Nytt i bokhyllen: Ferielesning

Forrige uke avsluttet jeg endelig min grundige lesing av Marguerite Duras’ Elskeren og min ikke mindre grundige lesing av P. D. James’ Det svarte tårnet. Jeg fikk begynt på neste bok i lesesirkelen, Raymond Chandlers Den lange søvnen. Siden krim noir ikke høres særlig spennende ut i mine ører, var jeg litt skeptisk, men så langt liker jeg det jeg leser. Det meste vil egentlig virke lettlest etter Elskeren, tror jeg, så jeg skal ha den boken i bakhodet som sammenlikningsgrunnlag så lenge jeg kan.

Endelig fikk jeg to av bøkene jeg bestilte til bursdagen min (til Line, fra Line), og det er bøker jeg planlegger å lese i sommerferien. Den første er en relativt ny sommertradisjon, nemlig Jeffery Deavers krimserie med Amelia Sachs og Lincoln Rhyme i hovedrollene. Forrige bok, Det knuste vinduet, leste jeg i fjor sommer. Anmeldelse finner du her. The Burning Wire er niende bok i serien.

At home. In your office. On the street. A merciless killer with a unique weapon is ready to strike. Electricity is as lethal as it is vital, and it only takes one spark of genius to generate panic and death. In the meantime, one of the few criminals to have ever slipped Lincoln Rhyme’s net – the assassin known as the Watchmaker – has set his murderous sights on innocent victims, whose identity is as yet unknown… Rhyme must juggle the two investigations as they hurtle toward their deadly outcomes.

Jeg tror denne baksideteksten, i tillegg til å angi sånn cirka hva romanen handler om, kunne vært et utmerket grunnlag for en litteratursosiologisk analyse av forskjellen på hva som frister amerikanske og norske lesere. For denne baksideteksten ser faktisk ut til å appellere til leserens paranoia. (Elektrisiteten som du trenger for å koke kaffe og lade mobilen kan faktisk DREPE deg!!!) Og, selvfølgelig, understreke hvilken forunderlig skærp kar Lincoln Rhyme er, som kan tenkes å fakke ikke bare én, men TO! gale mordere samtidig, i en og samme bok!! Man får mye krim og action for pengene med Jeffery Deaver. Han er for øvrig valgt ut til å skrive en ny roman om James Bond, og jeg tror han er helt riktig mann for jobben. Han er i hvert fall et helt riktig valg for meg når jeg skal late meg i sommervarmen.

Andre nye bok er jeg mer ambivalent til. Jeg har slaktet Patricia Cornwells Scarpetta langt og omstendelig her, men hun er kort oppsummert en forfatter jeg har et elsk/hat-forhold til. Første halvdel av forfatterskapet hennes er glimrende, resten helt elendig. Men jeg har fortsatt et lite håp om at hun en dag skal komme sterkt tilbake, og leser trofast en ny roman hver sommer. Det blir bare ikke sommer uten at jeg kan irritere meg grønn over hvor dårlige bøkene hennes er blitt. I år er det bok nummer atten om rettsmedisiner Kay Scarpetta, Port Mortuary, som får æren av å skru opp forventningene mine, før jeg igjen synker ned i vonbroten skuffelse.

Kay Scarpetta has been training at the Dover Port Mortuary, mastering a groundbreaking forensic procedure. And it is not long before these new skills need to be put into practice. A young man drops dead, eerily close to Scarpetta’s home. When his body is examined, there are stunning indications that he may have been alive when he was locked inside the cooler. When the revolutionary 3D radiology scans reveal internal injuries unlike any Scarpetta has ever seen, she realizes that she is fighting a cunning and uniquely cruel enemy. Now it is a race against time to discover who and why before more people die…

Det interessante med bokomslaget er at forlaget har klistret på en lapp hvor det står “If you don’t LOVE this book, we’ll give you your money back”. Jeg skal akkurat til å konkludere med at Little Brown Books her har gravd sin egen grav og formelig bedt om å gå konkurs. Men det står selvsagt tilføyd med liten skrift: “Terms and conditions apply”. Mest sannsynlig må man klage innen 24 timer etter at man kjøpte boken. Eller de ber deg om å skrive en fem sider lang begrunnelse om hvorfor man ikke likte den, på engelsk, adressert til forfatteren. (“Dear Ms. Cornwell. You suck. Etc. Etc. Best wishes). Eller de ber deg definere ordet ‛love’ ved å bruke maksimalt fem ord. Hva kan jeg si? Jeg gleder meg.

Siste bok er ENDA en hovedbok fra Bokklubben, Tatiana de Rosnays Saras nøkkel. Bokklubben sender nå ut hovedbøker annenhver uke (?). Det har faktisk ført til – hold deg fast – at jeg for første gang på et år har klart å AVBESTILLE! Jepp, det har jeg. Jeg fant ut at bøkene blir svært mye billigere etter noen måneder og er til salgs ganske lenge, så nå skal jeg vente tålmodig til prisen går ned og heller slå til da. Men denne boken er jeg glad for, siden den har handling fra andre verdenskrig.

Paris, 1942: Sara, en ti år gammel jødisk jente, gjemmer sin yngre bror i et skap like før familien arresteres av det franske politiet i den beryktede aksjonen mot jøder i det som senere er blitt kjent som Vel d’Hiv. Hun låser skapdøren og legger nøkkelen i lommen, overbevist om at hun vil være tilbake om noen timer. Men timene blir døgn, og Saras desperasjon vokser…

Paris, 2002: I anledning sekstiårsmarkeringen for Vel d’Hiv blir journalisten Julia Jarmond bedt om å skrive en artikkel om denne svarte dagen i Frankrikes historie. Mens hun gjør research for artikkelen, snubler hun over Saras historie. Julia blir mer og mer opptatt av Sara og hennes families skjebne, og etter hvert tvinges hun til å stille spørsmål ved sitt eget liv.

Jeg har ikke hørt noe om denne boken foreløpig, men synes den virker lovende.

Nå er det ikke mange dager igjen til jeg tar sommerferie, og da kan jeg endelig lese og blogge så mye jeg orker, samt konsentrere meg om to lesesirkelbøker og forberede lesemaraton. Jeg gleder meg stort til å oppdatere meg på hva dere har lest i mellomtiden!

Jeg leser, altså er jeg – del II

Hvilken romanfigur skulle du ønske du var?

Frøken detektiv! I motsetning til andre amerikanske tenåringsjenter, som går på skole, dagdrømmer om kjærester og baker boller, er Nancy Drew alltid «på eventyr», det vil si fakker skurker med hatt og frakk og hjernen full av lumske planer. Hun er en modig og tøff ung dame; et handlingens menneske som stikker nesen sin i alt som er farlig uten å miste nattesøvnen av den grunn. Dessuten eldes hun nesten ikke. Etter å ha løst bortimot tredve mysterier er hun bare blitt to år eldre, og politiet i den lille byen River Heights synes fortsatt ikke det er noe merkelig ved at en sekstenårig blondine fanger flere forbrytere enn dem – gratis. At man ikke eier et fnugg av troverdighet er sannelig en liten pris å betale for å være et supermenneske.

Hvilken romanfigur minner mest om deg selv?

På en god dag deler jeg Jane Eyres nyttige, men noe utspekulerte evne til å kunne fremstille mine dårlige sider slik at de fremstår som gode egenskaper. På en dårlig dag kan jeg nok minne om Tussi i Hundremeterskogen, som er så til de grader pessimistisk at den tragiske svartmalingen av verden bikker over i det ufrivillig komiske.

Hvilken tittel gir deg gåsehud?

Flere av de norske titlene på Agatha Christies bøker: Kom til meg, død. Brevet som drepte. Snikende død. Guds kvern maler langsomt. Grøssende herlig.

Nevn minst tre bøker du ikke klarte å legge fra deg.

Jeg leste Birger Baugs Straff for et par uker siden, og den slukte jeg nesten uten pause. Hvorfor skal jeg si så fort jeg får somlet meg til å skrive et innlegg. Andre krimbøker jeg ble helt oppslukt av er Rødstrupe av Jo Nesbø og Da Vinci-koden av Dan Brown. Blant klassikerne var Jane Eyre og Pride and Prejudice besettende leseropplevelser. Bøkene om Julie av Anne Karin Elstad. Og Arvesynd-serien til Anne Lise Boge.

Nevn tre bøker du irriterte deg over eller ikke orket å lese ferdig.

De bøkene jeg ikke orket å lese ferdig har jeg nevnt her. En bok jeg klarte å fullføre, men irriterte meg grenseløst over var Lady Chatterleys elsker av D.H. Lawrence. Jeg begriper ikke hvordan det er mulig å skrive så kjedelig om forbudt kjærlighet og seksualitet. Jeg kjempet så hardt for å lese den ferdig at jeg hadde lyst til å gi opp både litteraturen og kjærligheten etterpå. Moby Dick av Herman Melville har jeg lest halvparten av, men foreløpig ikke klart å fullføre (med vekt på foreløpig). Romanen har det desidert dårligste plottet jeg har hørt om noensinne: En mann mister beinet sitt til en hval og bruker resten av livet sitt (og seks hundre tettskrevne sider) på å finne hvalen for å ta hevn. Seriøst? Den vestlige kanons veier er uransakelige. Knut Hamsuns Pan var også en utfordring. Jeg brukte over en måned på å lese den, selv om den er superkort, og følte at jeg hadde kastet bort tiden min etterpå. Jeg husker ikke noe fra handlingen, bare den ekle, irriterende følelsen av å kjempe med hver bidige setning.

Har du leseritualer?

Nei, til tross for at jeg stadig prøver å innføre noen. Det nærmeste jeg kommer, er at jeg må lese de nyeste bøkene av Janet Evanovich og Patricia Cornwell hver sommer, i den rekkefølgen. Ellers blir det ikke sommer. Jeg har veldig lyst til å ha et fast ritual hvor jeg leser et par timer på sengen hver kveld før jeg sovner, men har oppdaget at kvelden er for kort og at det går altfor mange middelmådige programmer på tv.

Hva synes du om at gode bøker blir filmatisert?

Jeg er generelt positiv til at bøker filmatiseres, men ikke nødvendigvis at de gode bøkene blir det. Det skal ikke mye til før det blir helt, helt feil, spesielt fordi mange filmatiseringer skjer i Hollywood, hvor det er viktigere at skuespillerne ser unge og pene ut, enn at de er i stand til å forstå hva de driver med. Men jeg er veldig positiv til BBCs produksjoner, de er alltid glimrende.

Har du en favorittfilmatisering?

BBCs Pride and Prejudice fra 1995. Den ER Jane Austens roman, og jeg har aldri sett maken til vellykket casting. Colin Firth er selvsagt den perfekte Mr Darcy, men alle skuespillerne er fabelaktige, spesielt den usedvanlig tåpelige og taktløse moren og den sleske og innsmigrende Mr Collins. At den er filmatisert på nytt med Keira Knightley i hovedrollen som Elizabeth Bennet er over min fatteevne. Elizabeth er en dannet, intelligent og behersket ung dame som oser av integritet, et ord jeg mistenker at den fnisende og trutmunnede Keira Knightley ikke klarer å stave engang.

Takk til Silje for å ha laget gode spørsmål, og til Beate for videresendt utfordring! Jeg gir herved utfordringen videre til deg som leser dette og ennå ikke har besvart spørsmålene. Gi gjerne beskjed når du har lagt ut dine svar.

Jeg leser, altså er jeg

Norunns bibliotek og Dipsolitteraten har tagget meg – mange takk! – og her er mine svar på de seks spørsmålene om litteratur og lesevaner.

Hvilke bøker leser du akkurat nå?

Jeg har nettopp begynt på Patricia Cornwells The Scarpetta Factor. Foreløpig er jeg positivt overrasket, for Cornwell har kommet til poenget allerede i første kapittel.

Hvor liker du best å lese?

Under parasollen på en strand, med sand mellom tærne. Ellers foretrekker jeg å lese hjemme, aller helst i horisontalen med en katt i armene. Selv om det nesten er umulig å holde seg våken. Snork.

Hvilken bok skulle du ønske ble filmatisert?

Krimbøkene til Janet Evanovich. De er en absurd blanding av Sex and the City, Gudfaren og South Park, og er verdens morsomste bøker. Heldigvis er drømmen min i ferd med å gå i oppfyllelse; etter at Columbia Pictures kjøpte filmrettighetene for en mannsalder siden, er innspillingen av første film «One for the Money» nå endelig i gang. Jeg er dessuten fornøyd med at Katherine Heigl fra Grey’s Anatomy skal spille hovedrollen som Stephanie Plum, så alt er bare velstand.

Hva er favorittboken din?

Kaptein Corellis Mandolin av Louis de Bernières. Den har alt! Livet, døden og havet, verdenskrig, kjærlighet, tragedie, godt språk, massevis av humor og uforglemmelige karakterer. Jeg fikk brukt hele spekteret av tanker og følelser da jeg leste den, og den gjorde et uforglemmelig inntrykk.

Er det noen bøker du ser frem til å lese de neste månedene?

Jeg gleder meg til å lese Edward Trencom’s Nose av Giles Milton (en roman om nese og ost, merkelig nok, men det må jo bare bli bra), Stemmen av Hilde Brunsvik, Steinar Opstads Avhymninger, og ikke minst Evighetsarbeid, debutsamlingen til min kjære samboer Dan Aleksander Andersen som kommer nå i august.

Hva synes du er den fineste forsiden på en bok?

Hard konkurranse, men The Penelopiad av Margaret Atwood (bildet over) går av med seieren.

Jeg kan ikke se at Fløy en liten blåhval har svart på disse spørsmålene ennå, så stafettpinnen er herved overlevert!

Det knuste vinduet

Krimforfatteren Jeffery Deaver har alltid hatt en høy stjerne hos meg fordi han er en mester på alt som er gøy i underholdningskrim: Intrikate plot, utspekulerte seriemordere, heseblesende tempo, og overraskende vendinger på løpende bånd. Plottene er som regel like lite sannsynlige som plottene i Frøken Detektiv, men du verden så spennende det er likevel. Sammenliknet med den mer alvorlige og samfunnskritiske skandinaviske krimlitteraturen, er Deavers bøker for røverromaner å regne, ikke ulik Dan Browns Robert Langdon-bøker.

Det knuste vinduet er åttende bok i serien om kriminalisten Lincoln Rhyme og etterforsker Amelia Sachs. For de som ikke kjenner serien, er Rhyme en godhjertet grinebiter som ble lenket til rullestolen da en brakk nakken i en arbeidsulykke før serien startet. I seriens første bok Knokkelsamleren (1997) brukte han dagene på å surmule og planlegge sitt eget selvmord. Inntil han traff politikvinnen Amelia Sachs (vakker, fartsgal, skarpskytter) i forbindelse med en sak, og søt musikk oppstod.

I Det knuste vinduet utforsker Deaver skrekk-scenariet med en drapsmann som bruker moderne datateknologi og informasjonssamfunnet for alt det er verdt for å komme tett inn på mennesker – og drepe dem. Deretter planter han beviser hos en uskyldig utvalgt, og får ham dømt for forbrytelsen. Men når Lincoln Rhymes fetter Arthur blir arrestert for mordet på en kvinne han ikke engang kjenner, skjønner Rhyme raskt at det er en iskald og utspekulert morder på ferde – «Mannen som vet alt». Mistanken om at morderen må ha tilgang til enorme mengder digital informasjon om mennesker, fører etterforskningen raskt til SSD; et stort selskap som opererer i et etisk grenseland ved å innhente alle tenkelige opplysninger om mennesker for så å selge dem videre til høystbydende. Opplysningene gir for eksempel bedrifter en indikasjon på hvem de skal rette markedsføringen sin mot. Og de gir bokens morder anledning til å stjele identiteter, og til å finne drapsofre og intetanende syndebukker.

Lincoln Rhyme er en av mine store krimhelter av to grunner. For det første minner han meg litt om en av mine andre krimhelter, Hercule Poirot, fordi han er like sær, gretten, kravstor og sylskarp. På samme måte som Poirot og hans ‘små grå’ oppklarer mordgåten like enkelt som andre legger puslespill, er det ikke mye som unnslipper Lincoln Rhymes årvåkne oppmerksomhet. Se for deg et typisk Poirot-mysterium. Poirot står bøyd over en mystisk flekk på gulvteppet til en «gammel hurpe» som nettopp er blitt «kverket» (slik hennes nonchalante, og nå også styrtrike, nevø vil omtale hendelsen). Poirot undersøker flekken, smaker på den, og utbryter «Mon dieu, Hastings! Det er kakao! Dette forklarer alt!» Hvorpå Poirot styrter mumlende ut av rommet mens Hastings – igjen – tenker at det har rablet helt for ham. Lincoln Rhyme er på liknende måte i stand til å dra de utroligste konklusjoner ut av – i hvert fall for meg – meningsløs informasjon:

Til slutt forelå resultatene, og Mel Cooper [krimtekniker] forklarte analysen mens han skrev detaljene ned på den hvite tavla.

– Det vi har her, er vermikulitt, gips, syntetisk skum, glasstøv, malingspartikler, fibre av stålull, glassfiber, kalsittbiter, papir, kvartspartikler, lavtemperaturforbrenningsmateriale, metallspon, krysotylasbest, og noen kjemikalier. Det ser ut til at det dreier seg om polisyklisk aromatiske hydrokarboner, parafin, olefin, naften, oktaner, polyklorinerte bifenyler, dibensodioksiner – ikke ofte man treffer på dem [så sant, så sant]– og dibensofuraner. Pluss litt brominert difenyleter.

– Trade Center, sa Rhyme.

– Tror du?

– Jepp.

Det er vel en underdrivelse å anta at Rhyme var naturfagslærerens yndlingselev. Ved hjelp av et skarve mikroskop og en lynrask gjennomgang av sin mentale database klarer han å lokalisere morderens tilholdssted til området rundt Trade Center, og ennå er vi ikke engang halvveis i romanen. Ikke spesielt troverdig, men desto mer fornøyelig.

Den andre grunnen til at Rhyme er en av mine krimhelter, er at det går stadig bedre med ham hvor det med andre krimhelter går i strak nedoverbakke.  Han har gjenvunnet følelsen i en av fingrene, og holder den lamme kroppen i toppform ved å bruke avansert treningsutstyr. I denne boken får han igjen kontakt med sin fetter Arthur, som han tidligere var bestevenn med, men som sluttet å ta kontakt da Rhyme ble lam. Han og Amelia tenker på å få barn sammen i fremtiden en gang, og han er rett og slett strålende opplagt og klar til å ta fatt på et ny og innviklet sak.

Rhymes stigende formkurve tror jeg skyldes Jeffery Deavers iboende ønske om at det skal gå bra for alle gode mennesker, og en like stor aversjon mot å drepe mennesker – selv om det er snakk om fiktive drap på fiktive karakterer. For det er nemlig et interessant paradoks ved Deavers bøker at romanene innledes med en gal seriemorder uten skrupler, bloddryppende drap, og politiets intense jakt for å stoppe ham før han slår til neste gang. Men ved romanens slutt er det likevel mistenkelig få lik å holde styr på. I mitt innlegg om Cornwells Scarpetta nevnte jeg at jeg synes bøkene til Patricia Cornwell for tiden er mer kvalmefremkallende enn underholdende, fordi hun velter seg i beskrivelsen av grove voldshandlinger. Deaver baserer sine bøker på like psykopatiske seriemordere som Cornwell, men i bøkene hans er voldshandlinger sterkt nedtonet. I Det knuste vinduet avslører Deaver seg når Rhyme leter etter tidligere forbrytelser som «Mannen som vet alt» kan ha begått:

Jeg forklarte ham situasjonen, og han nevnte uten videre to saker som kunne stemme med den profilen vi hadde. Den ene dreide seg om tyveri av noen skjeldne mynter verdt rundt femti tusen. Den andre var en voldtekt.

– Voldtekt?

Dette introduserte et dypere og mer bekymringsfullt element.

Voldtekt er med andre ord mer bekymringsfullt enn et knivdrap? Neppe. Men i Deavers bøker er lidelse noe som utsettes til det ikke lenger kan unngås, og til og med da blir vi forskånet for mange av de blodige detaljene.

Deavers uvilje mot å ta livet av karakterer skaper imidlertid et spenningsproblem når man har lest flere av bøkene hans. Det karakteristiske Deaver-grepet består kort fortalt ut på å sette karakterene i livsfare, avslutte kapitlet, ny scene, en totalt overraskende vending hvor Rhyme har foregrepet begivenhetene i siste liten, og karakteren reddes. I Deavers første bøker i Rhyme-serien utviklet han dette grepet til neglebitende perfeksjon (og det er derfor jeg kaller det Deaver-grepet istedenfor Dan Brown-grepet, for Deaver gjør det så mye bedre). Men dette grepet kan bare brukes et visst antall ganger før leseren lærer seg at det som regel er falsk alarm. De få gangene det er ekte, dreier det seg dessuten om en karakter vi ikke har rukket å knytte noen følelser til, og du skal være en usedvanlig empatisk leser for å engste deg over skjebnen til «hva-var-det-nå-han-het-igjen».

Det er synd, for i Det knuste vinduet legger Deaver opp til en mer subtil og grøssende spenning ved at morderen har tilgang til så mye informasjon om Rhyme og co. «Mannen som vet alt» foretar en svært treffende observasjon innledningsvis når han slår fast at i dagens teknologiske samfunn tror vi på data, ikke mennesker. Når han finner ut hvem som jakter på ham, bestemmer han seg naturlig nok for å rydde dem av veien. Det gjør han ved å få avstengt strømmen i Rhymes bolig (og etterforskningens hovedkvarter), fingere narkotikatestene etterforsker Sellito rutinemessig har tatt, slik at de gir positivt utslag og fører til umiddelbar suspensjon, og å føre opp betjent Pulaskis amerikanskfødte kone opp på en liste over mistenkelige innvandrere i USA, slik at hun blir arrestert av immigrasjonsmyndighetene. Og hvor mye Sellito og Pulaski enn argumenterer for det absurde i situsjonen, blir de ikke trodd så lenge dataene viser noe annet.

«Mannen som vet alt» lammer dermed etterforskningsteamet, som plutselig får mer prekære ting å bekymre seg over enn en skarve seriemorder. Og han setter Rhymes liv i fare fordi ingen av hjelpemidlene hans fungerer, og han blir smertelig bevisst sårbarheten som funksjonshemningen hans innebærer. Å følge opp denne tråden til siste slutt ved å spille på morderens modus operandi ville understreket plottet og skapt en riktig fin spenning. I stedet forlater Deaver denne situasjonen relativt fort, og tyr i stedet til det gamle «Amelia-blir-kidnappet-av-morderen»-trikset. Men vi har skjønt det nå: Amelia kommer ikke til å dø.

I tillegg er det noe skuffende over løsningen av mordgåten. Driven i Jeffery Deavers romaner er alltid basert på at leseren skal lure på hvem, hvem, HVEM??? som er morderen – og jeg har til dags dato ikke klart å gjette riktig. Men denne gangen følte jeg ingen tilfredsstillelse ved oppklaringen. Selv om jeg – som vanlig – ikke klarte å gjette hvem den skyldige er, sitter jeg igjen med følelsen av at jeg ble lurt på en kjedelig måte, fordi det var flere mistenkte som hadde vært mye bedre mordere. Det knuste vinduet er et must for alle som liker Rhyme-serien, for her skjer det alltid noe nytt, men for nye lesere vil jeg heller anbefale å lese de tre første bøkene Knokkelsamleren, Kistedanseren (1998) og Insektgutten (2000), særlig sistnevnte.

Scarpetta

Med sine krimbøker om rettsmedisiner Kay Scarpetta og drapsetterforsker Pete Marino må Patricia Cornwell ta på seg mye av skylden for at jeg begynte å like kriminalromaner, og nå bruker mye mer tid på å lese krim enn jeg bruker på å lese for eksempel Shakespeare. Jeg liker i hvert fall å innbille meg at jeg ville ha lest mer Shakespeare hvis det ikke hadde vært for krimforfattere og deres mer eller mindre utspekulerte plott. Cornwell har rukket å utgi 17 bøker i Scarpetta-serien, og 15 av disse er i skrivende stund oversatt til norsk. Gyldendal utgir bok nummer 16 – Scarpetta – i norsk oversettelse 5. august i år. Siden Scarpetta ble utgitt allerede i 2008 på originalspråket og jeg er en gammel tilhenger av serien, har jeg selvfølgelig ikke hatt tålmodighet til å vente på den norske oversettelsen. Men før jeg feller min knusende dom over den nye romanen er det på sin plass med et lite tilbakeblikk på de gode, gamle dager.

Det som appellerte sterkest til meg med serien om Kay Scarpetta fra Postmortem (1990) til Svart notat (1999), var kombinasjonen av litt ekle mordgåter, en vitenskapelig tilnærming til lik og åsted som CSI-serien er tungt inspirert av, og ikke minst en grunnleggende paranoid stemning som skremte livet av meg. Min status som blodfan ble ugjenkallelig etablert med tredje bok i Scarpetta-serien, Grusom og urimelig (1993), hvor en elleve år gammel gutt blir funnet torturert og drept ved en container. Under obduksjonen av liket finner Scarpetta fingeravtrykkene til en kjent forbryter. Problemet er bare at forbryteren ble henrettet i den elektriske stol samme kveld som gutten ble kidnappet og drept, og dermed har alibiet i orden. Den gryende erkjennelsen av at morderen har tilgang til AFIS (USAs sentrale database over fingeravtrykk) og har brukt det for å manipulere fingeravtrykkene og etterforskningen, er nifs og fremprovoserer typisk Cornwell-paranoia. 

Det som gjør Cornwells tidligste bøker til glimrende krimromaner, er at hun bruker sin omfattende kunnskap om rettsmedisin til å skape en skummel mordgåte ved hjelp av det som egentlig er litt nerdete vitenskap. Kombinasjonen av en kjølig og vitenskapelig tilnærming til drapsetterforskningen og et nøkternt språk har evnen til å skremme vettet av leseren med subtil og herlig paranoia, fordi bøkene gir inntrykk av å være svært realistiske selv når de ikke er det. For eksempel ender morderen opp på Scarpettas dørstokk med intensjon om å drepe henne i stort sett alle romanene, og i både Blodig bevis (1991) og Svart notat (1999) går det opp for både Scarpetta og leseren hvem drapsmannen er først idet hun åpner ytterdøren for ham – selvfølgelig mens hun er alene og ubevæpnet på kveldstid. Drapsmennene er som regel psykopatiske seriemordere helt ute av kontroll, og de har alle planer om å drepe akkurat Kay Scarpetta. Ikke spesielt troverdig, men i bokens univers virker det likevel sannsynlig.

Etter å ha lest ut den nye boken Scarpetta klarer jeg imidlertid ikke annet enn å føle vemodighet over Patricia Cornwells forgangne storhet, for det er ikke mye igjen av verken de utspekulerte mordgåtene eller den metodiske, nerdete etterforskningen. Den herlige skrekken er nå erstattet av kvalme over beskrivelsen av en sadistisk drapsmann og hans motbydelige psyke. Kvalmen er i tillegg blandet med en sterk irritasjon over forlaget hennes, som jeg mistenker for å ha sluttet å lese bøkene hennes før de utgir dem.

I Scarpetta er plottet følgende: Kay Scarpetta blir oppfordret til å bistå politiet i etterforskningen av et voldelig drap i New York. Kortvokste Terri Bridges er funnet drept i sin leilighet på nyttårsaften av kjæresten Oscar Bane, som fort blir politiets hovedmistenkte. Bane har lagt seg frivillig inn på Bellevue psykiatriske sykehus og krever å bli undersøkt av dr. Kay Scarpetta. I løpet av Scarpettas undersøkelse insisterer Oscar Bane på at han ikke drepte kjæresten, og avslører samtidig sin overbevisning om at han blir forfulgt, og at forfølgerne til og med kan lese tankene hans. Scarpetta får en følelse av at Bane snakker sant, selv om det ekstreme forfølgelsesvanviddet hans gjør henne usikker på hvor tilregnelig han er.

Dessverre er det vanskelig å følge utviklingen av dette helt greie utgangspunktet av et plot, fordi Cornwell bruker mesteparten av plassen på hovedpersonenes frustrerende privatliv. Enhver interaksjon mellom karakterene i denne romanens univers innebærer undertrykte konflikter og frustrasjon. Scarpetta og Benton Wesley har giftet seg siden sist, og forholdet deres er dårligere enn noensinne. Wesley piner seg selv med å tenke på Pete Marinos nesten-voldtekt av Scarpetta i forrige bok, De dødes bok (2007), og det samme gjør Marino selv. Scarpettas overdrevent tøffe, vakre, rike, superintelligente og lesbiske niese Lucy er tiltrukket av den like eksepsjonelle statsadvokaten Jaime Berger; et gryende og komplisert forhold som leseren etter hvert kjenner alle de gjespende nyansene av. Det samlede inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest boken, er at den stort sett omhandler smertefulle forhold, men at de innimellom all turbulens forbausende nok klarer å ta en drapsmann likevel.

Men det hjelper ikke så mye at drapsmannen tas til slutt, for i likhet med de siste drapsmennene til Cornwell, fra Spyflue (2003) til De dødes bok (2007), er han den personifiserte ondskap og ravende gal, og som sådan verken interessant eller troverdig. Å være inne i hodet på en morder kan være svært spennende så lenge drapsmannen er en noenlunde tilregnelig person, og motivet for drap er mulig å fatte. Når morderen derimot har en så ødelagt psyke at det eneste som gir livet hans mening er brutal, seksualisert vold, finnes det svært lite dypsindig eller tankevekkende å hente ut av beskrivelsen – det er bare ekkelt.

Løsningen på mordgåten er derfor lite tilfredsstillende når den endelig kommer. Siden Cornwell ikke har gjort noe forsøk på å bygge opp en spenning i tilknytning til mordgåten underveis, lurer jeg på om hun prøver å kompensere for det på slutten ved å gjøre drapet desto mer brutalt. Uten at jeg vil avsløre for mye, har morderen bakbundet Terri Bridges på en stol og nesten kvalt henne til hun mister bevisstheten. Idet hun kommer til seg selv, setter han i gang på nytt. Igjen og igjen. Han har selvfølgelig filmet seansen, og filmen avslører hvordan han fryder seg over Terri Bridges’ bunnløse redsel og langsomme død.

I de tidlige romanene av Cornwell var det viktig at morderen var gal og farlig fordi det fikk oss til å skjønne a) hvorfor politiet har som førsteprioritet å ta ham, og b) hvorfor det er helt krise når han dukker opp for å ta Scarpetta. Men i boken Scarpetta er morderen bare gal og sadistisk uten at det tilfører noe. Å velte seg i voldelige beskrivelser er ikke det som kjennetegner Cornwells tidligere forfatterskap, og jeg undrer over hvorfor hun har latt den brutale volden etter hvert ta helt overhånd. Ikke minst undrer jeg over hvor hun egentlig vil hen med det hun skriver. Det er for heslig til å være underholdende, og for lite sannsynlig til å si noe viktig om verden.

Hovedgrunnen til at jeg likevel ikke vil konkludere med at dette er et absolutt lavpunkt i Cornwells Scarpetta-serie, er at det tross alt har vært verre. Predator (2006) er en voldsorgie uten like, med en morder som blant annet stikker ut øynene på ofrene sine slik at de skal føle seg fullstendig hjelpeløse når han voldtar og piner dem dag etter dag i fangenskap; som i en stygg scene skyter en høygravid hunnkatt med hagle fordi stemmene i hodet krever det, og hvor et av morderens ofre velger å kvele seg selv i fangenskap fordi døden er en befrielse sammenliknet med torturen hun blir utsatt for. Likevel handler boken for det meste om Pete Marinos endeløse timer hos psykologen, og når morderen endelig avsløres, er det hele over på et par sider. Meningsløst? Å ja.

Det som har skjedd med Scarpetta-serien fra og med Siste skanse (2000), er at Cornwell har sluttet å gjøre det hun er god på, og begynt å gjøre noe som i beste fall er uinteressant, nemlig omfattende psykologiske analyser av både hovedpersoner og morderen. Scarpetta, Marino, Wesley og Lucy fremstod som fint tegnede og troverdige karakterer så lenge de opptrådte litt i bakgrunnen av de mer spenstige mordgåtene. Men etter hvert som fokuset på hovedpersonenes indre liv er blitt fremhevet til fordel for mordplottet og etterforskningen, er de blitt forvandlet til endimensjonale karakterer som jeg ikke tror på, ikke interesserer meg for, og som fremstår som variasjoner over en og samme personlighet fordi de mangler en distinkt kjerne eller særpreg. De fire karakterene er stort sett alltid i samme dårlige humør; de tenker de samme tankene, bruker de samme ordene, og reagerer negativt på de samme tingene.

Interessant nok er endringen ledsaget av en språklig endring fra og med Siste Skanse (2000), ved at Cornwell har byttet fra preteritum til presens. Bytte av verbform er nok motivert av et ønske om å komme nærmere inn på karakterene. Men i prosessen faller Cornwell i presens-fellen ved at hun dveler så lenge ved alle detaljer i nåtid (hevede øyenbryn, kremting, karakterenes følelse av ubehag eller tiltrekning) at alle gode poenger forsvinner i en suppe av kjedelige beskrivelser, langtekkelige dialoger, og indre monologer. Jeg skjønner for eksempel ikke hvorfor Cornwell baserer Scarpetta på tunge referanser til handlingen i tidligere romaner uten å oppsummere dem for nye lesere, mens hun derimot anser det som nødvendig å gjentatte ganger dvele ved beskrivelsen av Scarpettas deilige utseende. Beskrivelsen av Scarpetta passer for øvrig påfallende godt til forfatterportrettet av Cornwell selv.

Med Scarpetta er Cornwell endelig tilbake i preterium, og jeg håper at det på sikt vil bety krimromaner det er verdt å lese. Men foreløpig velger hun å beholde den ukritiske detaljrikdommen som presens etablerte i romanene hennes:

Benton turned away from the window and stared at what was on his computer screen. Then he looked out his window again as if the steely cold sky was a message for him, a metaphor. He removed a paper clip from a journal article he was revising and stapled the pages together, suddenly furious […] Someone from Princeton just published basically the same damn thing Benton was about to submit. He straightened the paper clip. The challenge was to straighten it without a trace of a kink. In the end, they always snapped.

Utdraget er nærmest tilfeldig valgt, men likevel svært representativt for hvordan romanen snegler seg av gårde i en fortid som føles som nåtid fordi ingen trivialitet er for liten til å fortjene oppmerksomhet, enten det er en vitenskapelig artikkel eller bindersen som holder den sammen. Scarpetta kan ikke anbefales for andre enn de av oss som allerede sitter fast i Cornwell-klisteret. Romaner som Post mortem, Grav for en ukjent (1995), Ukjent offer (1997) og Brennende bevis (1998) kan anbefales på det sterkeste for alle som liker CSI eller skumle krimromaner, men resten av serien bør unngås inntil bedre tider annonseres.