Stikkord: Alexandre Dumas

De tre musketerer

De tre musketererI januar skrev jeg at jeg kjedet meg overraskende mye med starten på De tre musketerer. Nå er boken gledelig overstått, og årets første 1001-mursteinsklassiker krysset av på listen. For å gjøre mest mulig ut av min sedvanlige prokrastinering når jeg skriver innlegg, sjekket jeg YouTube for å finne filmversjoner av musketerene. Blant annet den siste filmen fra 2011, med d’Artagnan i skinnbukser, snakk om en kommende apokalypse, flyvende skip og en fektende Milla Jovovich. Litt perspektiv er på sin plass: Det er mye bedre å lese de seks hundre til norsk klønete oversatte sidene, enn å sitte skrekkslagen i to minutter og se på den traileren.

Enda en formildende omstendighet ved boken: Et av kapitlene starter med «Det var en mørk, stormfull natt.» Det er så tett opp til klisjéen «Det var en mørk og stormfull aften» at det nesten må godkjennes.

En klassisk bromance

Jeg antar at de fleste kjenner, eller tror de kjenner, historien om musketerene fra ulike filmversjoner, mens det kanskje ikke er like mange som har lest hele boken. I hvert fall ikke den komplette utgaven. Jeg er overrasket over at jeg ikke kjente til plottet på forhånd, og hadde visst forvekslet De tre musketerer med Mannen med jernmasken, som er den siste boken i serien om d’Artagnan. Men historien foregår altså tidlig på 1600-tallet i Frankrike og England, i den tiden da kardinal Richelieu var ung og sprek og hadde store planer for nasjonalstaten Frankrike; planer som kong Ludvig 13. pent måtte adlyde enten han ville eller ei. Historiens helt d’Artagnan kommer fra Gascogne til Paris som ung mann og hans største ønske er å bli en del av kongens livvakter, musketerene. Han treffer Athos, Porthos og Aramis, og etter litt startproblemer ender de raskt opp i hverandres armer med det velkjente «En for alle, alle for en!» som livsmotto.

De første drøyt hundre sidene av boken var så kjedelig lesning at jeg måtte tvinge meg til å lese ti sider her og der for å komme gjennom. Mest fordi historien åpner som en klassisk bromance, hvor våre helter først ønsker å knuse hverandre med kården, og deretter har lyst til å elske hverandre lidenskapelig på den måten menn gjorde før homofili ble oppdaget. Kvinner nevnes kun i forbifarten, og våre helter kunne like gjerne hatt valgspråket «bros before hoes». Plottet dras ikke ordentlig i gang før ca side 130, og det er altfor lenge for en bok der karakterer sier: «Snu Dem, hr. fliremikkel, ellers hogger jeg Dem bakfra!»

Guttekvinner

Apropos kjedsomhet, kom jeg til å tenke på Espen Søbye og hans seksuelle strikkepinnefantasier. For disse kårdene som guttene har så lyst til å stikke i andre menn hele tiden, er de kanskje et symbol på hva musketerene egentlig har lyst til å gjøre med hverandre? I stedet for å kalle homofile menn som strikker for «guttekvinner», passer det bedre å bruke begrepet om Dumas’ stridskåte og jålete musketerer. De får i hvert fall lov til å være betraktelig mer femi og skeptisk til kvinner enn den moderne norske mannen kan, uten at gamlinger blir gretne og seksualkonspiratoriske i Morgenbladet. Les et utvalg sitater, og døm selv:

«Man bør behandle tjenere som man behandler kvinner; man må sette foten på nakken av dem hvis man vil at de skal være trofaste. Det bør De tenke over.»

«Kvinnene er skapt til vår ulykke, fra henne kommer all vår elendighet.»

«Og en må virkelig innrømme, sa Athos, at den engelskmannen er verd å elske. Jeg har aldri sett en flottere mann enn ham. For ikke å snakke om at han kler seg på en uforlignelig måte, sa Porthos.»

«Hendene, som han ikke ofret noen større omsorg, gjorde Aramis fortvilet av misunnelse, skjønt han brukte mandelpasta og velluktende olje i massevis til sine.»

«d’Artagnan kastet seg om halsen på ham og kysset ham.»

«Porthos trakk kården og ga seg til å gjøre utfall mot veggen; deretter gikk han bakover med elegante bukk og dansetrinn. Aramis, som fremdeles arbeidet på diktet sitt, stengte seg inne i Athos’ kabinett og ba om å få være uforstyrret til de skulle trekke blank.»

«Og kong Ludvig den trettende snodde mustasjene sine og vugget i hoftene.»

Kjærlighetsforviklinger

Men De tre musketerer likner litt på Bibelen; plottet og kvinnene dukker opp samtidig, og deretter går det til helvete. For med ekte kvinner inne i bildet, går guttekvinnene våre fullstendig fra vettet. d’Artagnan forelsker seg i kona til verten sin, som er et fjols. Når hun blir bortført på grunn av d’Artagnan, forelsker han seg i lady Winter aka mylady. Men for å komme seg inn på soverommet til mylady, må han først forføre kammerpiken hennes. Han har en del grunner for hvorfor han gjør dette, men dessverre er de ikke så enkle å forstå for noen andre enn ham selv. I hovedsak går det ut på at han ved å ligge med andre kvinner regner med å finne spor etter den bortførte kjæresten sin.

d’Artagnan er likevel ingenting sammenliknet med den ovennevnte flotteste og mest velkledde mannen i verden, engelske hertug Buckingham, som er vilt forelsket i fru Ludvig 13. dronningen av Frankrike. Kardinal Richelieu er sjalu, og driver Buckingham ut av landet for å holde de elskende fra hverandre. Buckingham gjør det eneste han kan komme på for å se sin kjære, og det er – ta da! – å la England erklære krig mot Frankrike. Planen hans er at engelskmennene skal sable ned så mange franskmenn at han selv må trå til som diplomat i forhandlinger med den forsmådde ektemann kongen. Mens han venter på krig og kjærlighet i palasset sitt i London, har han laget et alter foran et portrett i helfigur av dronningen, med diverse av hennes gaver som han har tenkt å begraves med. #psycho

Vokt Dem for kvinnen!

Etter så mye innledende guttefjas, gjør Dumas det eneste han kan for å vinne meg over på sin side. Han introduserer den ondeste kvinnen i verden. Hun er ondere enn kardinalen, som sender alle fiender, uvenner og andre plagsomme folk til Bastillen. Mye ondere enn Buckingham, som sender landsmenn i døden for å få seg en bit. Hun er en slags Antikrist, blodtørstig, hevngjerrig og livsfarlig. Jeg liker de kunstneriske valgene til Dumas. Han kunne ha gjort som alle andre mannlige forfattere i gamledager (og en hel del i våre), og latt kvinner bli hjemme og stelle med gardiner mens mennene dro i krig og gjorde farlige ting. Istedet fungerer krigen som et slags krisesenter for menn med en rasende kvinne i hælene: «For er vi først i hæren, er det forhåpentlig ikke annet enn mannfolk vi har å være redd for.»

De er så fine sånn, musketerene. De skammer seg ikke over å være livredd for en jente. Ellers har de den irriterende egenskapen at de aldri er redd for noe. I krigen dreper de lett et tjuetalls fiender uten å få en skramme mens de spiser frokost og drikker flaskevis med vin. Men selv om musketerene kan hamle opp med minst fem guttesoldater hver i frokostfylla, er det langt mer krevende å håndtere en vakker, ubevæpnet og genial kvinne: «Hvis du bare hadde med fire menn å gjøre, kjære venn, ville jeg trygt la deg reise alene; men siden det gjelder denne kvinnen, så la oss reise alle fire, og Gud gi at vi og tjenerne våre måtte være mange nok!»

Så ble romanens største styrke for min del at de tapre musketerer har all grunn til å være redd. Jeg trodde først at det var kardinal Richelieu som var superskurken her. Men selv han er forskrekket og skremt av den onde kvinnen i hans tjeneste. Når hun tar avskjed med hans utsendte agent, sier hun «Hils kardinalen fra meg». Til svar får hun «Hils Satan fra meg.» Og så smiler de innforstått til hverandre. Mye tyder på at begrepet girl power har tapt seg en del etter den franske renessansen.

Historien fortsetter

Litt perspektiv igjen: Selv om det etter hvert var gøy å lese om truende kardinaler, lettlurte konger, spioner, forfalskninger, giftmord og skurkestreker, når De tre musketerer ikke opp til Greven av Monte Christo, som kanskje er det aller morsomste som finnes i litteraturen. Likevel var den god nok til at jeg vurderer å lese fortsettelsen om d’Artagnan og de tre andre musketerene (som ikke gir 1001-kryss): Twenty Years After og Le Vicomte de Bragelonne: Ten Years Later/ Louise de la Vallière/ The Man in the Iron Mask.

Min siste uleste Dumas-roman på 1001-listen er La Reine Margot, på norsk Dronning Margot, som ifølge internett skal være nesten på høyde med Monte Christo, men som ifølge samme internett dessverre ikke foreligger i komplett oversettelse til verken engelsk eller norsk. Jeg har den i en tobindsutgave fra 1950, og regner med at den er så bra som jeg får det uten nitidig og helt unødvendig oppfriskning av fransken fra videregående.

Helt til slutt, en artig historie fra internettet om hvordan det gikk med Richelieus lik etter at han døde.

«Richelieu died on 4 December 1642, aged 57. His body was embalmed, and interred at the church of the Sorbonne. During the French Revolution, the corpse was removed from its tomb, and the mummified front of his head, having been removed and replaced during the original embalming process, was stolen. It ended up in the possession of Nicholas Armez of Brittany by 1796, and he occasionally exhibited the well-preserved face. His nephew, Louis-Philippe Armez, inherited it and also occasionally exhibited it and lent it out for study. In 1866, Napoleon III persuaded Armez to return the face to the government for re-interment with the rest of Richelieu’s body. An investigation of subsidence of the church floor enabled the head to be photographed in 1895.»

***

De tre musketerer ble lest i forbindelse med lesesirkelen 1001 bøker. Hva de andre deltakerne leste finner du her. En oversikt over hva vi skal lese fremover finner du her.

Greven av Monte Christo

Edmond Dantès er en lykkelig mann. Han blir utnevnt som kaptein på seilskuten Pharaon allerede som nittenåring, og skal snart gifte seg med vakre Mercedes. Mer kan ikke den unge, beskjedne mannen ønske seg her i verden. Men ikke alle unner Edmond å seile lykkelig og nygift inn i solnedgangen. Herr Danglars ønsker å få kapteinsjobben på skuta fremfor Dantès. Mercedes’ fetter Fernand er hodestups forelsket i henne og vil aller helst drepe sin forhatte konkurrent. Danglars får en idé om å rydde Dantès av veien, slik at han selv kan få kapteinsjobben og Fernand kan gifte seg med Mercedes. De sender et anonymt brev til myndighetene hvor de angir Edmond som bonapartist og landsforræder.

Dantès ender i klørne på den ambisiøse dommeren Villefort, som tilfeldigvis har sine personlige grunner til å ville sende ham i fengsel på livstid. I løpet av de fjorten årene Dantès sitter fengslet under kummerlige forhold stifter han bekjentskap med en abbed som skal gi Edmond muligheten til å hevne sviket. Etter en dramatisk flukt gjenoppstår Edmond Dantès som den mystiske og styrtrike greven av Monte Christo, en mann med ubegrenset formue og ubegrensede muligheter i verden. Gjennom nøye planlegging får han innpass hos familiene til Danglars, Villefort og Fernand, familier som nå tilhører toppsjiktet i det franske aristokratiet i Paris. Det er duket for en storslagen, utspekulert og grusom hevn. Og som det så vakkert heter: Hevnen nytes best kold.

Noen klassikere er tunge å komme gjennom. Greven av Monte Christo er ikke blant dem, til tross for at sideantallet nærmer seg tusen i min norske utgave. I likhet med mange andre 1800-tallsromaner ble romanen opprinnelig publisert i serieformat. Det er nok noe av forklaringen på hvorfor spenningskurven i en så lang roman er så til de grader høy, for leseren måtte selvsagt ha en grunn til alltid å ville lese videre. Boken er sterkt handlingsdrevet; Dumas kaster ikke bort tiden på lengre skildringer av natur og miljø, eller dype refleksjoner over livet og døden. Dette er eventyr og underholdning fra ende til annen.

Når det er sagt, tilhører Greven av Monte Christo den stolte vestlige litterære tradisjon hvor verdispørsmål konstrueres over dikotomier: God-ond, hevn-tilgivelse, skyld-uskyld, innsikt-uvitenhet, og så videre. Så selv om boken stort sett er blottet for undertekst, er den likevel ingen rent overflatisk underholdningsroman. Men det skal sies at boken neppe tilfører så mye til debatten; den spiller snarere på verdispørsmålene som gjennomsyrer kulturen allerede. Et hovedtema i romanen finner vi gjennom å følge Edmond Dantès’ utvikling fra en ung og naiv, men rettskaffen og godhjertet mann, til den kyniske, hevngjerrige og til tider nådeløse greven av Monte Christo. Han anser seg selv for å være en hevnens engel med oppgave å straffe de tre svikefulle herrene Villefort, Danglars og Fernand. Det skal imidlertid sies at han belønner gode, renhjertede mennesker med like raus hånd som han straffer de onde. Men prisen han må betale for sin hevn er at han selv på sett og vis blir like hard som de han straffer. Greven lærer mye om menneskets natur gjennom å bli forrådt på det groveste, men innsikt er ikke alltid et gode. Samtidig er det herlig å kjenne på min egen hevngjerrighet mens jeg leser: Jeg heier på greven og fryder meg over de tre herrene som snart skal få smake sin egen medisin. Det er tross alt bare en bok, og jeg er tross alt bare et menneske.

Dumas spanderer som sagt ikke mye plass på lengre utlegninger om natur og miljø. Paradoksalt nok er Greven av Monte Christo likevel det jeg vil kalle en stemningsfull roman, hvor det er mulig å leve seg inn i en grafisk forestilling av romanens begivenheter. Boken er plottorientert, men mens man leser utfolder det seg en praktfull indre verden hvor man som flue på veggen får dufte og smake på det eksotiske gamle Frankrike. Man får følge Edmond inn i et ekte fransk fengsel tidlig på 1800-tallet, og det er akkurat like romantisk elendig som man forestiller seg. Vi får deretter slå følge med ham på en dramatisk flukt og en eventyrlig skattejakt. Senere er det duket for karneval i Roma, komplett med Colosseum i måneskinn, og en rekke kvelder i operaen blant grever og baronesser i kostbare klær. Han ankommer Paris med brask og bram, og flytter inn i et palass på Champs-Élysées. Det oser av luksus, overdådighet og fransk romantikk (epokebetegnelsen, ikke ømme følelser), og jeg kan ikke annet enn å konkludere med at menneskelige svakheter finnes overalt, men i litteraturens verden er de uendelig mye morsommere å følge i fornemme omgivelser enn på et fattighus. Greven av Monte Christo spiller på den allmenne nysgjerrighet på det storslagne, og er nærmest en iscenesettelse av rikdom og makt.

Jeg elsker denne romanen. Det er nøyaktig en sånn bok som kan få meg til å sukke tilfreds over å forsvinne inn i fiksjonens verden, og tenke at akkurat slik skal en bok være. Greven av Monte Christo gått rett inn på listen min over vidunderlige litterære bekjentskaper ved siden av Jane Eyre, Tatt av vinden og Pride and Prejudice. Alexandre Dumas gir meg dessuten vanvittig lyst til å lese mer av Charles Dickens. For det Dumas gjør godt, gjør Dickens enda bedre. De store romanene fra 1800-tallet går bare aldri ut på dato. Greven av Monte Christo er en stor leseropplevelse i ordets rette forstand. Les den, og les den komplette versjonen. Du kommer neppe til å angre.

Uke 40

Det er ikke mange uker igjen av året, og det er på tide å sette inn nådestøtet for å oppnå diverse leseforsetter som jeg så ambisiøst og skjødesløst bestemte meg for i fjor. Det er allerede for sent å fullføre målsetningen om å lese mine nitten eldste bøker, men med litt innsats kan jeg på slutten av året ha klart å lese halvparten av dem. De andre utfordringene er fortsatt innen rekkevidde. Jeg har lest tre debutanter, og de tre som gjenstår er korte bøker. Jeg er snart ferdig med to av tre diktsamlinger, og den siste skal leses i helgen. De tre skuespillene skal jeg nok klare i løpet av en uke. Så blir det intensiv dugnad på novellene, eventuelt skal jeg prøve å lese én novelle pr dag til jeg er ferdig. Hvis jeg skal rekke å lese 52 bøker i år, må jeg lese 20 bøker frem til nyttårsaften. Det kan gå, så lenge jeg leser korte eller lettleste bøker. Slaget er ennå ikke tapt!

Da passer det jo bra at leselysten har meldt seg for første gang i år. Jeg tenker på bøker morgen, middag og kveld, og har lyst til å lese nesten alle bøkene jeg har dratt i hus det siste tiåret (skremmende nok føler jeg plutselig en dragning mot selv Knut Hamsuns Landstryker-trilogi og Homers Odysseen). I tillegg til at jeg har lyst til å lese bøkene dere skriver om. For ikke å snakke om alle bøkene som står på ønskelisten allerede. Og mange av bøkene forlagene i dette øyeblikk spyr ut med lysets hastighet.

Æren for denne plutselig overveldende lesetrangen er det Alexandre Dumas som har, for jeg har forelsket meg dypt og inderlig i Greven av Monte Christo. For en bok! For en historie! For en fortellerglede! Det er underlig at årets murstein ligger an til å bli årets mest lettleste bok. Plutselig virker ideen min om å kjøpe mange bøker av samme forfatter uten å ha lest noe fra før veldig god. Jeg har De tre musketerer, Dronning Margot, The Last Cavalier, The Man in the Iron Mask, Diana og Den hellige liga i bokhyllen allerede i til sammen ti bind. Og julenissen har ennå ikke fått ønskelisten min. Det er gode tider.

De fleste av dere har nå lagt igjen kommentarer til hva dere kunne tenke dere å lese i forbindelse med lesesirkelen neste år. I tilfelle noen etternølere har lyst til å stemme på bøker, finner du alternativene her. Jeg venter et par uker med å lage endelig liste, men allerede nå kan jeg avsløre at første lesesirkelforfatter ut i 2012 mest sannsynlig blir Charles Dickens. Det er nemlig Dickens-år i 2012, for 7. februar er det 200 år siden den vidunderlige og svært populære mannen ble født. Det må jo feires!

Nå må jeg haste videre til neste innlegg før jeg bruker opp alle utropstegnene mine. Signe leseuken!

Uke 38

På søndag hadde vi bloggdato i lesesirkelen 1001 bøker, og denne gangen leste vi Knut Hamsuns Sult. Så langt er Sult den lesesirkelboken jeg har fått et mest blandet inntrykk av, og det virket det som de tre andre deltakerne også hadde. Egentlig likte jeg ikke boken, samtidig var den interessant å lese. En sjeldent blandet leseropplevelse. Etter at jeg hadde lagt ut innlegget mitt på søndag og lå i sengen og skulle sove, begynte jeg å lure på om Hamsun med Sult-helten har fremstilt en psykisk tilstand som i våre dager kunne blitt betegnet som en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. (Jeg vet, jeg tenker på mye rart.) Men alt passer: Humørsvingningene, de intense følelsene, impulsive og ubetenksomme handlinger, sinnet, destruktiviteten, kranglete oppførsel, tomheten, selvstraffingen, vekslingen mellom idealisering og demonisering av andre, og det ustabile selvbildet. Lest i den konteksten er Sult en roman som gir et helt unikt og troverdig innblikk i et psykisk plaget sinn, og boken ble straks mer fascinerende. Bare ikke på den måten Hamsun nok hadde tenkt seg. Det som er ekstra interessant med denne hypotesen, er at det også forklarer min egen veksling mellom sympati og antipati mens jeg leste. Med en ustabil og intens karakter som stadig veksler mellom himmel og helvete, er det ikke så rart at man som leser blir dratt inn i den samme følelsesmessige karusellen. Og som med virkelige mennesker trenger man heller ikke lande i en konklusjon; enkelte sider kan man akseptere og forstå, andre sider er det vanskeligere å svelge. Spennende, Knut, spennende. (Men jeg liker fortsatt ikke boken.)

Neste bok i lesesirkelen handler også om en mann som ikke er helt i harmoni med verden, men jeg tror likevel den befinner seg i en helt annen sfære enn Sult. I Alexandre Dumas’ Greven av Monte Cristo havner hovedpersonen i fengsel på livstid etter å ha blitt uskyldig dømt for forræderi. Etter mange år klarer han å flykte og skaffe seg en stor formue. Hele tiden planlegger han en storslått hevn over mennene som fikk ham fengslet. Greven av Monte Cristo er en skikkelig murstein, og det er lenge siden jeg gledet meg som en unge til å ta fatt på en bok av så kolossal størrelse. Men jeg bare vet at jeg kommer til å elske den. Samtidig innser jeg mine begrensninger som leser, og skjønner at jeg må begynne på boken MED EN GANG dersom jeg skal rekke å lese den tidsnok til siste søndag i oktober. Hvis du ikke har lest boken allerede, foreslår jeg at du blir med på eventyret! Selv om boken er lang, virker den ikke tunglest. Jeg tror det er perfekt lesning for de regntunge og stormende høstkveldene jeg foreløpig ikke har sett snurten av, men ennå ikke har mistet troen på vil dukke opp når lesestoffet krever det.

Jeg har selvfølgelig ikke bare lest, men også kjøpt siden sist. Jeg heter Line og jeg er en bokshopoholiker. De siste ukene har vært så slitsomme og overarbeidede at jeg ligger nede for telling, og det har vært konstant kø og trengsel i postkassen for å få en eksklusiv plass i mine allerede overbelastede bokhyller. Men slike bagateller skal da ikke komme i veien for bakgårdssalg på nett hos Pax og Aschehoug, eller? «Shop til you drop», heter det så vakkert. I en av sine Top Ten Lists satte imidlertid David Letterman for noen år siden opp følgende ultimate kriterium for å bli betegnet som en ekte shopoholic:

«You’ve dropped, but you continue to shop.»

Det er så klokt sagt at jeg blir rørt. David, jeg føler meg sett.

Likevel skal jeg ikke gå helt i detaljer, for selv om jeg har stått offentlig frem som bokshopoholiker, er jeg fortsatt i stand til å føle skam når jeg kjøper mer enn fem bøker av gangen. Denne gangen endte jeg opp på tallet du får når du ganger fem med to og plusser på tre. Men den siste boken kjøpte jeg KUN for å slippe å betale porto. Smart! Økonomisk! Jippi!

Som i eventyret (?) om musa (?) som sparer alt hun (?) kan på sommeren for å klare seg når vinteren kommer (i motsetning til den dumme musa som aldri kjøper noen bøker og helt mangler lesestoff når bokhandel og bibliotek er stengt), har jeg hatt lesesirkelen de neste tredve årene i bakhodet og investert (!) i bøker jeg kommer til å trenge (!!) i årene fremover. Jeg har kjøpt Goethes Wilhelm Meisters læreår innbundet med åtti prosent rabatt og dermed rettferdiggjort kjøpet av åtte pocketbøker. Jeg har fått (dvs kjøpt) to bøker av Philip Roth, mannen som besitter min personlige verdensrekord i å ha blitt hørt om flest antall ganger uten at jeg vet annet om ham enn navn og profesjon. Bøkene heter Portnoys besværlige liv og Menneskemerket. Og så kjøpte jeg Zadie Smiths Hvite tenner, som jeg vet litt mer om (kun marginalt).

Amin Maalouf Leo Afrikaneren står ikke på noen liste, verken på 1001-listen eller min personlige ønskeliste. Hvorfor jeg kjøpte den? Jeg aner virkelig ikke. Men på forsiden er det et kart over Spania, eller deler av Spania, og det kan være kjekt å ha. Spesielt siden det ser håndlaget ut, og sannsynligvis ikke er geografisk korrekt. Sigrid Undsets Splinten av trollspeilet kjøpte jeg derimot fordi jeg elsker Sigrid Undset, og fordi Ellikken anbefalte den. Og det Ellikken sier, må Line gjøre. Hvilket også er grunnen til at Simon Strangers Mnem havnet i postkassen, selv om den ikke var på salg og er utgitt av Tiden og egentlig ikke har noe med saken å gjøre.

Så var det krim, og krim trenger aldri noen unnskyldning for å bli med meg hjem. Denne gangen var det min heltinne Agatha Christies Tre blinde mus og andre historier, Georges Simenons Maigret og mannen på benken, og mannen som sparte meg for masse porto: Emilio Calderóns Skaperens kart. Påskekrim 2012: Check.

Jeg har oppdager at jeg kjøper bøker etter en viss logikk. Hvis jeg har kjøpt et par bøker av en forfatter uten å ha lest dem, tror jeg at sannsynligheten for at jeg kommer til å like bøkene øker hvis jeg kjøper flere bøker av samme forfatter. Det finnes selvfølgelig en veldig god grunn til at jeg burde ha gått bort fra denne logikken for lenge siden, en grunn ved navn Knut Hamsun. Men, men. Uansett er det derfor jeg har kjøpt Amalie Skrams Professor Hieronimus og På St. Jørgen, selv om jeg enda ikke har lest Hellemyrsfolket, Constance Ring, Fru Inés og Forrådt. Jeg har også kjøpt Dagdrivergjengen av John Steinbeck, selv om jeg ikke har lest Vredens druer, Øst for Eden og Om mus og menn. Så jeg krysser fingrene for at Knut var det berømte unntaket mens Skram & Steinbeck bekrefter at regelen fortsatt gjelder.

Siste salgbok er jeg kanskje mest fornøyd med. Det er Susanna Clarkes Jonathan Strange & herr Norrell, en fantasyroman om to magikere fra England i 1806. Jeg vet ikke hvorfor jeg har lyst til å lese den, men det er kanskje det som gjør meg nysgjerrig. Jeg har ingen forventninger til den annet enn at den er helt fantastisk, og da har man jo ingenting å tape. Til slutt har jeg fått en bokgave, Øystein Wingaard Wolfs Brighton Blues. (Eller, det regnes vel fortsatt som gave når man spør noen om man kan få den og de sier ja? Jeg er nemlig ikke bare god på bokkjøp, jeg er også en habil boktigger.) Brighton Blues har fått en rekke strålende anmeldelser, men hittil har jeg bare lest bloggomtale hos Bente under overskriften En liten perle. Boken får æren av å avrunde min Walk of Shame, med baksideteksten:

«Jeg er Daniel. Faren min flyttet fra denne byen til varmere strøk da jeg var liten og etterlot meg åtte munnspill som jeg pusser med en fille før jeg spiller på dem. Jeg får brev fra ham hver jul og til bursdagen min, men han spør aldri hvordan det går, bare babler i vei om konjunkturene på børsen i Marseilles. Mamma sier han er en sjarlatan og flyr rundt med løsaktige kvinner. Hun har fått en grå flekk i håret på grunn av ham. Hun koker en tynn suppe til meg når jeg kommer hjem, enda jeg gir henne nesten alle pengene jeg tjener hos O’Brien. Vi sitter sammen og spiser og venter på krigen, som hun mener er like om hjørnet.»

Jeg har sniklest første side i boken og hadde problemer med å rive meg løs, så denne boken tror jeg at til og med jeg kan lese på en dag. Jeg må bare lese et par hundre andre bøker først.

God leseuke!

Lesesirkelbøker og lykkelige bøker

På søndag skulle vi ha blogget om Louis de Bernières Señor Vivo and the Coca Lord. Jeg hadde akkurat lest ut boken da jeg hørte nyhetene på fredag. Jeg fikk begynt på innlegget, men kom ikke langt før jeg ble sittende klistret til nyhetssendingene. Etter det har det blitt lite skriving og enda mindre lesing. Det er bare Bente som har skrevet om boken så langt, en veldig fin omtale av en nydelig bok. Jeg synes det er så fint at Bente avslutningsvis kommenterer boken i lys av fredagens hendelser, for jeg fikk nesten frysninger over hvor godt det passet å lese boken akkurat nå. Jeg planlegger å legge ut min omtale denne søndagen i stedet, hvis det er noen flere som ønsker å legge ut omtalene sine samtidig.

Her er en gjennomgang av de tre neste lesesirkelbøkene med omtaler og hvem som hittil har sagt at de vil være med å lese. Jeg skal snart få somlet meg til å opprette noe på bokelskere, slik at de som ikke har egen blogg også kan være med å lese. Det er bare å melde seg på for de som vil være med, blogg eller ikke.

Karen Blixen – Den afrikanske farm (bloggdato 28. august)

Den afrikanske farm er en av de mest fascinerende bøker i nordisk erindringsdiktning. Den kom ut første gang i 1937 og har senere, høyst fortjent, funnet og vunnet lesere over hele den vestlige verden.

Årene på farmen i Kenya sto alltid for Karen Blixen som de rikeste i hennes liv. Hun elsket naturen i Afrika, hun var betatt av dyreverdenen der og utviklet en eiendommelig kontakt med den innfødte befolkningen, som hun etter hvert ble leder, lærer, lege og dommer for. Og det var her hun møtte den mannen hun kom til å elske, Denys Finch-Hatton. Den afrikanske farm er en besettende og klok historie om en kvinnes sterke følelser for et kontinent og mannen hun elsker. Boken dannet grunnlaget for Sydney Pollacks suksessfilm Mitt Afrika (1985), med Meryl Streep og Robert Redford i hovedrollene.

Omtalen er hentet fra Gyldendal. Boken er nevnt på 2006-listen og i den norske utgaven fra 2008. De som har meldt seg på så langt er: Elida, Ann Helen, Askeladden, Astrid Terese og selvfølgelig meg.

Knut Hamsun – Sult (bloggdato 25. september)

Sult utkom første gang i 1890. Det skulle bli hans gjennombruddsbok og et verk som samtidig innebar noe nytt i norsk litteratur.

Hamsun skildrer både den fysiske sult og den psykiske pine hos den navnløse hovedpersonen på en måte som gjør at leseren vanskelig glemmer ham. Sult er en klassiker i moderne diktning som har bevart sin fascinasjonskraft også i dag. «Sult er utvilsomt en av de viktigste romaner i moderne tid. En kompleks roman med umåtelig kraft.» – Duncan McLean.

Omtalen er hentet fra Gyldendal. Boken er nevnt på 2006-listen og i den norske utgaven fra 2008. Foreløpig er det bare jeg og Astrid Terese som skal lese denne, hvis ikke du også har lyst til å samlese den.

Alexandre Dumas – Greven av Monte Cristo (bloggdato 30. oktober)

Greven av Monte Cristo av den franske forfatteren Alexandre Dumas ble utgitt i 1844, og regnes som en klassiker.

Sjømannen Edmond Dantès blir satt i fengsel på grunn av falske anklager om forræderi. Han blir plassert i det beryktede fengselet Châteu d’If. Han frykter at livet hans er over, men etter over tjue år i fangenskap klarer han å flykte. Han finner en skatt på klippeøya Monte Cristo, og nå gjenoppstår Edmond som Greven av Monte Christo. Tiden er inne for hevn, og han oppsøker sine fiender.

Omtalen er hentet fra Bokkilden. Boken er nevnt på 2006-listen og i den norske utgaven fra 2008. Foreløpig skal jeg, Astrid Terese og Elida lese denne.

Jeg holder fortsatt på med boken jeg begynte på forrige fredag, Plum Lovin’, og planlegger å lese den ut i løpet av en dag eller to. Egentlig hadde jeg kjøpt den til lesemaraton fordi den så utrolig lettlest ut. Den faller vel inn under kategorien chick lit, en sjanger jeg sjelden leser ellers, men som passer helt perfekt akkurat nå. Glade, snille mennesker som finner kjærligheten, uten blod, tårer og vold. Takk og pris for at det skrives lykkelige bøker også.