om å miste, men om å forsøke å berge den man er glad i før det er for sent. Jeg gleder meg stort.

Forlagets omtale: To søstrer, Jenny og Solrun, veks opp saman med mamma og bestefar Olvar. Dei leikar på stranda og i skogen, byggjer hytte i det store tuntreet. Mamma les eventyret om Raudhette og ulven. Storesøster Solrun skulle alltid passe på Jenny. Ingen skulle gå seg vill. Mamma skulle vere der. Det skulle vere sol. Det som hender skulle ikkje hende. Jenny må vere sterk, ta ansvar, vise omsorg. Men kven skal ha omsorg for Jenny? Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz er ein roman om eit nært og sårt søsterforhold, og om det å vere pårørande.

Aina BassoAina Basso er historiker, og skriver historiske romaner for både ungdom og voksne. Jeg har hatt bøkene hennes på leselisten min helt siden hun i 2011 skrev en artikkel om nedvurderingen av sjangeren historisk roman for mitt nå nedlagte tidsskrift Biblioteket. Artikkelen het «Den feige sjangeren?», der Basso argumenterte overbevisende for at historiske romaner ikke trenger å være bare eventyr og underholdning; de kan også være gode kunstnerisk sett.

Ettertiden har gitt henne rett i form av nominasjoner til både Brageprisen og Nordisk råds litteraturpris for ungdomsromanen Inn i elden (2012), som handler om hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet. De to første bøkene hennes var lagt til 1700-tallet, og relevante stikkord her er incest og en romanijente på tukthus. Uredd omgang med vanskelige temaer, mye research og fokus på litterær kvalitet er det som skal til for å gjøre meg interessert. Årets roman Finne ly er skrevet for voksne, og her har Basso beveget seg fremover til – relativt sett – mer moderne tider.

Forlagets omtale: Finnskogen, 1849. Hanna søkjer teneste hos ein enkemann med to søner. Karfolket på garden har ikkje mykje til overs for dei som er av reisande slekt, og Hanna må halde tett om kven ho er. Den yngste sonen får eit godt auge til henne, men odelsguten står i vegen for hans forsøk på å nærme seg. Fordommar, frykt og sjalusi gjer seg etterkvart gjeldande, og Hanna må ta stilling til kva tryggleiken er verdt om han går på kostnad av hennar eigen fridom. Finne ly er ei forteljing frå romanifolkets nære forhistorie, som også speglar vår tid.

Mette KarlsvikMette Karlsvik er en forfatter jeg vet svært lite om, bortsett fra at hun har fått veldig mye skryt for den imponerende mengden tekster hun har skrevet siden debuten i 2005. En debut hun for øvrig mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Men jeg har Prinsland (2012) stående ulest i hyllen, en roman som er så praktfullt illustrert av Svein Størksen at jeg aldri i verden kommer til å gi den bort selv om jeg leser og finner ut at jeg hater teksten. Høstens Karlsvik-roman heter Den beste hausten er etter monsun. Du kan si hva du vil, men det er ikke hvert år en norsk roman foregår i Himalaya, har en jagerpilot og en tebonde som hovedpersoner, og er skrevet på nynorsk.

Forlagets omtale: Sikkimsdalen i Himalaya. NATO har erstatta det britiske imperiet. Med vid utsikt frå cockpiten reflekterer jagarpiloten Venor over si rolle i storpolitikken. Ikkje langt frå basen bur tebonden Pasi. Hans blikk er retta mot dei nære tinga, mot grønsaker og teplanter. Hans mål er å få dei til å vekse, trivast – og smake godt. Gjennom å skildre alt fra dei høgste, tynnaste luftlaga til dei minste minerala i jorda, utforskar Karlsvik personlege og nasjonale relasjonar. Ho let kvardagen til menneska i Sikkim spele seg ut mot ein global bakgrunn, og viser korleis politiske, økologiske og militære forhold er ein del av dette dagleglivet.

Hele katalogen til Samlaget finner du her.

Samlaget var fjerde forlag ut i bokhøstturneen min. Tidligere har jeg skrevet om noen av høstbøkene fra Flamme, Tiden og Vigmostad og Bjørke. I dag var jeg på denne høstens siste pressekonferanse, og den første som ble avholdt på det anstendige tidspunkt kl 12:00. Det er vel unødvendig å si at jeg fikk et meget godt inntrykk av høstbøkene deres. I ukene fremover skriver jeg om bøkene fra følgende forlag: Kolon, Oktober, Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm. Med mindre jeg rammes for hardt av den for bokelskere velkjente sykdommen selection fatigue.

søkeord: ayotzintli

«I livet finst stunder av skrekk. Ein svart brønn som syg ein til seg. Brått er ein ved kanten. Kropp og tankar surra fast i ei tvangstrøye, ein kan ikkje røre seg. Surra stramt så ein ikkje får puste. Bare svart, svart og stramt. Siden går det over og ein får puste igjen. Så får ein sveve! Det hjelper med eit par armar som held rundt ein, nokon som seier: – Ikkje ver redd, det går bra! Og om ein er aleine, får ein prøve å slå armane omkring seg sjølv. Eller rope. Livet er ei framsyning som blir til medan vi lever. Kva ville du ha gjort om du hadde levd vidare? Kven ville du bli?»

Mikke er 19 år og skal starte russefeiringen når moren og stefaren reiser til Chile på ferie. Istedet slutter han å gå på skolen og svarer ikke på tekstmeldinger fra venner. Han sitter foran pc’en om nettene og leser om små havskilpadder, sårbare korallrev og ensomme øyer i Sørishavet. Mikke skal studere biologi ved NTNU til høsten.

«umuleg å sove, umuleg å vere vaken. tida i kroppen stemmer ikkje med tida der ute»

Når moren og stefaren kommer tilbake fra ferie, ligger Mikke død på soverommet. Ingen vet hvorfor han har tatt livet sitt.

Marit Kaldhol er kanskje mest kjent for barneboken Farvel Rune fra 1986, der Saras beste venn Rune drukner mens de er ute og leker. Jeg husker at jeg som barn leste boken igjen og igjen, og at jeg gråt like mye hver gang. Med Farvel Rune i bakhodet begynte jeg å lese punktromanen søkeord: ayotzintli. Jeg gråt ikke mindre denne gangen, og har vanskelig for å forestille meg at det er mulig å skrive bedre ungdomsromaner enn dette. Det er så nakent. Så hjerteskjærende trist. Og så veldig, veldig vakkert.

«har ikkje trekt frå gardina i dag. eg vakna i tre-fire-tida. ser på bilde av den blinde fisken igjen. huda er gjennomskinleg. innvollane synlege som ein flekk på innsida. eit mørkt tyngdepunkt i kroppen. kor lenge skal du halde ut der nede i den underjordiske grotta di?»

Mikke googler utrydningstruede arter, sårbare eksistenser, økosystemer som trues av menneskets ødeleggelser. Ayotzintli, små skilpadder med skall som beskytter dem mot fare. Bittesmå blinde fisker med gjennomsiktig skinn, vakre og skjøre, fisker uten hav. Mikke føler slektskap med dem. Han tenker om Sverre, gutten med Downs syndrom som Mikke er støttekontakt for, at han mangler det harde skallet som skilpadder trekker seg inn i for å beskytte seg. Kanskje gjør Mikke det også.

«Alla varelser kann inte leva överallt. Att skydda sig är att överleva.»

søkeord: ayotzintli er delt inn i tre deler: Mikkes dagbok i månedene før selvmordet. Morens minner og tanker den første tiden etterpå. Og avskjedsbrevene fra faren, stefaren, kjæresten og vennene. Romanen tematiserer egentlig ikke selvmord i konkret forstand; hvorfor noen velger å avslutte livet og hvordan de som står igjen skal leve videre. Det er en dypt introspektiv roman som unngår de sedvanlige klisjeene om et ungt menneskes død. Den forsøker ikke å belære, dømme eller konkludere. Den gjør som filmprosjektene til Mikkes far.

«Jag vil öppna rum i människan – stora tomma rum – så att dom själva ser och känner denna plötsliga längtan att fylla dom. Just som barnets impuls att springa ut på en öppen slätt, fylla ett ökenlandskap med rörelse.»

Sjangermessig er søkeord: ayotzintli definert som en ungdomsroman, men det stemmer bare delvis. Det er rett og slett en svært god roman, like relevant for voksne som for ungdom. Språket er metaforisk med rik undertekst. Mikkes synsvinkel tilhører umiskjennelig en tenåring. En moden og reflektert tenåring, riktignok, men like fullt en tenåring. Morens synsvinkel i andre del setter imidlertid Mikkes tanker i et litt annet perspektiv. Mikke står på terskelen til voksenlivet, mens moren ser tilbake på livet hun har levd så langt. Ungguttens nakne sårbarhet, morens bunnløse sorg. De befinner seg i forskjellige livsfaser. Men den voksne har ikke noe sterkere vern mot livet enn tenåringen, bare flere erfaringer. Kanskje er romanen tyngst å lese for en voksen, som i større grad kan ta innover seg hva Mikke aldri vil få oppleve.

«Dei seier du ikkje ville leve lenger. Men eg trur du ville.»

Kaldhol manøvrerer seg tilsynelatende enkelt forbi alle sosiale og overfladiske aspekter ved tematikken, og rett inn i eksistensielle spørsmål som berører sterkt, veldig sterkt. Under skilpaddeskallet.

Takk til Samlaget for leseeksemplar.

I krig og kjærlighet…

«Han brende ljoset sitt i begge endar. Klarte ikkje å halde måten. Det er vel det han burde angre om det var poeng i den slags. Det er ikkje det, trur han. Gjort er gjort. Dei seier han er ond. Men ingen er vel berre gode. Tre gonger har han redda liv. Og teke enda fleire. Men når det nå eingong var slik at det var andre eller han, så skjønar vel til og med ein landssviketterforskar at valet gjev seg sjølv? Krigen har sine eigne lover, det blir heilt tullete å koma etterpå, når alt er over, og stå der med dei tåpelege advokattaskene dei flyg rundt med, og fortelja ein at nå, ser du, skal vi sjå kva rettsprinsippa i den demokratiske staten seier om det du har gjort dei siste åra.»

Høsten 1940 møtes Bjørn og Dagny ved en tilfeldighet på en avsidesliggende gård i grensetraktene mot Sverige. Bjørn reiser rundt i distriktet for å kartlegge motstandsarbeidet bøndene bedriver. Han utgir seg for å være en del av motstandsbevegelsen, mens han egentlig rapporterer til Gestapo i Trondheim. Dagny er en fattig tjenestejente, seksuelt misbrukt og hundset med av bonden hun arbeider for. Bjørn slår bonden helseløs og tar Dagny med seg når han drar. Hun skal komme til å bli hans mest betrodde og beste agent i løpet av krigsårene. Under dekknavnene Bjarne og Lillian gjør Bjørn og Dagny ting de neppe ville gjort i fredstid under egne navn.

Når boken begynner, sitter Bjørn fengslet i Trondheim og venter på rettssak. Han vet at han er ferdig, at han vil være død innen ett år. Hvor Lillian er, aner han ikke. Men han håper at hun kom seg over grensen til Sverige tidsnok. I de begivenhetsløse dagene i fengselet får Bjørn mer enn nok tid til å tenke på sin rolle under krigen. Romanen veksler mellom Bjørns tid i fengsel, og tilbakeblikk på krigen sett fra Dagnys/Lillians perspektiv.

I krig og kjærleik utforsker to temaer på en svært interessant måte. Det ene handler om moral og skyld, det andre om identitet. Både Dagny og Bjørn kommer fra fattige familier, med få muligheter til å komme seg opp og frem her i verden. Begge har en lengsel etter å oppleve noe, være noen, leve et spennende liv, ha makt og innflytelse. Krigen kommer med muligheter de aldri ville fått i fredstid. Verken Dagny eller Bjørn er nazister, og ideologisk overbevisning er uvesentlig for valgene de tar. De nærer snarere en stille forakt for ideologi, enten det er kommunisme eller nazisme. Som Bjørn tenker i fengselet: Hvis motstandsbevegelsen hadde spurt ham først, ville han blitt motstandsmann. Og som Dagny sier: Arbeid er arbeid, og penger er penger.

Men ut fra sitt ståsted som en av «de onde» etter krigen setter Bjørn spørsmålstegn ved «de godes» selvrettferdige dom. Er det virkelig så enkelt som at siden man velger å ta er det som definerer hvorvidt du er et godt eller ondt menneske? Kolden viser gjennom hele romanen at det ikke er så enkelt. Bonden som misbrukte Dagny er motstandsmann, og han er ikke alene om å utnytte sin makt til å misbruke kvinner – enten makten kommer fra statusen som storbonde eller som motstandsmann som hjelper kvinnelige flyktninger over grensen til Sverige. I en parallell til denne historien får vi servert en bihistorie om en kvinnelig jøde Bjarne og Lillian hjelper over grensen til Sverige, til tross for at de jobber for nazistene. Dagnys far er overbevist kommunist og nekter å jobbe for tyskerne. Er det da bedre, spør Dagny, at ungene hans sulter ihjel? At hele familien allikevel lever av Dagnys penger, som kommer fra arbeid for tyskerne? Motstandsfolk og medløpere; det er svart hvitt, enten eller. Men verden er likevel full av nyanser og gråsoner.

I denne verdenen har Bjørn og Dagny en mulighet til å leve ut sitt fulle potensiale gjennom sine alter egoer. «På ein måte er det som i eit skodespel. Og krigen er scena. Du spelar ei rolle, uten manuskript, men etter visse reglar. Rolla frigjer deg frå det du er elles, i fredstid, heile poenget er at du skal vera ein heilt annan, du er ikkje ein person, men ein reiskap.» Dekknavnene Bjarne og Lillian handler om mye mer enn beskyttelse mot angiveri og avsløring. De blir til mennesker med muligheter de alltid har ønsket seg. De har penger, kontakter, makt. Et liv så spennende at det av og til blir i meste laget. Minnet om undertrykkelsen og hjelpeløsheten de har opplevd i sine tidligere liv fyrer oppunder hatet for motstanderen når situasjonen krever det. Som Bjarne en gang tenker; hvis han ikke kan tvinge folk til å like ham, kan han i det minste sørge for at de frykter ham. Samtidig vokser kjærligheten mellom Bjarne og Lillian med samme intensitet. Men for det meste jobber og lever de effektivt, målrettet og forsøksvis følelsesløst.

I krig og kjærleik er på mange måter en spennende roman fordi Kolden ikke tråkker i velkjente spor. Hun skriver sobert og jordnært om et tema – andre verdenskrig – som hos andre forfattere ofte maner til store ord og følelser – og ikke minst klisjeer. Storpolitiske spørsmål og krigsdrama danner i romanen for det meste et bakteppe for Bjarne og Lillians liv og utforskningen av hvorfor de velger som de gjør. Derfor lykkes Kolden også med å dra god/ond-tematikken ned på jorda. Romanens største styrke er at både Bjørn og Dagny er mennesker man uten problemer kan forstå og til og med sympatisere med, uten at man dermed forsvarer hva de har gjort. At en dom er påkrevd, innebærer ikke nødvendigvis at den skal være enkel å foreta. Verken Bjørn eller Dagny forsøker å sno seg unna det de har gjort i den forstand at de unnskylder seg og underkaster seg dommerne. I tankene utfordrer de snarere foraktfullt sine dommere/medmennesker til å formulere nøyaktig hva det er de har gjort galt, og til å gå sine egne prinsipper nærmere etter i sømmene. Kolden er inne på komplekse moralske problemstillinger her, og hun forholder seg til temaet med overraskende smidighet.

Mitt ankepunkt mot romanen – som dessverre ødela en god del av helhetsinntrykket – er begynnelsen, og måten Bjørn og Dagny etableres på som karakterer. Kapitlene hvor Bjørn redder Dagny fra storbonden er skrekkelig klisjéfylte, og jeg lurte først på om Kolden hadde brukt den jevne norske serieromanen som inspirasjonskilde. Bondegård i grisgrendte strøk, vakker misbrukt ungjente, ondskapsfull feit og ekkel storbonde, en feiende flott redningsmann som kommer anstigende i en skinnende blank automobil – og en umiskjennelig eim av Bladkompaniet. Misforstå meg rett; bonderomantikk kan fungere utmerket i sin kontekst. Men en slik innledning yter ikke resten av romanen rettferdighet. Kjærlighetshistorien mellom Lillian og Bjarne er langt fra klisjéfylt, den er faktisk ganske original, og ikke minst har den en avgjørende og snedig betydning for slutten av romanen og tematikken for øvrig. Rett skal være rett, alle tilsynelatende stereotype elementer trekkes inn igjen senere i handlingen og motiveres godt. Likevel tror jeg at Kolden kunne gjort noen justeringer i de første kapitlene og endt opp med en mer gjennomført roman.

Men alt i alt er dette en overbevisende og reflektert debut. Jeg leser ikke nynorsk sånn helt uten videre, men Kolden skriver så vakkert at jeg for øyeblikket har glemt hvorfor. Og dét er ingen liten bragd.

Takk til Det Norske Samlaget for leseeksemplar.