Stikkord: Greven av Monte Christo

Greven av Monte Christo

Edmond Dantès er en lykkelig mann. Han blir utnevnt som kaptein på seilskuten Pharaon allerede som nittenåring, og skal snart gifte seg med vakre Mercedes. Mer kan ikke den unge, beskjedne mannen ønske seg her i verden. Men ikke alle unner Edmond å seile lykkelig og nygift inn i solnedgangen. Herr Danglars ønsker å få kapteinsjobben på skuta fremfor Dantès. Mercedes’ fetter Fernand er hodestups forelsket i henne og vil aller helst drepe sin forhatte konkurrent. Danglars får en idé om å rydde Dantès av veien, slik at han selv kan få kapteinsjobben og Fernand kan gifte seg med Mercedes. De sender et anonymt brev til myndighetene hvor de angir Edmond som bonapartist og landsforræder.

Dantès ender i klørne på den ambisiøse dommeren Villefort, som tilfeldigvis har sine personlige grunner til å ville sende ham i fengsel på livstid. I løpet av de fjorten årene Dantès sitter fengslet under kummerlige forhold stifter han bekjentskap med en abbed som skal gi Edmond muligheten til å hevne sviket. Etter en dramatisk flukt gjenoppstår Edmond Dantès som den mystiske og styrtrike greven av Monte Christo, en mann med ubegrenset formue og ubegrensede muligheter i verden. Gjennom nøye planlegging får han innpass hos familiene til Danglars, Villefort og Fernand, familier som nå tilhører toppsjiktet i det franske aristokratiet i Paris. Det er duket for en storslagen, utspekulert og grusom hevn. Og som det så vakkert heter: Hevnen nytes best kold.

Noen klassikere er tunge å komme gjennom. Greven av Monte Christo er ikke blant dem, til tross for at sideantallet nærmer seg tusen i min norske utgave. I likhet med mange andre 1800-tallsromaner ble romanen opprinnelig publisert i serieformat. Det er nok noe av forklaringen på hvorfor spenningskurven i en så lang roman er så til de grader høy, for leseren måtte selvsagt ha en grunn til alltid å ville lese videre. Boken er sterkt handlingsdrevet; Dumas kaster ikke bort tiden på lengre skildringer av natur og miljø, eller dype refleksjoner over livet og døden. Dette er eventyr og underholdning fra ende til annen.

Når det er sagt, tilhører Greven av Monte Christo den stolte vestlige litterære tradisjon hvor verdispørsmål konstrueres over dikotomier: God-ond, hevn-tilgivelse, skyld-uskyld, innsikt-uvitenhet, og så videre. Så selv om boken stort sett er blottet for undertekst, er den likevel ingen rent overflatisk underholdningsroman. Men det skal sies at boken neppe tilfører så mye til debatten; den spiller snarere på verdispørsmålene som gjennomsyrer kulturen allerede. Et hovedtema i romanen finner vi gjennom å følge Edmond Dantès’ utvikling fra en ung og naiv, men rettskaffen og godhjertet mann, til den kyniske, hevngjerrige og til tider nådeløse greven av Monte Christo. Han anser seg selv for å være en hevnens engel med oppgave å straffe de tre svikefulle herrene Villefort, Danglars og Fernand. Det skal imidlertid sies at han belønner gode, renhjertede mennesker med like raus hånd som han straffer de onde. Men prisen han må betale for sin hevn er at han selv på sett og vis blir like hard som de han straffer. Greven lærer mye om menneskets natur gjennom å bli forrådt på det groveste, men innsikt er ikke alltid et gode. Samtidig er det herlig å kjenne på min egen hevngjerrighet mens jeg leser: Jeg heier på greven og fryder meg over de tre herrene som snart skal få smake sin egen medisin. Det er tross alt bare en bok, og jeg er tross alt bare et menneske.

Dumas spanderer som sagt ikke mye plass på lengre utlegninger om natur og miljø. Paradoksalt nok er Greven av Monte Christo likevel det jeg vil kalle en stemningsfull roman, hvor det er mulig å leve seg inn i en grafisk forestilling av romanens begivenheter. Boken er plottorientert, men mens man leser utfolder det seg en praktfull indre verden hvor man som flue på veggen får dufte og smake på det eksotiske gamle Frankrike. Man får følge Edmond inn i et ekte fransk fengsel tidlig på 1800-tallet, og det er akkurat like romantisk elendig som man forestiller seg. Vi får deretter slå følge med ham på en dramatisk flukt og en eventyrlig skattejakt. Senere er det duket for karneval i Roma, komplett med Colosseum i måneskinn, og en rekke kvelder i operaen blant grever og baronesser i kostbare klær. Han ankommer Paris med brask og bram, og flytter inn i et palass på Champs-Élysées. Det oser av luksus, overdådighet og fransk romantikk (epokebetegnelsen, ikke ømme følelser), og jeg kan ikke annet enn å konkludere med at menneskelige svakheter finnes overalt, men i litteraturens verden er de uendelig mye morsommere å følge i fornemme omgivelser enn på et fattighus. Greven av Monte Christo spiller på den allmenne nysgjerrighet på det storslagne, og er nærmest en iscenesettelse av rikdom og makt.

Jeg elsker denne romanen. Det er nøyaktig en sånn bok som kan få meg til å sukke tilfreds over å forsvinne inn i fiksjonens verden, og tenke at akkurat slik skal en bok være. Greven av Monte Christo gått rett inn på listen min over vidunderlige litterære bekjentskaper ved siden av Jane Eyre, Tatt av vinden og Pride and Prejudice. Alexandre Dumas gir meg dessuten vanvittig lyst til å lese mer av Charles Dickens. For det Dumas gjør godt, gjør Dickens enda bedre. De store romanene fra 1800-tallet går bare aldri ut på dato. Greven av Monte Christo er en stor leseropplevelse i ordets rette forstand. Les den, og les den komplette versjonen. Du kommer neppe til å angre.

Uke 41

Den siste uken har jeg gjort en hederlig innsats for å komme i mål med leseforsettene mine i år. Jeg har lest tre diktsamlinger og to lange noveller i tillegg til en knapp tredjedel av Greven av Monte Christo. Fortsetter jeg i dette tempoet, kan jeg kanskje klare det. Nitten bøker gjenstår. Men jeg har også regnet ut at jeg i så fall må skrive ett innlegg hver dag, siden målsetningen min ikke bare er å lese, men å blogge om alt jeg leser. Det er her et normalt menneske enten mister motet eller bestemmer seg for at målet er for drøyt til at det er vits å forsøke engang. Men jeg er såpass sær at det totalt urealistiske ved målsetningen gir ekstra motivasjon. Go figure.

Denne uken planlegger jeg å lese ut første bind av Greven av Monte Christo. Da har jeg en hel uke på meg til å lese andre bind, noe som skal gå veldig bra. Etter Greven har jeg bare to bøker igjen å lese i år som er lengre enn 350 sider, de to siste lesesirkelbøkene Ukjent soldat og Forfengelighetens fyrverkeri, skrevet av henholdsvis Väinö Linna og Tom Wolfe. De andre bøkene jeg skal lese er så tynne at noen av dem bør kunne leses på en dag eller to, selv for meg. Det verste blir å velge i hvilken ende jeg skal begynne, for alle nitten bøker frister voldsomt og jeg vil helst lese dem samtidig. Men hvordan det skal gå å skrive ett innlegg pr dag fremover, det blir svært spennende å se.

Mens effektiviteten er på vei oppover, går det andre veien med selvkontrollen. Bokshopoholismen min er i ferd med å utvikle seg i nye og faretruende retninger. Opptil flere ganger de siste ukene har jeg tatt meg selv i å tenke at det jo må være helt ok å kjøpe en eller annen bok, for den står jo på 1001-listen! Heldigvis slo tanken meg før heller enn senere, at hvis jeg fortsetter å tenke sånn kan jeg ende opp med å kjøpe 1001 bøker på et år. (Hvilken bokidé det hadde vært!) Det verste er at tanken gir meg hjertebank, og jeg tror det er av lutter fryd og glede.

Men det blir ikke bra når 1001-bøker kombineres med andre kjøperegler. For eksempel at det er lov å kjøpe bøker på salg, og særlig hvis det er tidligere hovedbøker i Bokklubben til nedsatt pris. Plutselig hadde jeg kjøpt Truman Capotes Med kaldt blod, Torkil Damhaugs Se meg, Medusa og Nicholson Bakers Menneskerøyk bare fordi Bokklubbene hadde tre-for-to-salg. Nei, nei, nei. Eller: Ja, ja, JA! Jeg trenger verge.

God leseuke!

Uke 40

Det er ikke mange uker igjen av året, og det er på tide å sette inn nådestøtet for å oppnå diverse leseforsetter som jeg så ambisiøst og skjødesløst bestemte meg for i fjor. Det er allerede for sent å fullføre målsetningen om å lese mine nitten eldste bøker, men med litt innsats kan jeg på slutten av året ha klart å lese halvparten av dem. De andre utfordringene er fortsatt innen rekkevidde. Jeg har lest tre debutanter, og de tre som gjenstår er korte bøker. Jeg er snart ferdig med to av tre diktsamlinger, og den siste skal leses i helgen. De tre skuespillene skal jeg nok klare i løpet av en uke. Så blir det intensiv dugnad på novellene, eventuelt skal jeg prøve å lese én novelle pr dag til jeg er ferdig. Hvis jeg skal rekke å lese 52 bøker i år, må jeg lese 20 bøker frem til nyttårsaften. Det kan gå, så lenge jeg leser korte eller lettleste bøker. Slaget er ennå ikke tapt!

Da passer det jo bra at leselysten har meldt seg for første gang i år. Jeg tenker på bøker morgen, middag og kveld, og har lyst til å lese nesten alle bøkene jeg har dratt i hus det siste tiåret (skremmende nok føler jeg plutselig en dragning mot selv Knut Hamsuns Landstryker-trilogi og Homers Odysseen). I tillegg til at jeg har lyst til å lese bøkene dere skriver om. For ikke å snakke om alle bøkene som står på ønskelisten allerede. Og mange av bøkene forlagene i dette øyeblikk spyr ut med lysets hastighet.

Æren for denne plutselig overveldende lesetrangen er det Alexandre Dumas som har, for jeg har forelsket meg dypt og inderlig i Greven av Monte Christo. For en bok! For en historie! For en fortellerglede! Det er underlig at årets murstein ligger an til å bli årets mest lettleste bok. Plutselig virker ideen min om å kjøpe mange bøker av samme forfatter uten å ha lest noe fra før veldig god. Jeg har De tre musketerer, Dronning Margot, The Last Cavalier, The Man in the Iron Mask, Diana og Den hellige liga i bokhyllen allerede i til sammen ti bind. Og julenissen har ennå ikke fått ønskelisten min. Det er gode tider.

De fleste av dere har nå lagt igjen kommentarer til hva dere kunne tenke dere å lese i forbindelse med lesesirkelen neste år. I tilfelle noen etternølere har lyst til å stemme på bøker, finner du alternativene her. Jeg venter et par uker med å lage endelig liste, men allerede nå kan jeg avsløre at første lesesirkelforfatter ut i 2012 mest sannsynlig blir Charles Dickens. Det er nemlig Dickens-år i 2012, for 7. februar er det 200 år siden den vidunderlige og svært populære mannen ble født. Det må jo feires!

Nå må jeg haste videre til neste innlegg før jeg bruker opp alle utropstegnene mine. Signe leseuken!