Merkelapp: barnebøker

Høstbøker fra Cappelen Damm

Det er mandag, ferien er over, og bokhøsten er her igjen. Cappelen Damm holdt sin pressekonferanse på Kulturhuset i dag, og de utgir som vanlig flere bøker på ett år enn det jeg vil klare å lese med resten av livet til rådighet. Etter å ha brukt årets første sju måneder på flest mulig ikke-norske, underholdende bøker med en historie å fortelle, vegrer jeg meg fremdeles for fem måneders lesning av norske bøker om folk som aldri beveger seg utenfor komfortsonen, men likevel føler konstant ubehag. Forsettet for høsten er derfor å gjøre mitt beste for å unngå dem.

Hva er da bedre enn å innlede bokhøstbloggingen med litt science fiction? Didrik Morits Hallstrøm debuterte i 2011 med Du er ikke død før jeg slutter å elske deg. Til tross for den utrolig flotte tittelen har jeg ikke lest debutromanen. Men jeg har lest andreboka hans Krø fra 2014, en nygotisk grøsser fra en forblåst øy på Vestlandet, som faktisk var både grøssende og god, og fortjener langt flere lesere enn andrebøker vanligvis får.

I Krø blir skillet mellom virkeligheten og hovedpersonens selvlagde dataprogram visket ut når han reiser til øya Krø fordi bestefaren ligger for døden. Programmet begynner å leve sitt eget nifse liv, samtidig som folk han trodde var døde kanskje ikke er det likevel. Jeg husker boken som spennende og original, i tillegg til at Hallstrøm har dreisen på det som alle de andre norske forfatterne driver med: Relasjoner, gamle og nye familieproblemer og grubling over livet i fortid, nåtid og fremtid. Krø er et ypperlig eksempel på at litt fantasi aldri har skadet noen, og at de nære tingene funker vel så bra når de er en del av et spennende og oppfinnsomt plott.

Høstens roman heter Lysår, og er allerede i salg. Forlagets omtale: «Solstormer har gjort jorda ubeboelig. Menneskehetens siste håp, 16 utvalgte passasjerer i kryosøvn og med slettet hukommelse, er på vei til nærmeste levbare planet, 319 år unna. Norge, den eneste våkne ombord på romskipet, gjør det beste ut av vakten sin. Han vasker korridorene, løser de ukentlige testene, tar pillene og overser de merkelige bankelydene fra lufteanlegget. Alt forandrer seg når Norge oppdager en skjult melding i selvmordsbrevet fra Nederland. Han befinner seg snart på en umulig reise gjennom tid og rom. Tilbake til den han engang var og det han engang forlot.»

Da Eli Fossdal Vaage debuterte med diktsamlingen Hekla myter i 2014, skrev hun seg til en velfortjent plass på langlisten til Bokbloggerprisen 2014. Det er ikke verst for en diktdebutant. Hekla myter er tematisk beslektet med Ruth Lillegravens Urd, men byr på større folkelighet og glimt i øyet. En ung kvinne skriver om formødrene sine fra gården hun har arvet, ut fra minner, bilder og avtrykkene kvinnene har satt igjen i rommene og naturen rundt gården. Jeg har ikke lest samlingen siden 2014, men ble umiddelbart slått av hvor nydelige diktene er da jeg hentet dem frem fra bokhyllen igjen nå. Det er vanskelig å velge favoritter, men her er et kort dikt fra bestemorens siste tid:

Ho seier om eg fekk ta handa di

føra fingeren inn bak synsnerven

tett inntil beinet

heilt til punktet i kraniet

der ordet avskjed sit

skulle eg auka trykket, seia her

akkurat her er det at det gjer vondt

Årets diktsamling heter Herlege lærarar og utgis i september. Forlagets omtale: «Eli Fossdal Vaages nye diktsamling består av stor og mangslungen poesi. Gjennom oppvekstminner og erfaringen av å selv bli mor, kommer det levende livet til orde i et språk som både er tydelig og høystemt på samme tid.»

Eirik Husby Sæther har tidligere skrevet tre krimromaner jeg ikke har lest. I oktober kommer Pornomania, som ifølge katalogplasseringen ikke er en krimroman. Jeg håper likevel at Sæther har beholdt de krimobligatoriske skillsene som plottsnekrer selv om han sjangermessig nå flytter til et dramaturgisk ødeland. Ut fra forlagets beskrivelse av boken har han i alle fall krimsjangerens blikk på outsidere som lager problemer for langt flere enn seg selv.

Forlagets omtale: «Mattis vokser opp i en tid med pornoblader og svart sladd. Så kommer internett, sladden forsvinner og etter hvert blir pornofilmene gratis gjennom strømmetjenester, og for å tiltrekke seg «kikkere» blir pornoen mer voldelig og preget av ydmykelse. Da tar pornoen over livet til Mattis. Han går fra å bo i et hus med foreldre og en lillesøster, til å bli et barnevernsbarn som holdes innesperret på institusjon. Han dømmes for voldtekt, brannstiftelse og grov vold. Pornoen lukker ham inne i et rom, et kroppslig fengsel han prøver å bryte ut av. En roman om en generasjon av kikkere. Om utagerende sex og ensomhet.»

På pressekonferansen i dag slo det meg at porno er et merkelig fenomen, fordi det er en slags avsondret verden som ikke kommuniserer med eller forholder seg til resten av verden. Og da mener jeg ikke på samme måte som norsk samtidslitteratur. Ideen bak porno er selvforklarende, men gjennomføringen? Not so much. Jeg satser på at Pornomania gir utvidede perspektiver.

Selv rekker jeg neppe å lese mer enn disse tre fra Cappelen Damms høstliste, i hvert fall ikke den skjønnlitterære listen. Du, derimot, leser sikkert både fortere og mer enn meg, og finner uendelige mengder nye høstbøker i katalogen deres her.

Og ellers?

Hvis du pleier å lese bøker for barn eller har folk med småtroll på gavelisten, ville jeg tatt en ekstra runde i barneavdelingen. I tillegg til alle de splitter nye og moderne bøkene jeg ikke har en formening om, finner du praktfulle utgaver av Astrid Lindgren, H.C. Andersen, Harry Potter, Askeladden, Nøtteknekkeren og Mummitrollet som jeg kjenner at jeg innerst inne ønsker meg veldig mye mer enn de kjedelige voksenbøkene uten bilder.

Hvis du leter etter sakprosa, ville jeg aller først valgt en bedre guide enn meg. Men siden du nå er her og leser. Mine topp fem utgivelser blir i tilfeldig rekkefølge den engelske økologiske bonden Rosamund Youngs Kuenes egentlige liv. Fornuft og følelser, der hun beskriver livet på gården med kuer som lever det gode liv; hvilken personlighet og særegenheter de ulike kuene har, og hvordan de blir venner med og oppfører seg mot hverandre. Ellen Sofie Lauritzen har skrevet Snakkes til uka, hvor hun utforsker hva date-appene gjør med oss som individer og samfunnet.

Et uønsket folk beskriver en hittil ubeskrevet del av romfolkets skjebne i Norge før og under andre verdenskrig, og konsekvensene av den såkalte sigøynerparagrafen fra 1927. De som ennå ikke er trett av å diskutere eller lese om norske verdier, har nok godt av å lese Per dør, Per Fugellis aller siste bok. Den er skrevet som en tilstandsrapport i livets siste avsnitt, med humanist Fugellis siste budskap for ettertiden og en påminnelse om hva som virkelig teller. The Real FrP. En bok for folk flest av Stein Vathne er basert på suksessen i sosiale medier, en parodiversjon av vårt morsomste stortingsparti, nå også i bokform.

Så ble ikke rekkefølgen så tilfeldig likevel, men det er tross alt stortingsvalg snart. Bruk stemmeretten, stem klokt og les gode bøker.

Advertisements

Astrid Lindgren: En biografi for barn

Astrid LindgrenJeg har startet det nye året med å fullføre alt jeg rekker av bøker som kan nomineres til Bokbloggerprisen 2015. Fristen er midnatt torsdag 7. januar, og jeg fortsetter standhaftig å lese til tiden er (nesten) ute. Jeg har hatt bedre hell i Åpen klasse enn i romanklassen, og kan faktisk nominere samtlige bøker jeg har lest i den kategorien. Spørsmålet er hvordan bøkene skal rangeres, og det kan bli vanskelig nok.

Blant mine nominerte, og årets første fullførte bok, er biografien om Astrid Lindgren skrevet av Agnes-Margrethe Bjorvand og illustrert av Lisa Aisato. Det er en faktabok/biografi for barn som kan lese selv, sannsynligvis i aldersgruppen tidlig barneskole. Teksten er med andre ord både enkel og tilgjengelig – akkurat slik Astrid Lindgren likte sine barnebøker. For meg som gikk ut av barneskolen for en stund siden, var teksten uansett noe sekundær i forhold til Lisa Aisatos blendende kunstverk av noen illustrasjoner.

Etter å ha vokst opp med Lindgrens univers som en selvfølgelig og stor del av barndommen, og bare med nød og neppe kan kåre en favoritt blant bøkene hennes, gjør ingenting meg mer betuttet enn kunstnere som på død og liv skal tukle med bildene slik jeg husker dem. Aisatos genistrek (pun intended) er at hun forholder seg lojalt til kjente og kjære Lindgren-illustrasjoner når hun maler både karakterer og fotografier. Akvarellene fra Lindgrens barndom er basert på fotografier, men ligger akkurat passe tett opp til Ilon Wiklunds kjente illustrasjoner fra Bakkebygrenda. Det tilfredsstiller ikke bare nostalgikerens behov for gjenkjennelse, men er også en gjennomtenkt måte å vise frem koblingen mellom bøker og virkelighet, og hvor Lindgren hentet inspirasjonen sin fra.

Aisato har øyensynlig vært lite opptatt av å fremheve seg selv og eget særpreg, men gjennom den respektfulle tolkningen av andres arbeid blir særpreget hennes egentlig bare enda tydeligere. Akvarellene veksler mellom det klare, fargesterke og duse, drømme-aktige. På alle bildene er det dråper av vannfarger, nesten som om noen har grått på sidene og fått fargene til å flyte utover. De velkjente utgavene av Emil, Karlsson på taket og Pippi virker som sprell levende versjoner av seg selv, bare enda mer rampete og livlige enn i bøkene. Det føles som å åpne en Lindgren-bok jeg har memorert bildene av, bare for å se at karakterene plutselig våkner til liv.

Lindgren
Illustrasjon: Lisa Aisato

Teksten er en blanding av kronologisk fortelling om forfatterens liv fra fødsel til død, Lindgren-sitater og Tjorven-inspirerte «Vet du hva?»-avsnitt med ulike fakta. Tekst og bilder gir samlet et bilde av en klok, leken og varm forfatter med ubegrenset fantasi og stor kjærlighet til både dyr og mennesker. Jeg likte siste del best, når Bjorvand fremhever en gammel Astrid Lindgrens omsorg særlig for barn og dyrs rettigheter, i stedet for å fokusere på hvor berømt hun var og hvor mye (antar jeg) hun tjente. Det er et fokus i forfatterens egen ånd.

Det som grep meg mest med boken, var sammenhengene mellom Lindgrens liv og bøkene hun skrev. Hennes egen favoritt var bøkene om Emil. Etter at hun fikk hjerneslag i 1998 og ikke lenger klarte seg alene, likte hun å høre datteren Karin lese høyt for henne fra Emil-bøkene. Det er et så fint bilde på Lindgren og fortellingene hennes, at hun etter å ha skrevet bøker for andre i mange tiår til slutt kunne få den gleden av dem selv. Jeg lurer på hvor mange barn Emil-bøkene trøstet og muntret opp før det ble hennes tur.

Min egen Lindgren-favoritt Brødrene Løvehjerte ble inspirert av en tur på kirkegården, da hun fant et kors med navnet til to små brødre som døde for lenge siden. Boken skrev hun for å trøste sin ett år eldre bror Gunnar da han var alvorlig syk, for at han ikke skulle være redd for døden. De to lekte utrettelig sammen da de var små, og var nære venner hele livet. Han døde som gammel mann året etter utgivelsen, og det er rørende å tenke på at det fine søskenforholdet mellom Kavring og Jonatan er inspirert av og en hyllest til søskenkjærligheten mellom Astrid og Gunnar.

Bjorvand skriver i forordet til boken at Lindgren er verdens beste forfatter. Om ikke annet, er hun i hvert fall den forfatteren jeg er mest glad i. En fantastisk forteller og et nydelig menneske. Men alle synes ikke det, merkelig nok. Lindgren begynte å skrive for alvor etter å ha fortalt datteren Karin om Pippi. Til tiårsdagen hennes skrev hun ned alle fortellingene, og sendte dem samtidig inn til et forlag. Manuset ble refusert, som en av de mer pinlige av berømte forlagstabber. Tenk å gå inn i historien som den som refuserte Astrid Lindgren og førsteutkastet til Pippi Langstrømpe!

Enda verre er det at Lindgren aldri vant Nobelprisen i litteratur. Enhver forfatter er heldig hvis de klarer å skape én karakter eller ett univers så udødelig som Lindgrens, og merittlisten hennes er hinsides det meste: Pippi, Emil, Marikken, Karlsson på taket, Ronja Røverdatter, Per Pusling, Lotta, Bakkebygrenda, Saltkråkan, Mio, Mesterdetektiven Blomkvist, osv, osv. Jeg gremmes på vegne av Svenska Akademien. Sånn blir man sikkert av å lese for lite om Pippi Langstrømpe. Trang i hjertet og liten i hodet. Ergo: Alle barn må lese bøker av Astrid Lindgren. De bør sikkert lese denne boken også.

***

Illustrasjonen over er hentet fra Lisa Aisatos hjemmeside, hvor du også kan se flere bilder fra boken.

Bokhøsten hos Cappelen Damm

Norges største forlag Cappelen Damm holdt ukens siste høstpressekonferanse på torsdag. Administrerende direktør Tom Harald Jenssen innledet med å snakke om hvorfor vi trenger den nye bokloven. Det samme gjorde forlagssjef Bendik Wold i Flamme Forlag på deres pressekonferanse på mandag, og det var interessant å høre tall og statistikker fra de norske forleggernes svar på David og Goliat, der begge konkluderte med det samme: Bokloven muss sein. For de som vil lese mer om bokloven, anbefaler jeg Mellom linjenes grundige innlegg om loven fra tidligere i år.

Ellers ble jeg ganske skuffet over pressekonferansen, som sendte meg hjem omtrent like klok på forlagets høstliste som jeg var da jeg kom. Norsk skjønnlitteratur, oversatt skjønnlitteratur og litteratur for barn og ungdom fikk relativt liten plass sammenliknet med fakta og dokumentar, og seansen var lite informativ og ga meg ikke oversikten jeg går på pressekonferanser ens ærend for å få. Vanligvis pleier redaksjonssjefene å presentere listene sine kort og konsist, med enkelte opplesninger og intervjuer. Denne gangen fikk enkelte forfattere og utgivelser mye oppmerksomhet, og jeg ble henvist til en blekke (uten bilder av bøkene) for å se hva de ellers utgir. Jeg kunne like gjerne holdt meg hjemme og brukt tiden på å finlese katalogen deres på nett.

Jacobsen_DeUsynligeForlaget delte ut leseeksemplarer av Roy Jacobsens De usynlige, og forfatteren selv presenterte boken. Ellers bryr jeg meg i disse innleggene (og ellers) ikke stort om hva forlagene selv vektlegger, og overser glatt at Cappelen Damm har en solid krimliste i høst og at en viss kjent forfatter fyller 60 år i år. Men akkurat Roy Jacobsens roman hadde jeg lyst til å lese også før leseeksemplaret havnet i vesken. Fra før har jeg bare lest Seierherrene (1990), en roman i to deler der den første er lagt til Nordland og den andre til Oslo. Den første delen var den jeg likte best, for Jacobsen skriver godt om Nordland i gamle dager. Og De usynlige er lagt til Helgelandskysten.

Fra katalogen: Ingrid vokser opp på en øy. Havet er hennes eventyr. Fisken, stormen, fattigdommen. Hun eier årstidene, fuglene og horisonten. Ingrid må lære det ingen lenger kan. En dag må hun lære enda mer. I De usynlige skriver Jacobsen om kystproletariatet, fra et miljø han selv har kjent hele livet. Handlingen utspiller seg på en liten øy helt ytterst i havgapet på Helgelandskysten, fra 1913 til 1928. Som forfatteren sier: «Det fantes tusenvis av slike øyer på norskekysten. I dag er det ingen. De fortjener å bli sett.» De usynlige er en familiehistorie og et stykke Norgeshistorie. En sterk og rørende roman, ifølge forlaget.

Sterk og rørende var også Benedicte Meyer Kronebergs debutroman Ingen skal høre hvor stille det er fra 2011. Jeg avsluttet innlegget mitt om boken med å si at «Benedicte Meyer Kroneberg kan skrive om hva hun vil i fremtiden, jeg kommer til å lese det.» Så hennes tredje roman, Hvis noen ser meg nå, er den av høstens bøker jeg gleder meg aller mest til å lese. Jeg skal også snart få lest hennes andre roman, En rettferdig krig, som ble utgitt i 2012. Katalogteksten om tredjeboka er litt kryptisk, men det hindrer meg ikke i å glede meg likevel: «Hvis noen ser meg nå følger de eneggede, men etter hvert svært forskjellige, tvillingene Mona og Vanjas liv gjennom tre formende halvår av deres liv. Det handler om behovet for å skape sin egen identitet: å markere forskjellene i et forhold som for utenforstående først og fremst kjennetegnes av likhet.» Romanen utgis 10. september, og skal leses så fort bokbloggertreffet er vel overstått.

Tittelen Mitt liv var et hett bibliotek er så kul at Kristian Klausens roman av året selvfølgelig må både leses og ryddes plass til i mitt eget bibliotek. Boken avslutter hans trilogi om hvordan det storslagne ankommer det lille livet i Drammen. I Globus (2009) er det historien. I Akilles (2011) er det mytologien. I Mitt liv var et hett bibliotek er det litteraturen. Akilles har jeg allerede, så jeg burde kanskje lese den først. Eller etterpå. Mitt liv var et hett bibliotek er ifølge forlaget en vakker, trist, alvorlig og humoristisk roman, som på en elegant og original måte går i dialog med flere sentrale forfatterskap i modernismen, blant annet Joyce, Proust, Kafka, Nabokov og Roth. Dette må da være midt i blinken for alle litteraturinteresserte? Boken utgis førstkommende mandag.

Moshonista har jobbet utrettelig for å spre evangeliet om Vigdis Hjorth blant norske bokbloggere (og lesere) i noen år nå. Derfor regner jeg med at Hjorths samling litterære essays vil være av interesse for noen og enhver. Her kan vi lese hennes tanker om eget og andres forfatterskap, som Hamsun, Brecht, Woolf, Kierkegaard, Gombrowicz, Solstad, Ditlevsen m.fl. Selv har jeg latt bloggpropagandaen påvirke meg til å ville lese Hjorths Hva er det med mor og Leve Posthornet! Man lar seg da påvirke av bokbloggernes jungeltelegraf, om man er mer døvhørt når Kritikerprisen og Gyldendalprisen deles ut. Essaysamlingen utgis i oktober. Jeg benytter anledningen til å ønske meg flere litterære essaysamlinger!

Jeg leser ikke så mange bøker for barn og ungdom. Men når jeg først gjør det, leser jeg nesten bare gode bøker. Jeg har nese for sånt, og dessuten gode informanter. Lyriker Synne Lea har skrevet en diktsamling for barn som utgis i slutten av oktober. Samlingen heter Nattevakt og er illustrert av Stian Hole. Den beskrives som en annerledes og bildesterk samling, med drømmeaktige og samtidig konkrete illustrasjoner. Med utgangspunkt i barns gjenkjennelige omgivelser undersøker diktene drøm, lengsel og vennskap. Det kjente og nære forvandles til noe grenseløst og overskridende. Samlingen er beregnet for barn i alderen 8-14 år. Lyrikk til folket! sier jeg bare. Også de små, en alen lange.

For noen år siden skrev jeg en artikkel om barnelitteratur med triste temaer, og da falt jeg pladask blant annet for Bjørn Arild Erslands Glassklokken. Boken er illustrert av Lillian Brøgger, og er en vakker og gripende bok om døden som jeg sparer på til jeg selv får barn – som jeg går ut fra får samme anlegg for å gruble melankolsk over livet og døden som sin mor. Jeg oppdaget nå at jeg er sitert på Cappelen Damms nettside om Glassklokken:

Til tross for at bokens innhold er tragisk og voldsom død, er dette en av de vareste og vakreste [barne]bøkene jeg har lest. Boken er gåtefull, og åpner for flere spørsmål enn den besvarer. Men det er også dens store styrke, for dette er en bok som må fortolkes, og som derfor utfordrer liten og stor til å reflektere over livets store spørsmål.

Siden duoen Ersland og Brøgger har overbevist meg før om at de klarer å lage kompleks barnelitteratur som også tåler et voksent blikk, er jeg veldig spent på deres illustrerte ungdomsroman Dagen vi drømte om. Det er en fremtidsfabel der dramatiske hendelser har ført til at all infrastruktur har brutt sammen, alt bortsett fra et vilkårlig og skremmende byråkrati. Romanen skal vise oss en skremmende verden, fremmed, men med tydelige paralleller til vårt eget samfunn. Lukas, Laleh og Adam venter ved mottaket. Hver uke er det noen som reiser, hver uke kommer nye inn porten. De tre drømmer om å komme videre, slippe inn. De har for lengst fylt mappene sine med dokumenter de trenger, men de har ventet lenge nå. Så en dag er det plutselig deres tur. Endelig framme finner de ut at det verste ennå ligger foran dem. Romanen utgis i september og er beregnet på lesere i alderen 8-14 år. Og kanskje også denne leseren på 33 år.

Hele katalogen til Cappelen Damm finner du her.

Barnebøker om sorg

Siden jeg ikke har barn selv, leser jeg barnebøker bare en sjelden gang. Da går det som regel i nostalgisk gjenlesning av mine egne barndomsfavoritter, og nyere barnelitteratur kjenner jeg bare på navnet. Men i forrige nummer av Tidsskriftet Biblioteket gjorde jeg et unntak og skrev om nyere barnebøker med alvorlige temaer. Blant dem var Alf Kjetil Walgermos Mor og far i himmelen (2009) og Gaute Heivolls Himmelen bak huset (2008). I begge bøkene er hovedpersonen et barn som har mistet en eller begge foreldrene. Den ene handler om et barns sorg, den andre om å gå videre etter at den første sorgen har lagt seg. Her er et utdrag fra artikkelen «Barnebøker fra livets skyggeside».

Mor og far i himmelen

«På morgonen mista vi mamma. Det var det mormor sa, at vi mista henne. Vi mista henne mens eg sov. Mens eg drøymde om Ole Brumm. Morfar stoppa i butikken då vi gjekk. Eg fekk ein stor sjokolade. No skal du bu hjå meg og mormor, sa han. Vi skal få det så fint. Vi snakka ikkje om pappa før kveldsmat. Vi hadde mista pappa også. Det var han vi hadde mista først.”

Maria har mistet begge foreldrene sine i en bilulykke og må flytte inn sammen med mormor og morfar. Hun strever med å finne meningen med at foreldrene er borte, og føler både sorg, skyldfølelse, tvil og sinne. Boken er skrevet i førsteperson, og har et dagbokaktig preg. Her får vi innblikk i et sørgende barns innerste tanker og følelser.

Mor og far i himmelen er eksplisitt forankret i kristen tro og livssyn. Bokens første linje er: “Gud. I dag gjekk eg på skulen igjen». Og Gud er nettopp den Maria skriver til, og den hun retter alle sine spørsmål til. Alt det Maria har lært om Gud får hun nemlig ikke til å henge sammen med at hun har mistet begge foreldrene, og at bestevennen Jens har mistet sin mor.

“Mamma tok meg ofte med til kyrkja. Til huset ditt. Der lærte eg å be til deg. Der lærte eg at du høyrer alle bøner. Men viss du høyrer alle bøner, kvifor måtte mamma og pappa døy? Kvifor lèt du det vonde skje? […] I fjor døydde mora til Jens. Ho fekk kreft og døydde raskt. Alle sa at det var meiningslaust. Ikkje eingong presten sa at det var ei meining med det. Meinte du noko med det, Gud? Kunne du ikkje hatt ein engel på vakt? Har du ikkje kontroll?”

Maria har mange spørsmål, og hun finner ingen endelige svar. Likevel går livet hennes sakte men sikkert videre, og hun tenker etter hvert oftere på andre ting enn foreldrene som er borte. Maria er en liten jente som både skal håndtere en voldsom sorg og en stor omveltning i livssituasjon. Men i boken er det først og fremst behovet for å finne mening, å forstå det som har skjedd, som er viktig. Maria strever hardt med de grunnleggende spørsmål i religionen sin. På mange måter prøver hun å forstå de samme spørsmålene som også voksne funderer på hele livet. Men for Maria er det helt avgjørende å finne svaret på hvorfor Gud har tatt foreldrene hennes fra henne. Ellers er det ingenting som henger sammen. Til slutt finner hun imidlertid mye trøst i å tenke på mor og far som engler i himmelen.

Mor og far i himmelen er en vakker og hudløs bok om et barns sorg. Maria er en svært troverdig karakter, og hun stiller kloke og gode spørsmål til det hun opplever. Og det er ved å undre seg over ting at hun bearbeider sorgen sin og klarer å gå videre. Maria – og boken – stiller flere spørsmål enn den besvarer, og det kan forhåpentligvis minne voksne om at det ikke er alt de heller kan svare på. Ord strekker ikke til i møtet med livets aller viktigste spørsmål. I slutten av boken får Maria en dagbok i julegave av Jens. Hun kaller den ‘Mor og far i himmelen’. Og det er slik boken er; en slags dagbok for Maria hvor alle hennes tanker om livet og døden får plass.

Mor og far i himmelen er illustrert av Øyvind Torseter og er beregnet på barn i aldersgruppen 8-12 år.

Himmelen bak huset

I Himmelen bak huset finner vi en liknende tematikk. Jon har mistet moren sin i kreft. Hver kveld når han har lagt seg, kommer hun likevel inn for å si god natt. Da kan Jon sove. Men en kveld kommer hun ikke, og da blir det umulig for Jon å sovne. Soverommet blir truende og farlig med skygger som danser over veggene og klær som kommer ut av klesskapet. Faren får en idé om å binde en rød tråd rundt stortåen sin slik at Jon kan dra i tråden hvis han blir redd. Midt på natten våkner Jon og drar i tråden, men ingenting skjer. Han står opp for å følge etter tråden, og den fører ham ikke inn på farens soverom. Den fører ut ytterdøren og inn i skogen bak huset.

Den natten treffer han moren igjen, i lekehytten bak huset. Faren er der også, og de er en gjenforent og glad familie. Møtet har funnet sted i Jons drøm, men for ham er møtet virkelig. Neste natt sovner han med den røde tråden i hånden, og denne gangen er tråden festet i dørhåndtaket på lekehytten, der moren bor. Nå kan Jon sovne, mens han ligger og venter på at moren skal komme inn i huset for å si god natt.

Himmelen bak huset er ikke en bok som tar opp sorgen over å miste en forelder, for det har gått en stund siden moren døde. Boken tar snarere opp savnet etter moren, og Jons forsøk på å finne en måte å holde fast i moren nå når hun er i ferd med å forsvinne for ham. Fra et voksent perspektiv er det nærliggende å tenke at Jon allerede har mistet moren én gang. Nå er det viktig for ham ikke å miste minnet om henne også. Når hun plutselig ikke kommer inn på rommet hans for å si god natt lenger, er dette et tegn på at Jon har lagt bak seg en viktig del av sorgprosessen. Men han trenger fortsatt å føle en tilknytning til henne, å forestille seg at hun er i nærheten selv om hun ikke lenger bor sammen med ham og faren. I drømmen oppdager han at moren riktignok er i himmelen, men at himmelen befinner seg bak huset der han leker hele dagen. Fra lekehytten har hun til og med utsikt til soverommet hans. Moren er ikke borte, hun er i nærheten.

I bokens illustrasjoner får vi flere ganger se samme situasjon fra to perspektiver. Når Jon står i ytterdøra med den røde tråden i hånden viser den første illustrasjonen ryggen hans, og leseren ser ut i mørket sammen med ham. På neste bilde ser vi ham forfra, fra utenfor døren. Fortellerstemmen rommer noe av den samme dobbeltheten. Historien er fortalt i førsteperson, men likevel er den ikke fortalt fra et rendyrket barneperspektiv. Fortellerstemmen er for klok og moden til at den kan tilhøre en liten gutt. Dette gir teksten en interessant spenning, og skaper både nærhet til Jons tanker og følelser, og en distanse som fremhever bokens fantasifulle elementer. Vi blir kjent med Jon, men det er først og fremst historien om Jon og hvordan han finner sin måte å forsone seg med savnet av moren på.

Himmelen bak huset er illustrert av Øyvind Lauvdal, og er beregnet på barn i aldersgruppen 6-13 år.

Hva bør barn få lese?

I artikkelen skrev jeg dessuten litt om hva jeg generelt synes om barnebøker med mer alvorlige temaer, og voksne som stiller seg skeptisk til bøkene i kjølvannet av slike utgivelser. En ting jeg har lagt merke til når barnebøker diskuteres, er nemlig at mange voksne har klare formeninger om at barn helst bør forskånes fra å lese om alt som er vondt og vanskelig, og at barnebøker bare bør være positive, trygge, beroligende og pedagogiske. Etter slike debatter sitter jeg igjen med en litt ekkel bismak, fordi jeg får inntrykk av at mange voksne tenker på barndom som en per definisjon lykkelig tid, hvor barn bør få slippe å forholde seg til alt som er vanskelig i livet. Jeg opplever dette som en implisitt fornektelse av at mange mennesker opplever smerte og sorg allerede tidlig i livet, og at det er like normalt som å ha en bekymringsløs barndom. Ikke minst tror jeg man gjør barn en bjørnetjeneste ved å fremstille livet så skjevt.  Etter min mening er det ikke tematikken som burde avgjøre, men på hvilken måte den behandles.

Og vi trenger barnebøker som gjenspeiler virkeligheten, ikke voksnes barndomsfantasier. Først og fremst fordi barn som allerede har opplevd at livet kan være vanskelig, fortjener å finne sine erfaringer gjenspeilet i litteraturens verden. Men også fordi mer heldige barn fortjener å oppdage at de er nettopp heldige, at alt de har ikke er en selvfølge, og at ikke alle barn er i deres situasjon. Det handler om å ta barns erfaringer på alvor, enten de har en sorgløs eller vanskelig barndom.

Ikke minst handler det om ærlighet. Den voksne forestillingen om at barnelitteraturen ikke har som oppgave å omhandle virkeligheten, er både rar og urovekkende. Hvis dette kravet hadde blitt stilt til voksenlitteraturen, ville vi uten å nøle kalt det sensur. Hvor kommer den fra, denne forventningen om at alle barnebøker skal være så snille og trygge? At barnelitteraturen etter hvert taper for andre medier er kanskje ikke så rart. Barn vil før eller senere oppdage at den søte og betryggende litteraturen ikke har så mye med virkeligheten å gjøre.

Takk til Cappelen Damm forlag for leseeksemplarer.

Høstbøker fra Gyldendal og Aschehoug

Etter forrige ukes pressekonferanser hos Aschehoug og Gyldendal har det vært mye kikking i og sikling over kataloger med altfor mange fristelser. Jeg føler for å påpeke at tidsklemma ikke bare gjelder for travle småbarnsforeldre, men også for litterater med manglende evne til å begrense seg. Akkurat nå gjør det veldig vondt i ønskelisten, men heldigvis ikke i lommeboken. Ennå.

Jeg leser først og fremst skjønnlitteratur, og de to av årets utgivelser jeg ble mest nysgjerrig på fant jeg hos Gyldendal. Den første romanen er allerede utkommet, David Goodwillies Den amerikanske terrorist. Forlaget oppsummerer romanen slik:

«Søndag 22. august 2010 eksploderer en bombe i fjortende etasje i 660 Madison Avenue. Den umiddelbare reaksjonen, det medieskapte inntrykket, er å anta at dette er et mislykket forsøk på et nytt 11. september – islamistiske fundamentalisters blodtørstige angrep på USA og dets villfarne verdier. Snart viser det seg imidlertid at de skyldige er unge, velutdannede vaskeekte amerikanske amerikanere, patriotisk oppdratt og hvite. Hendelsen fører to mennesker sammen som – i hvert fall tilsynelatende – kommer fra motsatte sider av det politiske spekteret. Idealisten Paige har mistet troen på politiske handlingsplaner og et hjemland som er ansvarlig for brorens død i Irak. Sladder-bloggeren Aidan forholder seg like passivt til rikets tilstand som til sitt eget liv, og har forskanset seg i denne verdenen av blanke overflater. Men bombeangrepet får overflaten til å slå sprekker og tvinger Aidan til å revurdere forestillingen om at hans egen levemåte er en nøytral bakgrunn for plutselige og uforklarlige terrorhandlinger.»

På bildet er boken merket som krim, mens i katalogen er den merket som roman. Jeg synes ikke den høres helt ut som en krimroman, spesielt siden The New York Times mener den sosiale satiren i stil minner om Bret Easton Ellis. Det virker i hvert fall som en svært relevant roman, og jeg har veldig lyst til å lese den.

Den andre romanen utgis i oktober, og har et (marginalt) lystigere tilsnitt. Boken heter Store bryster og brede hofter, og er skrevet av den kinesiske forfatteren Mo Yan.

«Under bokseropprøret i 1900 ligger babyen Shangguan Lü gjemt i et kar med mel mens foreldrene myrdes av tyske inntrengere. Nittitre år senere har hun overlevd den japanske okkupasjonen, borgerkrigen, Maos opprør og hele kulturrevolusjonen. Den eneste sønnen hennes, han som er totalt avhengig av morens brystmelk, er den som tar seg av henne. Store bryster og brede hofter er en roman om en kvinne som ikke lar seg knekke, selv om kriger, sult og kommunisme herjer landet hun bor i. Heller ikke svake menn, banditter og byråkrater, misjonærer og hønseslaktende jordmødre får has på henne. Denne romanen er en brennende satirisk roman, en visjon over Kina i det tjuende århundret. Den er grotesk, breddfull av svart humor, og ekstremt tydelig i skildringen av sex, vold, politikk og død. Romanen bekrefter Mo Yans status som en av de virkelig store nålevende kinesiske forfatterne.»

I tillegg til utsiktene til å lese om Kina, et eksotisk land i mitt anglosentrerte litterære univers, er det det at en eller annen har beskrevet Mo Yan som en kinesisk Dickens som gjør meg nysgjerrig.

Selv om jeg er veldig glad i å lese krim, hadde jeg egentlig bestemt meg for at jeg har lest nok krim for en stund. Men det var blant forlagenes krimutgivelser, både norske og oversatte, at jeg fant flest bøker jeg ønsker meg. De historiske krimromanene til Kurt Aust har jeg hatt lyst til å lese veldig lenge, fordi de jeg kjenner som har lest bøkene hans er fra seg av begeistring. I høst kommer femte roman om professor Thomas av Boueberge og Petter Hortten. Handlingen er lagt til 1705, og forkjærligheten min for tidsepoken er bare én av grunnene til at serien frister. Mens jeg selvfølgelig må begynne med bok nummer én i serien, er du kanskje en av de heldige som kan begynne rett på høstens roman når den utgis i september av Aschehoug.

«Året er 1705 og professor av Boueberge og hans norske assistent Petter Hortten blir sendt til den ensomme øya Anholt som ligger mellom Danmark og Sverige. Oppdraget er å lete etter magistratsfogd Moritz Giedde, som på mystisk vis er forsvunnet. Det er også påfallende mange skip som har gått på grunn på de farlige revene utenfor Anholt. Øyas 30-talls beboere mistenkes for å plyndre skipene og for ikke å gi tilstrekkelig hjelp til sjømenn som forliser. Thomas og Petter tror Moritz Gieddes forsvinning kan ha noe med unndragelser av kongens skatter å gjøre, men det viser seg at det er flere mystiske ting som foregår. Allerede på sin første dag på Anholt finner de et frossent lik i sanden på et av de øde områdene på øya. Kan det være liket av Moritz Giedde?»

Det historiske tilsnittet er også grunnen til at en av Gyldendals oversatte krimbøker frister. Lene Kaaberbøls Kadaverdoktoren er første bok i en planlagt trilogi. Handlingen er lagt til 1894 i Frankrike.

«En prest våker over liket av en ung kvinne, uten å legge merke til at ørsmå midd kommer krypende ut av neseborene hennes. Året er 1894, stedet en større provinsby i Frankrike, og en av byens leger, enkemannen Albert Karno, bedre kjent som kadaverdoktoren, skal fastslå dødsårsaken. Kadaverdoktoren handler om Albert Karno, som forsøker å forstå døden for å hjelpe de levende. Og fullmektigen, venn og samarbeidspartner, som har til oppgave å registrere alle dødsfall i byen. Og ikke minst om den 20-årige Madeleine Karno, kadaverdoktorens assistent og datter. Sammen følger de tre et dødbringende spor gjennom en foruroligende og dramatisk historie, der tidens vitenskapelige fremskritt settes opp mot krefter som er like gamle som mennesket – eller enda eldre. For hvor er det mennesket tar slutt og Dyret begynner?»

En av bøkene vi fikk med oss fra Gyldendals pressekonferanse var debutant Olav W. Rokseths krim Et spørsmål om beskyttelse. Det passet jo bra, siden jeg allerede var nysgjerrig på boken etter å ha lest Bokelskerinnens forfatterintervju. «En imam blir en sen sommerkveld skutt i Tøyengata i Oslo. Attentatmannen har etterlatt seg noen linjer fra et arabisk dikt som innvarsler en endetid og «den tolvte imam». PST kontakter religionshistorikeren Davood Ariani, som nå har tatt navnet David Anderson. Han mener attentatmannen har flere drap foran seg. Og David får rett. Et par dager senere blir en annen imam drept. Offeret er Davids nære venn og samtalepartner Milan. Også her finner man linjer fra det samme diktet på åstedet. Og attentatmannen har ennå ikke fullført sitt prosjekt. Davids familie ble drept under uroligheter i Libanon. Motvillig reiser han tilbake, på oppdrag fra PST … og for å konfrontere fortiden.»

De tre andre krimbøkene som står på ønskelisten min i høst er Thomas Engers andre bok om krimjournalist Henning Juul, Fantomsmerte. Første bok, Skinndød, skrev jeg om her. A. J. Kazinskis Den siste gode mann ble jeg utrolig nysgjerrig på etter å ha lest Astrid Tereses begeistrede omtale her. Krim med en metafysisk vinkling høres ut som noe jeg ønsker å få med meg. Den siste boken er Elias Palms Corpus delicti, med en kvinnelig rettsmedisiner i hovedrollen. Jeg håper at jeg kan like Ella Andersson like godt som jeg i sin tid likte Patricia Cornwells Kay Scarpetta. Alle tre utgis av Gyldendal.

Siden jeg ikke har barn, er barnebøker noe jeg vanligvis ikke forholder meg til, annet enn i nostalgiske øyeblikk. Men Aschehoug utgir i høst en bok jeg tror skal få bli et unntak. Da Inger Marie Kjølstadmyr arbeidet med prosjektet Henrik Ibsens skrifter, kom hun over et brev som Ibsen sendte sin kone Suzannah. I brevet gir han begeistret uttrykk for den fineste gaven han noen gang har fått, nemlig en badesvamp.

«Den store dikteren Henrik Ibsen bor i en leilighet i Kristiania med tre hushjelper: Gusta, Lina og Frøken Blehr. Fra vinduet sitt ser han opp på slottet der kongen bor. Henrik strever seg gjennom høstregnet, spiser skiver og plasker i badekaret som alle andre. Men helt som alle andre er han ikke – han har jo et badekar, det har ikke kongen engang! Henrik og badesvampen er en underfundig og vakker bildebok – og barnas første møte med Ibsen.» Jeg håper virkelig ikke at illustratør Åshild Irgens har holdt seg for tett opp til virkeligheten i sine tegninger av en naken Henrik, eventuelt at badesvampen er strategisk plassert, for ellers kan dette fort vise seg å bli mitt siste møte med Ibsen. Men jeg ser frem til å få vite mer om den høyt elskede badesvampen.

Jeg leser lite sakprosa for tiden, men håper det er et forbigående fenomen. Da jeg studerte litteratur gikk det mer i sakprosa enn skjønnlitteratur, og jeg har derfor hatt litt skjønnlitterær lesing å ta igjen i årene etterpå. Samtidig er det også fryktelig vanskelig å velge ut hvilke sakprosabøker man skal lese hvis man først skal lese noe, siden det er så utrolig mye interessant å velge mellom. Heldigvis gjorde Aschehoug dette valget litt enklere ved å dele ut Hans Erik Næss’ Planet Norge. Næss er stipendiat i sosiologi ved UiO, og har skrevet en debattbok som virker både interessant og tilgjengelig.

«Ved det første tiårsskiftet i det 21. århundre er det norske samfunn ikke hva det en gang var, men det er uklart hva det er blitt. I globaliseringens tidsalder skapes fellesskap og fiendebilder på tvers av gamle delelinjer. Grensen mellom innenriks- og utenrikspolitikk er utydelig. Det som er typisk norsk for noen, er like utypisk norsk for andre. Tanken bak Planet Norge er å bidra til en oppdatert forståelse av dagens norske samfunn ved å inspirere til nye måter å tenke på. Gjennom f.eks. å vise hvordan bensinpriser, krigen i Afghanistan og svartmetallmusikkens utbredelse er del av flettverket mellom storpolitikk og hverdagsliv i det globaliserende Norge, demonstreres det at det lille berget her hjemme og den store verden der ute er to sider av samme sak.» Jeg tror at dette kan bli bra høstlektyre.

Utover det ble jeg også veldig nysgjerrig på Håvard Rems biografi Ildsjelen. Historien om Vidar Bøe, som utgis av Gyldendal i september. Vidar Bøe var selv til stede på pressekonferansen, og det han fortalte gjorde sterkt inntrykk. Jeg er egentlig ikke spesielt glad i biografier, men vurderer å gjøre et unntak også for biografien om Amalie Skram som Gyldendal utgir i oktober. Biografien har fått tittelen Amalie. Et forfatterliv og er skrevet av professor Janet Garton. Jeg har ennå til gode å lese noe av Amalie Skram (jeg skal, jeg skal), men jeg har lest nok om livet hennes til å forestille meg at en biografi om henne kan være spennende lesning.

Det var mange flere bøker enn dette som fristet, men som dikteren sa: Know thyself. Hvis du har lyst til å se hvilke andre bøker som utgis av Aschehoug og Gyldendal i høst, finner du Aschehougs katalog for 2011 her, og Gyldendals høstkatalog her.

Ha en god bokhøst!