Drøm

“De sovende hjerner arbeider vel alltid efter samme lover – leker med inntrykk som ligger igjen som spon og fliser efter dagens arbeid”

Etter å ha lest flere av Sigrid Undsets vanvittig lange noveller, ble jeg først litt i villrede over hva jeg skulle tenke om novellen “Drøm”, som bare er knappe fem sider lang og noe kryptisk. Men lest mot de tre andre noveller i Den lykkelige alder gir den mye mening. Det handler om den uimotståelige, men destruktive erotikken som Undsets kvinneskikkelser ikke ønsker å motstå, selv om de kan.

“Drøm” handler om en ung kvinnelig jeg-persons utvikling fra barn til kvinne, sett gjennom drømmene hennes. Først er det stillestående og uberørte landskap hun drømmer om; landskap som hun senere, i våken tilstand, kan føle en slags hjemlengsel etter. Landskapene er steder hvor hun har vært, men som hun aldri igjen kommer til å nå. I tolvårsalderen har hun sin første erotiske drøm, dog erotisk i ordets absolutt videste forstand. Hun drømmer at hun lykksalig venter på noen, at mannen dukker opp bak henne. Hun kan i ettertid ikke huske ansiktet hans, bare den overveldende følelsen av at hun eksisterte. Den tredje drømmen har hun i sekstenårsalderen, og der er tonen en annen, illevarslende. Skikkelsen som dukker opp minner meg mest av alt om Heath Ledger som The Joker:

“Det lignet ansiktet på en spillemann med trekkspill vi barn kalte ‛den spedalske’. Et ansikt utav hvis huds døde hvithet alle trekk syntes fortært; kun rundt øynene var der levende, røde sårrender, og munnen var som en smal, blodig rift”.

Mens jeg-personen står og ser på, griper mannen noen redde småspurver fra en busk og klemmer dem i hjel i hånden så det knaser, mens blodet renner.

“Og hans munn kalte uten lyd på meg, og hans øyne med de blodige sår omkring befalte meg å komme tvers gjennom mur og vegg […] Han hadde løftet sitt hvite, fortærede ansikt og så opp på meg, smilte med sin smale, blodige munn og sine såre øyne, lo og kalte taus og løftet sin ene, blodige hånd. Og jeg visste jeg måtte lystre – den hånd som ville knuge meg sønder og sammen, som den hadde knuget de redde spurvene”.

Idet hun i drømmen hopper ut av vinduet til mannen, bråvåkner hun.

“Jeg undret meg på, den gang, hva den drømmen betydde. For jeg var viss på den betydde noe. Det ansiktet – jeg har kalt det dødens ansikt, og livets ansikt og kjærlighetens ansikt.”

De har et ambivalent forhold til livet og kjærligheten, disse kvinneskikkelsene til Sigrid Undset. Kanskje ikke så rart, med tanke på at de gjerne har romantiske og vakre forestillinger om seg selv og verden inntil virkeligheten innhenter dem med en solid ørefik. Den truende og skremmende mannen som kommer til å knuse henne er for så vidt et godt bilde på hvordan noen av mannsskikkelsene til Sigrid Undset virker når man kommer bakom den ofte blendende fasaden og oppdager at de er pillråtten innvendig. Men jeg-personen vet samtidig utmerket godt hva hun går til, og gjør det med – bokstavelig talt – åpne øyne. Som en uavvendelig skjebne som likevel er selvvalgt. Spørsmålet er kanskje hvem som er mest destruktiv av de to: Mannen som knuser spurver og kvinner, eller kvinnen som ikke kan motstå ham.

For moro skyld tenkte jeg at jeg skulle google på jakt etter andres synspunkter på novellen. Det jeg fant, var verdt søket. På en nettside som heter «Kjerringøy litteratur» var novellesamlingen Den lykkelige alder omtalt, og «Drøm» ble avspist med følgende karakteristikk:

I den neste novellen «Drøm» handler det kun om merkelige drømmer som personen det handler om tror må ha en mening.

Det er fantastisk, helt fantastisk. Jeg har ikke sett noen avfeie litteraturens grunnprinsipper på den måten siden ungdomsskolen. “Er det ikke nok at man må lese litteratur? Må man tolke den også? Nei, nei, dette kan virkelig ikke være av betydning, alt er jo bare rart! Ikke realistisk i det hele tatt, liksom. Alle vet jo at drømmetydning bare er fjas, det er jo ikke ekte!”.

Jeg ler og ler, men innvendig gråter jeg.

10 thoughts on “Drøm”

  1. Av desse to omtalene trur eg eg også går for di – den var svært inspirerande, i motsetning til den andre. Eg ler, eg også.

  2. Velger selvfølgelig også glatt deg over gymnasiasten.

    (selv om jeg fryder meg over nettopp at grunnprinsipper feiende flott kan bagatelliseres. Litt beskjemmet og ulitterært må jeg innrømme flere ganger å ha tenkt samme tanke. – akk, jeg ser fallossymbolene grine obskønt åpenlyst, akutt analyse vegrinng og skal jeg virkelig gidde – DD)

    Begynner å plage meg at jeg kun har lest Kristin L & Jenny.

    1. Jeg kan også avfeie og bagatellisere tekster uten å nøle. Men jeg mener at det er en stor forskjell mellom å si at man ikke gidder å lese litteratur på de premissene forfatteren skriver på, og helt å avfeie at teksten kan ha en dypere mening bare fordi man ikke ser den ved første øyekast (eventuelt ikke gidder å lete). For å si det sånn: Hvis du ser fallossymbolene men ikke orker å analysere dem, har du ikke avfeid grunnprinsippene, bare valgt å overse dem. Og det må man ha lov til uten å være beskjemmet eller ulitterær. Fallossymboler er for øvrig det teiteste av det teite å analysere. Freud kan brenne et visst sted.

      Jeg kan bare anbefale å utvide Undset-horisonten. Men jeg har skjønt at hun bør inntas i små doser, ellers bryter hun ned psyken min, farlige damen.

  3. hehe, det var en tid jeg ble overlykkelig hver gang jeg leste om ei dørklinke.
    Så altså, rephrase, i god Freud ånd – jeg går ut ifra at fallosene er der, alltid – eller flo og fjære, skal man gå i motsatt retning
    – men gidder ikke lete
    , da har jeg vel avfeid prinsippene?
    (sa hun rebelsk og håpefullt)

    psstt, jeg skjønner hva du mener altså -)

    1. Jeg utviklet Freud-allergi da jeg tok et emne i feministisk litteraturteori på master hvor teoretikerne vi leste var besatt av å finne fallos- og vaginasymboler i absolutt alle tekster. Alle tårn, spyd, penner, fjelltopper, dalbunner, huler, lommer, flasker og glass hadde selvfølgelig en symbolsk og avslørende betydning. Man kan ikke gjøre annet enn å avfeie det, ellers blir man verdens mest ensporede leser og litteraturen blir gørrkjedelig. Litteratur + rebelsk = sant!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s