Significant Moments in the Life of My Mother

Første kvinne ut i årets novelleutfordring er den kanadiske forfatteren Margaret Atwood med «Significant Moments in the Life of My Mother», utgitt i novellesamlingen Bluebeard’s Egg (1983). Tittelen gir en god pekepinn på hva novellen handler om, nemlig betydningsfulle øyeblikk i livet til Atwoods mor. Atwood gjengir morens egne fortellinger om rampestreker og flauser fra barndoms- og ungdomstiden, som moren gjerne forteller ivrig gestikulerende med imitasjoner av mennesker og lyder. De mange morsomme anekdotene preget lenge Atwoods oppfatning om morens liv:

I used to think that my mother, in her earlier days, led a life of sustained hilarity and hair-raising adventure. (That was before I realized that she never put in the long stretches of uneventful time that must have made up much of her life: the stories were just the punctuation.) Horses ran away with her, men offered to, she was continually falling out of trees or off the ridgepoles of barns, or nearly being swept out to sea in rip-tides; or, in a more minor vein, suffering acute embarrassment in trying circumstances.

Feiloppfatningen av morens liv som spesielt begivenhetsrikt gir en god beskrivelse av livet generelt, synes jeg. Man husker alt som er spennende, pinlig eller morsomt, men glemmer de lange, begivenhetsløse periodene som utgjør mesteparten av tiden. Sitatet minner også om hvordan man (muligens feilaktig) oppfatter livet til andre mennesker ut fra det de forteller om seg selv. Og at fiksjonen som regel aldri forteller om de lange setningene hvor ingenting skjer, men nødvendigvis fokuserer på setningenes punktum.

Etter hvert som Atwood blir eldre, innlemmes hun også i mer alvorlige fortellinger, som kun fortelles lavmælt til andre kvinner, uten imitasjoner eller gestikulering, vanligvis på kjøkkenet, og aldri i menns nærvær. Dette er mer tragiske historier om kvinner, som ikke kan fortelles i menns nærvær eller fortelles videre til menn, fordi Atwoods mor mener at slike fortellinger bare ville overvelde og skade dem:

Men, for some mysterious reason, find life more difficult than women do. (My mother believes this, despite the female bodies, trapped, diseased, disappearing, or abandoned, that litter her stories.) Men must be allowed to play in the sandbox of their choice, as happily as they can, without disturbance; otherwise they get cranky and won’t eat their dinners.

Herlig atwoodsk feministisk ironi. Og apropos ironi: For en gangs skyld er det ikke innholdet i teksten jeg interesserer meg mest for når jeg leser (Atwood klarer uansett å gjøre det meste interessant.) I stedet blir jeg mer fascinert over Atwoods språk, fortellerstemme og stil. På samme måte som man kan snakke om dickensk og ibsensk stil, finnes det nemlig en atwoodsk stil. Den kan imiteres, men aldri bli som originalen. Hun klarer for eksempel å forsterke innholdet i teksten ved å velge ord som passer så godt til det som beskrives, at det oppleves nærmest som lydmalende. Som når hun beskriver søte småkaker laget for å sjarmere barn:

Wonderful cookies shaped like bunny rabbits, with faces and clothes of coloured icing, little skirts for the little girl bunny rabbits, little pants for the little boy bunny rabbits.

Atwood skriver ikke som noen annen forfatter jeg vet om, og det byr på vanskeligheter å skulle karakterisere stilen hennes. En beskrivelse som går igjen hos andre, er den jeg synes er mest treffende: «chilly and ironic». Og foruroligende, kanskje, siden det ikke finnes noe beroligende ved tekstene hennes. Som i denne novellens siste avsnitt, hvor forholdet mellom Atwood og moren plutselig, fra et avsnitt til neste, formørkes idet Atwood begynner på college:

Like smog I wafted through her days, dankness spreading out from around me. I read modern poetry and histories of Nazi atrocities, and took to drinking coffee. Off in the distance, my mother vacuumed around my feet while I sat in chairs, studying, with car rugs tucked around me, for suddenly I was always cold. […] It struck me, for the first time in my life, that my mother might be afraid of me.

Den ellers så gemyttlige novellen får plutselig en ubehagelig undertone. Hittil i novellen har Atwood vært datteren som erindrer morens fortellinger med humor og distanse, og hennes egen rolle i morens liv har bestått av en typisk mor/datter-relasjon. Så introduserer hun seg selv som et ubehagelig moment i morens minne, som kald tåke. Jeg vet ikke om det er formuleringene «sat in chairs» istedenfor «sat in a chair», og «for I was always cold» istedenfor «because I was always cold» som gir beskrivelsen et litt forstyrrende preg, siden det bryter med den mer prosaiske stilen i resten av novellen. Eller at det aller siste ordet i novellen, løsrevet fra sin gåtefulle sammenheng, er disaster.

Konklusjonen min er i hvert fall at Margaret Atwood er en sjeldent lesverdig forfatter.

16 thoughts on “Significant Moments in the Life of My Mother”

  1. Jeg tror det er henne venninnene mine har tipset meg om å lese. Er hun krimforfatter? Jeg husker aldri navnet på hun de sier, bare at det er en på M. Høres ut som noe jeg kan like, i alle fall:)

    1. Hun er ikke krimforfatter, men hun bruker grep fra krimsjangeren i flere av bøkene sine. Atwood er fantastisk! Så hvis det er henne du har fått tips om, må du bare lese henne! Eller: Du bør lese henne uansett. Blant alle de virkelig store forfatterne i hele verdenshistorien, er Atwood en av de ytterst få fra samtiden som i mine øyne har fortjent heder og ære i evighet. Amen:-) Jeg falt pladask for henne da jeg leste «Lady Oracle», en av hennes tidlige utgivelser. Men den er så sinnsykt kul, intelligent og morsom at jeg anbefaler den videre uten forbehold. Ellers er «The Handmaid’s Tale» den mest anerkjent gode av romanene hennes, en roman jeg sparer på med vilje…

    1. Vel, det har strengt tatt jeg også. Jeg har bare lest tre romaner, alle fra begynnelsen av forfatterskapet hennes, pluss noen noveller. Men jeg synes hun er blant de forfatterne hvor det er lurt å vente en stund mellom hver bok, for ellers hadde jeg fått problemer med å lese noe annet etterpå. Uansett er det ingenting å være flau over, for hva er vel bedre enn å komme på at man liker en forfatter som har skrevet mange bøker man ennå har til gode? Det beste som finnes, synes jeg:-)

  2. Det ser ut til at jeg må føye Atwood til min mentale lister over forfattere jeg må få lest noe av, helst snart, og i alle fall i løpet av året.

  3. Så flott å finne Atwood her inne hos deg! Min første Atwood-opplevelse var som 16-åring da min mor anbefalte «Alias Grace». Siden har hun vært utrolig viktig for meg.
    Til min forskrekkelse var jeg ikke spesielt begeistret for hennes seneste book, «The Year of the Flood», selv om «Oryx and Crake» var glimrende. Du vil kanskje sette pris på denne:

    http://kultursnobb.no/unodvendig-oppfolger-fra-canadas-sterkeste-stemme/

    Ellers synes jeg du har en utmerket blogg, grundig og gjennomtenkte omtaler. Jeg gleder meg over hvert nytt innlegg!

    1. Tusen takk, så utrolig hyggelig å høre! Du må forresten ha Norges kuleste bloggnavn, så jeg gleder meg til å sjekke ut innholdet bak bloggnavnet. Takk for lenke, jeg har ennå ikke kommet meg så langt i Atwoods forfatterskap. Men jeg ble glad for å høre noen si at Oryx and Crake er glimrende, for hittil har jeg kun hørt at den er tung på grensen til uleselig. Lady Oracle er fortsatt en av mine favoritter, og neste år skal jeg lese Surfacing og The Handmaid’s Tale. Og så skal jeg skrive om diktsamlingen Power Politics snart, hvis jeg bare klarer å finne ut hvor jeg har lagt den hen.

      1. Tusen takk skal du ha! Du er selvfølgelig hjertelig velkommen til å sjekke ut innholdet på Kultursnobb. Jeg er som du sikkert skjønner veldig glad i Atwood, men kan tenke meg at mange ikke liker «Oryx and Crake» på grunn av sci fi-vibben. Men den er altså strålende, og jeg fikk faktisk ordentlig sansen for dystopier etter å ha lest den. I tillegg er det interessant å se hvordan hun skildrer natur og miljø. Fantastisk at du liker «Lady Oracle». Jeg skrev masteroppgave om «Lady Oracle» og «Alias Grace». Jeg skammer meg litt over at jeg ikke har lest «Surfacing» eller «The Handmaid’s Tale» enda, men de står begge høyt på leselista. «Daughters of the North» av Sarah Hall skal visstnok være sterkt inspirert av «The Handmaid’s Tale», så planen er å lese Atwoods bok først, deretter Halls. Jeg gleder meg til å lese din omtale av «Power Politics».

      2. Det skal jeg gjøre! For tiden leser jeg egentlig ikke blogger fordi jeg har eksamen om noen uker som jeg må lese til. Men etter det… Forresten leste jeg kritikken din av Kröger i forbifarten, men rakk ikke å kommentere den. Jeg liker sånne innlegg! Anmeldere gjør så mye rart uten å begrunne det. Jeg orker nesten ikke å lese anmeldelser lenger, for jeg synes ikke jeg får stort ut av det. Atwood er en av mine aller største favoritter selv om jeg bare har lest noen få av bøkene hennes. Er masteroppgaven din tilgjengelig på nett? Jeg hadde Lady Oracle på pensum i et kurs på masternivå, og jeg kunne godt ha tenkt meg til å lese hva du skrev om boken. Jeg fant endelig Power Politics-boka i dag etter at den hadde vært på avveie i samlingen, så jeg håper at jeg rekker å skrive om den før jul. Men det er vanskelig å skrive om Atwoods tekster og føle at jeg yter henne rettferdighet.

  4. Ja, det er utrolig varierende hvor gode anmelderne er. Men jeg antar at det er ganske begrensa hvor mye plass de får også. Mange av anmeldelsene bærer likevel et preg av hastverk. Dessverre.

    Masteroppgaven min er tilgjengelig på nett. Du kan søke på navnet mitt på universitetets sider, eller jeg kan sende deg en link. Er nok litt for sjenert til å legge den ut her, selv om den er ganske lett å finne. Hehe. Men, og jeg sier ikke dette for å å være kokett, men det var nok ikke alt som fungerte like godt i den oppgaven. Du finner kanskje noe tips til litteratur om Atwood og Lady Oracle der hvis du er interessert.
    Flott at du fant Power Politics! Den har jeg ikke lest, men fikk skikkelig lyst nå.

    1. Enig i at hastverk har mye av skylden for den dårlige kvaliteten på anmeldelsene. Men i tilfellet du skriver om, virker det ikke som om det er problemet. Jeg har noen tanker om saken, men jeg sparer på dem til kommentarfeltet ditt når jeg endelig kommer ajour med blogglesingen. De bør jo tross alt skrives der de hører hjemme, og ikke bortgjemt på min blogg!

      Send meg gjerne en link på mail! Jeg er ikke så stødig på UiOs nettsider, og går meg alltid vill før jeg finner det jeg leter etter. I etterpåklokskapens navn er det alltid noe som ikke fungerer i et såpass omfattende arbeid som en masteroppgave. Jeg har lagt min egen masteroppgave for hat, og skammer meg dypt over den. Den er neppe så dårlig som jeg skal ha det til, men jeg skulle gjerne ha skrevet den på nytt.

      Jeg prøvde å skrive om Power Politics i går, men det er et evighetsprosjekt der jeg ikke engang klarer å skrive en brukbar innledning. Ordene mine strekker ikke til, for Atwood sier det jo så glitrende selv. Men jeg gir meg ikke så lett.

  5. Nei, der var det nok litt andre ting som spilte inn også. For eksempel et foreldet kjønnssyn. Kremtkremt. Utrolig at en anmelder kan skrive sånn i 2012. De slutter aldri å overraske meg…
    Du vil sikkert oppdage at jeg ikke har kommentarfelt. Det er litt ulike grunner for det, men føl deg fri til å skrive om det hos deg!

    Enig at det er vanskelig å skrive om Atwood. Hun er jo så fantastisk, så presis og intelligent at det nesten skjelver i fingertuppene når en våger seg på en omtale. Jeg er glad du ikke gir deg! Jo mer hun spres til folket jo bedre.

    Kjenner til det å ville skrive masteroppgaven på nytt, ja. Hjertesukk!

    1. En blogger uten kommentarfelt, det var uvanlig! Nå ble jeg nysgjerrig på hvorfor, selv om det selvfølgelig ikke er min sak. For min egen del hadde jeg gått lei av å blogge for lenge siden hvis det ikke var for tilbakemeldingene jeg får fra folk, og jeg er ute av stand til å forestille meg hvordan bloggen min ville ha vært uten kommentarfelt. Derav nysgjerrigheten!

      Ok, det jeg stusser på med Krögers anmeldelse er at det jeg har hørt fra de som har lest Pølsefabrikken så langt er at karakterene er endimensjonale og mangler dybde – et legitimt og godt poeng. Da er det desto merkeligere at Kröger knytter karakterkritikken til kjønn, og at kvinner liksom ikke drikker brennevin og leser Platon. Hun har tydeligvis merket seg at noe ikke stemmer med karakterene, men plassert kritikken i gamle fordommer istedenfor i tekstens svakheter. Men greit nok, kanskje hadde hun sett det selv hvis hun hadde hatt bedre tid til å jobbe med boken og anmeldelsen. Likevel bidrar sånne sleivspark til å undergrave litteraturkritikkens troverdighet, det er helt klart.

      Takk for lenke til masteroppgaven! Jeg skal lese så snart jeg er ferdig med eksamen. Så morsomt at du hadde Rebecca som veileder, for hun var min uoffisielle veileder også (min offisielle veileder på litteraturvitenskap var ubrukelig, Rebecca to the rescue). Jeg leste faktisk Lady Oracle i et kurs med Rebecca, så da kan vi begge takke henne for å ha oppdaget boken. Og Atwood skal spres videre, det er helt sikkert! Jeg tror hun har mange potensielle fans, de må bare oppdage henne.

      1. Svaret på det er ikke så spennende, altså. Jeg synes ikke at alle blogger eller nettsteder bør være like, og alle nettsteder behøver heller ikke være et diskusjonsfora. Jeg ønsket heller ikke å åpne for potensielle troll. Diskusjoner og slikt blir jo i tillegg ofte lett vannet ut. Det er også et estetisk argument for ikke å ha det. Kontaktinformasjonen min er lett tilgjengelig hvis det er noen som ønsker å gi meg tilbakemeldinger.
        Men jeg ser jo verdien av kommentarfelt også. Sånn som her, for eksempel.

        Ellers har the Oatmeal en glitrende kommentar til kommentarfelt:
        http://theoatmeal.com/comics/making_things

      2. Hehe, utrolig bra lenke! Jeg likte spesielt godt denne: «If you don’t have anything to write about, don’t write.» Akkurat dét rådet er det mange som med fordel kunne ha fulgt. For øvrig synes jeg at svaret ditt var veldig spennende, og jeg ser hva du sier. Fra bloggleserens perspektiv synes jeg det er mye bedre med blogger uten kommentarfelt enn bloggere som aldri svarer på kommentarer. Det med diskusjoner er et godt argument, for det er ikke enkelt å skape gode diskusjoner på blogg. Min erfaring er at man må bygge opp et godt diskusjonsklima over veldig lang tid, og det krever både tid og innsats.

        Totalt sett tror jeg at kommentarfeltets verdi handler mye om hvilken kultur for kommentering man klarer å utvikle på egen blogg, og det er et komplekst og uforutsigbart dynamisk samspill mellom innleggene man har skrevet og de som kommenterer jevnlig. Det kan man bare ikke styre ut fra en bestemt plan – det lever sitt eget liv. Grunnen til at det er så utenkelig for meg å ikke ha kommentarfelt er fordi jeg er så imponert over hvor oppriktig leserne mine engasjerer seg i det jeg skriver. Jeg har ennå til gode å få en kjip kommentar som ødela dagen min, men det handler kanskje om at jeg ofte skriver så lange innlegg at de kjipe og overfladiske leserne gir opp lenge før de kommer til kommentarfeltet;-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s